Fengslende fartskrim fra Frelseren

FrelserenFrelseren er Jo Nesbøs sjette bok på Aschehoug om Harry Hole. Å overgå bok nr.5 Marekors ville vært intet mindre enn en sensasjon, så jeg la lista litt lavere når det gjaldt forventninger. Nesbø skuffet ikke! Nok en gang klarte han å gjøre det umulige mulig. Å lure durkdrevne krimlesere (som meg) trill rundt fra start til mål.

Som i alle Nesbøs Harry Hole-romaner (kanskje med unntak av «Sorgenfri») så er tempoet ekstremt høyt. Dette er et virkemiddel i spenningslitteraturen som har to formål. For det første så gir jaget i seg selv en spenning og et driv som får leseren til å bla frenetisk fra side til side. En gir det gjerne navnet «pageturner». Man drives fram, og har lite lyst til å legge boken fra seg. Dette er velkjent for de fleste. Men, visste dere at det er et annet motiv som også ligger til grunn for å kjøre et så høyt tempo?

Hvor godt vil du kunne beskrive et menneske som du passerer i 80 km/t ? Hvor mange detaljer får du med deg? Akkurat … Nesten ingenting! For det første er trolig oppmerksomheten din rettet mot veien, og ikke mennesket på fortauet. For det andre så dukker det bare opp på netthinnen i noen få sekunder, og blir fort avfeid av hjernen som uvesentlig. Slik er det også med høyt tempo som virkemiddel i spenningslitteraturen. Er tempoet (les dramatikken) høy nok, så legger ikke leseren merke til de små tingene som foregår i sidesynet. Forfatteren kan altså (…og Jo Nesbø gjør det hele tiden…) legge ut viktige spor, observasjoner og detaljer rett foran nesa på deg, og du ser det ikke. Ditt fokus vil være rettet mot alt det dramatiske som skjer. Ikke den lille detaljen i mengden av informasjon som du blir servert. Dess høyere tempo, dess mer går du glipp av 🙂

Fiffig, ikke sant? Jeg elsker bevisst bruk av litterære virkemidler, og dette er altså ett som ikke alle der ute kjenner til. Vel … Nå skulle jo dette handle om Frelseren. Grunnen til at jeg sier så mye om dette med tempo og virkemidler er at i Frelseren så er akkurat dette mer fremtredende enn i noen av de andre jeg har lest av Nesbø. Det ligger så utrolig mange små detaljer i tilsynelatende uviktige scener. Transportetappene. Scenene der protagonisten er på vei fra en dramatisk scene og inn i en ny. Leserne skumleser gjerne disse partiene også. Det er ikke særlig lurt når du leser Nesbø! Enten det være seg en liten mynt på et fortau, en klokke som blir gitt i presang, eller et innriss på en vegg, så viser det seg å ha store og viktige roller i Nesbøs plotting.

Slik lurer du leseren din trill rundt. En skulle kanskje tro at når en har lest noen hundre krimromaner opp gjennom årene, så ville en før eller senere ha lært, men den gang ei. Ikke når det gjelder Harry Hole. I Frelseren satt jeg faktisk og lo høyt når siste side var lest klokken to i natt. Jeg både priset og forbannet spenningens mester. Det er en grunn til at Nesbø blir sett slik opp til. Han klarer liksom alt. Han skaper fart, spenning og driv. Han skaper mysterier som leseren ikke klarer å løse selv. Han skaper karakterer som engasjerer, irriterer og som er troverdige. … Og …. Han lurer leseren trill rundt.

I Frelseren har Nesbø snudd litt på flisa. I motsetning til i for eksempel «Marekors«, så er Harry Hole på topp i starten av boka. Nykter, frisk og ved godt mot. Da får vi et kult  innblikk i hvor drivende dyktig Harry Hole er som etterforskningsleder. Det er en oppegående Hole vi ser i Frelseren.

Handlingen er enkel i og for seg. En frelsesarmesoldat blir skutt på åpen gate i Oslo av en kroatisk leiemorder. Så viser det seg at leiemorderen har drept feil mann, og jakten på å få tatt av dage den riktige starter. Vi følger både Harry, leiemorderen og et par av frelsesarmesoldatene i perrsonal synsvinkel gjennom hele boka. I starten har Nesbø skapt broer mellom synsvinklene som gjør at du som leser ikke forstår at den plutselig har skiftet. Et artig virkemiddel, men det ville vært utrolig irriterende om det hadde fortsatt lenger enn det det gjorde.

Nok en gang utfordrer Jo Nesbø oppleste sannheter i kriminallitteraturen. Jeg skal ikke røpe hvilke her, for da ødelegger jeg mye av spenningen. Det handler om moral, etikk, karakterdrap, brutte forventninger osv. Ting som det gjerne finnes faste (men også fastlåste) mønster for. Et godt eksempel på et slikt brudd på mønsteret er «Elskede Poona» av Karin Fossum, der forfatteren velger å ikke gi oss løsningen på krimgåten. Vi må tenke den ut selv. Akkurat det skjer ikke i Frelseren, men tilsvarende mønsterbrudd altså. Fungerer de? Ja, så absolutt! De er med på å skape det uventede, det overraskende.

Frelseren er en tvers igjennom knakende god krim fra første til siste side. Nesbø viser færre og færre svakhetstrekk som krimforfatter. Det begynner å bli så forseggjort og kløktig at jeg frykter mer enn jeg aner hvor det bærer hen når jeg skal sette i gang med «Snømannen» i mars. Tror jeg sender kone og barn på et par dagers helgetur, slik at jeg får lese i fred og ro.

Jeg har funnet Frelseren …

FrelserenVel … Nå er det noen år siden jeg slo meg til ro med at barnetroen var en arv jeg helt greit kunne leve med. Det er nemlig ikke den Frelseren jeg snakker om. I starten av januar så formidlet jeg mine lesemål for 2013 til dere, og ett av dem var å komme i havn med hele Harry Hole serien til Jo Nesbø. På den veien møter en altså Frelseren. Dagens smakebit på en søndag er hentet derfra.

De av dere som kjenner meg vet hvor nazi jeg er på å lese bøker i riktig rekkefølge når det kommer til krimserier. Det kommer ikke på tale å lese bok nr.3 eller 7. først. Vi følger rekkefølgen. Slavisk. Punktum.

Så dukket altså nyheten om Jo Nesbøs 11.bok om Harry Hole opp. «Politi» kommer ut i juni, og jeg gleder meg sammen med resten av Norge til den slippes. Bakdelen var at jeg plutselig ble nødt til å lese de andre Hole-bøkene litt fortere enn jeg hadde tenkt. Men, planen ble pønsket ut i sene nattetimer. Dette skulle jeg klare. Jeg hadde allerede lest de fire første. Da var regnestykket enkelt. Det måtte bli en i måneden.

Smakebit på en søndagSå derfor leste jeg Marekors på ebok i januar. Er godt i gang med Frelseren nå i februar. Snømannen er allerede kjøpt inn i pocket til mars. Panserhjerte venter på ebok i april. Gjenferd skal kjøpes inn til mai måned, mens jeg har et berettiget håp om at Henrik Njaa på Aschehoug vil forsyne meg med et leseeksemplar av Politi i juni. God plan eller?

Så her er en liten smakebit til dere fra Jo Nesbøs sjette bok om Harry Hole: Frelseren.

Klippet er hentet fra Harry Holes første møte med sin nye overordnede i politiet, Gunnar Hagen. Harry ser ham på møterommet under avskjedsfesten til sin avtroppende sjef Bjarne Møller. Som vanlig kommer Holes underfundige blikk for detaljer og bitende ironi raskt til overflaten i møte med nye mennesker:

Photo 24.02.13 00 23 59

Photo 24.02.13 00 24 11

Photo 24.02.13 00 24 20

Harry H på sitt beste – Marekors

MarekorsFemte bok av Jo Nesbø i serien om Harry Hole er «Marekors». Harry Hole synker lavere og lavere, men blir bare bedre og bedre. Denne boka utmerker seg med en intens nerve og spenning, og et mysterium som virkelig engasjerer de små grå hos leseren. Årets første sekser er kastet på terningen!

Vi gikk og så Harry H – drible alt som kunne gå – Harry H. var akkurat passe gal og desperat – Harry kunne drible døden, Harry kunne finte faen – Ingen kunne fange Harry, ingen kunne ta han i 75. (Di derre – 75)

Artig liten allusjon dette … Jo Nesbø skrev denne teksten til «Di derre» tidlig på nittitallet. Teksten viser riktignok til fotballspilleren Harry Herstad som herjet på Molde midt på 70-tallet, men mon tro om ikke begrepet Harry H fikk nytt liv da Nesbø skulle skape sin legendariske politimann?

Etter å ha skrevet de to første bøkene om Harry Hole, «Kakkerlakkene» og «Flaggermusmannen» fra Sydney og Bangkok, så ble Harry plassert i Oslo. På mange måter begynner serien om Harry H på skikkelig der og da ved starten av tredje bok. «Rødstrupe» og «Sorgenfri» satte på mange måter premissene, mens i «Marekors» så tar det helt av.

Jo Nesbø har skrevet elleve bøker om Harry Hole. Marekors er den femte.
Jo Nesbø har skrevet elleve bøker om Harry Hole. Marekors er den femte.

Når siste side var lest så var jeg faktisk andpusten og måtte snappe etter luft.  Jeg er en snill mann. Jeg sier aldri stygge ting, og jeg føyer meg lett for andres behov og krav. Men, dersom noen hadde prøvd å snakke til meg i løpet av de siste hundre sidene ville jeg glefset til dem og bedt dem stikke hodet sitt opp et visst sted. Det sier vel det meste. Nesbø driver leseren til vannvidd mot slutten av denne intens spennende Harry Hole krimmen. Forutsetningen er imidlertid at du har lest de to første i «Oslo-triologien». «Rødstrupe», «Sorgenfri» og «Marekors» henger sammen, og det ble jeg faktisk ikke klar over før jeg startet på Marekors denne måneden.

Jeg har som ett av mine lesemål i år å lese de fem siste bøkene i Harry Hole-serien, og nå er altså den første fortært. Handlingen foregår som sagt i Oslo. Det er en brennhet sommer, og Harry Hole befinner seg både fysisk og mentalt på bunnen av en kasse Whisky når historien starter. Han blir tvunget til å samarbeide med Tom Vaaler, en etterforsker som Harry har hatt et horn i siden til i årevis. Sammen må de prøve å finne en seriemorder som går løs i Oslo, og som legger igjen gåtefulle spor etter seg. I utgangspunktet en helt tradisjonell krimhistorie med andre ord. La det være sagt først som sist: Du vil bli overrasket! Du vil rive deg i håret av fortvilelse! Du vil rope «NEI!» høyt på bussen til dine medpassasjerers store undring … Kort sagt. Dette er ikke en bok du bør lese med andre til stede enn en peiskubbe i ovnen som selskap.

Mur deg inne, og send SMS til dine venner om at du vil bli utilgjengelig på ubestemt tid. Marekors er en av de mest spennende bøkene jeg har lest, og den er adskillig bedre enn sine fire forgjengere. Når nakkehårene reiser seg gang på gang hos en voksen mann som har lest et sted mellom 200-300 krimbøker opp gjennom årene, ja da har forfatteren gjort noe riktig.

Vi som skriver krim på hobbybasis tenker av og til at en dag blir vi kanskje den neste Jo Nesbø. Vet dere hva … ? Etter å ha lest «Marekors» fikk jeg en åpenbaring. ALDRI I LIVET om jeg noen gang kommer i nærheten av å klare å spekulere ut et plott som dette. Hvor tar han det fra? Så får det heller våge seg at mitt eget «krimplott» plutselig ikke virker like genialt og oppfinnsomt lenger. Å lese Nesbø har lenge vært gøy og spennende. Nå er det blitt en studie i genial plotting.

VG prøvde ifjor å lage en tegning av hvordan Harry Hole egentlig ser ut i virkeligheten. Tøff type!
VG prøvde ifjor å lage en tegning av hvordan Harry Hole egentlig ser ut i virkeligheten. Tøff type!

For å holde meg til «Di Derre» låter så føler jeg meg akkurat nå som den stakkars hopperen som forsvinner midt i svevet da flomlyset plutselig går i hoppbakken. Eller … Hadde jeg bare vært så heldig. Han hopperen slapp iallfall å hoppe etter Wirkola! Nå må jeg skrive krim etter Jo Nesbø … Det er adskillig verre! Jeg bøyer meg ærbødig i støvet, og gleder meg som en unge til «Frelseren», «Snømannen», «Panserhjerte», «Gjenferd» og «Politi». De står alle på leselista i 2013.