Skremmende gjenferd

gjenferdHarry Hole – hysteriet er over oss alle. Med Nesbøs siste roman «Politi» på Aschehoug ble det avslørt at Harry H ikke var død. Å lese «Gjenferd» med den vissheten i bakhodet yter ikke romanen full rettferdighet, for akkurat dette punktet i «Gjenferd» – Harrys død, er jo det som fikk leserne til å gispe av skrekk for et par år tilbake.

Men Harry var ikke død … Takk og pris for det, må jeg jo si… Hadde Gjenferd vært siste bok om Harry Hole fra Jo Nesbøs penn ville jeg vært svært kritisk. Det er ikke slik en avslutter en bokserie. Visshet kan vi takle, tragedier godtar vi, men uvisshet (altså åpen slutt) er ikke til å leve med. Jeg visste om slutten når jeg leste Gjenferd. Det var både en befrielse og en forbannelse. Jeg visste at boken ville bli avsluttet med et dramatisk høydepunkt der Harry dør. Det gjorde dessverre boken langt mindre spennende å tråkle seg gjennom. Det var som å se en langdryg film der en vet slutten. Samtidig så var det altså en befrielse å vite at Harrys endelikt ikke stanset der. Det gjorde at jeg orket å bane meg vei gjennom boken, selv om jeg altså visste hvordan den sluttet.

Gjenferd er en deprimerende reise for leseren. Uhyggelig bra skrevet, men det er en reise mot det vi aner er en tragedie av dimensjoner. Gjenferd har et tydelig strøk av naturalisme i seg.  Vi kan kalle det «moderne naturalisme». Et begrep jeg også har brukt om Roar Sørensens bok «Smertens Aveny». Gjenferd treffer enda bedre! Alt er skjebnebestemt. Verken Harry eller noen av de andre karakterene vi møter kan endre skjebnen. De har ikke frie valg. Det finnes egentlig ikke håp. Vi forstår at dette er en langsom marsj mot undergangen. Det er de fattigste menneskene i vårt samfunn som har hovedrollene i boka. De narkomane. Gatas omstreifere. Langerne. Gjenferdene …

All denne fortvilelsen, forråtnelsen, avhengigheten og volden blir beskrevet i detaljer slik bare Nesbø kan. Det er samfunnskritikk, men samtidig med en håpløshet i bunn der de fattige forblir fattige, og de rike alltid vinner til slutt. Midt imot denne håpløsheten kjemper altså Harry for å snu skjebnen. Ikke for seg selv, men for Oleg. Rakels sønn. Nå sprøytenarkoman og tiltalt for et mord på en narkoman kompis. Harry gjør det han kan, må og skal gjøre, men når alt til slutt ser ut til å løse seg så forstår vi at Harry aldri noensinne kan gå på akkord med den han egentlig er. Politimannen Harry Hole. Selv ikke når selve lykken venter på et Bangkok-fly kun noen timer unna.

Han velger å ofre alt han noen gang har drømt om for å møte skjebnen ansikt til ansikt. Et møte som kun kan ha ett utfall. Harrys siste åndedrag. Han vet det. Vi vet det, og likevel leser vi videre … Det uunngåelige skje. Alt er skjebnebestemt, og det er kun gjenferd igjen å kjempe mot når boka når sitt høydepunkt. En kamp ingen kan vinne. Selv ikke Harry H …

Jeg har valgt å skrive dette såpass kryptisk for at dere som leser denne bokomtalen ikke vet hva det er som egentlig skjer. Som vanlig så overrasker og sjokkerer Nesbø oss. Han makter å gå under vår radar gang på gang, og det er merkverdig for oss krimlesere at vi aldri lærer oss Nesbø-oppskriften.  Språket er fantastisk. Til de av dere der ute som faktisk mener at Nesbø ikke kan skrive …? Ta dere en bolle og stikk den opp der sola ikke skinner. Jo Nesbø er uten sidestykke den mest litterære krimforfatteren jeg har lest. Han trollbinder gjennom sine skildringer. En oppfordring dersom du mener Nesbø ikke kan skrive: Les første kapittel av Marekors, så kan vi snakkes etterpå!

Gjenferd er ikke Nesbøs beste bok om Harry Hole. Til det blir Gustos referende historie for omfattende og langdryg. Vi liker oss best i Harrys selskap, men i Gjenferd brukes det mye plass på subplottene. Gusto som sagt, men også Truls Svendsens plott, Sergejs plott og Tord Schultz plott kunne vært slanket en hel del. Det blir for springende og det senker tempoet i spenningskurven. En skulle kanskje tro at Gusto og Olegs historie ville fenge, men den blir bare seig og langsom. Vi vet hvordan den ender, tror vi 😉

Partiene med Harry derimot er glitrende. Han er helten, og helten bør få mye boltringsrom i en helte-historie. Det blir som å kjøpe et Pondus-blad … Like forbanna og skuffa hver gang. 6 sider med Pondus og 40 sider med traurige biserier. Jeg kjøper jo Pondus for å lese Pondus. Ikke Eon eller Kollektivet! Det samme kan altså sies om Gjenferd. Selv om det er omtrent 50/50, så er det fremdeles for lite Harry. Jo Nesbø gjorde det samme i Rødstrupe også. Etter min mening Nesbøs klart svakeste roman om Harry H. Gjenferd er bedre. Mye bedre! Men, altså … litt for tungsinnet og deprimerende mot slutten. Vi VIL jo at alt alltid skal ende lykkelig, men med Harry H kan jo ikke det skje. Skjebnen har for lengst lagt sin klamme hånd rundt hans nakke.

Så gjenstår det å se om Harry våkner opp fra koma som Politi eller Gjenferd… Jeg er allerede i gang 🙂

Intenst spennende Nesbø

PanserhjertePanserhjerte er Jo Nesbøs åttende roman om Harry Hole. For oss som har lest alle bøkene i rekkefølge så utspiller det seg nå et personlig drama som gjør hver eneste bok ulidelig spennende. Det er et sant helvete å lese, og det er umulig å forholde seg likegyldig til Harrys liv i de mange subplottene som utspiller seg parallelt med krimgåten.

Jeg leste på Roar Sørensens facebookside i går at han hadde tenkt å lese Jo Nesbøs «Politi» når den kom ut i juni for å se om Nesbø var i nærheten av en så god krimforfatter som salg og markedsføring tydet på. Vær så snill Roar, ikke gjør det! Slik serien med Harry Hole har utviklet seg er det å lese en enkeltstående bok fullstendig meningsløst. Jeg ville ikke hatt i nærheten av så stort utbytte av Panserhjerte om det ikke hadde vært for at jeg hadde de andre syv bøkene friskt i minne. Jo Nesbø utvikler subplottene sent, men med en presisjon som gjør at du blir filleristet av nerver hver gang du ser antydningen av noe som kan få fram traumer fra foregående bøker.

Harry Hole har vært alkoholisert gjennom samtlige åtte bøker jeg har lest, og det er også fingeravtrykket som blir presentert gang på gang i media. En klisjè. Den alkoholiserte detektiven som snubler seg fram til målet gang på gang. Det som dessverre alt for sjelden kommer fram er den vanvittige traumatiseringen Harry Hole etterhvert har blitt utsatt for, og at Nesbø baker dette mer og mer inn i Harrys personlighet for hver bok som går. Harry Hole som karakter er ekstremt sammensatt, og du KAN IKKE dra ham ut av bok nummer 10 og så analysere ham. Det er som å høre de siste strofene på «Bohemian Rapsody», og så konkludere med at dette er en fløtepusballade. Harry Hole-bøkene må, bør og skal leses i rekkefølge. Det fortjener Jo Nesbø, for det finnes ikke en eneste episode i Harrys liv som ikke har direkte innvirkninger på hans valg, væremåte og handlinger i senere bøker.

Vel … Der fikk jeg luftet den frustrasjonen fra hjertet. Nå over til «Panserhjerte». Alle elsker «Snømannen«, mens «Rødstrupe» har vunnet priser verden over. Jeg forstår ikke helt det. Etter min mening så er «Marekors» og «Panserhjerte» klart bedre enn begge disse, og serien forøvrig. Det er så intenst spennende at det faktisk gjør vondt å lese. Som Harry Hole-kjenner så vet jeg nemlig hva som kommer, og jeg gruer meg hver gang. Denne sammensatte figuren som har gått gjennom så mye. Tåler han en trøkk til? … og en til …? Vi vet jo innerst inne at han gjør det, men hvilke ugjenkallelige spor setter det i sjelen hans denne gangen?

I Panserhjerte blir Harry hentet i Hong Kong av Kaja Solness, en ny etterforsker ved Voldsavsnittet i Oslo. Harry Hole har gjemt seg. Rømt fra alt. Fra verden. Fra jobben. Fra spøkelsene i sitt indre. Fra arrene etter Snømannen. Det er ingen mann, men restene av et menneske Kaja finner i Hong Kong. Han blir brakt hjem og stablet på bena for å bistå politiet i en nye grotesk mordsak. Snart befinner han seg (selvsagt) i begivenhetenes sentrum midt inni en kamp mellom Voldsavsnittet i Oslo og KRIPOS. Midt mellom sin egen motvilje og nysgjerrigheten. Midt mellom rusavhengighet og edruelighet. Midt mellom en familiær sorg og en gryende kjærlighet. Alle følelser som ville veltet oss som mennesker går Harry gjennom i denne boken, og vi er nissen på lasset som ikke kan unngå å føle som han, føle med han, og samtidig avsky ham for det han er og det han velger å gjøre. Alt i rettferdighetens navn.

Nye interessante karakterer tar form i Hole-universet. Vi møter KRIPOS-sjefen Bellmann og hans skygge Truls «Beavis» Svendsen. Den nye etterforskeren Kaja Solness med det store hjertet. Anestesilegen Sigurd Altmann. Samtidig blir vi enda mer kjent med figurene som har klamret seg til Hole i de siste bøkene. Jeg føler, etter åtte bøker, at jeg kjenner hver og en av dem personlig, og jeg begynner å få en stygg mistanke om at de alle vil spille en avgjørende rolle i en slags dystopisk framtid der alt ender med død og fordervelse. Hvem vet …? Det er kun Jo Nesbø som sitter med masterplanen.

Som sagt så er Panserhjerte en roman der alle tenkelige følelser og prøvelser blir påtvunget vår kjære antihelt. Vi forstår allerede etter noen få sider hva det er Harry kommer til å bli utsatt for denne gangen, og vi har en vag anelse om hvordan han vil klare å komme seg ut av uføret også. Det er ikke der spenningen ligger. Den ligger i de overraskende vendingene. Det uventede. Det klaustrofobiske. Og …. I det uendelige følelsesspillet som Harry må ta del i. Panserhjerte er ekstremt og ulidelig spennende lesing. Ble ferdig i natt, men kjenner det fremdeles i kroppen. Rastløsheten. Uroen. Kvalmen … Det sitter i noen dager etter en Harry Hole roman. Akkurat som en flaske Jim Beam…

Snømenn blir aldri det samme igjen …

SnømannenJeg kan vel trygt si at jeg fra og med nå har fått meg en ny fobi ved siden av klovner, småunger med onde øyne, og levende dukker som prater. (Grøss!) Snømenn blir aldri det samme igjen etter å ha lest ut Jo Nesbøs «Snømannen«. Aldri mer kommer jeg til å smile når jeg ser en snømann stå i tunet. Tvert imot … Det er på tide å låse døra!

Jo Nesbø skuffer aldri. Det er ingen tvil om at også «Snømannen» holder svært høy krimklasse, også når en sammenligner internasjonalt. Nesbø har en egen evne til å gjøre umulige mulig, og i tillegg få det til å virke troverdig. Han bruker de billigste triksene i krim-manualen, men vi biter på gang på gang. Akkurat det har blitt noe av det morsomste med å lese Nesbø. La meg få forklare:

Gjennom de første bøkene i serien viste Jo Nesbø oss flere ganger at vi aldri kan være sikker på at han ikke bryter med vedtatte sannheter. Han sjokkerer oss, og får oss til å rive oss i håret i ren fortvilelse. Nesbø har nærmest personifisert uttrykket «kill your darlings«, og derfor føler du deg aldri trygg når du leser hans bøker om Harry Hole. Ved å gjøre det så har han oppnådd noe særegent som han benytter seg av i hver eneste bok. Han får oss til å dirre av spenning, og rope høylytte bannord til tause vegger på steder der vi bare ville smilt lurt og ristet på hodet i andre krimbøker.

Der du vanligvis ville tenkt: «Å nei, du lurer ikke meg«, så tenker du i stedet  : «Åh herregud, nå gjør han det igjen!«. Han kan når som helst, hvor som helst og ofte fullstendig umotivert, sende viktige bipersoner som du er blitt glad i rett i døden, eller gjøre heltene dine til sinnsyke mordere. Det gjør at du hele veien er på alerten. Har hele tiden en krypende utrygg følelse av at noe fryktelig er i ferd med å skje. Der ligger Nesbøs genialitet. I sine fire første bøker har han skaffet seg et rykte som en jævlig partykiller, og kan derfor bruke dette gang på gang for å skape thrillereffekter senere. Lar jeg meg lure…? OH YES!

Snømannen skal i følge forståsegpåerne være Nesbøs mest spennende og beste roman om Harry Hole. Den er planlagt filmatisert i Hollywood, og boken skaffet ham et internasjonalt gjennombrudd. Flere har advart meg underveis. «Syntes du den var spennende … ? Bare vent til du kommer til Snømannen!» Det var derfor med en viss skrekkblandet fryd jeg startet på boken i forrige uke. Jeg har som dere vet som ett av mine lesemål i år å komme i mål med Harry H før Politi kommer ut i Juni. Leste Marekors i januar, Frelseren i februar, og altså Snømannen nå i mars.

Historien er for så vidt enkel. En person dreper en ny kvinne hvert år når den første snøen faller. Han setter igjen en snømann som et slags symbol på at han har vært der. I mange år har han fått holde på i fred ettersom drapene har skjedd på ulike steder rundt om i Norge, og likene aldri har blitt funnet. De har derfor blitt sett på som forsvinningssaker. Når Harry settes på saken så er det fordi det plutselig gjentar seg to ganger med kort mellomrom, og noen har begynt å se mønsteret. Jakten er i gang, og overraskelsene står i kø både for Harry og leseren.

Så er det engang slik at når en skrur forventningene i taket, ja så er jo faren der for at en ikke klarer å innfri dem fullt og helt. Det ville være å overdrive å påstå at boken er oppskrytt, for det er den ikke, men jeg mener helt ærlig at Nesbø har vært hakket hvassere i for eksempel «Marekors«. Grunnen til det er egentlig ganske enkel: (Nå kommer det et par spoilere her, så bla forbi om du skal lese boken)

I Snømannen blir «gjerningsmannen» tatt gang på gang, med stadig nye karakterer i rollen. Nesbø bruker ganske masse virkemidler for å overbevise meg som leser om at Harry denne gangen har truffet blink, og jeg begriper ikke helt hvorfor. Det er nesten en fornærmelse når Nesbø tror han kan få meg til å tro at Harry har fakket morderen allerede på side 157, eller senere på s. 350 når det vitterlig er over 100 sider igjen å lese. Det er jo innlysende for enhver krimelsker at svaret på mordgåten ikke blir gitt en fjerdedel ut i boka, eller for den saks skyld med en hel fjerdedel igjen å lese.

Det samme kan sies om valget av blodtørstig synder. Ved hjelp av eliminasjonsmetoden så er det faktisk ingen flere karakterer igjen å velge mellom når vi har kommet til den siste delen av boka. Svaret gir seg selv. Det kan bare være en person, og den personen er det selvsagt.

Vel … Det ødelegger ikke spenningen, bare så det er sagt. Her er driv og tempo så høyt at en skulle nesten tro Harry Hole hadde byttet ut Jim Beam-flaska med flybensin. Snømannen er en fantastisk krimroman på alle måter, og så absolutt en av de beste av Nesbø. Bare så det er sagt … Når denne filmen en gang kommer så vil den bli noe jævlig skummel, og snømenn vil aldri-aldri bli det samme igjen verken for barn eller voksne. Dette var både spooky, creepy og bloody …

Så nå gjenstår bare Panserhjerte i april, og Gjenferd i mai, før boken hele Norge venter på ligger klar i hyllene i juni. POLITI!