Skrivetips: Den vanskelige antihelten

Vi som skriver krimbøker kjenner stort sett til hvilket minefelt vi begir oss inn i når vi bestemmer oss for å bruke en antihelt. Det er ikke spesielt vanskelig å lage en slik helt, det klarer de fleste, men å gjøre det så bra at det begeistrer leserne er en av de vanskeligste øvelsene i krimfaget.

Vi som skriver krimbøker kjenner stort sett til hvilket minefelt vi begir oss inn i når vi bestemmer oss for å bruke en antihelt. Det er ikke spesielt vanskelig å lage en slik helt, det klarer de fleste, men å gjøre det så bra at det begeistrer leserne er en av de vanskeligste øvelsene i krimfaget.

Sebastian Bergman i Rolf Lassgårds skikkelse fra filmatiseringen av Hjorth & Rosenfeldts bøker om denne antihelten. (Foto: BBC)

Først av alt … Hva er egentlig en antihelt? Førsteamanuensis Helge Ridderstrøm ved Oslo MET definerer begrepet slik:

En person (i et litterært verk, en film, et dataspill eller lignende) som er en slags helt, men som ikke har de vanlige helte-egenskapene – altså ikke er vakker, sterk, attraktiv for det motsatte kjønn, edel og god, fri og uredd. Han eller hun er et “negativt forbilde”. Antihelten er gjerne egosentrisk og har andre moralske holdninger enn flertallet i samfunnet.

Mange bruker gjerne Jo Nesbøs Harry Hole som et eksempel på en god antihelt, men det mener jeg blir litt lettvint. At han har et alkoholproblem (svakhet), har en tendens til å gå egne veier (bryter lover og regler), og er selvdestruktiv (indre antagonist) gjør ham selvsagt til en litt rufsete helt som kan være vanskelig å like, men han har enormt mange helte-egenskaper som veier opp for dette i form av at han er storvokst (fysisk styrke), snartenkt i pressede situasjoner (kampdyktig), har et stort mot (uredd), har en usvikelig rettferdighetssans og et moralsk kompass som leserne føler seg hjemme i (edel). I tillegg er han usedvanlig skarp (genial), og har en nærmest hypnotiserende virkning på kvinner (attraktiv) til tross for at han både ser herjet ut og er psykisk nedbrutt i mange av bøkene.

Poenget mitt er at Jo Nesbø har gitt ham så mange sterke sider at det veier opp for de svake punktene og vel så det. Derfor framstår ham for meg mer som en helt, enn som en antihelt. Skal du skape en skikkelig antihelt, og lykkes med det, må du gi leseren adskillig større utfordringer, og det er da det blir vanskelig …

Harry Hole, slik Jo Nesbø selv har sett ham for seg. (Foto:VG)

La oss ta noen vellykkede eksempler for å illustrere hva det er jeg mener. Den svenske forfatterduoen Hjorth & Rosenfeldt har skapt krimhelten Sebastian Bergman. En adferdspsykolog som er så motbydelig i sin framtreden og sine handlinger at det burde skape så mye avsmak hos leseren at hele prosjektet var dødfødt. Denne fyren er så avskrekkende jævlig at det burde vært umulig å få oss til å følge ham gjennom fem bøker, men det gjør vi altså likevel. Fyren er ekstremt egosentrisk, kvalmende selvhøytidelig, fullstendig uten skrupler, notorisk utro, og er blottet for empati. Han nøler ikke med å stabbe sine nærmeste i ryggen dersom det gagner ham selv, og han lager komplott rundt seg for å framheve sitt eget ego, og for å dra nytte av andres ulykke. Han er et moralsk flykrasj uten evne til den minste forbedring. I tillegg er han ikke spesielt tøff, modig eller hardtslående. Utvilsomt en antihelt. Vi burde hatet ham (og mange av oss gjør det også), men likevel tar vi oss selv i å ønske at han lykkes. At han endelig finner den rette veien, og tar de riktige avgjørelsene. Til tross for at han skuffer oss gang på gang.

Så hva er det som gjør at vi holder ut med ham? Svaret er banalt og enkelt. Han er skarp. Han har en egen evne til å se løsninger på gåter, og på å se forbryternes handlingsmønster. Han er kompromissløs når det kommer til å ta morderen, og (hold dere fast) han spiller på det riktige laget … Nå lurer du sikkert på hva det var jeg mente med det siste. Jeg skal forsøke å forklare. Sebastian er (litt til og fra) medlem av en etterforskergruppe med mange andre skikkelige helter. Dyktige folk som kaster seg inn i hver etterforskning med hud og hår for å løse drapsgåtene og stoppe morderen. Det at Sebastian spiller på lag med denne gjengen, og nesten alltid er den som setter dem på riktig spor, gjør at vi tilgir mange av nykkene hans og den usmakelige oppførselen. Det er som i fotball. Om toppscoreren på laget ditt er en ekkel skittstøvel som ikke eier moral eller oppdragelse, ja så bryr du deg ikke om det. Han scorer målene, ergo så er han en du heier på. Sebastian Bergman er krimbøkenes Luis Suarez. En fyr som biter, spiller skuespill, syter, klager og jukser … men scorer mål.

For å klare å gjøre dette både troverdig og skikkelig må du kunne skrive bedre enn de fleste. Du skal altså få leseren til å like et udyr. Et monster. En psykopat. Ved å gi ham en synsvinkel får vi bli med inn i hans syke tankegang, men samtidig så skjønner vi litt mer av hvorfor han handler stikk i strid med det en helt skal gjøre. Jeg opplever Sebastian Bergmans synsvinkler litt som det er å lytte til et forvokst barn. Mye av det som tenkes skal og bør fordømmes, men samtidig så forstår vi gjerne at et barn kan tenke slik. Det trenger bare litt korreksjon. Motivet kan være fint, men handlingen feil. Eller motsatt. Uansett så unnskylder vi barnet et stykke på vei, akkurat som jeg unnskylder Sebastian Bergman. Det er fascinerende hvordan disse to forfatterne lokker meg til å gå i akkurat den fella. Gang på gang. Bergman blir som et misforstått barn. Hadde bare alle rundt ham forstått det jeg forstår, så …

Trailer på TV-serien om Sebastian Bergman

Skal du få dette til så må hver eneste tanke, hver replikk og hver lille mimikk skrives med en presisjon og en målsetting. Du må ha tenkt nøye gjennom hva antihelten skal gjøre, hvordan han skal te seg, og hva han skal si. Samtidig må dette veies opp med personens tanker, refleksjoner og motiver. Du må hele veien passe på at summen havner på plussiden, slik at leseren fremdeles heier på antihelten din. Dess flere motbydelige ting han finner på å gjøre, dess bedre må du underbygge dette i tekst.

Jeg nevnte Nesbø i starten, og i sin seneste bok «Kongeriket» har han gjort dette med bortimot perfeksjon. Bensinstasjoneier Roy Opgard er strengt tatt en sosiopat av dimensjoner, men som leser så elsker jeg alt ved ham. Han skremmer meg, det er ikke det, men jeg forstår jo så alt for godt hvorfor han må drepe folk igjen og igjen og igjen …

Det beste norske eksempelet er kanskje Rino Gulliksen i Lars Lenths krimbøker. En helt vanvittig karakter som bare må oppleves. En hypervoldelig nutcase av en drapsmann blottet for skrupler, men vi elsker ham. Den fyren der er noe av det beste norsk krimlitteratur har klart å oppdrive etter min mening.

En annen fantastisk antihelt er uimotståelige lille Libby Day i Gillian Flynns «Mørke rom». Du skal lete lenge etter en mer ufordragelig jentunge. Til de grader falsk, plukkende bortskjemt, utakknemlig, uhøflig og gjennomsyret negativ til alt og alle. Likevel så er det henne vi klynger oss til gjennom hele boka. Rett og slett fordi hun har en så forferdelig grusom forhistorie at mors og farsinstinktet i oss tar fullstendig overhånd. Dette til tross for at jenta er blitt voksen, og burde vite bedre.

Vi har mange eksempler på at forfattere har klart kunststykket å skape gode antihelter. Å gi hovedkarakteren svake trekk og akilleshæler er nesten et must, men det er altså ikke disse antiheltene jeg sikter til. Det er aldri vanskelig å like en helt som velger å gå på siden av loven så lenge motivet er prisverdig. Det er de som er umoralske, motbydelige og vanskelige å like. Som bifiguren «Minken» i Cilla og Rolf Börjlinds bøker. En svindler, en kriminell sjarlatan og en lystløgner vi aldri har sett maken til. Men, han har på mange måter en naivitet og et rent hjerte. Dessuten er han morsom, og det hjelper.

Charlize Theron i rollen som Libby Day. Ikke den beste tolkningen etter mitt syn, men forfatter Gillian Flynn er co producer, så det er vel innafor 😉

I røverromaner er det mye greiere å få til, for der skal jo hovedpersonen gjerne være en kriminell. Det er også en god del enklere å få til i en «stand alone» enn i en serie, og det er selvsagt mye enklere med bifigurer enn det er med hovedpersoner. Likevel så er det et litterært C-moment å forsøke å skape slike antihelter. Det krever både kløkt og mot, men om du våger å prøve deg så er det en øvelse som vil gi masse liv og spenstighet til teksten din.

Har du en favoritt? Kjenner du til flere «skikkelige» antihelter som er umulig ikke å like? Skriv dem opp her, så har jeg kanskje en ny fin leseopplevelse på vent.

Jo Nesbø – Tørst: Hvor blodtørstig er du?

Boken alle skal lese i år. «Tørst» av Jo Nesbø. Harry Hole tilbake på hesten. Jo Nesbø tilbake på sporet. Balansen er gjenopprettet. Verden går videre. Å anmelde denne boken er enkelt. Jeg kunne skrevet hva som helst, og sluppet unna med det. Jeg kunne slaktet den, og argumentert med at Jo Nesbø skriver den samme boken om igjen og om igjen. Eller jeg kunne hyllet den i euforiske vendinger, og vist til hvor genial Jo Nesbø er som får oss til å tørste etter mer hver eneste gang. En Coca Cola-oppskrift som alle andre kan prøve å kopiere, men som likevel aldri blir like god som originalen.

Så hva blir det til? Blodig slakt eller manna fra himmelen? Vel … Vil det i det hele tatt være interessant å lese hva jeg mener om denne boka? Mediene mener visst det. En avis presterte til og med å bruke en halvside på å fortelle at jeg ennå ikke hadde lest Tørst, men at den sto høyt på leselista mi … Kanskje jeg heller skal la mine meninger ligge for en gangs skyld, og i stedet fortelle dere hvorfor disse bøkene om Harry Hole engasjerer så voldsomt, og hva som er grunnen til at Jo Nesbø ikke forandrer oppskriften?

Vi gjør det … Og da må vi begynne med begynnelsen. Og med begynnelsen tenker jeg her på det sekundet leseren plukker boka ut fra sjokkselgeren på Rema1000, og bestemmer seg for at denne skal han eller hun ha. Premissene er selvsagt lagt til rette for kjøpet ved at boka er å finne overalt. Ikke bare fremst ved kassa i bokhandelen, men også ved siden av rollerburgeren på Seven Eleven, og like ved hylla med billigklærne på Sparkjøp. Dessuten snakker alle om boka. Mediene snakker ustanselig, vi bokelskere snakker i det uendelige, krimforfattere blir dratt ut fra skrivestua og børstet støv av for å uttale seg om Jo Nesbø og den nye boka, og folk snakker seg imellom og til folk de møter på veien. Det er som å snakke om været. Noe enkelt og håndgripelig som den andre garantert kan si noe om han også.

MEN … Ville dette skjedd dersom boka (eller de tidligere bøkene) ikke var noe helt utenom det vanlige? Nei, det ville ikke det. Nesbø har et skrivetalent vi andre kan drømme om, og en Coca Cola-oppskrift som er åpen og hemmelig på en og samme tid. Det er ikke vanskelig å følge oppskriften, og få det til å smake som Cola. Men, vi mangler den siste lille hemmelige ingrediensen som gjør at det bare blir en drikk med Cola-smak, ikke ekte vare. Bøkene om Harry Hole har denne hemmelige ingrediensen, denne X-faktoren, som gjør at bøkene får dette nesten mytiske og magiske ved seg.

Slik er det med «Tørst» også. Det er en Harry Hole roman akkurat slik vi forventer at den skal være. Den inneholder de riktige elementene, og som lesere blir vi hektet. Elementene skal jeg ramse opp for dere, og med det gi dere en analyse av hvorfor dette fungerer så godt. Følg oppskriften, og du vil få noe som smaker Cola, men jeg kan love dere at det vil mangle «noe» likevel. Det lille ekstraordinære som utgjør den store forskjellen. Dette «noe» er det bare Nesbø selv som kan tilsette. Men, her har dere oppskriften iallfall:

DET SPEKTAKULÆRE

I «Tørst» møter vi en vampyrist som biter sine ofre i halsen med et sylskarpt jerngebiss. Det er så hårreisende langt utenfor den morbide fantasien som de fleste av oss krimforfattere har. Det er spektakulært, grusomt, grufullt og inn i helskies usannsynlig. Våre redaktører ville bare ristet bedrøvet på hodet og bedt oss trykke på delete-knappen fort som fy. Akkurat derfor vekker det oppsikt. Det er noe som bare Nesbø slipper unna med. Fordi han har gjort det før. Eller rettere sagt, fordi han har gjort det med glitrende resultater før. En splitter pine gal drapsmann som gjemmer seg inni snømenn, eller en annen som dreper sine ofre ved å putte «Leopolds eple» inn i munnen deres, og vente til trykkbelastede springfjærer får et dusin nåler til å springe ut i alle retninger gjennom hodet på stakkaren. Det er hinsides alt det vi andre kunne klart å komme på, og kommet unna med, med æren i behold. Kepler kan utstyre sine sprø drapsmenn med hareører og barnesanger spilt inn på bånd. Samuel Bjørk kan få morderen til å ikle seg uglefjær når han skal gjennomføre sine morbide ritualer, men det smaker bare Cola. Det er ikke ekte vare. Det mangler det lille ekstra som bare Nesbø får til. Han er en mester i å gjøre det spektakulære troverdig. Få oss til å tro på konseptet. Vi godtar at dette er mulig i Nesbøs verden. I Harry Holes univers.

DET UTRYGGE

Dette punktet er svært viktig i Nesbøs bøker, og er en dirrende undertone som ligger og vibrerer gjennom samfulle 526 sider i «Tørst». Utryggheten. Vi føler oss overhode ikke trygge på hva som kommer til å skje på veien fram til Harry Hole går ut som seierherre. Og, denne vissheten om det uvisse bruker Nesbø i hver eneste scene for å få oss til å gispe etter luft når trusselen er nær, kikke en annen vei enn vi burde, og til å konstruere et drama der vi aldri føler oss ovenpå. Når som helst smeller jernkjevene rundt halsen vår. Denne utryggheten hos oss lesere har Nesbø skapt gjennom serien. Gang på gang har han sjokkert oss ved å la det som ikke skulle skje hende gang på gang. Han har bygget opp kjære og nydelige karakterer gjennom tre-fire bøker, for å så å la drapsmannen rive hjertet deres ut med bare nevene og vise det fram til oss. Vi står oppreist i godstolen og roper et høyt NEEEEEEEEIIIII! Det er hjerteskjærende vondt, og det skaper en intens følelse av …. (trommevirvel) … Utrygghet. Vi stoler ikke på Jo Nesbø. På hva han kan finne på å gjøre. Han er notorisk utro mot krimkonseptet, utro mot sine egne karakterer, og utro mot oss lesere. En dreper ikke de vi er blitt glade i, men Nesbø gjør. Gang på gang. Derfor føler vi oss aldri sikre på at dette vil gå bra. Tvert imot så er vi ganske sikre på at det ikke gjør det. Det er denne følelsen som gjør at du synes det er så vanvittig spennende å lese Harry Hole-bøkene, mens lignende scener i andre bøker får oss til å gjespe. Nesbø har kombinasjonen av det spektakulære, det morbide, og det utrygge.

DET STRUKTURELLE

Struktur? Noe så kjedelig faktisk? Ja, for å skrive kriminallitteratur handler faktisk i stor grad om akkurat dette. Det er ikke nok å ha den gode pennen og den gode ideen. En må også ha evnen til å kunne komponere spenning. Det er et håndverk. Det er ikke tilfeldig hvordan historien bygges opp, hvor i romanen det er grenseløst spennende, og hvor det ikke er det. Det handler om struktur. Å skape spenning. Å skape uhygge. På de riktige stedene og på riktig måte. La oss ta to helt banale triks i krimhåndboka som eksempel. Cliffhangere er det ene. Det er så grunnleggende at vi lærer det på ungdomsskolen. Å stanse en fortelling der den er på sitt mest spennende uten å fortelle hvordan det går, for så å gå inn i en ny scene med andre karakterer. I «Tørst» lar Nesbø oss gjennomleve leser-traumet gang på gang. Uten å røpe noe av handlingen (og hvordan det går) så sender han altså en av Harrys nærmeste inn i et drama der vedkommende svever mellom liv og død med dårlige odds, for å så å forlate oss lesere i det han stormer inn på sykehuset. Vi må vente før vi får svaret på om han eller hun overlever. Enkel basic strukturell oppbygging av spenning. Et annet eksempel er å benytte seg av «de tre dører». Altså la leseren forstå at drapsmannen slår til igjen (skjuler seg bak en av dørene), samtidig som han bygger opp sannsynligheten for hvem dette faktisk er i ferd med å skje med likt mellom flere karakterer. Du som leser veksler mellom hvem du tror er offeret, og panikken kryper opp gjennom luftrøret ditt mens du leser. Nesbø bruker dette trikset gjentatte ganger, men det er helt tydelig i starten på romanen da vi har tre personer som alle har vært involvert i en Tinder-date, og for hver scene du leser så blir du skråsikker på at det er den du leser om nå som kommer til å bli drept. Jeg kunne gitt dere en liste på 10 andre slike strukturelle knep, og vist dere hvor dyktig Nesbø er til å bruke disse om hverandre, kombinere dem, og bryte med konvensjonen her og der. Alt i en (ondsinnet) plan om å drive leseren til vanvidd. Jo Nesbø planlegger spenningen og strukturerer den bedre enn noen andre i Norge.

DET GJENKJENNBARE

Det siste punktet jeg tar med her er «Det gjenkjennbare». Du forventer noe som leser når du går inn i en ny Harry Hole roman. Det er et paradoks, men det ligger faktisk en trygghet i å vite at det kommer til å skje de jævligste ting. Mennesker elsker det gjenkjennbare. Det bekreftende. Vi forventer at Harry Hole bryter reglene, selv om det alltid fører med seg at noen uskyldige dør. Vi forventer at han sprekker på drikkingen minst en gang i hver roman, og at han da ødelegger noe helt fundamentalt i livet sitt. Vi forventer at Harry Hole blir utsatt for disse spektakulære innretningene, og at han klarer å snu dem til sin fordel. Alt dette er gjenkjennbart. Hans nærmeste kjære (Rakel og Oleg) skal på ett eller annet vis utsettes for noe jævelskap, og vi forventer at Beavis & Butthead setter kjepper i hjulene som de korrupte og udugelige politifolkene de er. De har gjort det siden sjette bok etter at Harry endelig fikk has på den forrige korrupte politimannen i Marekors. De er der igjen og igjen og skaper nytt drama. Truls Berntsens forelskelse i Mikael Bellmans kone, Ulla. Oleg og Harrys alltid like gripende bånd til hverandre. Harrys tilbakevendende moralske spørsmål der han må velge mellom privat lykke eller fellesskapets beste. Jo Nesbøs språklige finurligheter som fargelegger Oslos skyggesider bedre enn noen andre. osv.osv. Alt er der og vi kjenner det igjen. Det er som å møte en gammel venn etter noen år. Vi finner tonen raskt så snart vi oppdager at den andre ikke har forandret seg. Og det har ikke Jo Nesbø. Det har ikke Harry Hole. Og det har ikke resten av universet heller. Vi forventer at oppskriften ikke brytes. Det er som med Hardy-guttene. Tenk om vi hadde åpnet en av bøkene en gang tilbake i nittenhundreogpilogbue og funnet ut at Faren til Frank og Joe hadde funnet seg en elskerinne og stukket av til Bali for å pleie kjærligheten? Eller at Chet hadde reist til Canada for å studere, og ikke ville komme hjem igjen? KRISE! Det ville vært å bryte det usynlige båndet mellom forfatter og leser. Det ville vært avtalebrudd. Derfor holder Jo Nesbø seg til oppskriften, og derfor kjøper du «Tørst» i butikken. Uansett hvor den måtte ligge. Det er den boka du vil ha. For du vet hva du får, og du liker det gjenkjennbare.

Så til slutt … For dere som tålmodig har lest dere så langt i min amatør-analyse av Harry Hole seriens popularitet. Hvor god er «Tørst» målt opp mot de andre ti bøkene i serien? Svaret er 4. Den er svakere enn Panserhjerte, Marekors og Snømannen (i den rekkefølgen), men milevis bedre enn de to siste bøkene om Harry Hole, Gjenferd og Politi (som befinner seg på de to nederste plassene). Så da vet du det, og mer trenger du egentlig ikke å vite. Da er det bare å kjenne etter … Er du tørst?


MINE ANMELDELSER AV HARRY HOLE-SERIEN:

(De fire første leste jeg før jeg startet bloggen)

MAREKORS FRELSEREN SNØMANNEN PANSERHJERTE GJENFERD POLITI

Spekulativ POLITI-krim

politiInnen norsk krim så er Jo Nesbø en Lionel Messi blant Mjøndalen-spillere. En Luciano Pavarotti på scenen med kidsa fra One Direction. Det er rått parti. Feige lag. Om dette er det ingenting å diskutere. I norsk målestokk kan ingen måle seg med Nesbø i salgstall og internasjonal suksess. Derfor settes lista høyt hver gang han kommer på banen. Også av meg, og det er med en viss skuffelse jeg må medgi at det ble riv i dette forsøket. De fleste av hans bøker om Harry Hole er spektakulære. Politi var bare spekulativ.

Der … Sånn …. Da har jeg sagt det. Verre var det ikke. Fikk knapt nok sove i natt fordi jeg visste at jeg burde, måtte og skulle tale Roma midt imot. Slik er det når en har med mestere å gjøre. Det er vanskelig å kritisere. Vanskelig å være den ene lille ungen som påpeker at keiseren er naken. Når hyllesten og jubelen over Jo Nesbøs siste mesterstykke nå har lagt seg utpå sensommeren, når terningen ikke har hatt nok øyne for kritikerne i Oslo-pressen, da står jeg igjen som en enslig liten kakerlakk og ber om oppmerksomhet. Ber om å bli tråkket på.

Ja, jeg er kritisk. Sikkert for kritisk også … Slik er det gjerne når forventningene når slike høyder som alt oppstyret rundt «Politi» skapte. Dette var boken alle skulle lese, og elske, i sommer. Sekserne haglet i pressen, og krimelskere landet rundt ble slørete i blikket og småkåte bare boka ble nevnt. Jeg forventet en ekstase av de helt sjeldne, og ble selvsagt skuffet. Slik er det gjerne. det er ikke alltid den mest populære og peneste jenta i klassen er det beste ligget …

OK … La oss ta det positive først. En Harry Hole-krim gir deg alltid spenning. Massevis av spenning. Til tider farlig nær en overdose. Slik er det selvsagt også denne gangen. Hadde ikke nubbesjans å få blund på øyet i natt før de siste 70 sidene var lest. Dessuten er det en nytelse å få følge karakteren Harry Hole videre. Gjennom de ni foregående bøkene har vi fulgt ham så tett at for de fleste av oss så kunne vi kjenne den dårlige ånden gjennom respiratoren i starten av Politi. Vi visste at han ville klare å karre seg på bena enda en gang. Hans privatliv, forhistorie og karrière er vevd inn i sentralnervesystemet til oss lesere. Vi kjenner smerten, jaget, rastløsheten og uroen. Den er fysisk. På dette punktet leverer Jo Nesbø nok en gang. Det er en viktig fortsettelse på det som mange anså som Harrys død i avslutningen av forrige bok, «Gjenferd». Det var for mye uforløst ved slutten av den til at Harry kunne begraves en gang for alle. Denne gangen derimot løser det seg …

Ingen kan spenningens småtriks bedre enn Nesbø. Det blir etterhvert svært nervepirrende mot slutten, og som vanlig så er det Nesbøs unike evne til å twiste og snu historiene som presser fram kaldsvette selv der hvor det burde være varmt og klamt. Han curler plottet gang på gang, og som leser aner du virkelig ikke når det er du blir lurt trill rundt, og når han faktisk er i ferd med å sjokkere deg med en ny personlig tragedie for Harry eller en av de andre karakteren vi er blitt så glade i. (Dvs. de som er igjen av dem…)

Alt dette gjør Politi til nok en steintøff krim fra mesterens hånd, men denne gangen ser jeg også tydelige tretthetstegn. Flere ganger underveis i boka merket jeg at jeg ble lei. Det ble den gamle visa om og om igjen. Han bruker de samme triksene som han har gjort så mange ganger før at det i seg selv faktisk blir forutsigbart. Jeg forventer hver eneste twist. De overrasker meg ikke lengre. La meg være litt mer spesifikk …

Har Nesbø nådd et metningspunkt, eller er Politi bare et hvileskjær?
Har Nesbø nådd et metningspunkt, eller er Politi bare et hvileskjær?

Å ha flere synsvinkler (eller perspektivskifter om du vil) i en krimroman er et godt tips når du skal skape spenning. Da kan du stanse handlingen som i et tablå når den er på det mest spennende, og gå over i en annen karakter sin synsvinkel et helt annet sted. Også kalt cliffhangere. Nesbø er en kløpper på dette. Hans cliffhangere er finslepne og spektakulære. For å få dette til må du altså ha flere karakterer med en egen synsvinkel. I Politi har han dratt dette så langt at jeg tror samtlige karakterer bortsett fra noen få har en egen synsvinkel. Harry, Rakel, Beathe, Katrine, Bjørn, Ståle, Ståles datter Aurora, Mikael, Mikaels kone, Truls, + alt som kan krype og gå av ofre på veien. (og dem blir det mange av etterhvert). Fordelen med dette er som sagt at du kan kjøre en hel haug med parallelle handlinger for å øke spenningen. Bakdelen er at det tar mye tid og plass å få alle disse historiene i gang skikkelig slik at leseren engasjerer seg i hver og en av dem. En annen bakdel er at det blir så mange å holde styr på etterhvert at det blir en prøvelse å huske hvem, hva, hvor og når … Noen steder var forvirrelsen total hos meg. Jeg måtte bla meg tilbake. Lese scener opp igjen. Motoren stanset, og jeg måtte starte på nytt. Da jeg hadde trålt meg gjennom de første 150 sidene vurderte jeg seriøst å begynne forfra igjen, for jeg hadde tydeligvis mistet masse viktig informasjon på veien. Når så spenningen begynte å øke etter at halve romanen var fortært ble perspektivskiftene mer og mer irriterende. Det ble for opplagt at de kun var der for å holde på en fiktiv spenning.

Et annet trekk som jeg synes Nesbø har feilet med er den uendelige trusselen mot hans egen familie. Nå må vel for faenihelvete snart Rakel og Oleg ha gått gjennom nok prøvelser. Det samme må sies om Oslo politikammer. Gang på gang tar Nesbø livet av noen kjente og kjære karakterer. dette er for å holde oss på alerten. Ikke la oss få føle oss for trygge. Vise oss at ingen kuer er hellige i Nesbøs univers. Nok en gang bruker Nesbø dette knepet, men denne gangen kjente jeg at jeg var lei. Det ble nesten konstruert, og faktisk fullstendig unødvendig for handlingen. «Dead Policemen Society» begynner å bli litt av en gjeng etterhvert, og jeg merker jeg gremmes over hvor spekulativt det er å kjøre dette trekket på leseren gang på gang. Det spekulative kommer også fram i stadig nye grusomme drapsmetoder. Nå venter jeg egentlig bare på at Nesbø skal ta en «Jørgen Brekke», og begynne å flå ofrene levende etter en krok i taket.

Konklusjonen min er som følger … Nesbø skriver fantastisk. Ingen klarer å skape så mye spenning på 400 sider som han. Han er en mester i å overraske, snu, vri og filleriste leseren. Samtidig så virker han tom nå. Skurkene blir mer og mer karikerte. (Bellmann og Berntsen er på grensen til å bli latterlige). Der Tom Vraaler hadde psykopatens karisma, kynisme og spissfindighet så mangler Beavis og Butthead det aller meste for å bli skremmende. De blir bare fordummende. Det samme må dessverre sies om motivene drapsmennene har. De virker så oppkonstruerte nå at de mangler troverdighet. (Jeg elsker dere så høyt at hatet mot dere er altoppslukende) Løsningene blir enklere (…oj! Der fant vi jo svaret vi lette etter på en avansert søkemotor, gitt), og repetisjonene av handlingsforløp fra tidligere bøker alt for mange og påtrengende. Hvor mange ganger jeg har lest at Truls Berntsen har støpt liket av MC-fyren i terrassen til Bellmann, vites ikke, men det skjedde jo i forrige bok, så en trenger ikke repetere det hver gang Bellmann lufter seg på terrassen sin. Vi trodde knapt det vi leste da Nesbø tok livet av Ellen Gjendem i Rødstrupe. Det var nok til å vite at slikt kan skje når som helst i hans bøker. En trenger ikke gjøre det på nytt i bok nummer 6, og så enda en gang i bok nummer ti, bare for å minne leseren på at en ikke skal føle seg trygg.

Det eneste jeg er helt og holdent trygg på er at Jo Nesbø vet hva han driver med. Han kan sitt fag, og jeg er ganske sikker på at han har nye ess i ermet ved neste korsvei. For meg så har det gått litt nedover med engasjementet etter hans fire mesterverk Marekors, Frelseren, Snømannen og Panserhjerte. Nå har han hatt to middelmådige på rad. Gjenferd og Politi. Forrige gang det skjedde (Rødstrupe og Sorgenfri) så kom Marekors med et smell! Jeg har troen på at det skjer igjen, og lar Nesbø og Harry få lov til å unne seg dette hvileskjæret.

Mine tidligere omtaler av bøker i Harry Hole-serien:

Marekors

Frelseren

Snømannen

Panserhjerte

Gjenferd