Fra Franlin W. Dixon til Knut Hamsun

hardy og kamelonmysterietDette med lesing folkens … Er det ikke rart? Hva vi leser, hva vi har lest og hvorfor vi leser det vi gjør? I min barndom og tidlige ungdom var min store drøm å få møte Franklin W. Dixon. Jeg måtte i så fall booket et konferanselokale. Den godeste Dixon var ikke en, men en hel skokk med forfattere som opererte under sammen navn. Amerikansk samlebåndslitteratur skrevet under pseudonym og med heftige deadlines for skribentene. Forlagets formål: Å tjene penger. Resultat: Unge herr Tangen leste over 100 bøker på fire-fem år. ALT av Hardy-guttene, en god del Nancy Drew og Bobsey Barna, og noe i «De fem – serien». Kommersiell søppel-litteratur vil nok de fleste påstå.

Jeg skal ikke motsi dem … Jeg har lest om igjen et par av bøkene i voksen alder, og du store alpakka for noe vissvass. MEN, det fikk meg til å lese. Det fascinerte meg, fengslet meg og drev meg inn i lesegleden. Den fantastiske følelsen av et stille hus uten noen forstyrrelser, en myk sofa, en evig søndag med side opp og side ned. Stadig nye eventyr for Joe, Frank og Chet. Alltid like spennende. Smuglesing når en skulle gjort lekser eller sovet for to timer siden …

Når den verste ungdomsgalskapen hadde lagt seg fant jeg tilbake roen. Denne gangen med «Sagaen om isfolket» av Margit Sandemo. 48 bøker lest på to år fra jeg var 18 til jeg var 20. Igjen en serie kritisert for sine banaliteter, klisjeer og samlebåndslitteratur. Forlagets formål: Å tjene penger. Resultat: Unge herr Tangen fant tilbake til lesegleden. Igjen var den der den kriblende følelsen av en fersk ny bok mellom hendene. En ny historie. En fantasiverden der jeg bestemte hvordan filmen skulle foregå inni mitt eget hode, mens Margit bestemte handlingsforløpet. Debatten i litteratur-Norge var knallhard. Skulle vi i det hele tatt godta at våre unge leste slikt søppel. De kunne jo bli fullstendig ødelagt av slikt vulgært skvip med både sex og overtro. Les Hamsun sa far min til meg. Ikke faen! sa jeg. (OK, jeg brukte litt lang tid på å komme ut av opprøret)

Så kom millitæret. Helt nødvendig, spør du meg. En leser ikke Heksemesteren og Isfolket på brakkesenga uten å få juling. Mye juling. Så dermed ble det noe røffere. Noe mandig. Det var tid for å tråle seg gjennom Cap-serien. Spenningens mestere. Alistar McClean, Ken Follett, Desmond Bagley. Thrilleren traff meg som et knyttneveslag i mellomgulvet. Lesegleden var der igjen. Evige ventetimer på brakka, lange køer og endeløse ørkesløse vakter i vaktbua. Jeg leste, og leste, og leste … Søppel, sa far min. Les Bjørneboe heller. Ikke faen!, sa jeg. Men selv Cap-bøker, Isfolket og Hardy-guttene har sin ende, og en dag sto jeg der tom for noe annet å lese enn far min sine bøker. På rekke og rad … Hamsun, Bjørneboe, Undset, Steinbeck, Faldbakken, Fønhus …. Jeeeezzzz…. Men, jeg MÅTTE jo lese! Jeg var blitt leseavhengig. Så ble de fortært da de store klassikerne en etter en, og på lærerskolen enda flere. Jeg så den gang, og jeg ser fremdeles, hvor fantastisk godt de var skrevet disse bøkene. Men, hadde det ikke vært at jeg allerede var på lesekjøret så ville jeg ikke holdt 40 sider av en Bjørneboe-bok før det å lese var en saga blott. Atså … Jeg hadde jo tross alt en Commadore 64 stående … HALLO!

I voksen alder fant jeg tilbake til krim og thrillere. Det var de bøkene som gav meg mest. Gjerne serie-bøker(Litt henger jo igjen fra en oppvekst med røde Hardygutt-permer) Det ble fort Anne Holt, Karin Fossum, Jan Guillio og Henning Mankell. Siden da har jeg aldri sett meg tilbake. Jeg leser, og jeg elsker det. Jeg bryr meg midt oppi toen om noen tjener penger på å tapetsere vegger med de bøkene, eller om det er en gjenglemt perle på et bruktmarked. Om de er utgitt her eller der betyr ingenting. Bøkene skal engasjere MEG. Det er meg revnende likegyldig om bøkene gjør meg til idiot eller orakel. Jeg leser for å underholdes, og bare det. Så enkelt er det for min del. Andre har helt andre motiver.

Poenget mitt er, som dere selvsagt allerede har skjønt … Uten all «søppellitteraturen» som forlagsbransjen sopte inn penger på på 80 og 90 tallet så ville jeg i dag ikke vært en leser. Jeg ville ikke lest en dritt. Noen vil nok hevde at det betyr lite for det jeg leser nå er bare dritt, men jeg leser … og leser … og leser … Men, hvorfor gjør jeg det? Altså jeg mener …. Jeg har faktisk Playstation3 og stor flatskjerm stående … HALLO!? Vel svaret er enkelt. Det er på grunn av Franklin W. Dixon, Margit Sandemo, Alister Mc Clean OG JENS BJØRNEBOE.

La oss ta vare på all litteratur. Ikke omtal noe av det som mindreverdig. Forfattere bør ikke gå til angrep på hverandre. Vi lesere VET hva som er kvalitet og ikke. Men, for å orke å svelge de tunge klassikerne trenger vi den lette i starten. Til lesetrening og ikke minst til underholdning. Akkurat som vi har lettfattelig popmusikk som dominerer platesjappene og radiospillelistene, mens du finner klassisk musikk på bakerste stativ. Akkurat som vi har Pop-kunst med svære gallerier og store fester, mens kvalitetskunst finnes i små anonyme monter i lugubre bakgater langt fra allfarvei. Nesbø og Egeland ødelegger ikke for Heivoll og Jacobsen. De er alle helt avhengige av en  ting: AT BARNA FINNER GLEDE I Å LESE. Uten det dør lesegleden hos en hel generasjon. Da hjelper det ikke å hete verken Nesbø eller Hamsun. Eller Dixon for den del … Selv om ingen egentlig heter det 🙂

En kjapp Journal mens vi venter på Marco

Journal 64Den fjerde boken i Jussi Adler Olsens serie om Carl Mørch, Assad og Rose er Journal 64. Bokserien om Avdeling Q har tatt helt av internasjonalt, og en hel verden venter nå på at Marco-effekten skal bli oversatt til deres språk. Her i Norge vil det si noen få uker til i spenning. Enn så lenge bør Journal 64 leses – og nytes.

Etter å ha lest de tre første bøkene i serien, Kvinnen i buret, Fasandreperne og Flaskepost fra P på en måned før nyttår, så gav jeg meg selv (og leserne ) en måneds nødvendig Jussi-pause. Overdosen var overhengende nær, og jeg trengte et pusterom. Jeg var ikke mange dagene inn i januar før jeg angret bittert på det stupide valget. Å la Journal 64 stå urørt i hylla helt til februar viste på kalenderen var en prøvelse. Den lokket og lurte med den fristende bokryggen sin.

Da den endelig kunne tas frem etter jeg hadde lest ut Gillian Flynn sin Mørke rom så var det med en viss andektighet, og store forventninger. Reiste på hyttetur til Voss med den som eneste papirlektyre. Nesten 500 sider lang. Det måtte holde selv for en nyfrelst boksluker som meg tenkte jeg.

Joda … Den holdt i tre dager! Latterlig … Jeg burde jo visst bedre. Når det er sagt så var det tre fantastiske dager. Er det noe Jussi Adler Olsen er flink til, så er det å skrive pageturnere. Jeg drives fra side til side uten at jeg enser hverken rom eller tid. Noen kaller det pur leseglede, og jeg skriver gladelig under på det oppropet.

Journal 64 starter med et nys (ja, det er mye influensasymptomer i boka) og et gammelt mysterium om flere forsvinninger fra en kort tidsperiode i 1987. Forsvinningene knyttes etterhvert opp mot det ytterliggående brunskjorte-partiet Rene Linjer, og dets 88 år gamle leder. Samtidig som forsvinningene nøstes opp av Carl, Rose og Assad, følger vi Nete Hermansens historie fra barn til voksen, og det som til slutt skal kulminere i bokens høydepunkt. Vil ikke røpe for mye her, så jeg lar det bli med det.

Marco-effekten kommer på norsk i mars.
Marco-effekten kommer på norsk i mars.

På samme måte som i både Fasandreperne og Flaskepost fra P så møter vi drapsmannen ved navn tidlig, og selve drapsgåten blir aldri et mysterium. Motoren i historiene til Jussi er ikke hvem, men heller hvorfor og hvordan. Så også med Journal 64. Liker jeg det? Nja … ikke helt. Er fremdeles glad i å lure på hvem som kan stå bak forbrytelsen når jeg leser krim. Motiv og metode vil aldri bli noe mer enn oppklarende momenter i en god krim for meg.

I Flaskepost fra P klarer Jussi å gjøre antagonisten så til de grader skummel at det på mange måter veier opp for at vi visste hvem han var. I Journal 64 er ikke dette mørke og skremmende like fremtredende. Det blir aldri skikkelig skummelt, men han holder nysgjerrigheten min ved like hele veien ved at jeg lurer fælt på hvorfor vedkommende begår de grusomme handlingene. Når jeg så vet det, så er det hvordan morderen klarer å utføre drapene som holder interessen oppe.

Jeg forsto løsningen 70 sider før boken var slutt, og det gjør jo at det var litt forutsigbart, men måten løsningen kom for en dag på var kanskje noe av det mest creepy jeg har lest på krimfronten på år og dag. Skikkelig fin twist som gav meg bilder i hodet av gamle Roald Dahls «Tales of the unexpected» episoder på NRK. Avslutningen er verdt å vente 450 sider på.

Som sagt så turboleste jeg boken på tre dager, og det alene vitner om en svært god krim. I tillegg så har oversetteren denne gangen gjort en mye bedre jobb enn ved de tidligere bøkene. Nå flyter språket fint og uforstyrret gjennom hele boken. Nerven holdes ved like, og karakterene er i stadig utvikling. Det er helt tydelig at Adler Olsen har en langsiktig plan med dem. Vi kommer også litt etter litt nærmere en løsning på Carl Mørchs opprinnelige krimgåte. Hva skjedde den dagen han og de to politikollegaene ble skutt?

Boken har en del løse tråder i subplottene, men det er tråder jeg regner med vil bli fulgt opp i bøkene som kommer. Jeg er forlengst solgt, og drømmer meg bort i disse bøkene. Som gammel Hardygutt-elsker fra tidlig åttitall klarer jeg ikke motstå serier som dette. Det trigger noe ved lesegleden min når jeg får møte figurene igjen og igjen og igjen. Om en liten stund dukker nok Marco-effekten opp i posten. Den kommer jeg ikke til å vente en hel måned med å lese.