Med fare for gjentakelse …


Lahlum breddeNoen opplevelser er rett og slett for smakfulle til at en lar det bli med den ene. Hans Olav Lahlums krimfestival i Tvedestrand er en slik opplevelse. Har du først vært der så er det stor fare for gjentakelse. Vi var der ifjor og koste oss i en fillehaug. Det måtte gjentas i år. Opplest, vedtatt, og nå … gjennomført! Den krimfestivalen er rett og slett noe helt for seg selv. Det er som en intimkonsert med tilhørende backstagepass. Verdiløst dersom du ikke liker artisten. Et eventyr dersom du har hele platesamlinga hjemme. Årets festival i Tvedestrand ble en like stor opptur som fjorårets utgave. Forfatterne Hans Olav Lahlum, Gard Sveen, Jørn Lier Horst og Marit Reiersgård gav av seg selv hele helga til ende, og gjorde weekenden på Bokhotellet i Lyngør til en opplevelse. Er du min venn på Facebook kan du se flotte bilder fra helga her.

EngasjertEkstra moro var det å se at ryktet om festivalens egenart hadde fått bein å gå på. I fjor var vi en liten hard kjerne med blodfans, mens i år var det nesten fullbooket på flere av arrangementene. Hva er det så som gjør at denne festivalen skiller seg ut? Ja, det er jo som jeg påpekte i ingressen. Det er nærheten til forfatterne, og at disse tilhører det øverste sjiktet av norsk krimlitteratur. I år var Rivertonvinneren fra ifjor og året før begge hjertelig til stede. I tillegg til dette så har vi selve pakken. Reiser du på andre krimfestivaler må du booke hotell ett sted, gå på arrangementer ett eller flere andre steder, spise et tredje sted og ta en forfriskning på kveldene et fjerde sted.  På denne festivalen er alt sentrert til det fantastiske Bokhotellet på Lyngør utenfor Tvedestrand. Vakre omgivelser, sørlandsk skjærgårdsidyll, leiligheter i sjøboder ved vannkanten, treretters nydelige middager i hotellrestauranten og et hotell fullt av bøkenes hemmelige verden. Alt skjer her. Her er foredragene og arrangementene, her finner du festivalbokhandelen,  her spiser vi sammen, og her nyter vi de sene nattetimer sammen. Dedikerte krimforfattere og ivrige lesere side om side.

En kollega av meg så på meg som om jeg hadde røykt jazztobakk da jeg svarte ham på spørsmålet om hva som var helgens store høydepunkt. «Hotellfrokosten på lørdagen» svarte jeg, og etterlot ham i spørsmålstegnet … Han, og dere andre får forklaringen på det merkelige svaret mitt nå. Diskusjonen, latteren og historiene som verserte rundt frokostbordet på lørdagen var faktisk en skikkelig höjdare. Bare Lahlum er Lahlum, og når han først setter i gang med sine anekdoter og historier, så sitter latteren løst rundt bordet. Dessuten er det så herlig å bli kjent med andre mennesker som deler den samme lidenskapen som deg. Litt flåsete sagt at det var ved frokostbordet kanskje, men gjennom en hel helg blir det etterhvert mange og gode samtaler med de fire forfatterne og med andre kriminteresserte lesere.

I Tvedestrandsposten. Når jeg ikke får være med på bilde, sniker jeg meg inn likevel...
I Tvedestrandsposten. Når jeg ikke får være med på bilde, sniker jeg meg inn likevel…

For andre kan sikkert det med bokfestivaler virke noe traurig og kjedelig. Det er det ikke. På fredagskvelden oppdaget jeg at min sønn på 17 hadde prøvd å ringe meg. Irritert hadde han også sendt klare meldinger om at han ikke var spesielt begeistret for at pappa ikke var å få tak i på telefon, jeg var jo tross alt bare på en bokfestival. Jeg prøvde å forklare ham at vi faktisk hadde vært på fest på kvelden, og at det var derfor jeg ikke hadde tatt telefonen. Det ble stille i den andre enden, før han med ett utbrøt: «Fester dere? Jeg trodde dere bare satt og leste bøker sammen, jeg». Så … jeg må nok skuffe alle dere som trodde slike festivaler var som et oldtids – LAN, der alle sitter side ved side med hver sin bok og leser. Vi fester, og kan til nøds også være festlige.

Selve programmet på Lahlums krimfestival var snekret etter samme lest som fjorårets utgave. Lahlum starter med en morsom gjennomgang av norsk krimhistorie på fredagen, før vi møtes til treretters middag der forfatterne leser utdrag fra sin neste bok som ennå ikke er kommet. På lørdagen løser vi et krim-mysterium i Tvedestrand før hver av forfatterne får en time til rådighet der de forteller om sine bøker utfra en interessant vinkling som gjør foredragene spennende å høre på. Om kvelden er det ny middag, denne gangen med Lahlums lag-quiz om norsk og internasjonal krimlitteratur. Vi rekker enda et foredrag søndag morgen før det hele avsluttes.

Marit Reiersgård fant seg selv i bokhandelen ...
Marit Reiersgård fant seg selv i bokhandelen …

I år var det utrolig spennende å høre Gard Sveen fortelle om den mystiske drapsgåten bak krigshelten Kai Holt som danner utgangspunktet for hans debutroman «Den siste pilegrimen». Sveen er en røver på krigshistorie, og for oss som har lest boken, var det ekstra spennende å få høre om den ekte krigshelten, og spekulasjonene rundt hva som skjedde med ham før han ble funnet skutt i Stockholm i mai 1945. Marit Reiersgård hadde et svært humoristisk foredrag om det å bli refusert gang på gang på gang, og hvordan livet er når en skal kombinere familieliv med det å være forfatter. Jørn Lier Horst på sin side gav oss et skremmende blikk inn i de egentlige kriminalsakene som har dannet utgangspunkt for hans bøker, og vi fikk møte krimhistorier fra virkeligheten som satte det hele i et nytt perspektiv. Lahlums foredrag på søndagen røpte hvordan han endte opp som krimforfatter, og gav oss en sniktitt inn i den egentlige K2 og Patricia sine livshistorier. Det gav meg ny lyst og energi til å prøve meg ut på hans historiske krimromaner fra slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet.

Lahlum sliter med drapsgåten ...
Lahlum sliter med drapsgåten …

Alt dette er vel og bra, men det som virkelig gjør Hans Olav Lahlums krimfestival til noe helt spesielt er altså atmosfæren, nærheten, samtalene, omgivelsene og menneskene. Alt på ett brett, og nye venner for livet. Om noen mener jeg kommer for tett på forfatterne til å ha et uhildet syn på deres bøker, ja så bryr det meg midt bak. Krimbloggen og leseinteressen er min hobby. En fantastisk hobby som gir meg fine leseopplevelser, og spennende trivelige møter med interessante og hjertevarme mennesker. Jeg sier som Arnold: I`ll be back!

Meld deg gjerne inn på festivalens facebooksider her, og få siste nytt om festivalen.

En smak av snø i vinterferien

stolpesnoDet er vinterferie her i Haugesund. Solen glitret gjennom vinduet allerede klokken åtte, og varmet om ikke kroppen, så iallfall sinnet. Jeg nyter disse stille søndagsmorgenene. De små timene før huset våkner til liv. Så stille at jeg hører katten slikke pelsen sin i sofaen. I de timene eksisterer bare jeg og tastaturet. Jeg går inn i en boble sammen med mine karakterer i det som skal bli min første kriminalroman. Lever deres liv for en stakket stund. Føler på spenningen og dramaet. Kjenner blodsmaken i munnen. Etterpå er det pause. En kopp kaffe og en smak av andres litteratur. Akkurat nå er det Marit Reiersgård som ligger på bordet. Så lenge det ikke er snø ute, får jeg finne litt Stolpesnø innendørs i stedet. 

Hun skriver knakende godt, Marit. Jeg må si jeg gleder meg til å møte henne neste helg på Hans Olav Lahlums krimfestival på Bokhotellet i Tvedestrand. Hun har en egen evne til å sette gode ord på det vi alle kjenner og føler på. Hun klarer å skildre å beskrive små detaljer slik at jeg kjenner meg igjen, og klarer å se akkurat de rette bildene inne i hodet mitt. Hun glir ut og inn av alle karakterenes synsvinkler. Det finnes kun hovedpersoner i denne krimromanen. Alle har sin egen stemme. Ikke ofte vi ser det innen denne sjangeren, men Reiersgård gjør det med glans.

Her er en smakebit fra s.16 i hennes krimdebut Stolpesnø som kom ut på Gyldendal i 2012.

«Før hun hadde fullført setningen, var det stille i den andre enden. Solveig ble stående et øyeblikk med den trådløse telefonen i hånda og kikke ned på gatelyktene som sto med bøyde nakker. I kjeglen av lys styrtet tunge snøfiller i tett drev mot bakken. De minnet om en rad med digre dusjer, sånne de hadde på barneskolen. Det trakk fra vinduskarmen. Jeg må huske å be Erik kjøpe tetningslister, tenkte hun og smilte til speilbildet sitt i vinduet. Hun kunne se bilene på veien kjøre tvers gjennom henne.»

Og her er en til fra s.26:

«Fra sitt kontor i tredje etasje på politihuset i Drammen sto politiførstebetjent Verner Jacobsen og stirret ut av vinduet og inn i det ugjennomtrengelige snødrevet. Han hadde trodd at han elsket snø i alle former, men sannheten var at han aldri hadde opplevd et lignenede snøfall. Den snøen han elsket, var av den veloppdragne lette typen, den som kjente sin besøkelsestid, og hadde anstendighet nok til ikke å bli liggende på fortauet. Den som herjet i gatene nå, var full av faen, den la seg skamløst til og måtte fjernes med makt. Og at sola faktisk hadde tilholdssted et eller annet sted der oppe, var ubegripelig. Han kunne knapt skimte elva som lå like bak politihuset. Elva som kløyvde byen i to, men som ble forsøkt lappet sammen av utallige broer.»

Jeg synes det er befriende å lese en krimforfatter som tør å være en anelse litterær til tider. Det er jo ikke slik at pratsomhet alltid er et onde. Når det skrives slik så er det først og fremst en berikelse. Jeg håper i det lengste at jeg vil klare å få til noe av det samme i det jeg skriver. Har iallfall lært meg at det å skrive bok er hardt arbeid. Jeg holder på med femte gjennomgang av manuset nå, og enda er det langt igjen til målstreken. Nysgjerrig? OK, da … Du skal få en liten smakebit av noe jeg har skrevet i morgentimene i dag:

 «De forræderske tårene kom uten at Jonas klarte å stanse dem. Han visste hva faren kunne finne på å gjøre når han var slik som nå. At underkastelse var den eneste veien ut for å få nåde, men han kunne ikke be om det. Ikke denne gangen.

– Hva er det jeg har gjort? Jeg skjønner ikke hva det er du snakker om pappa?

Et lite streif av tvil for over øynene til faren, som om en ånd hadde passert gjennom rommet. Det var bare et blaff, men nok til at det tente et håp i Jonas. Faren visste ikke noe. Han bare antok.

– Det finnes dem i menigheten som sier jeg bør be for deg Jonas. At jeg bør lese for deg. De sier du kanskje ikke har fått med deg hva som står i det første korinterbrevet. I sjette kapittel vers 6-9. Vet du hva som står der, Jonas?

Gutten ristet på hodet. En benektende refleks, selv om han visste det svært godt.

– Vet du hva som står der! Faren brølte så spyttdråpene traff Jonas i ansiktet. Den rolige masken var borte. Nå var det både desperasjon og sinne å se i ansiktet hans. For Jonas var det en lettelse. Farens uberegnelige sinne var enklere å takle enn den kjølige roen.

Faren grep ham i skjortekragen, og presset ham opp mot veggen.

– Slik lyder herrens ord. Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, ti verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.»

SmakebitGod vinterferie da folkens! Og … Vi møtes vel i Tvedestrand til helga?

Vil du lese flere smakebiter fra bokbloggere, så besøk Flukten fra Virkeligheten sitt søndagstema ved å klikke på denne logoen som står her.

Mens jeg venter på snøen

stolpesnoDet er nå litt over to uker til Hans Olav Lahlums krimfestival setter i gang på Bokhotellet i Lyngør, ved bokbyen Tvedestrand. En intimfestival for oss krimfrelste der vi får en unik sjanse til å komme tettere innpå forfatterne, deres bøker, forfatterskap og historie. I tillegg til Lahlum selv kommer Jørn Lier horst, Gard Sveen og Marit Reiersgård til festivalen. Sistnevnte sitt forfatterskap har jeg faktisk ikke lest, og det må jeg gjøre noe med. nekter å komme til det blide Sørlandet uforberedt. Jeg har derfor gått til innkjøp av Marit Reiersgårds første krimroman, Stolpesnø, fra 2012, og skal lese den før jeg møter henne.

Det hender jeg slår meg på brystet og er en smule eplekjekk (Er jo ikke harding for ingenting). I slike stunder kan jeg sågar hevde at jeg har noenlunde oversikt over nyere norsk krimlitteratur, og at jeg har lest katalogen til de fleste av de store navnene. Så lanseres navnene til festivaler jeg skal besøke, og småflau må jeg innrømme for meg selv at jeg kanskje ikke er like oppdatert som jeg liker å tro. Da er det bare en ting å gjøre, og det er å sprenglese. Før vi sitter på Bokhotellet og nyter et deilig glass rødvin etter åtte timers kjøring på fredag 20.februar har jeg to bøker som må leses. Den ene er «Vinterstengt» av Jørn Lier Horst. Har lovet meg selv å komme gjennom Horst sine tre siste Wisting-bøker før hans neste kommer til høsten, og da bør jeg ta den første av dem nå. Den andre er altså Marit Reiersgård sin krimdebut fra 2012, Stolpesnø.

Hun skal snakke om det å få forfatterdrømmen i oppfyllelse på krimfestivalen, men kanskje aller mest om det å bli refusert på veien. Det vet vi jo litt om 😉 Men, det skal bli spennende å få høre hennes historie. Hun fortalte en del om det i et intervju med Forfatterskolen i september 2013. Les intervjuet her.

Marit ReiersgårdMarit Reersgård er blitt en yndling hos mange lesere, og er intervjuet en rekke ganger i media i forbindelse med sine to utgivelser, Stolpesnø, og Jenta uten hjerte.  Hun er 49 år gammel, og er bosatt på Tranby. Hun har gitt ut en rekke barne og ungdomsbøker, og har publisert en god del noveller i ukeblader, før hun debuterte som krimforfatter for tre år siden. I krimkretser blir hun omtalt som en av de virkelig spennende nye stemmene. Hun skal visstnok ha en spesielt god hånd med det sosiale dramaet som ligger bak den kriminelle handlingen som bøkene omhandler. Hun tar offerets perspektiv, og skildrer deres traumer på en svært troverdig måte hevder mange av dem som har lest bøkene hennes. Begge bøkene er blitt kritikerfavoritter, noe som ikke er en selvsagt ting i denne sjangeren. Pål Gerhard Olsen i Aftenposten sa følgende om hennes krimdebut i 2012:

En klok og klartseende kriminalroman … en roman som med stillferdig intensitet og et fininnstilt språk fokuserer på mellommenneskelige anliggende over et bredt spekter … Marit Reiersgård  fremstår som en bortimot fullbefaren krimforfatter på første forsøk.

Kjetil Moe i Kulturspeilet går enda lengre i skamrosen:

Hennes debutbok viser en usedvanlig fin hånd og en mesterlig evne til å lage et omfattende og intelligent intrigenett med den overraskende løken gjemt inne i den andre som er en mester verdig.

Og her er baksideteksten til boka jeg skal kose meg med de neste ukene:

Det er 25. januar, det snør tett. Brøytebilen dundrer langs de smale veiene i Lier utenfor Drammen. Fem år gamle Oda tar på seg den rosa parkdressen og går ut for å ake. Hun kommer ikke inn igjen til middag, hun er sporløst borte. I nabohuset tyvlåner unggutten Raimo morens bil for å kjøre til den kvinnelige tegnelæreren sin. Han finner henne kvalt, og tilsynelatende voldtatt. Likevel velger Raimo å holde munn om det han ser.
Hvilke hemmeligheter er det som skjuler seg i vintermørket?
Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen begynner det vanskelige arbeidet med å avhøre mennesker på et lite tettsted. Alle kjenner hverandre, alle vet noe. Og alle ønsker noe mer for livene sine.

Har noen av dere lest denne boka, og vet hva som venter meg?

(PS! Det er noen få festivalpass og plasser igjen på Bokhotellet til de som vil dele en helg på sørlandet med meg, andre glade kriminteresserte lesere, og fire fantastiske forfattere 20.-22- februar. For under 2.000 kroner får du festivalplass, overnatting og middag og frokost begge dager. Ta kontakt med Bokhotellet her!)