EN VERDIG VINNER!

Årets vinner av «Glassnøkkelen», den høythengende prisen for Nordens beste kriminalroman, er «Rotvelte» av Tove Alsterdal. Et ypperlig valg av juryen. «Rotvelte» er en underfundig og stillferdig krim der mysteriet, gåtene, nærmiljøet, karakterene og naturen alle vikles sammen til en skog av røtter som vendes i gammel jord. Det er litterært, vakkert, guffent og stemningsskapende skrevet.

Årets vinner av «Glassnøkkelen», den høythengende prisen for Nordens beste kriminalroman, er «Rotvelte» av Tove Alsterdal. Et ypperlig valg av juryen. «Rotvelte» er en underfundig og stillferdig krim der mysteriet, gåtene, nærmiljøet, karakterene og naturen alle vikles sammen til en skog av røtter som vendes i gammel jord. Det er litterært, vakkert, guffent og stemningsskapende skrevet.

En av de store styrkene til Tove Alsterdal er hvordan hun maler ut karakterene sine. De flyter liksom inn i historien og blir en del av den sugende stemningen i det norrlandske, karrige landskapet. De fungerer sammen som i en symbiose, og er med på å elte leseren inn i historien på en måte som vi sjelden ser hos krimforfattere. Camilla Grebe og Anders de la Motte får til noe av det samme i sine siste bøker. Det er ufattelig vanskelig å få dette til på en måte der både tekst, dialoger, skildringer og natur møtes slik det gjøres her. Skrivekunst, vil noen si, og jeg bifaller en slik karakteristikk når det gjelder denne romanen.

Historien dreier langsomt men målrettet rundt en ung mann som kommer tilbake til barndomshjemmet sitt etter 23 år og finner sin gamle far drept i badekaret. Mannen har vært borte fordi han som fjortenåring i sin tid ble sendt bort etter å ha drept ei 17 år gammel jente. Nå blir han naturlig nok også mistenkt for drapet på sin egen far. Den nyansatte lokale politikonstabelen Eira tar tak i saken, og velter opp stadig mer grums og gamle hemmeligheter i sin jakt på sannheten.

Dette er «slow crime». Det vil si en krim der det gis svært mye plass til inngående skildringer av nærmiljø, karakterer og underliggende historier. Etterforskningen går langsomt og til tider omstendelig for seg, og hemmelighetene ligger ofte i lag på lag på lag. Noen av dere adrenalinjunkier der ute kan nok oppfatte dette som litt omstendelig, men det er helt tydelig en sjanger som juryene elsker ettersom både Grebe, Jackson og nå Alsterdal har vunnet Glassnøkkelen de siste årene. Mye av grunnen er nok at det er rom for det litterære og poetiske i slike romaner. Forfatterens stemme blir svært viktig.

«Rotvelte» er en stemningsfull perle i dette landskapet av kriminalromaner, og en jeg anbefaler deg å lese den om du liker det mystisk krypende og ubehagelige, bedre enn røffe actionsekvenser og adrenalinrush.


Boken er allerede å få tak i inne på min lille bokhandel på Pokket. Klikk HER, så vil du kunne kjøpe den med maksimal rabatt. Ta gjerne også en kikk på de ni andre bøkene jeg har lagt inn til dere.

Feilmerket, men god Brekke-krim

«Nå har natten alt» av Jørgen Brekke er markedsført som en psykologisk thriller av forlaget. Her må forlag og forfatter gå en runde med seg selv. En psykologisk thriller uten en overhengende trussel eller en vedvarende mindfuck der hovedpersonen manipuleres av omgivelsene, er i beste fall en blodfattig konstruksjon. At boka graver seg dypt ned i psyken til flere av karakterene, er ikke nok til å gi den merkelappen «thriller». Når det er sagt, så er «Nå har natten alt» en strålende cold-case krim. Godt fortalt, godt plottet og med en dybde i karakterene vi sjelden ser i slike romaner. Det skal Jørgen Brekke ha all kred for.

«Nå har natten alt» av Jørgen Brekke er markedsført som en psykologisk thriller av forlaget. Her må forlag og forfatter gå en runde med seg selv. En psykologisk thriller uten en overhengende trussel eller en vedvarende mindfuck der hovedpersonen manipuleres av omgivelsene, er i beste fall en blodfattig konstruksjon. At boka graver seg dypt ned i psyken til flere av karakterene, er ikke nok til å gi den merkelappen «thriller». Når det er sagt, så er «Nå har natten alt» en strålende cold-case krim. Godt fortalt, godt plottet og med en dybde i karakterene vi sjelden ser i slike romaner. Det skal Jørgen Brekke ha all kred for.

Jeg vet ikke hvem det er på forlaget vårt som har satt merkelappen «psykologisk thriller» på boka, men jeg undrer på hva de har tenkt …? En thriller skiller seg fra en krim på et vesentlig punkt ved at det gjerne er en hektisk og nervepirrende kamp for å unngå en katastrofe mer enn etterforskningen av en handling som står i sentrum. Den psykologiske thrilleren har gjerne dette creepy, underliggende aspektet med manipulerende mennesker som du aldri vet hvor du har, og der historien ofte har et sjokkerende vendepunkt eller en upålitelig forteller. «Nå har natten alt» har ikke noe av dette. Det er etterforskningen av en eldre sak, drapet på 15 år gamle Liv Hassel, som er navet i denne historien. Dessuten er fortellingen ganske stillferdig, rolig, behersket, og ikke i det hele tatt en bok du kommer til å bite neglene ned til neglebåndene av å lese. Det er ingen fare som lurer bak mørke vinduer her. Heller ingen indre demoner som truer med å spille seg ut på nytt. Da er det rart at den har fått en slik label fra forlaget. En annen ting som forlaget godt kan diskutere er omslaget som vel ikke akkurat skriker krim og spenning …

Jeg har derfor valgt å se helt bort fra merkelappen boka har fått i min vurdering av den. Jørgen Brekke har for det første et udiskutabelt fortellertalent. Han har et skarpt øye for gode karakterer, og han vet hvilke grep som skal til for å fange leseren. I denne romanen dykker han langt ned i menneskers irrganger og viser oss hvilke konsekvenser drapet på 15 år gamle Liv har hatt på pårørende og omgivelsene rundt dem. Det er pregede mennesker vi møter i alle fargespekter. Ugjerningen, sorgen og savnet meisler fremdeles løs på menneskene syv år etter det skjedde. Det er gnistrende godt skildret fra en forfatter som vet hva som kreves for å gjøre en slik type fortelling troverdig og dyptpløyende nok til at det engasjerer oss lesere.

Hans nye hovedperson er også en karakter som det er lett å sympatisere med. En kvinnelig True Crime-forfatter som har lagt tastaturet på hylla etter å ha mistet sin nyfødte datter i krybbedød. Hun identifiserer seg med ofrene i saken hun påtar seg, og skrivingen blir en slags terapi for henne for å komme seg ut av sin egen sorg og maktesløshet. Hennes traumer tvinnes nennsomt sammen med familien til jenta som er drept, og gir henne en grunnleggende forståelse i hvilke krefter som har vært løs innad i denne gruppen av dypt fortvilte mennesker. Selve saken har flere likhetstrekk med kjente norske saker fra de siste 30 årene. Måten Liv er drept på, og omstendighetene rundt selve ugjerningen og den påståtte falske tilståelsen til fetteren, ligner veldig på Birgitte Tengs-saken. Demoniseringen av gjerningsmannen, og sporene som aktoratet har bagatellisert eller bortforklart, har trekk ved seg som får en til å tenke på Baneheia og Viggo Kristiansens forsøk på å få gjenopptatt sin sak. Alt dette gjør Brekkes historie til noe gjenkjennbart og interessant. Det gir det også en ramme av troverdighet som kanskje ikke hadde vært like lett å få til uten at leserne hadde dette bakteppet fra norsk kriminalhistorie.

Alt i alt, så er denne romanen en svært godt skrevet krimbok. Et fint Cold case- mysterium med uvanlig gode karakterer og rikelig med krydder til deg som liker å pusle sammen svar på slike krimgåter. Jørgen Brekke har faktisk skrevet en av sine beste krimbøker, men en spennende psykologisk thriller er det ikke. 

Veums verste mareritt

ingen-er-sa-trygg-i-fare«Ingen er så trygg i fare» er den 19.boken i rekken om den evigunge detektiven fra Bergen. I sekstiårsalderen er han altså fremdeles like hardtslående, og like sprek og oppegående som far sjøl, Gunnar Staalesen. I denne krimhistorien der handlingen foregår på begynnelsen av 2000-tallet utsettes Varg Veum for det aller verste en person kan bli utsatt for. Beskyldninger om overgrep av barn og spredning av barnepornografi. Og bevisene er så solide at det er ingen som tror på hans uskyld.

Innlegget er merket med Produktplassering ettersom jeg og Gunnar Staalesen begge gir ut bøker på Gyldendal Norsk forlag.

Jeg leser Varg Veum bakvendt som et eksperiment. Utfordrer mine egne tvangstanker om å lese alle krimserier i riktig rekkefølge ved å gjøre det stikk motsatte med Staalesens bøker. Det gjør ulidelig vondt og gir meg noen søvnløse netter badet i svette, men enn så lenge står jeg støtt og klamrer meg til bærebjelkene. Jeg begynner å forstå hvordan folk med panikkangst og flyskrekk har det. I romjula leste jeg hans siste bok «Storesøster» med handling fra Haugesund, og nå har jeg altså forbarmet meg over hans nest siste, «Ingen er så trygg i fare» fra 2014.

Jeg begynner å forstå fascinasjonen for bøkene om Varg Veum. Har jo sett alle filmene, og elsker dem, men har liksom aldri tatt tak i bøkene. Det burde jeg gjort tidligere. Det er astronomiske avstander mellom Veum i Trond Espen Seims skikkelse, og den Varg Veum vi møter i bøkene. Det er en underfundig humor, eleganse og et levd liv i den litterære skikkelsen som har måttet vike plass for machomannen og actionhelten i filmene. Det spektakulære og amerikaniserte i filmserien finner vi ikke i bøkene til Staalesen. Og slik må det kanskje være. Trond Espen Seim gjør en glitrende jobb som beintøff krimhelt i TV-ruta, og skulle han spilt den «virkelige» Varg Veum er jeg redd det ville blitt litt puslete som TV-underholdning.

inneholderproduktplasseringNok om det. Tilbake til Veums nittende eventyr i «Ingen er så trygg i fare«. Staalesen er en mester i å starte bøkene sine med et smell. På to sider er vi allerede slukt av mysteriene. Slik er det i denne boken også. Den starter med arrestasjonen og varetektsfengslingen av Veum. Som en del av politiets anslag mot en barnepornoring blir altså Varg arrestert som en av tre store fisker i dammen. Han begriper ingenting, men i møte med bevisene faller hele livet hans i grus. Barnepornografiske bilder og videoer på hans egen datamaskin, og bilder der han selv tar del i et overgrep på en liten jente, fester ham til saken med spikerpistol. Dette kan ikke motbevises i noen rettsal. Sammen med sin advokat må han prøve å finne tilbake til hva som har skjedd i den perioden bildene og filmene stammer fra. En periode av livet der han stort sett var fullstendig alkoholisert, og ute av stand til å ta vare på seg selv.

Jeg merker meg Staalesen gode evne til å gjøre hverdagsdramatikk og mellommenneskelige relasjoner  til motiver for kriminelle handlinger og lappeteppemysterier der små tråder tråkler en hardangersøm av mønster gjennom karakterenes liv. Å gjøre små ting store, og på den måten sannsynliggjøre menneskers uforståelige handlinger. Djevelen ligger og lurer i detaljene i Staalesens krimmysterier. Det er spennende for meg som leser å forsøke å finne de bittesmå detaljene som får floken til å løsne før Varg Veum gjør det. For det gjør han selvsagt. Det ville vært et karakterdrap for historiebøkene om Veum faktisk skulle vise seg å være en pedofil overgriper. Svarene ligger skjult i gamle saker som han har jobbet med. Flere av dem i den perioden han var fullstendig nedkjørt i alkoholisme. Hans valg, sviktende dømmekraft og trang til å velge flaska foran fornuften førte Veum inn på stier han burde holdt seg milevis unna den gangen, og som han altså får svi for nå.

Det sosialrealistiske perspektivet er alltid til stede i bøkene til Gunnar Staalesen. Selv om han skriver underholdningskrim, så har han alltid et budskap. Noe som er skjevt i samfunnet. Noe som opprører ham. Menneskeskjebner som fortjener medienes søkelys. Han våger å ta de svakeste sitt parti, og fortelle deres historie på en måte som gjør oss som lesere klokere. Han skildrer samfunnets skyggesider på en troverdig måte. Vi forstår motivet bak gjerningene. Hadde Donald Trump lest Varg Veum ville jeg ikke vært like redd for verdens sikkerhet. Det handler ikke så mye om kampen mellom det gode og det onde, som om spekteret av grånyanser mellom de to ytterpunktene. Der er der Varg Veum er vår trofaste guide. Det er der vi skjønner at vår verden, vårt samfunn, ikke er svart/hvitt. Enkle løsninger vil aldri løse noe som helst.

Jeg har allerede rukket å bli glad i denne serien etter to bøker, selv om jeg altså leser den bak-fram. Litt av spenningen forsvinner selvsagt i at jeg vet hvilke karakterer som overlever fram til neste bok, og det hender titt og ofte at Staalesen peker tilbake i egne bøker og gamle saker. Bøker jeg ikke har lest ennå, men som jeg derfor allerede vet litt om. Jeg forstår blant annet at hans kjæreste blir drept, og at han går inn i en dyp depresjon med fyllekuler på rekke og rad, trolig i bok 17 «Vi skal arve vinden», og noe av spenningen forsvinner jo med det, men samtidig så blir det ikke helt bekmørkt. Jeg vet jo nå at det går bra til slutt, og at Varg Veum kommer seg på beina igjen.

Til de av dere andre som har hatt det som meg, og tenkt at dere har jo sett filmene og ikke trenger å lese bøkene i ettertid … Tenk dere om enda en gang. Det virkelige livet er aldri som på TV. Selv ikke i bøkenes verden.


Min omtale av bøkene i Varg Veum-serien:

20. STORESØSTER