Det er et helt tiår siden sist Anne Holt skrev en roman som ble nominert til Rivertonprisen. (2011 for «Flimmer» sammen med broren Even Holt). For 2021 vil det nesten være en skandale om hun ikke blir det. Jeg klarer iallfall ikke å komme opp med fem norske krimromaner som har vært bedre enn «Det ellevte manus» blant de 24 aktuelle jeg har lest fra fjoråret. Det har rett og slett vært en fryd å lese Anne Holt tilbake i sprudlende storslag med Hanne Wilhelmsen bak rattet.
Romanen gnistrer av energi og overskudd, og en merker at forfatteren har storkost seg mens hun skrev. Både nye og gamle karakterer er så knivskarpe og særegne i Holst måte å portrettere dem på, at det er en studie for alle dem som sliter med å skrive gode karakterer som ikke skal være sjablonger.
«Det ellevte manus» er utvilsomt Anne Holt på sitt aller, aller beste. Her krydres et sammensatt plott med mysterier, topp spenning, slentrende humor, og menneskeskildringer som tar pusten fra deg. Samtidig så er det definitivt det mest vellykkede jeg har lest av krimromaner som har forsøkt å gi et bilde av Norge under pandemien. Der andre ikke tør å la koronaen være så framtredende at den krever sin plass i romanen, så gjør Anne Holt det stikk motsatte. Pandemien gjennomsyrer hver eneste scene med akkurat så voldsomme inntrykk som det faktisk var å leve i Norge i disse marsdagene i 2020. Og hun leverer oss et humoristisk, gjennomsiktig og selvironisk bilde på norsk forlagsindustri som det slår gnister av. For oss forfattere er det hysterisk morsomt å lese disse sekvensene, for selv om Holt tidvis drar strikken langt, så er det også mye som er svært gjenkjennbart. Denne godbiten havner utvilsomt på pallen over de beste norske krimromanene fra 2021 i min bok.
5.januar 2022 – ©Geir Tangen
GEIR TANGEN 