Gunnar staalesen – GEIR TANGEN

Leseliste våren 2017

Denne våren kommer det ut så mye bra krim, i tillegg til at jeg er i gang med å lese meg opp på flere serier som har stått på vent. Derfor blir det en hektisk lesevår, og ingenting er kjekkere enn det. Høydepunktene står faktisk i kø, og i og med at jeg har satt min ære i å være up to date med alle serier jeg har 100% på fra før av også, så blir det dessverre stadig mindre tid til å kaste meg over nye stemmer. Men, det blir spennende måneder fra februar til og med juni. Her er mine 22 utvalgte:

ANNE HOLT – OFFLINE / I STØV OG ASKE

Jeg leste alt av Anne Holt på nittitallet, og helt frem til «Presidentens valg». Men, den var så skremmende dårlig at jeg falt av. Prøvde så vidt på 1222 også, men fant ikke tonen med Hanne Wilhelmsen igjen. Jeg prøver på nytt med «Offline» fra 2015 i og med at mange sier at Anne Holt endelig har funnet seg selv igjen med denne boka og høstens oppfølger «I støv og aske. Har begynt, og femti sider inn i romanen virker det veldig lovende igjen. Det er viktig for meg å holde meg oppdatert på våre beste norske krimforfattere. Jeg setter min ære i det, og har vært litt flau over at jeg ikke har tatt meg tid til å følge opp Anne Holt sitt forfatterskap. Nå kjører vi på igjen, og jeg satser på å klare begge bøkene denne våren.

GUNNAR STAALESEN – DER ROSER ALDRI DØR

Jeg leser Gunnar Staalesen baklengs, og har så langt slukt både Storesøster fra 2016 og Ingen er så trygg i fare (2014). Leser på eBokBib, og har så vidt fått startet på min tredje Veum-bok. Det er litt viktig at jeg er oppdatert på bøkene hans også i og med at vi skal sitte i samme panel under årets Krimimesse i Horsens i Danmark. Å lese Veum har vært en overaskende fin opplevelse, for jeg prøvde meg på et par av dem tidlig på nittitallet uten å bli helt bitt av basillen. Nå derimot har jeg fine stunder med Varg og hans underfundige selvironiske humor. Jeg skjønner hvorfor disse bøkene etter hvert er blitt legendariske

ØYSTEIN WIIK – SLAKTEREN / HVIT PANTER

Jeg ventet lenge med å starte på Øystein Wiiks bøker, men du verden for en opplevelse det var å lese hans debut «Dødelig applaus» fra 2010 som han også ble nominert til Rivertonprisen for. En hysterisk hurlumheireise av en krimroman som slo beina under meg. Skal lese meg ferdig med Wiik i 2017, og andre bok ut er altså Slakteren fra 2011. Håper også å få lest «Hvit panter fra 2012 denne våren. Om han klarer å holde samme nivå videre så har jeg funnet meg en ny favorittforfatter innen norsk krim. Kombinasjonen krim og opera skulle en tro var en ganske søk og konstruert greie, men det fungerte glitrende i første bok iallfall. Så får vi se om begeistringen holder seg ved lag. Det er alltid artig å finne nye norske stemmer som fenger i denne sjangeren.

EYSTEIN HANSSEN – JAGET

Det er høytid i heimen hver gang Eystein Hanssen kommer ut med ny krimbok om Elli. Hans bøker er en stor favoritt både hos meg og Agnes, og vi må ofte krangle om hvem som skal få lese først. Spent på om han finner tilbake til intensiteten som var ett av hans store kjennetegn i de første bøkene. Synes personlig at «Brennemerket» (2015) manglet litt av det krydderet, selv om det så absolutt var en spennende bok. Kanskje den manglet litt fordi handlingen foregikk i et veldig ukjent miljø for meg, men uansett så er en ny Elli-bok alltid høyt på ønskelista. Hans samfunnskritiske krimbøker er noe dere bør kaste dere over ved første anledning dersom dere fremdeles har ham til gode. Jaget har så langt fått glimrende kritikker, så jeg gleder meg.

CHRIS TVEDT – DEN SOM FORVOLDER EN ANNENS DØD

Endelig har bergenseren Chris Tvedt plukket opp igjen sin gamle advokatkrimhelt Mikael Brenne igjen. Ikke dermed sagt at de tre bøkene om Edvard Matre (som han skrev sammen med sin kone Elisabeth Gulbrandsen) har vært en nedtur. Spesielt «Den blinde guden» var helt eksepsjonelt god. Men, nå er altså gode gamle Brenne tilbake på banen. Jeg brukte høsten 2016 på å lese meg gjennom Chris Tvedt sin serie om Mikael Brenne, og har hatt mange strålende lesestunder. Det er spennende, intenst og plottmessig utfordrende bøker å lese. Tvedt er en mester i å skape neglebitere, og jeg har store forventninger til denne, som mange hevder er hans beste Brenne-bok. Jeg skal ut på bibliotekturne i slutten av mars med Chris Tvedt, så innen den tid er boken iallfall lest.

ARNE DAHL – UTMARKER

En ny serie fra den svenske mesteren Arne Dahl. Jeg har ikke lest noen av de tidligere bøkene av Arne Dahl, men så første sesong av TV-serien som er basert på disse. Knallgøy krimserie som jeg håper de følger opp med flere sesonger av. I og med at han kommer med en ny hovedfigur nå, så har jeg bestemt meg for å kaste meg over den med liv og lyst. Svenske anmeldere har vært fra seg av begeistring, og hevder at det er det beste Dahl noen gang har skrevet. I tillegg blir han å se på Krimfestivalen i Oslo i mars, og første helgen i April sitter han på scenen med meg og Gunnar Staalesen for å snakke om krimsjangerens mange klisjeer. Da må jeg i det minste ha lest hans ferskeste krimroman. Gleder meg veldig til denne godbiten.

AJ KAZINSKI – SØVNEN OG DØDEN / DEN GJENFØDTE MORDEREN

I romjula startet jeg på en ny krimserie jeg har vært nysgjerrig på lenge. Det danske radarparet AJ Kazinskis bøker om Niels Bentsson og Hannah Lund. Krimbøker som beveger seg i grenselandet mellom medisinsk vitenskap, religion, kunst og moderne kvantefysikk … Altså HALLO? Det må jo bare være bra. Og det er det … Leste altså «Den siste gode mann» fra 2010 i romjula, og ble begeistret. Nå venter andre og tredje bok i serien, Søvnen og døden og Den gjenfødte morderen. Jeg har forstått på flere anmeldere at denne serien bare blir bedre og bedre for hver bok, så dette ser jeg virkelig fram til. På mange måter et dansk motsvar til Dan Brown eller vår egen Tom Egeland, for å si det slik. Skal bli moro å se om duoen holder trykket oppe, og om jeg er like forelsket etter bok nummer to og tre.

FRODE EIE LARSEN – PÅ OVERFLATEN FLYTER VANNLILJENE

Dette er en av de forfatterne jeg har fulgt tettest siden han startet på sin reise som krimforfatter med Hemmeligheten i 2012. Han har hatt en bratt læringskurve, og bare blitt bedre og bedre for hvert eneste år som går. Han er krimforfatternes DDE som kjører bokhandlerturneer og bibliotekturneer land og strand rundt for å møte nye lesere, og fanskaren blir større for hvert år som går. Det er så fortjent. Hans forrige bok «Englefjær» burde vært nominert til Rivertonprisen etter min mening. Det var nesten skandale i mitt hode at den ikke ble det. Dersom han holder det samme nivået i sin femte (eller sjette) bok om Eddi Stubb, så kan det ikke være lenge før han blir innlemmet i det gode selskap.

CILLA & ROLF BÖRJLIND – SOV DU VESLE SPIRE

Denne svenske duoen har fått mange nye tilhengere siden TV-serien «Springflo» gikk på NRK i sommer, og Agnes og jeg fikk gleden av å tilbringe en kveld sammen med det sympatiske ekteparet etter Gyldendals Pocketparty i høst. Jeg har fulgt dem tett helt siden deres første bok kom ut i Norge i 2013, og den siste så langt i serien Svart daggry (2015) var rett og slett en fantastisk godt skrevet krimroman. Den fenget meg, og har vært en av mine viktigste inspirasjonskilder i arbeidet med min kommende krim «Hjerteknuser» som kommer i mai. Gyldendal er nå ute med alle de tre tidligere bøkene i nye pocketversjoner, så for de av dere som ennå ikke har prøvd dere på denne serien så har dere min anbefaling. Jeg gleder meg stort til fjerde bok, Sov du vesle spire, som altså kommer ut i slutten av februar.

JUSSI ADLER-OLSEN – SELFIES

Forrige bok i serien om Avdeling Q var en gedigen skuffelse, og det samme har de to kinofilmene basert på bøkene vært. Jeg har forstått på flere som har tjuvlest «Selfies» at Adler-Olsen har funnet tilbake til storformen med denne boka. Den er alt det som «Den endeløse» ikke var. Når det er sagt så ble også den boka en salgssuksess for en av Nordens største internasjonale krimforfattere, men de fleste var enige om at den var et par knepp ned i forhold til det vi har lest tidligere. Jeg ser frem til «Selfies» synes ideen bak plottet en gnistrende, så får vi virkelig håpe at forfatteren har funnet tilbake til formen, stilen, humoren og spenningen som han er så kjent for. Om dere kjenner noen som står bak scriptet på filmene, så kan dere godt gi vedkommende en lusing fra meg for å ha ødelagt Assad fullstendig. Sånn … Der fikk jeg den frustrasjonen ut av kroppen iallfall.

FRODE GRANHUS – FORLISET

Ramsalt Lofot-krim står alltid høyt på ønskelista mi, og Frode Granhus er den ubestridte mesteren. Hans krimbøker fra det vakreste norsk natur har å by på er så spektakulære og utspekulerte som det går an å få det. Forliset er hans sjette roman, og hans femte om politimannen Rino Carlsen. Vi snakker om en som virkelig elsker å sende oss ut i storm og uvær her, og tittelen tyder på at han ikke har tenkt å la være denne gangen heller. Bøkene hans er spesielt gode på det å skape suspense. Altså å gi leseren dette krypende ubehaget av at det er noe som ikke stemmer. At det er noe en ikke har fått med seg i Rinos møte med vitner og pårørende. Det er noe der som vi ikke får tak i, og når det kommer for en dag så er det alltid et grøssende velbehag når vi skjønner sammenhengen. Om du ikke har lest Granhus tidligere, ja så er det bare en ting å gjøre … LES -LES-LES!

JO NESBØ – TØRST

Denne boka trenger for så vidt ingen presentasjon. Det er den alle går og venter på denne krimvåren, og da snakker jeg ikke om bare her i Norge. Jeg snakker om hele verden. Så vidt jeg forstår kommer Tørst ut samtidig i alle land. Det er litt slik som det var da en ny «Harry Potter» ble lansert i sin tid. Ingen fikk være først, og ingen ville være sist. Bøkene hadde verdenspremiere. Jeg gleder meg til å lese et nytt kapittel om Harry Hole. Politi var en skuffelse, og Gjenferd var midt på treet. Det begynner å bli lenge siden Jo Nesbø tok ballegrep om meg som leser med en Harry Hole-roman. Forrige gang var faktisk med Panserhjerte (2009). Men, vi vet at han kan … Og en pause fra Harry H har kanskje gjort Nesbø godt også. Jeg vet iallfall at han fikk skrivegleden tilbake med Tørst, og det er et lovende tegn. En krimsak med Tinder-drap høres jo også ganske forlokkende ut, spør du meg.

ØISTEIN BORGE – DET SOM ALDRI DØR

Borge var fjorårets største krimsensasjon i Norge. En fantastisk debut i sjangeren med Den syvende demonen. Knallsterk hovedperson som vi umiddelbart trykker til vårt bryst, svært godt språk, høy spenningsfaktor gjennom hele romanen, og et utspekulert og dristig plott. Det meste var rett og slett riktig med Den syvende demonen, og jeg utropte den til årets kanskje beste norske krimroman allerede i januar. Ganske hårete av meg, og det holdt nesten stikk. Etter min mening var det bare Jan Erik Fjells Lykkejegeren som overgikk Borges krimdebut i fjor. Ekstra cred også til forlaget Font som endelig turte å satse på en norsk krimutgivelse. Jeg tror ikke de angrer på det. Borge leverte varene. Nå kommer altså oppfølgeren, og jeg er veldig spent på om han har klart å gjøre dert like bra denne gangen. Jeg vet alt om hvilken forskjell det er på å skrive en krimroman på under ett år, opp mot å kunne dulle og dalle med et manuskript i årevis slik vi har gjort tidligere.

LARS MÆHLE – DEN STILLE FLOKKEN

Lars Mæhle er en krimforfatter som dessverre har gått mange hus forbi så langt. Jeg håper virkelig flere vil legge merke til denne godbiten av en krimforfatter i år. Han kommer med tredje bok i sin serie om Ina Grieg, og de to første bøkene har vært svært gode. Han skriver litterært, og så på nynorsk da … Alt for få våger å gjøre det. Ikke siden Kolbjørn Hauge har vi hatt en så god nynorsk krimforfatter, så kjære lesere … Vi må ta vare på ham. Han er verdt det. Den tredje boka i serien tar også for seg et svært spennende tema i vår behandling av tatere og romanifolket. Ina Grieg er en veldig spenstig og frisk karakter som vi blir glade i, og jeg tror at Mæhles fanskare vil bli stor nå ettersom flere og flere har oppdaget at det går helt fint å lese nynorske skjønnlitterære bøker. Det beviser suksessen til «Saman er ein mindre aleine» og ikke minst suksessen til Elena Farrante med Napolikvartetten. For meg blir denne boka en av vårens høydepunkt.

JOHN HART – SYNDENES FORLATELSE

En av de store snakkisene innen internasjonal krim det siste året har vært John Harts bok «Syndenes forlatelse». Utgitt av Font Forlag på norsk nå nylig, og en av dem jeg valgte å ikke avbestille i bokklubben. Jeg har vært nysgjerrig på denne en stund, og da jeg leste at han kommer til Krimfestivalen så bestemte jeg meg for å gi boka et forsøk. Jeg er såpass mainstream at jeg ikke alltid er overbegeistret for de bøkene som anmelderne kaster seksere på terningen etter (Hviskeren av Karin Fossum er bare ett eksempel), men jeg har et håp om at en hel verden ikke kan ta veldig feil. Derfor vil jeg denne våren gi meg i kast med boka, og så får vi se om den faller i smak. Gleder meg iallfall veldig til å møte ham på Krimfestivalen i mars. Det blir spennende. Jeg burde sikkert lest mer av disse forfatterne som alle andre lovpriser, så jeg har ikke vondt av å få meg en litterær uppercut. Jeg gir det et forsøk.

YRSA SIGURDADOTTIR – DNA / DRAGSUG

Hennes første bok i en ny krimserie kom i fjor vinter, og DNA ble blant annet kåret til årets beste internasjonale krimroman i Danmark. Hun skal få prisen under Krimimessen i Horsens der jeg selv er deltaker, og det vil være litt flaut å komme dit som «krimnerd» og ikke ha lest den. Dessuten har jeg seriøse planer om å sende min kjære Viljar Ravn Gudmundsson «hjem» til Island i tredje bok «Død manns tango», og da skader det ikke akkurat å lese meg litt opp på islandsk krim. Dette er en god anledning med andre ord. Yrsa er også hovednavnet på Lahlums Krimfestival nå i februar, og det er dumt at det ser ut som om jeg ikke vil klare å få til å komme dit dette året. Uansett … Jeg kompenserer med å lese første bok i Yrsas serie denne våren iallfall. det er da noe å ta med seg. Jeg er veldig spent på å lese denne, og liker jeg den så har jeg altså den blodferske nye romanen hennes «Dragsug» stående klar i bokhylla allerede. Det kan bli en finfin Islandsk vår. Jeg må iallfall en tur til Reykjavik på research, og det ser jeg virkelig fram til.

LENE LAURITSEN KJØLNER – INGEN TIL BORDS

Ingen krimvår uten en ny bok fra Lene Lauritsen Kjølner, og denne gangen er det altså «Ingen til bords». Denne friske dama (som for øvrig også er ett av navnene under Lahlums krimfestival i år) skiller seg ut i mengden av oppskriftsmessig krim og spenningslitteratur. Hun har valgt en mye softere variant der humor, familiedrama og hverdagsliv er like så viktige ingredienser som drap og vold. «Ingen til bords» er hennes fjerde bok om livsnyteren og privatetterforskeren Olivia Henriksen. En dame litt over sin beste alder, som vet å nyte sitt otium like så mye som hun lar hjernen gruble over krimmysterier i en vakker sørlandsidyll. Jeg har lest hele serien så langt, og må si jeg er svært begeistret for hennes to første bøker. Den tredje, Dakota Rød, tippet over i for mye husmorkrim etter min smak, men jeg har stor tro på at Lauritsen Kjølner slår knallhardt tilbake med årets krimeventyr. Det har nesten blitt en tradisjon nå at jeg innleder sommeren i selskap med Olivia, og slik blir det i år også.

JAN BORIS STEINE – I DJEVELENS KLØR

Trøndersk Sherlock Holmes. Det er tøft. Det er Harry. Og … Det er faktisk ganske artig lesestoff. Jan Boris Steine ble nominert til beste norske krimdebutant med sin første historiske krimroman fra Trondheim, og nå kommer altså oppfølgeren. En bok jeg har sett fram til helt siden jeg leste det første mysteriet i sommer. Jeg synes Steine fikk til komboen med tidsriktig språk, spenning, mysterier og drama i sin første bok. Interessante karakterer, selv om de altså er svært like våre kjære venner Watson og Holmes. Det avgjørende i disse historiene er jo om en klarer å gjøre drapsgåten utspekulert nok til at detektivene framstår som geniale. Her ligger virkelig djevelen i de små detaljene, og balansegangen mellom en vellykket og en mislykket roman er mye mindre enn for oss som kan pøse på med action, tempo og drama. Vi kan skrive spennende selv om plottet er enkelt, men det kan en ikke når en skal skrive i Steines sjanger. Da må det sitte perfekt, og AHA-effekten må være til stede. Jeg har stor tro på at også årets Trondheim-tur blir en höjdare.

Veums verste mareritt

«Ingen er så trygg i fare» er den 19.boken i rekken om den evigunge detektiven fra Bergen. I sekstiårsalderen er han altså fremdeles like hardtslående, og like sprek og oppegående som far sjøl, Gunnar Staalesen. I denne krimhistorien der handlingen foregår på begynnelsen av 2000-tallet utsettes Varg Veum for det aller verste en person kan bli utsatt for. Beskyldninger om overgrep av barn og spredning av barnepornografi. Og bevisene er så solide at det er ingen som tror på hans uskyld.

Innlegget er merket med Produktplassering ettersom jeg og Gunnar Staalesen begge gir ut bøker på Gyldendal Norsk forlag.

Jeg leser Varg Veum bakvendt som et eksperiment. Utfordrer mine egne tvangstanker om å lese alle krimserier i riktig rekkefølge ved å gjøre det stikk motsatte med Staalesens bøker. Det gjør ulidelig vondt og gir meg noen søvnløse netter badet i svette, men enn så lenge står jeg støtt og klamrer meg til bærebjelkene. Jeg begynner å forstå hvordan folk med panikkangst og flyskrekk har det. I romjula leste jeg hans siste bok «Storesøster» med handling fra Haugesund, og nå har jeg altså forbarmet meg over hans nest siste, «Ingen er så trygg i fare» fra 2014.

Jeg begynner å forstå fascinasjonen for bøkene om Varg Veum. Har jo sett alle filmene, og elsker dem, men har liksom aldri tatt tak i bøkene. Det burde jeg gjort tidligere. Det er astronomiske avstander mellom Veum i Trond Espen Seims skikkelse, og den Varg Veum vi møter i bøkene. Det er en underfundig humor, eleganse og et levd liv i den litterære skikkelsen som har måttet vike plass for machomannen og actionhelten i filmene. Det spektakulære og amerikaniserte i filmserien finner vi ikke i bøkene til Staalesen. Og slik må det kanskje være. Trond Espen Seim gjør en glitrende jobb som beintøff krimhelt i TV-ruta, og skulle han spilt den «virkelige» Varg Veum er jeg redd det ville blitt litt puslete som TV-underholdning.

Nok om det. Tilbake til Veums nittende eventyr i «Ingen er så trygg i fare«. Staalesen er en mester i å starte bøkene sine med et smell. På to sider er vi allerede slukt av mysteriene. Slik er det i denne boken også. Den starter med arrestasjonen og varetektsfengslingen av Veum. Som en del av politiets anslag mot en barnepornoring blir altså Varg arrestert som en av tre store fisker i dammen. Han begriper ingenting, men i møte med bevisene faller hele livet hans i grus. Barnepornografiske bilder og videoer på hans egen datamaskin, og bilder der han selv tar del i et overgrep på en liten jente, fester ham til saken med spikerpistol. Dette kan ikke motbevises i noen rettsal. Sammen med sin advokat må han prøve å finne tilbake til hva som har skjedd i den perioden bildene og filmene stammer fra. En periode av livet der han stort sett var fullstendig alkoholisert, og ute av stand til å ta vare på seg selv.

Jeg merker meg Staalesen gode evne til å gjøre hverdagsdramatikk og mellommenneskelige relasjoner til motiver for kriminelle handlinger og lappeteppemysterier der små tråder tråkler en hardangersøm av mønster gjennom karakterenes liv. Å gjøre små ting store, og på den måten sannsynliggjøre menneskers uforståelige handlinger. Djevelen ligger og lurer i detaljene i Staalesens krimmysterier. Det er spennende for meg som leser å forsøke å finne de bittesmå detaljene som får floken til å løsne før Varg Veum gjør det. For det gjør han selvsagt. Det ville vært et karakterdrap for historiebøkene om Veum faktisk skulle vise seg å være en pedofil overgriper. Svarene ligger skjult i gamle saker som han har jobbet med. Flere av dem i den perioden han var fullstendig nedkjørt i alkoholisme. Hans valg, sviktende dømmekraft og trang til å velge flaska foran fornuften førte Veum inn på stier han burde holdt seg milevis unna den gangen, og som han altså får svi for nå.

Det sosialrealistiske perspektivet er alltid til stede i bøkene til Gunnar Staalesen. Selv om han skriver underholdningskrim, så har han alltid et budskap. Noe som er skjevt i samfunnet. Noe som opprører ham. Menneskeskjebner som fortjener medienes søkelys. Han våger å ta de svakeste sitt parti, og fortelle deres historie på en måte som gjør oss som lesere klokere. Han skildrer samfunnets skyggesider på en troverdig måte. Vi forstår motivet bak gjerningene. Hadde Donald Trump lest Varg Veum ville jeg ikke vært like redd for verdens sikkerhet. Det handler ikke så mye om kampen mellom det gode og det onde, som om spekteret av grånyanser mellom de to ytterpunktene. Der er der Varg Veum er vår trofaste guide. Det er der vi skjønner at vår verden, vårt samfunn, ikke er svart/hvitt. Enkle løsninger vil aldri løse noe som helst.

Jeg har allerede rukket å bli glad i denne serien etter to bøker, selv om jeg altså leser den bak-fram. Litt av spenningen forsvinner selvsagt i at jeg vet hvilke karakterer som overlever fram til neste bok, og det hender titt og ofte at Staalesen peker tilbake i egne bøker og gamle saker. Bøker jeg ikke har lest ennå, men som jeg derfor allerede vet litt om. Jeg forstår blant annet at hans kjæreste blir drept, og at han går inn i en dyp depresjon med fyllekuler på rekke og rad, trolig i bok 17 «Vi skal arve vinden», og noe av spenningen forsvinner jo med det, men samtidig så blir det ikke helt bekmørkt. Jeg vet jo nå at det går bra til slutt, og at Varg Veum kommer seg på beina igjen.

Til de av dere andre som har hatt det som meg, og tenkt at dere har jo sett filmene og ikke trenger å lese bøkene i ettertid … Tenk dere om enda en gang. Det virkelige livet er aldri som på TV. Selv ikke i bøkenes verden.

Min omtale av bøkene i Varg Veum-serien:

20. STORESØSTER

Den siste Staalesen ble min første

Det er første gang jeg gjør et slikt stunt som dette. Å lese siste bok i en serie først, men det har sine åpenbare grunner. «Storesøster» er nemlig 20.bok i Gunnar Staalesens serie om Varg Veum, og skulle jeg fulgt vanlig oppskrift måtte jeg da lest de 19 andre først. Men, jeg var så spent på «Storesøster» med handling fra Haugesund, at jeg kunne ikke vente så lenge. Det angrer jeg ikke på.

Denne omtalen er merket med produktreklame ettersom jeg og Gunnar Staalesen kommer ut på samme forlag i Norge. Han er dessuten en trivelig kar som jeg treffer på med jevne mellomrom, og som jeg etter hvert har blitt godt kjent med.

Å hoppe på siste bok i en serie er for meg som å starte en syvretters middag med desserten. Den er sikkert god, men jeg har jo gått glipp av hele måltidet. Besettelsen av å lese bokserier i rekkefølge er på grensen til å bli en plagsom tvangshandling fra min side. Jeg har for eksempel ikke orket å starte på store norske krimforfattere som Unni Lindell, Knut Faldbakken, Jan Mehlum eller Gunnar Staalesen fordi det er så uendelig mange bøker som må leses før jeg kommer til de nyeste i bokhylla.

Så kom altså «Storesøster«. En bok jeg har hørt Gunnar Staalesen snakke om siden jeg traff ham første gang for noen år siden. Han lovet den gang at han skulle skrive en krimroman med handling fra Haugesund. Det varte og rakk før den kom, men i høst var det altså et faktum. Men, så var det dette med rekkefølgen da … Etter å ha grublet på det noen måneder fant jeg ut at jeg fikk prøve å bryte noen grenser. Dessuten hadde Gunnar Staalesen lest min «Maestro» og gitt meg en tilbakemelding på den som jeg aller helst burde hengt opp i en forgyllet ramme på stueveggen. Det ville nesten vært uhøflig å ikke lese hans siste roman.

Som sagt … Jeg angrer ikke. «Storesøster» er en svært solid krimroman. En del annerledes enn de actionspekkede filmene om Varg Veum som jeg har sett alle av (i riktig rekkefølge), men med et språk og en flyt som imponerte meg. Staalesen skriver rett og slett knakende godt!

Boken starter med at Varg Veum får besøk på sitt kontor i Bergen av sin halvsøster, som han aldri tidligere har møtt, og hun gir ham et oppdrag der han skal lete etter en haugesundsjente som har forsvunnet i Bergen. Oppdraget gir ham en anledning til å bli bedre kjent med sin egen familiehistorie, samtidig som det sender ham ut på en spennende, og etter hvert også ganske farlig jakt. Ett av de sentrale stedene i fortellingen er altså min hjemby Haugesund der både halvsøsteren, og jentas mor bor. Det var så absolutt godt krydder til en lesestund som ville blitt god uansett lokalisering.

Det er nemlig de gode (og vonde) historiene som først og fremst har gjort Staalesen til den respekterte krimforfatteren han er i Norge. Historiene om ekte mennesker med levde liv, deres vanskeligheter og grufulle skjebner. Staalesen legger ingenting imellom når han skildrer samfunnets skyggesider. Det er genuine, troverdige og tankevekkende skildringer av det samfunnet Norge har blitt. Gunnar Staalesen skriver selvsagt også for å underholde, men jeg har en mistanke om at han også har noe på hjertet. Noe han vil fortelle oss. Han ønsker å gi oss et speilbilde av hva og hvem vi er, og hvilke problemer vårt moderne samfunn har. Hvilke konsekvenser våre valg kan få for oss selv og de rundt oss.

I «Storesøster» er det flere temaer som stikker seg ut, men omsorgssvikt, voldtekt, depresjon, identitet, tilhørighet og nedgravde familiehemmeligheter er alle sentrale elementer i Varg Veums jakt på den forsvunne jenta. Plottet er svært troverdig. Her blir det ikke gjort twister og krumspring som gjør at leseren må henge etter toget i stedet for å sitte på det. Samtidig så er det mer en nok av spenning, action og farligheter til at dette blir morsom lesing. De gamle ringrevene trenger ikke bruke billige triks slik som oss ungfolene i startgropa.

I tillegg til det sosialrealistiske aspektet som jeg forstår er en sentral del i alle bøkene om Veum, så merket jeg meg to ting som gledet meg spesielt. For det første har vi humoren. I filmene er ikke Veum spesielt morsom, men det er han så absolutt i bøkene. Underfundige og treffende tankereferater som fikk meg til å le høyt noen ganger, og humre godt andre. Varg Veum har et ironisk skråblikk på seg selv, sin gjerning, klientene, byen sin og på det som skjer som er veldig befriende. Det frister veldig å kaste meg over flere bøker i serien etter å ha oppdaget dette. Det andre som imponerte meg var hvor dyktig Staalesen var til å bygge opp spenningskurven. Det starter rolig, og jobber seg oppover og oppover i en jevn spiral. Mot slutten var det heseblesende scener som nesten tok pusten fra meg. Scenen fra motorsykkelklubbens varelager tror jeg er noe av det mest spennende jeg har lest på år og dag, og det sier ikke lite.

Om jeg skal påpeke noe som kunne vært gjort annerledes, så blir det skildringene fra Haugesund. Ikke fordi de er feil, for det er de ikke, men fordi de framstår som en brosjyre som du får på infotorget i kommunen. Alle severdighetene er plassert inn på en ganske formålsløs rundtur i byen. Haraldsstøtta, Fiskerne, Marilyn Monroe-statuen, Det rosa rådhuset osv.osv. Ikke noe galt i det, men det virker litt påklistret. Veum hadde ikke noen mål og mening med rundturen i gatene, og da blir det i stedet et kjapt reisebrev på noen sider. Skildringene fra «De tusen hjem» var derimot strålende, og der viste Staalesen både lokalkjennskap, innsikt i menneskenes liv innenfor denne gården, og hvilke utfordringer disse menneskene møter.

Så er spørsmålet om jeg skal gå motsatt vei med Varg Veum serien? Begynne med de siste, og lese meg bakover i tid? Ja, det blir nok sånn, og selv om jeg vet at bøkene og filmene ikke er like i plott og oppbygning, så tror jeg likevel jeg skipper de som er filmatisert. Da står jeg vel igjen med en 7-8 bøker i serien skulle jeg mene? Dette gav i hvert fall mersmak. Jeg gleder meg.