Gjenferd – GEIR TANGEN

Harry Hole – hysteriet er over oss alle. Med Nesbøs siste roman «Politi» på Aschehoug ble det avslørt at Harry H ikke var død. Å lese «Gjenferd» med den vissheten i bakhodet yter ikke romanen full rettferdighet, for akkurat dette punktet i «Gjenferd» – Harrys død, er jo det som fikk leserne til å gispe av skrekk for et par år tilbake.

Men Harry var ikke død … Takk og pris for det, må jeg jo si… Hadde Gjenferd vært siste bok om Harry Hole fra Jo Nesbøs penn ville jeg vært svært kritisk. Det er ikke slik en avslutter en bokserie. Visshet kan vi takle, tragedier godtar vi, men uvisshet (altså åpen slutt) er ikke til å leve med. Jeg visste om slutten når jeg leste Gjenferd. Det var både en befrielse og en forbannelse. Jeg visste at boken ville bli avsluttet med et dramatisk høydepunkt der Harry dør. Det gjorde dessverre boken langt mindre spennende å tråkle seg gjennom. Det var som å se en langdryg film der en vet slutten. Samtidig så var det altså en befrielse å vite at Harrys endelikt ikke stanset der. Det gjorde at jeg orket å bane meg vei gjennom boken, selv om jeg altså visste hvordan den sluttet.

Gjenferd er en deprimerende reise for leseren. Uhyggelig bra skrevet, men det er en reise mot det vi aner er en tragedie av dimensjoner. Gjenferd har et tydelig strøk av naturalisme i seg. Vi kan kalle det «moderne naturalisme». Et begrep jeg også har brukt om Roar Sørensens bok «Smertens Aveny». Gjenferd treffer enda bedre! Alt er skjebnebestemt. Verken Harry eller noen av de andre karakterene vi møter kan endre skjebnen. De har ikke frie valg. Det finnes egentlig ikke håp. Vi forstår at dette er en langsom marsj mot undergangen. Det er de fattigste menneskene i vårt samfunn som har hovedrollene i boka. De narkomane. Gatas omstreifere. Langerne. Gjenferdene …

All denne fortvilelsen, forråtnelsen, avhengigheten og volden blir beskrevet i detaljer slik bare Nesbø kan. Det er samfunnskritikk, men samtidig med en håpløshet i bunn der de fattige forblir fattige, og de rike alltid vinner til slutt. Midt imot denne håpløsheten kjemper altså Harry for å snu skjebnen. Ikke for seg selv, men for Oleg. Rakels sønn. Nå sprøytenarkoman og tiltalt for et mord på en narkoman kompis. Harry gjør det han kan, må og skal gjøre, men når alt til slutt ser ut til å løse seg så forstår vi at Harry aldri noensinne kan gå på akkord med den han egentlig er. Politimannen Harry Hole. Selv ikke når selve lykken venter på et Bangkok-fly kun noen timer unna.

Han velger å ofre alt han noen gang har drømt om for å møte skjebnen ansikt til ansikt. Et møte som kun kan ha ett utfall. Harrys siste åndedrag. Han vet det. Vi vet det, og likevel leser vi videre … Det uunngåelige må skje. Alt er skjebnebestemt, og det er kun gjenferd igjen å kjempe mot når boka når sitt høydepunkt. En kamp ingen kan vinne. Selv ikke Harry H …

Jeg har valgt å skrive dette såpass kryptisk for at dere som leser denne bokomtalen ikke vet hva det er som egentlig skjer. Som vanlig så overrasker og sjokkerer Nesbø oss. Han makter å gå under vår radar gang på gang, og det er merkverdig for oss krimlesere at vi aldri lærer oss Nesbø-oppskriften. Språket er fantastisk. Til de av dere der ute som faktisk mener at Nesbø ikke kan skrive …? Ta dere en bolle og stikk den opp der sola ikke skinner. Jo Nesbø er uten sidestykke den mest litterære krimforfatteren jeg har lest. Han trollbinder gjennom sine skildringer. En oppfordring dersom du mener Nesbø ikke kan skrive: Les første kapittel av Marekors, så kan vi snakkes etterpå!

Gjenferd er ikke Nesbøs beste bok om Harry Hole. Til det blir Gustos referende historie for omfattende og langdryg. Vi liker oss best i Harrys selskap, men i Gjenferd brukes det mye plass på subplottene. Gusto som sagt, men også Truls Svendsens plott, Sergejs plott og Tord Schultz plott kunne vært slanket en hel del. Det blir for springende og det senker tempoet i spenningskurven. En skulle kanskje tro at Gusto og Olegs historie ville fenge, men den blir bare seig og langsom. Vi vet hvordan den ender, tror vi 😉

Partiene med Harry derimot er glitrende. Han er helten, og helten bør få mye boltringsrom i en helte-historie. Det blir som å kjøpe et Pondus-blad … Like forbanna og skuffa hver gang. 6 sider med Pondus og 40 sider med traurige biserier. Jeg kjøper jo Pondus for å lese Pondus. Ikke Eon eller Kollektivet! Det samme kan altså sies om Gjenferd. Selv om det er omtrent 50/50, så er det fremdeles for lite Harry. Jo Nesbø gjorde det samme i Rødstrupe også. Etter min mening Nesbøs klart svakeste roman om Harry H. Gjenferd er bedre. Mye bedre! Men, altså … litt for tungsinnet og deprimerende mot slutten. Vi VIL jo at alt alltid skal ende lykkelig, men med Harry H kan jo ikke det skje. Skjebnen har for lengst lagt sin klamme hånd rundt hans nakke.

Så gjenstår det å se om Harry våkner opp fra koma som Politi eller Gjenferd… Jeg er allerede i gang 🙂

Mai er utvilsomt den travleste tiden som ungdomsskolelærer. Elevene skal forberedes og gjennomføre skriftlig eksamen. I tillegg så er jeg både sensor og sitter i oppmannskorpset for norskeksamen i grunnskolen. Det betyr at det blir redusert tid til lesing og bloggskriving, men jeg har plukket meg ut en 4-5 titler som ligger på vent i bokhylla.

Først av alt så har vi «Panserhjerte» av Jo Nesbø. Burde vært ferdig med den i april, men ligger bittelitt etter skjema. Har imidlertid gjort unna 2/3 av boka, så den blir nok ferdig til helga. Vanvittig spennende bok, og så langt kanskje den beste jeg har lest om Harry Hole, men det hele avhenger jo av hvordan det hele ender. Fikk skikkelig åndenød i natt når jeg leste om Harry, Kaja og finnen på Håvasshytta … De som har lest boken vet hva jeg mener. (Puh!)

En annen bok som utrolig nok har begynt å samle støv i bokhylla er «Marco-Effekten» av Jussi Adler Olsen. Hvordan det overhodet er mulig undrer jeg på selv også. Trolig så er det min dårlige samvittighet som har spilt meg et puss. Jeg hadde lest og anmeldt så mange Aschehougbøker i tiden rundt påske at jeg var redd for å bli sett på som forlagsblogger. Samtidig sto det bok på bok fra andre like giverglade forlag på vent. Jeg elsker denne serien, og dirrer av forventning til hvordan det går med Carl og Assad i Avdeling Q.

«X» av Helge Thime-Iversen skal leses i Mai. Min første Juritzenbok etter at jeg startet bokbloggen. Har ikke mottatt noe av dem før. Så, helt ut av det blå ramlet det 5-6 bøker ned i postkassa på ei uke. Helge er en lokal forfatter som bor i Haugesund, og jeg gleder meg stort til å lese hva det er han har kokt ihop til oss krimelskere. Er boka så bra som jeg tror så ser jeg ikke bort ifra at det dukker opp et forfatterintervju når jeg har lest boka. Jeg ser fram til et nytt forfatterbekjentskap, og ny norsk krim er aldri et minus i min bok i alle fall.

Mai er nest siste måned av min «Harry Hole» utfordring. Har igjen «Gjenferd» før jeg (som resten av Norge) skal lese Politi i juni. Jeg har forstått gjennom mange kanaler at Gjenferd er en bok der vi møter en halvdød Harry Hole, og at han her settes på verre prøver enn noen gang. Jeg har etterhvert blitt så glad i karakteren at jeg både gruer meg og gleder meg til å lese dette. Uansett så ligger boken klar for lesing hjemme, og jeg håper virkelig min venn i Aschehoug har merket seg anmelderbestillingen min på «Politi«.

Jeg har ganske lenge hatt «Virus» av Paul Mc Euen på vent. Denne boken fra Bazar virker forlokkende på alle måter, men har hele veien blitt skjøvet ut i kulden til fordel for andre titler som jeg bare må lese. Vet jo også at det snart kommer en Dan Brown bok fra Bazar, og har ikke veldig lyst til å be om den før jeg har lest og omtalt Virus. Noen av dere rister sikkert på hodet av en slik holdning. Jeg MÅ jo ikke lese og skrive om alle bøker jeg mottar, og det gjør jeg heller ikke, men jeg mener det er et poeng at når vi har en ordning der jeg benytter meg av anmeldereksemplarer, så bør jeg også vise at jeg er såpass seriøs at jeg faktisk omtaler en del av bøkene jeg får.

Vel … Som dere ser så blir det ikke bare elevtekster i mai, men det skal kanskje godt gjøres å tråle alle disse fem bøkene i en så hektisk tid. Vi får se hvordan vi ender ut når første sommerdag kikker inn dørene om en knapp måned.