Stikkord: Gert Nygårdshaug

Står opp fra det døde!

Det niende prinsippHan er kanskje ikke Jesus, men på sin reise til Egypts pyramider begår Frederic Drum kunststykket å stå opp fra det døde. Det niende prinsipp er Gert Nygårdshaugs fjerde roman om sin eventyrhelt Frederic Drum, og det er ikke bare Drum som er oppstanden. Det er også forfatteren selv. Det niende prinsipp er en forfriskende bok for de av oss som er glad i denne serien. Der Dødens Codex var en blek kopi av Honningkrukken, så er Det niende prinsipp en vitamininnsprøytning av nye momenter, gåter og spennende intriger.

Det er en grunn til at jeg fosser av gårde med Gert Nygårdshaugs Drum-serie. En ting er Helge Winther-Larsens fengende innlesing av bøkene på Storytel. Det er en nytelse å lytte til hans tolkning av bøkene. En annen ting er Nygårdshaugs fantastiske miks av fantasi og virkelighet. Det er ingen tvil om at vår kjære Tom Egeland har funnet mye inspirasjon her da han i sin tid skapte Bjørn Beltø. Oldtidsminner, gamle skrifttegn, mysterier fra historiske kulturer. Myter, religion og uløste gåter. Alt er der. Det samme er den underfundige intelligente humoren som vi finner både hos Beltø og Drum. Selvironien, nysgjerrigheten og det litt klønete perfekt innpolstret i romanenes karakterer. Jeg vil ikke kalle Tom Egeland en copycat, men Beltø blir for meg en slags duplett av Drum.

I Det niende prinsipp prøver Frederic Drum å finne tilbake til seg selv etter den beintøffe behandlingen han fikk i tredje bok, Dødens codex. Han slapper av ved Alexandrias strender i Egypt, men blir som vanlig ikke værende lenge før han befinner seg midt oppi en ny opprivende gåte som krever ham med både hud og hår. Han overlever med nød og neppe et overfall og et ran på stranden, og våkner til live på et engelsk hospital i Kairo. Kommer seg etterhvert på beina, og bestemmer seg for å oppsøke den myteomspunnede Kheopspyramiden. Der blir han vitne til funnet av et fjerde mordoffer inne i Kheops sarkofag. Senere samme dag blir han klar over at det uforståelige har inntruffet. Det er i følge både politi og nyheter ham selv som er tatt av dage. Forkledd besøker han likhuset for å ta seg selv i øyesyn. Det han ser der inne snur opp ned på alt som er virkelig i Drums verden, og sender ham ut på en sinnssyk reise som nær får ham til å gå fra vettet. Dette er et mysterium han MÅ løse. Om ikke står hele hans eksistens i fare.

Nygårdshaugs bøker om Frederic Drum har i seg like deler med intens spenning, morsomme mysterier og interessante historiske fortellinger. Bøkene er som skapt for dem som synes Dan Brown og Tom Egelands bøker er forfriskende. pirrende og spennende.  Gert Nygårdshaug er etter min mening en tanke mer sofistikert og utfordrende intellektuelt. Han har et litterært anstrøk ved bøkene sine, samtidig som han viser den samme konspiratoriske evnen til å klekke ut «umulige» plott som blir troverdige i sin fiktive verden. Det er en fryd å lese disse bøkene uansett om du er interessert i oldtidshistorie eller ei. Med på veien får du også noen kulinariske tips og en guide i vinens smakfulle verden. I Det niende prinsipp lærer du mer om egyptisk historie og gudelære fra faraotiden enn du trodde var mulig. Likevel klarer Nygårdshaug det verken Brown eller Egeland klarer. Han komprimerer det hele inn på 250 sider i stedet for 750 sider. Samtidig er tempoet høyt, twistene mange og spenningen intens.

Dette er altså nok en fantastisk Drum-historie som jeg koste meg med i samfulle åtte timer boken varte på Storytel. Jeg anbefaler lydboken på det varmeste. Det er noe underliggende i disse bøkene som jeg ikke helt får taket på, og som får meg til å gruble. Er det en parallell virkelighet her? Finnes det en bakenforliggende årsak til at vår kjære Drum kommer opp i alle disse situasjonene? I alle bøkene finnes det noe som ligger like under overflaten og dirrer, men som vi som lesere ikke får helt grepet om. Hva er dette noe? Jeg vil ikke bli overrasket om det skulle komme en semitrailer inn fra venstre her og smadre alt det vi har trodd på så langt. Uansett så pirrer dette noe meg slik at jeg vegrer meg for å lese andre bøker om dagen. Jeg vil til bunns i gåten Frederic Drum, og gang på gang legges andre bøker bort til fordel for neste kapittel av hans mytiske og mystiske verden. Femte bok, Cassandras finger, ligger klar på avspilleren. Det er vel bare å hoppe i det, er det ikke?

Kopierer seg selv

Dødens codexJeg har vært svært så begeistret for Gert Nygårdshaugs to første bøker om Frederic Drum. Honningkrukken (1985) og Jegerdukken (1987). I sin tredje bok, Dødens Codex (1990), gjør forfatteren noe helt uforståelig. Han skriver en tilnærmet kopi av sin første Drum-bok. Jeg begriper ikke helt poenget med dette, og velger å se på det som et lite feilskjær på vei mot nye og bedre Drum-eventyr. Boka er en liten nedtur opp mot de to første, det må jeg ærlig innrømme, men Frederic Drum er fremdeles en av de herligste krimheltene jeg har sett innen norske thrillere.

I Dødens Codex er Frederic på vei til den lille byen Ofanis Italia for å tyde noe som lokale arkeologer har funnet på stedet. Samtidig vil han besøke sin kjæreste fra første bok, Genevieve Brisson som er til behandling på Ofanis sitt fantastiske sykehus. For å gjøre en lang historie kort. Frederic blir utsatt for gjentatte drapsforsøk, koden virker uløselig, byens innfødte er mistenksomme og merkelige skruer, mennesker dør rundt Frederic, og han ender til slutt hos fangenskap hos antagonisten, men kommer seg unna i siste liten. Lyder kjent? «Never change a winning team» er det noe som heter, men det får da være måte på …

Selv om drapsforsøkene er ulike, og noe av handlingen rundt kodeløsningen er annerledes, ja så er likhetene flere enn ulikhetene for å si det slik. Det starter med at Drum befinner seg i akutt livsfare som han ser ut til å ikke komme seg ut av. I Honningkrukken har han falt ned i et hull han ikke kommer seg opp fra, mens i Dødens Codex sitter han fast på en berghylle han ikke kommer seg opp eller ned fra. Så går veien videre inn til den lille merkelige byen. I første bok den lille franske landsbyen St.Emilion, i denne boka den lille sør-italienske landsbyen Ofanis. Så drikkes det store mengder vin på den lokale og koselige fortausrestauranten. Fransk i den første, italiensk i den tredje. Mange og lange fabuleringer rundt knekking av koden (Linier B-koden i Honningkrukken, Codex Ofanis i denne boken). Begge bøkene inneholder også flere besøk på store vinslott, og ganske like refleksjoner hver gang Frederic er i livsfare etter et nytt utspekulert drapsforsøk. Begge gangene skjønner ikke Frederic noe av hvorfor noen vil ta livet av ham, og begge ganger har løsningen direkte koblinger til Norge.

Jeg kunne nevnt mange flere likheter, men lar det ligge. Point taken, for å si det slik. Når det er sagt så må det ikke misforstås … Historien er svært spennende, og til tider så nervepirrende at det ikke er til å holde ut. Forfatteren er så utspekulert når det kommer til oppfinnsomme drapsmetoder at det er en fryd å lese. I tillegg så skriver han utrolig godt. Det er høy klasse på det litterære, akkurat som i de to foregående bøkene om Frederic Drum. Karakterene er interessante og plottet har driv og spenning fra start til mål. Vendepunktene er mange, og jeg er aldri i nærheten av å finne ut av hvem som er bakmannen. Boken har twister og skarpe svinger som gjør det til en fornøyelse å lese.

Likevel mener jeg dette er et skritt tilbake for Nygårdshaug. Eventuelt et hvileskjær dersom det tar seg opp igjen i neste bok. Det er ikke bare på grunn av alle likhetene med Honningkrukken. Det er også fordi historien rundt, og tydingen av Codex Ofanis, er så komplisert og høytravende intellektuelt at en stakkar med bare fem års høyere utdanning ikke har nubbesjans til å henge med i svingene. Den antikke historien og filosofien er full av filosofer, retninger og tenkere innen mange grener, og det er et kunststykke å klare å holde rede på dem alle. I denne boken blir alt dette sauset sammen til en gryterett der det er komplett umulig å skille skit og kanel. Det er flere latinske ord og vendinger i denne boken enn i en hvilken som helst doktoravhandling  på legestudiene. Jeg blir ikke bare forvirret, jeg befinner meg til tider fullstendig i tåkeheimen på Finnmarksvidda. Skjønner ingenting, og sliter kraftig med å få alle de latinske frasene til å gi noen som helst mening. Kort sagt … Jeg er på bærtur, og det hjelper ikke at jeg har Nygårdshaug med meg som guide heller. Etter en stund blir alle disse latinspråklige og filosofiske tankesprangene bare kjedelige og uinteressante, og det er dessverre ganske mange av dem.

Vel … Gert Nygårdshaug har nok en gang skrevet en usedvanlig spennende thriller med gode karakterer og ulidelig nervepirrende enkeltscener, men denne gangen føler jeg han er litt på tomgang, og det virker på meg som om det har vært viktigere å imponere leseren med sin vanvittige kunnskap enn det har vært å underholde. Når det er sagt, så var aviskritikkene på Dødens Codex strålende den gangen boken kom ut i 1990, så det er jo godt mulig det er jeg som fremdeles befinner meg i tåkeheimen.

En forunderlig mann med ni liv

JegerdukkenGert Nygårdshaugs krimhelt Fredric Drum har definitivt mer enn ni liv. Det er skrevet ti bøker om ham, og allerede etter bok to har han passert det magiske tallet. Jeg var overbegeistret over den første i serien, Honningkrukken. Nå er det inntrykket hamret inn i granitt. Jeg elsker Drummegutten. Jegerdukken kom ut første gang i 1987. Den er fremdeles like vital i mine øyne. Spenningen er tilstede som en sakteflytende flod gjennom hele historien, men det er egentlig nerven, mysteriene, gåtene og Drums morsomme funderinger som gjør Nygårdshaugs til en lesenytelse.

I Jegerdukken  blir Fredric Drum dratt inn i en gåtefull historie som omhandler gammel grønlandsk overtro, mystiske dødsfall, gamle myrlik, mistenkelige ulykker, rare hotellgjester og en uberørt norsk fjelldal med uante muligheter og skremmende hemmeligheter. Alt plottet genialt sammen til et drama som fenger oss som lesere fra første sekund. Hele veien krydret med Fredric Drums forunderlige tanker, betraktninger og hang til å nyte gode viner i godt selskap.

Det er når jeg leser slike bøker at jeg blir fascinert over hvor mye gode karakterer kan gjøre med en historie. Strengt tatt har det jo begrenset interesse for meg å lese side opp og ned med naturskildringer og utgreiinger om ørretfiske i Rødalen. Ikke er jeg noen stor vinkjenner eller særlig bevandret innen gourmetfaget heller. Gamle skrifttegn og arkeologiske funn har aldri fenget meg nevneverdig. Likevel er jeg bergtatt. Følger Fredric Drums forunderlige reise med ørene på stilker (Jepp, jeg leser bøkene med lydbok på Storytel). Gleder meg til hver lille stund jeg får sammen med restauranteieren og kodeknekkeren.

Grunnen til fasinasjonen er som sagt de gode karakterene, samt et mysterium som hele tiden pirker og klør under hjernebarken. Fredric Drum er en merkverdig skrue som det er umulig å ikke like. Hans nysgjerrige vesen. Hans treffende betraktninger rundt det miljøet han befinner seg i. Den lune humoren. I denne boken møter vi også hans engelske venn, Steven Pratt. Erkebritisk, verdensvant, tilbakelent og tørrvittig. «Go right to Birmingham and tell the king!» er hans faste uttrykk der vi andre ville kommet med en perlerad av kraftuttrykk som ville fått en finnmarking til å rødme. Med den ene setningen beskriver han hele karakterens vesen. Vi trenger ikke vite mer. Det ligger en undertekst der som vi snapper opp umiddelbart. Dette er en fyr som aldri får panikk. En stoisk gentleman med like deler britisk humor, elegant sjarme, og engelsk kostskoledannelse. En fyr vi stoler på. Som person er han et bilde på hele det britiske imperiet. Stolt, tradisjonsrikt, nøkternt betraktende, og en smule overbærende til andres merkelige vaner og skikker. Samtidig er han trygg, handlekraftig og til å stole på dersom det smeller. Alt dette ut av ett enkelt sitat altså … Det kalles litteratur!

Det samme kan vi si om sauebonden fra Rødalen som jeg i farten ikke husker navnet på. Gjennom to korte møter i denne boka kunne vi skrevet hele hans biografi. En morsom beskrivelse av et særegent utseende, det snodige og gammelmodige navnet, hans fakter og lynne i de to scenene, hvordan han reagerer og handler i møte med Fredric, og den inngarvete og nesten uforståelige dialekten. «Håkken e du førr ein kær?«, sier han i sitt første møte, og vi lesere humrer og flirer. Vi kjenner lusa på gangen, og vet hvem vi har med å gjøre. Det blir aldri sagt noe om ham direkte, men likevel vet vi og forstår vi alt som har med ham, hans tanker og hans vesen å gjøre. Nok en gang et kunststykke der vi alle har mye å lære som skribenter.

Slik har det vært i begge de to første bøkene til Gert Nygårdshaug om Fredric Drum. Noen svært spennende scener, fengende mystiske gåter, og ett og annet drap begått av skumle skygger i halvmørket. Alene på langt nær nok til å skape gode krimbøker. Men gjennom sylskarpe og fengende karakterer, utspekulerte plott, og med en fin dæsj av humor og ironi, så skapes det bøker som gjør meg helt mo i knærne. Det er knallgøy å lese disse bøkene selv om de snart er 30 år gamle, og både språk og miljø snart utgått på dato. Det er som med gode viner. De blir faktisk bare bedre med årene. Om du ikke har prøvd deg på denne forfatteren tidligere, ja så er det på høy tid å utforske Nygårdshaugs verden.

Go right to Birmingham and tell the king!, for å si det med Stevens ord.