Ikke helt hypnotisert…

Hypnotisøren klarte aldri å trollbinde meg, dessverre…

I disse dager ruller filmen som er basert på Lars Keplers roman «Hypnotisøren» rundt om i kinosalene. Jeg bestemte meg for å lese boken før jeg så filmen, spesielt etter å ha sett Bokprogrammet på NRK i vår som handlet om skandinavisk krim . Jeg sitter igjen med en boks blanda drops, og en rekke spørsmålstegn…

Boken ble kjøpt og lest på E-bok i høst. Hypnotisøren er første bok fra pseudonymet Lars Kepler om den finsk-svenske etterforskeren Joona Linna.Denne karakteren har likevel fått en rolle som andrefiolin i denne krimsuksessen. Det er hypnotisøren Erik Maria Bark som framstår som protagonist. Boken har blitt en hyllevelter av dimensjoner, og jeg er sikkert sistemann på jordkloden som lot meg lokke til en hypnosetime hos Kepler.

Dere som ikke er glad i spoilere bør stoppe lesningen nå…

Ekteparet som står bak den enorme suksessen «Lars Kepler» Foto: Anna-Lena Ahlström

Bak pseudonymet skjuler det seg et ektepar som visstnok deler på å skrive partiene i bøkene. Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril er forfattere hver på sin kant, men skriver altså krim sammen under pseudonymet Lars Kepler. Jeg sier dette med en gang, for her er faktisk ett av mine ankepunkter når det gjelder denne romanen…

Norges avangardedronning på 80-tallet, Karin Moe, hevdet i sin tid at vi har en kvinnelig og en mannlig stemme i oss. Jeg har egentlig aldri forstått bæret av hva hun mente med det, men denne boken har akkurat dette. To helt tydelige og klare stemmer med hvert sitt språk og hvert sitt uttrykk. Hadde jeg ikke visst at det faktisk skjulte seg to personer bak Kepler, så ville jeg begynt å lure. Teksten framstår en smule schizofren til tider. Karakterer som har fått sine egenskaper beskrevet i ett kapittel, handler plutselig stikk i strid med disse egenskapene i neste. Hovedpersonen Erik Maria Bark for eksempel, vingler mellom å være svært reservert, tilbakelent, rolig og nesten apatisk i noen partier. For så å framstå som hysterisk, pågående og  panisk i andre partier.

Protagonistens typiske handikap (i dette tilfellet at han er pillenarkoman) blir kun framstilt som et problem i noen partier, mens det i andre deler av teksten faktisk framstår som en ressurs!?? En merker det også veldig tydelig på språket at det er to forfattere. De to forfatterne bruker ulike ord når de beskriver. Den ene er handlings og dialogfokusert, mens den andre tydeligvis er skildrende og bruker mye tankespinn. Dette forstyrrer dynamikken når jeg leser. Jeg blir litt forvirret.

Michael Persbrandt spiller hovedrollen som hypnotisøren Erik Maria Bark i filmatiseringen som går på kino akkurat nå.

En annen ting som jeg mener svekker boka mer enn jeg hadde trodd av en slik bestselger er de åpenbare logiske bristene. De florerer! Folk tenker og handler stikk i strid med det som er åpenbart at de burde gjøre. Hvilke foreldre går rundt som småkåte tenåringer, flirer, knuller og fjoller når deres sønn er kidnappet på fjerde døgnet og befinner seg i akutt livsfare? Seriøst??? Hvilken politietterforsker ville ikke tatt en sak alvorlig som omhandlet en nattlig kidnapping der kidnapperen har brukt bedøvelsesmidler på foreldrene, for så å dra offeret med seg? Her omhandles dette tregt i det tunggrodde politisystemet fordi det bare er en «forsvinning», til tross for både fysiske bevis og sterke og troverdige vitneforklaringer om det motsatte.

Jeg må dessverre ta med en tredje ting som også irriterer meg nå ett døgn etter jeg leste boka ferdig. Hvorfor avsløres morderen bak det bestialske trippeldrapet i starten av boka, og morderen fremheves som selveste Satan i gatan i en 15 åring sin skikkelse? Etter cirka 100 sider skjønner jeg at dette ikke er hovedhistorien, men noe helt annet. Så plutselig, med 150 sider igjen å lese, hopper vi ti år tilbake i tid, og får et eeeeevig langt resymè av hva som skjedde den gangen. Utrolig irriterende, drepende kjedelig  og helt malplassert.

Forhåpentligvis vil jeg like filmen bedre enn boken…

Uff…. Dette ble jo mye kritikk. Kanskje er jeg i overkant kritisk ettersom boken har vært «hypet» slik fra starten av, og såpass mange skryter den enormt opp i skyene. Jeg hadde sett så enormt fram til denne boken. Likevel så kan jeg ikke befri meg helt fra at det faktisk har vært bestialiteten i de grufulle beskrivelsene av drapene, og de svært så detaljerte sexscenene som har fått folk til å bli så begeistret. Kanskje er det uhyggen som ligger der som et lokk over historien fra første til siste side…? Ikke vet jeg, men jeg vet det er et dårlig tegn når jeg faktisk velger å skumlese de siste 50 sidene. Var mer interessert i å bli ferdig enn å holde på spenningen.

Vil jeg lese neste bok «Paganinikontrakten»? Vel, hadde du spurt meg for et par uker siden ville jeg svart et høyt og rungende JA! Nå er jeg faktisk ikke like sikker… Jeg tar turen på kino for å se filmen denne uka, så får vi se om den klarer å få meg på gli igjen. Elsker jo Persbrandt…

Geir

To SVÆRT ulike anmeldelser av boken finner du her:

Bokelskerinnen

Bokmerker.no

En pageturner i verdensklasse

Giftstrøm er en fantastisk norsk thriller av internasjonalt format

Eystein Hanssen gav i fjor ut sin andre bok om politietterforsker Elli Rathke. Giftstrøm er oppfølgeren til De ingen savner, som kom året i forveien. Hanssen har gjennom disse to bøkene gått fra å være et ubeskrevet blad for meg til å bli min favoritt foran noen. Giftstrøm er en thriller av internasjonalt format

Når en har lest såpass mange krimbøker som det jeg har gjort gjennom et helt liv med bøker, ja så er det ikke så ofte en blir så revet med slik at verden forsvinner rundt en. Desto mer artig er det jo når det skjer. Derfor velger jeg altså å dele denne boken med dere nå, snart ett år etter at jeg leste den, i min ferske bokblogg.

En annerledes protagonist

Elli Rathke er en herlig protagonist som befinner seg svært langt unna prototypen av norske krimhelter. Hun er ung, flerkulturell, frisk, kvikk, sterk og framstår uten disse klassiske «antihelt-trekkene» flere av hennes kolleger har. (Dere må gjerne lese inn Harry Hole og Varg Veum her) 🙂

Vi møtte etterforsker Elli Rathke første gang i «De ingen savner». En herlig krim det også…

Som etterforskere i krimverdenen flest så er hun både uredd, vågal, overmodig og en smule dumdristig. Slik skal det være. Likevel framstår Elli kanskje enda mer som et troverdig menneske.

En pageturner

La meg komme med en advarsel til mine lesere først som sist: Giftstrøm er en pageturner av dimensjoner, og du bør ikke ha noen konkrete planer som forstyrrer lesingen de kommende dagene. Jeg var ikke til å være i hus med de fire dagene det tok meg å tråle gjennom de nesten 500 sidene. Glefset til omgivelsene hver gang noe hverdagslig som å ta ut av oppvaskmaskinen eller legge sammen klær måtte gjøres. Innstendige bønner om å være litt mer sosial ble overhørt med et skuldertrekk. Kunne ikke brydd meg mindre 😉

Tematikken er av det omfattende slaget, men Eystein Hanssen er stor nok i kjeften til å klare å gape over det. Her snakker vi barnesoldater, narkotikatrafikk, oljekorrupsjon, menneskehandel, svindel med bistandsmidler osv. Alt på ett brett, og beskrevet med en troverdighet jeg ikke har sett før.

Det eneste som blir litt lite troverdig oppi det hele er at Elli Rathke blir «vervet» av etteretningen for å reise på oppdrag i Uganda i den hensikt å finne en norsk hjelpearbeider som er forsvunnet. Et livsfarlig skarpt oppdrag. Der synes jeg forfatteren med fordel kunne hostet opp en mer troverdig grunn for å plassere frøken Rathke på rett sted til rett tid.

Svært godt driv

Når det er sagt så er alt det andre mesterlig på alle måter. Det er et driv i boka som jeg ikke har sett siden jeg leste Engler & Demoner og Da Vinci Koden. Cliffhangere i hvert eneste kapittel som gjør deg nesten sprekkferdig av spenning. Slikt er deilig å lese, og jeg morer meg over at det er en norsk forfatter uten mer enn en tidligere bok på baken som gjør dette.

Antagonisten, eller rettere sagt antagonistene, i Giftstrøm er svært tilstedeværende, og de blir sterkere og sterkere for hver side som går. Nå ett år etter jeg leste boka kjenner jeg faktisk ilingen nedover ryggen med tanke på skrekken som jog gjennom kroppen min gang på gang mens jeg leste. For krimelskere er den følelsen på grensen av å være erotisk.

Jeg vil helst ikke komme med spoilere her i denne bloggen, men kunne hatt lyst til å fortelle om flere litterære stunt som fikk meg til å hoppe i stolen av skrekk eller vantro. Slikt er sjelden kost i vår verden.

Jeg har faktisk ikke turt å kjøpe «Triangel» ennå….

En annen ting jeg elsker med denne thrilleren er at Eystein Hanssen river bildet av Norge som en skinnhellig fredselskende nasjon i fillebiter. Jeg blir rystet mens jeg leser, og jeg er ikke tvil om at hvert ord er sant.

Ny thriller ute

Jeg merker meg at Eystein Hanssen er ute med en ny roman, og denne gangen på et nyttforlag. Hvorfor han har valgt å gå bort fra Vigmostad & Bjørke vet jeg ikke, men nå ser det altså ut til at vi får følge Ellis vei videre på Cappelen Damm.

Jeg ser at boken står der i bokhyllene på bokhandelen, men så langt har jeg ikke kjøpt den. Vet faktisk ikke om jeg tør…

Andre bokbloggere som har skrevet om samme bok:

Bokelskerinnen

Bokstaver.no

Cecilies blogg

En fin dag å debutere på…

I dag får vi vite hvem som  vinner årets Nobelpris i litteratur. Det må vel være en fin dag å debutere som bokblogger på? Velkommen skal du være til mine tanker rundt bøker jeg leser.

Hei – her er jeg… Lærer, journalist, kanskje en kommende forfatter, og nå altså også bokblogger!

Hvem-Hva-Hvor var en oppslagsbok som sto i alle bokhyller i ethvert møblert hjem på 70 og 80-tallet. Der kunne vi lese alt om hva som hadde skjedd i året som hadde gått. En fin måte å oppdatere seg på med nyheter i datidens snegle-samfunn. Jeg likte det samfunnet. Å få vokse opp i et samfunn der en nyhet fikk leve lengre enn en time, og der du kunne diskutere med vennene dine dagen etterpå om de hadde fått med seg det som hadde skjedd? Gikk det en film på TV så hadde alle sett den, og det åpnet for diskusjon og meningsbryting. Spesielt på onsdager, for da hadde NRK hatt finsk fjernsynsteater på tirsdagen, og finsk fjernsynteater inneholdt mye badstu og dermed også en god del nødvendig nakenhet…

Modesty Blaise var dama med stor D for de tøffeste gutta i klassen…

Sneglesamfunnet gav også tid og rom for lesing. Lesing var en anerkjent hobby. Du var ikke nerd eller retard selv om du åpent og uten blygsel fortalte kameratene dine at du hadde lest i en bok i stedet for å gå på kafeèn i går. Å lese var helt greit. Det var noe alle gjorde, om ikke annet så iallfall tegneserier. Selv de kuleste og tøffeste gutta i klassen leste. Det gikk riktignok ofte i blader som Colt og Modesty Blaise, men de leste…

I dag ser mine elever (ja, jeg er norsklærer på ungdomsskolen) rart på meg når jeg snakker om leseglede. De to brunstige tenåringene mine hjemme bruker ord som geek, himler med øynene, og rister oppgitt på hodet over gamlefar, når han foreslår at de kan slå i hjel litt dødtid  med en god bok. Lesing = Skole = Tvang = Kjedelig…. Trist! Det er dager der jeg savner det å ha en jente eller gutt hjemme som gjør leksene sine, rydder rommet uten å nøle, og som leser bøker av egen fri vilje… Slik jeg gjorde, og min kone gjorde, og alle jeg kjenner gjorde… SUKK!

Vel, nå pratet jeg meg bort som vanlig. Hvem-Hva-Hvor var tråden min… Hvem er jeg, hva har jeg tenkt å skrive om, og hvor befinner jeg meg i det litterære landskapet?

I det gamle sneglesamfunnet var finsk fjernsynsteater på¨NRK et høydepunkt i uka. Mye nakenhet der som en ikke fikk se ellers på statskanalen.

Jeg startet eplekjekt med Nobels Litteraturpris for 2012. La det være sagt med en gang… Jeg er ikke der i litteraturen. Hvem som vinner, og hva vedkommende har skrevet, interesserer meg ikke et pøkk. Betyr det at jeg er en enkel sjel uten litterær tyngde, sjel eller kunnskaper? Ja, vil noen si, og det er helt greit. Selv mener jeg nei. Jeg har høyskoleutdannelse i litteratur. Har lest og leser enormt mye bøker. Har 20 år på baken som frilansjournalist. Er sensor på sjette året for skriftlig norskeksamen på ungdomsskolen. Underviser ungdommer i skriving hver eneste dag. Skriver på roman selv, og har jevnlige litterære samtaler med min fantastiske kone, som altså er forfatter, og debuterer med romanen Stryk meg over håret nå i oktober. (I tillegg er hun alt det andre jeg også listet opp). Jeg mener dette gir meg en stemme til å vurdere det jeg leser med en viss tyngde, selv om jeg altså gir bæng i nobelprisvinnere…

Hva vil denne bokbloggen inneholde? Jo, jeg ønsker å blogge om bøker jeg leser, bøker jeg har tenkt å lese, generelle litterære temaer og også litt om skriving. Jeg gaper over mye, men mener jeg er stor nok i kjeften til å klare det. Utenom alt som har med min kones romandebut å gjøre, (der jeg er latterlig innhabil, og skjødesløs subjektiv) så har jeg tenkt å være skremmende ærlig om det jeg leser. Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener, selv om det kan være både kontroversielt i litteraturkretser, og til tider også for selvskudd å regne for å bli oppfattet som en seriøs aktør i bokbloggerjungelen.

Denne bloggen skal handle om leseglede, og disse gutta ga meg akkurat det på 80-tallet.

Jeg er 42 år og bor i Haugesund. Jobber som lærer, og bruker mye av fritiden på lesing og skriving. Mer hokuspokus enn det er det egentlig ikke. Jeg er definitivt mest glad i krim, og helst skandinavisk krim. Gjerne også serier med samme hovedperson fra bok til bok (en senskade som henger igjen etter 100 Hardygutt bøker på 80-tallet). Jeg kan også rives med av annen skjønnlitteratur, men er altså ikke særlig glad i høylitterære metafor-onanister som mener det er deres litterære plikt å bringe mest mulig uforståelig pjatt til almuen.

Beklager å måtte si det, men slikt gir ikke meg leseglede, og det er det denne bloggen først og fremst skal handle om. Gode bøker og leseopplevelser fra meg til deg… Velkommen!