Gard Sveen – GEIR TANGEN

Krimjulekalenderen – 6.desember

Hver dag fra 1-24.desember vil jeg presentere dere for en krimbok litt utenfor bestselgerlistene som jeg mener dere burde lest, med et påfølgende spørsmål. Hver sjette dag, altså den 6.desember, 12.desember, 18.desember og 24.desember trekker jeg en vinner blant de som har ett eller flere riktige svar, og som da kan velge seg en av de seks foregående bøkene gratis tilsendt som en liten julegave til seg selv. Alt dere trenger å gjøre er altså å svare riktig på spørsmålet, og poste det som kommentar i bloggen. Ikke på Facebook.

Riktig svar i gårsdagens luke var selvsagt Haugesund. Fem krimforfattere har sitt opphav i denne perlen av en by. Foruten meg selv og min kone Agnes Lovise Matre, har vi altså Trygve Kalland, Helge Thime-Iversen og Inger Postvoll. Fem nye navn kom opp av hatten, og vil bli med i kveldens trekning av bokpremier:

Cecilie Nilsson, Ole Kristian S. Løkke, Vilde Dambakk, Iza Simorska og Veronica Berentsen

6.desember:
GARD SVEEN – BJØRNEN
CAPPELEN DAMM 2018

Min omtale:

Dette er en av få krimbøker jeg gir full pott uten å nøle. Når Gard Sveen er på sitt beste (og det er han her) så er det få andre som når opp til hans nivå i Norge. En svært god penn kombinert med historisk innsikt, politisk kløkt og en konspirativ hjerne, gjør bøkene hans til noe mer enn enkle krimromaner der man leter etter en drapsmann. I «Bjørnen» går Sveen tilbake til gulloppskriften fra «Den siste pilegrimen» : Et historisk biplott som det lukter svidd av kombinert med grundig etterforskning i nåtid. Denne gangen gyver Sveen løs på det som langt på vei kan kalles en spionthriller. Vi følger en ung avhopper fra DDR i Oslo i tiden fra hun hopper av og frem til … Ja, nå skal ikke jeg avsløre hva som skjer. Men, det jeg kan si er at en ung arbeiderpartibyråkrat med et navn som ligner veldig på Arne Treholt spiller en helt sentral og avgjørende rolle rundt den unge avhopperens skjebne. Det føles langt på vei svært troverdig det som skjer i det historiske plottet, og det er intenst spennende. Til tider kjente jeg nesten et fysisk ubehag i disse partiene av teksten. Det er noe LeCarre over Sveen i de mest nervepirrende scenene av denne historien. Hovedplottet er konspiratorisk både krevende og levende, og en aner virkelig ikke hvem en kan stole på, for en aner jo at bak en av etterforskerens mange hjelpere befinner «Bjørnen» seg. Den virkelige storspionen som ville fått datidens Treholt til å ligne en liten stein under skoen hans. Det føles beklemmende nært, ekte og guffent realistisk. Dette er Gard Sveens fremste våpen som forfatter. Han evner virkelig å ta deg med på reisen. Du føler du er med i handlingen, ikke som en tilskuer som betrakter det på avstand. VG gav «Bjørnen» en sekser på terningen, og boken ble Sveens andre Riverton-nominasjon på fem år. Fullt fortjent!

Dagens spørsmål:

Gard Sveen vant i 2015 både Rivertonprisen og Glassnøkkelen (for årets beste skandinaviske krim) for «Den siste pilegrimen». Men hvem var den første krimforfatteren som ble tildelt Glassnøkkelen i 1992?

Tips: I denne artikkelen om Gard Sveens tildeling av Glassnøkkelen kan du finne svaret.

NB! Ingen av svarene dere legger inn i kommentarfeltet vil bli godkjent av meg før fristen er ute kl.18.00, så det hjelper ikke å vente på at noen andre kommenterer før deg 😉

En blodig dans med djevelen

Det er psykt vanskelig å få til å skrive noen ord om denne krimromanen. Gard Sveens tredje krim, «Blod i dans«, er så ubeskrivelig mørk at det er hjerteskjærende vondt å lese den, og enda vanskeligere å prøve å skrive noe fornuftig om romanen uten at det virker plumpt. Gard Sveen går lenger enn noen av oss andre våger i sine skildringer av den tristessen, sorgen, det hatet og den desperasjonen som preger hovedpersonen Tommy Bergmann i hans jakt på de endelige svarene som ble liggende delvis åpne etter «Helvete åpent». Det er rått. Det er brutalt. Og … Det er grenseløst mørkt.

NB! Til mine lesere sin informasjon så er Gard Sveen etter hvert blitt en god venn og samtalepartner for meg som krimforfatter. Slik sett får dere eventuelt skrape av noen lag med euforisme dersom dere mener jeg ikke vil være i stand til å vurdere romanen som uhildet 😉

«Blod i dans» er Gard Sveens tredje krimroman om Tommy Bergmann. En hardt prøvet krimhelt ettersom forfatteren bokstavelig talt drog han etter nakkeskinnet gjennom «Helvete åpent» i forrige bok. Jeg skrev i min anmeldelse av denne boka i fjor at jeg var mektig imponert over hvor vanvittig langt Sveen gikk i å krype inn i disse mørke menneskesinnene som danner rammeverket for historien. Gard Sveen kunne med enkelthet løftet Tommy Bergmann og hans medarbeidere opp til en lysere overflate denne gangen. Krydret fortellingen med litt håp, glede og solskinn. Men, tror dere han gjør det …? NEI. Gard Sveen har tydeligvis bestemt seg for å tråkke stakkaren enda lenger ned i beksvart jord først.

Det er så vondt til tider at jeg begynner å lure på om Gard Sveen har fått en overdose av Jan Roar Leikvoll før han begynte på disse to bøkene. «Bovara» (2012) står jo fram som en lystig romantisk komedie opp mot disse to bøkene. Går jeg for langt nå? Ja, sikkert. Det er godt ment. Jeg sa det i starten. Det er vanskelig å fortelle hva det er som er så bra med «Blod i dans» uten å skremme vekk leserne. La meg forsøke da …

Gard Sveens bøker er krim for de kresne. For de som tør og orker å kjenne på hva en kriminalhistorie faktisk gjør med sjela di. Det er ikke lettbeint og underholdende, men vanvittig uhyggelig og creepy. Sveens skildringer av psykisk syke mennesker kryper inn i hodet ditt mens du leser. Gjør deg uvel, redd, skvetten og full av angst. Veldig Keplersk, for de av dere som har lest de drøyeste bøkene til Lars Kepler. Selv rolige scener har en undertone i teksten som vibrerer og som skaper en intens følelse av uhygge. Det er ikke uten grunn at Gard Sveen vinner den ene krimprisen etter den andre. Ikke bare for brakdebuten «Den siste pilegrimen», men også for «Helvete åpent» som kom i fjor. En bok som blant annet fikk en soleklar sekser i Stavanger Aftenblad, og pris for beste oversatte krimroman i Danmark i år.

«Blod i dans» er en bok du ikke skal lese uten at du har lest «Helvete åpent» først. Min største kritikk ligger i akkurat dette. Disse to bøkene (som skiller seg voldsomt fra Den siste pilegrimen) er ikke to historier. Det er en historie, som burde vært fortalt i èn bok, ikke to. Jeg mener helt bestemt at «Helvete åpent» og «Blod i dans» heller burde vært en 600 siders murstein, enn to bøker dratt ut til 400 sider hver. Jeg mener denne boken ville blitt en norsk krimklassiker. En bauta. (Det er for øvrig her dere kan stryke noen euforismer, om dere synes jeg blir i drøyeste laget) I stedet har vi altså fått to halve historier, som gjør det svært krevende, ja nesten umulig, å lese dem adskilt fra hverandre. Det gikk ett år mellom de to bøkene for min del, og jeg hadde ikke blondines sjanse i en Trump-buss til å huske alle karakterene, hva de hadde gjort, og hvilket slektskap eller vennskap de hadde til hverandre. langt mindre huske spor og tråder fra første bok, som dukket opp i denne.

Som dere ser så har jeg ikke skrevet noe som helst om handlingen annet enn at dette er mørkt, creepy og uhyggelig. Stemningsfullt og angstskapende. Det er beksvart krim med utsøkt fingerspitzgefühl. Jeg applauderer dette, men nekter altså å si noe om handlingen. Hvorfor spør du kanskje? Jo, dersom du ennå ikke har lest «Helvete åpent» kan jeg faktisk ikke si et puck om handlingen i denne boka, uten å avsløre svært viktige ting fra den forrige. Det har jeg ikke lyst til å gjøre. I stedet har jeg et tips til deg:

Gå inn på nærmeste bokhandel. Kjøp BEGGE bøkene. Gå til en bokbinder (du finner dem på hvert gatehjørne) , og be ham lime bøkene sammen. Les deretter bøkene i en sammenhengende leseøkt. Klapp sammen boka. Bestill time hos familiepsykologen. Døyv inntrykket med en helflaske Jim Beam.

PS! Note to myself: Avbestill koseweekend med madammen til Vilnius. Det skjer bare ikke!

Dyptpløyende krim fra Helvete

Ingen skal påstå at han har gjort det lett for seg selv Gard Sveen, med sin oppfølger til «Den siste pilegrimen», «Helvete åpent«. Han vant både Rivertonprisen, Glassnøkkelen og prisen for årets beste krimdebutant for pilegrimen, og kunne med enkelthet ha surfet videre på samme lest. Det gjør han definitivt ikke. «Helvete åpent» er en thriller som krever svært mye av leseren. Det er mørkt. Det er intenst. Det er komplekst, og det er en roman som utfordrer leseren på alle plan. Dette er krim for de kresne. De som har vært ute en høstnatt før, og som har sett Helvete åpent rett i hvitøyet.

I fjor sommer skrev jeg blant annet at Gard Sveens første bok var en studie i karakterbygging. Han har et unikt talent på dette. Han skaper karakterer som blir med deg lenge etter at du har lagt boka fra deg, og er i gang med nye bøker. I «Helvete åpent» som kom nå i høst tar han dette et skritt lengre. Han utfordrer leseren til å bli med på en intens reise inn i de mørkeste menneskesinn, og lar oss få ta del i galskapen som befinner der. Det krever mye hår på brystet å våge seg på et slikt stykke arbeid, for det skal noe til å gjøre så forstyrrede mennesker troverdige og ekte i et bokunivers.

Jeg skal prøve å forklare hva det er jeg mener. Hovedpersonen i Gards bøker, Tommy Bergmann, er ikke bare politi … Han har også en veldig mørk og vond side som tidligere konemishandler, og en som tyr til vold når ting blir vanskelig. I «Helvete åpent» møter vi hans innerste tanker og drifter rundt denne karaktersvikten. Det er syke tanker som fremkaller syke gjerninger. Ofte mangler rasjonaliteten vi vanligvis vil klistre på en slik voldsmann, men faktum er at dersom det fantes en slik rasjonalitet og en bevissthet rundt valg av handlinger, ville vi hatt med en sosiopat å gjøre. En som ønsker å skade andre mennesker. Tommy er ikke slik. Han ønsker å være god, og han skammer seg over det han har gjort. Samtidig sliter han med å forstå hva som utløste det hele. Han sammenligner seg selv med drapsmennene han jakter på.

Det stanser ikke her. I Helvete åpent får vi kjennskap til personligheter langt sykere enn det Bergmann selv er. Vi blir med inn i tankebanene til voldsmenn, drapsmenn, paraniod schizofrene, overgripere og offer for disse menneskenes handlinger. Sveen tar oss med mye lenger inn i disse menneskenes mørkeste avkroker enn det jeg har sett andre krimforfattere klare å gjøre tidligere. Det skal han ha massevis kudos for, men samtidig kan vi lure på hvorfor?

Hva er det Gard Sveen egentlig vil med å sende oss bokstavelig talt til Helvete gjennom disse psykisk syke menneskenes liv, tanker og handlinger? Har han et budskap? Er det en baktanke med å dra oss gjennom alt dette? Jeg tror det er det. Jeg tror Sveen forsøker å fortelle om et samfunn som ikke lenger klarer å ivareta en av de svakeste grupperingene vi har, nemlig de med psykiske vansker. Han ønsker å fortelle oss hvilke konsekvenser en slik neglisjerende holdning til denne gruppen kan få. Når vi ikke klarer å følge opp disse menneskene og deres plager. Hva kan skje da? Et annet budskap jeg mistenker Gard Sveen for å ha er å vise oss hvor skjør og tynn linjen er mellom mentalt frisk og mentalt syk. Det samme med den flortynne grensen mellom politi og røver. Flere ganger stiller Bergmann seg dette spørsmålet. Er jeg egentlig som dem? Spørsmålet er legitimt, for hans tanker er faretruende nære de tankene drapsmannen bruker når fasaden rundt ugjerningene blir bygget.

Det som gjør det hele så krevende er at Sveen aldri velger å forenkle dette kompliserte bildet for oss. Han gir oss de syke tankene til karakterene uansett hvor usammenhengende og ulogiske de kan virke. Han gir oss de urasjonelle gjerningene og valgene. Det ulogiske, det ville, det syke … Noen lesere kan tro at dette handler om små og store logiske brist i karakterenes handlingsmønster, men det er ikke det. Jeg kan gi et konkret eksempel: Når den unge kvinnelige politietterforskeren velger å la være å hente barnet sitt i barnehagen fordi hun må plotte inn data i en liste som tilsynelatende er fullstendig uten mål og mening, da vil de fleste lesere tenke at «Nei, det blir for dumt». Sannheten er at for et menneske som henne, som helt tydelig lider av et «flink pike» syndrom vil det ALDRI være godt nok å bare gjøre jobben sin. Det viktige er egentlig ikke resultatet av jobben som blir gjort, men det å kunne VISE at en har gjort noe som ingen andre gjør eller får til. Hennes angst, tvangshandlinger og vrangforestillinger går hele veien hånd i hånd med den flinke, rasjonelle og svært intelligente politietterforskeren hun faktisk er. Syk og frisk samtidig. Tommy Bermann det samme. Syk og frisk samtidig.

Det samme kan vi til en viss grad si om antagonistene i denne krimromanen. Vi er aldri helt sikre på om de egentlig er friske eller syke. Om de er rasjonelle eller utilregnelige. Om de styrer eller blir styrt. Det er utrolig godt gjort av en forfatter å klare å gjøre dette, og det er spesielt uvanlig at en begir seg ut på slike litterære prosjekt i en krim. Leseren må være påskrudd fra første bokstav for å henge med, og en må ha evnen til å kunne tenke utenfor firkanten av det en forventer av en kriminalhistorie. Dette stikker nemlig dypere. Mye dypere, og til tider er det et sant helvete å både lese og forstå alt det som skjer. Dette er ikke lettvekter-krim. Det er ikke kosekrim. Og det er definitivt ikke krim for de av dere som synes det å finne ut hvem som er drapsmannen i en Criminal Mind-episode blir i overkant komplisert. Det er nemlig gjort et finmasket hardangersømarbeid også når det kommer til plottet. Ja, jeg fant rimelig tidlig ut hvem som sto bak, men det var likevel utrolig inspirerende å lese hvordan denne karakteren ble tegnet for leseren. Da er det ikke så viktig hvem som står bak. Dette er nemlig ikke en «Whodidit-krim» heller.

Jeg anbefaler Helvete åpent til alle dere som ønsker å bli litt utfordret i denne sjangeren. Gard Sveen mener alvor, og han har virkelig gjort et arbeid med å få oss lesere til å grave enda litt dypere inn i menneskesinnet enn det vi kjenner er behagelig. For dypt, dypt der inne står nemlig Helvete åpent og venter på deg …