Spre dine vakre vinger

FuglNår en billedbok for barn går hen og blir nominert til Bokbloggerprisen 2014, da må det være noe helt spesielt som ligger til grunn. Og det er det … Lisa Aisatos billedbok «Fugl» er på mange måter et kunstverk. Det er store ord, men store bøker fortjener store ord. Aldri har jeg latt meg gripe slik av en barnebok siden «Brødrene Løvehjerte». De 16 sidene fanget meg og grep meg. Den fikk meg til å undre, til å tenke, og til å kjenne på en melankoli langt der inni meg et sted.

Teksten er enkel og historien er banal. Slik ville jeg oppsummert boka dersom den hadde blitt presentert for meg i rent tekstformat. En jente sitter i et tre og drømmer om å bli en fugl, men hun har ingen vinger og kan ikke bli med fuglene når de flyr sørover for vinteren. Et år senere har hun kledd seg ut som fugl, men vingene hun har laget bærer henne ikke, og hun må atter en gang vente. Så skjer forvandlingen. Hun blir litt etter litt til en fugl, og denne gangen reiser hun med de andre når høsten kommer.

Så langt er alt greit. En enkel historie som er lett å forstå og ta tak i for et lite barn. Så kommer det som skiller denne barneboka fra alle andre bøker. Illustrasjonene. Boka er illustrert med de mest fantastiske tegninger av forfatteren selv. Hver eneste illustrasjon har så mange lag, så mange detaljer, og så mange latente følelser at det griper tak i deg og fillerister alt du måtte tro om teksten. Hvert eneste bilde er en hel novelle i seg selv. De forteller en historie langt dypere enn teksten som følger bildet. På mange måter er det bildene som er historien, mens teksten kun er illustrasjon. Skjønner dere?

La meg ta to helt konkrete eksempler illustrert med bildene fra boka.

fugl6Denne illustrasjonen fra side 8  er kun akkompagnert av teksten «-La meg bli fugl, hvisker jenta«. Men, se på bildet… Det forteller så mye mer enn dette ønsket hun bærer på. Hun føler seg liten. Hun hører ikke hjemme. Det er et iskaldt samfunn der ingen egentlig bryr seg om henne. Alle ser de samme vei, bortsett fra henne. Hun er ikke interessert i det de ser. De ser inn i ingenting … Hun har øynene igjen. Vi ser en tristhet. En sorg. Et savn. Jeg ser en resignasjon i jenta. Hun er ulykkelig og alene. Alene til tross for at det er mange rundt henne. Det er brukt kalde og kjølige farger som gir leseren en følelse av kulde, håpløshet og av ensomhet. Fargene forsvant med fuglene om høsten. Hun er alene igjen i en verden hvor hun ikke hører hjemme.

Overtolker jeg nå? Det kan godt hende. Vi som tolker bøker har en tendens til det. Kanskje var Lisa Aisatos tanker bak illustrasjonen langt enklere enn som så. Kanskje ville hun bare vise jentas mistrivsel på kalde vinterdager? Likevel blir det ikke feil det jeg gjør, fordi det er disse tankene jeg tenker når jeg ser tegningen. Den gjør noe med meg, enten det var forfatteren og illustratørens tanker eller ikke. Musikere opplever dette støtt. De har laget en sang, eller en komposisjon bare fordi de synes det var litt fint, og så sitter folk og griner fordi sangen gav dem så mye mye mer enn det musikeren egentlig hadde tenkt. Slik er det kanskje med meg og Lisa Aisatos tegninger også, men jeg er ikke alene. Vi er mange voksne som har latt oss gripe av «Fugl».

Fugl1Det andre eksempelet jeg vil vise dere er det du ser her. Forvandlingen starter. Jenta begynner å få voksende fjær på kroppen. Illustrasjonen står helt alene. Ingen tekst. Leseren må tolke alt gjennom tegningen. Vi ser jenta som med store øyne er vitne til at det flere steder har begynt å poppe opp fjær. Dette er magien. Hun har ønsket så sterkt å bli fugl så lenge at til slutt så blir hun det. Samtidig forteller bildet så mye mer. Den enorme forbløffelsen i de oppsperrede øynene viser at dette er uventet. Hun hadde egentlig aldri forventet at det skulle skje. Tegningen viser også en jente som er i ferd med å komme i puberteten. Brystene har begynt å utvikle seg, og hun har også fått noen andre ungdomstrekk ved seg. Jeg ser masse usikkerhet og en god porsjon angst i dette bildet. Hun er redd og hun er fortvilet. Mye av det samme en ungdom føler i starten av puberteten. Jeg ser flere refererer til at boka egentlig handler om et barns vei inn i ungdommen, og oppbruddet ved å forlate hjemmet og fly sin egen vei. Denne illustrasjonen underbygger helt klart den tolkningen.

Andre hevder boka handler om et sykt barn, som til slutt dør og flyr avgårde som en engel. At boken handler om dette barnet som vet det skal dø, og som gjerne ønsker å ta det skrittet før hun kan fordi hun ikke orker mer. Det er som dere ser mange tolkninger, og jeg synes også Lisa Aisato selv legger til rette for flere tolkninger i sin beskrivelse av hva «Fugl» egentlig er:

Dette er en melankolsk billedbok som handler om savnet etter å høre til og om å ønske seg noe som virker umulig. Det er en bok som kanskje skaper flere spørsmål enn svar og jeg tror den derfor kan bidra til mange fine samtaler mellom barn og voksne. 
Jeg syns det var utrolig spennende å lage en bok med lite tekst og fortellende, spennende bilder. Da føler jeg at boka på et vis åpner seg og man kan legge sine egne erfaringer og tolkninger inn i bilde og tekst.  (Kilde: http://aisato.no)

Som forfatteren selv sier, vi kan legge våre egne erfaringer og tolkninger inn i både bilde og tekst. Det er ikke feil å tenke eller tro at boken handler om sykdom, død, pubertet, lengsel eller andre ting. Vi legger selv våre tolkninger i potten. For meg ble boken en historie om det å ikke høre hjemme. Å være en del av et kaldt samfunn der ingen er som deg selv. En bok om å lengte til en er stor nok, eller rik nok, til å kunne forlate denne traurige hverdagsverdenen, og heller følge sine innerste drømmer. Bli det en alltid ønsket å bli … Det kan skje. Om en bare ønsker det hardt nok …

Dette innlegget er en del av Bokbloggerprisen 2014 sin samlesing av de seks nominerte bøkene til årets Bokbloggerpris. Lisa Aisatos barnebok er boken som er valgt ut for februar, og du kan lese hva andre bokbloggere har tenkt og sagt om boken ved å gå inn på prisens Facebookside. Der ligger det tråder med linker.

Alle bilder er hentet fra Lisa Aisatos egen hjemmeside, og er brukt med hennes personlige tillatelse.

Klar for en skikkelig utfordring!

KortlisteI dag har jeg tatt et stort skritt inn i det totalt ukjente. Et villnis av skumle litterære titler og forfattere jeg knapt har hørt om befinner seg plutselig i min krimbokhylle. Jeg har sågar gått til anskaffelse av bibliotekkort (!) . Hva er det som får en garvet krimelsker til å låne seg titler som «Urd» og «Fugletribunalet«? (Hva er egentlig et tribunal, forresten?) Jo, det handler selvsagt om kortlista til Bokbloggerprisen 2013, og merkelig nok så fant visst ikke en eneste kriminell tittel veien inn på den lista gitt …Og så jeg da, som trodde vi bokbloggere hadde greie på litteratur 😉

Så nå står de der da bøkene og kikker på meg («Fugl» gjør faktisk det bokstavlig også). De lurer på om det er helt trygt her hos meg. Mine venner heter jo rare høytflyvende navn som Granhus, Egeland og Enger. Ikke rart at normale etternavn som Aisalo sliter litt med å passe inn. Neida … Fleip til side. Her hos oss er alle velkomne, og jeg har sikkert godt av litt voksenopplæring. Nå er de i alle fall på plass, og så får vi se om de faller i smak etterhvert som de skal leses. Ja, for de skal visstnok «samleses»…

Hva innebærer det at noe skal «samleses»? Jeg er skapjomfru i dette selskapet, og trenger litt hjelp. Betyr det at vi skal vente med å lese til en viss dato, eller at vi må være ferdige til en viss dato? Skal vi diskutere boken med hverandre mens vi leser, eller bare skrive om den etterpå? Finnes det sperrefrister for når, hvor og hvordan? Eller … (etter helgens bravader der jeg ertet på meg Gud og hvermann), finnes det uskrevne regler jeg må/bør vite om? Hvordan kan jeg unngå å trakke i salaten her?

Uansett. Jeg gleder meg faktisk litt også. Det er ikke bare dritskummelt 😉

Jeg har nemlig ett og annet litterært komatøst gen som ligger tilkoblet en respirator, og som nå øyner en ørliten strime av håp om å klare å kave seg opp fra alt blodet som så langt har fått flyte fritt mellom stive permer her i huset. Spørsmålet er om blytungvektere som Roy Jacobsen og Herbjørg Wassmo vil bli en anelse mye kjøtt på beinet for min litterære jomfruhinne, men det får tiden vise. Først ut er «Fugl» nå i februar. Det er en billedbok for barn, så den må vel en voksen kæll klare å tråle seg gjennom får vi tro.

Kortlista til Bokbloggerprisen 2013 består altså av seks bøker, og du finner lista her på denne sida (Puh! Husket faktisk å linke denne gangen…). Eller du kan lese den her dersom du ikke vil hoppe til Bokbloggerprisens hjemmeside:

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:

  • Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
  • Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
  • De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:

  • Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
  • Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
  • Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)

Disse bøkene skal vi altså lese i en bestemt rekkefølge, og det er utpekt en bestemt bokblogger som skal ha ansvaret for samlesingen til hver tittel. Her har dere den lista.

Samlesingsoversikt:

Så ender det hele altså opp med en avstemming i august, og en utdeling under Oslo bokfestival i September. Forhåpentligvis kan jeg da bekle meg hedersbenevnelsen «Kortlisteleser«. Hadde det ikke vært knazende gøy dere med en button som billedwidget til bloggen folkens? Jeg er kortlisteleser 2013! Yup! Det høres ut som en plan. Jeg håper alle som føler dette pirrer litt i trusestrikken kaster seg på og leser sammen med meg (oss).

Gratulerer til de seks nominerte forfatterne og de fire forlagene som har gitt ut bøkene. En stor takk skal også sendes til komiteen som har hatt alt arbeidet med stifting, organisering, tilrettelegging og profilering av Bokbloggerprisen 2013.