Frostrøyk – GEIR TANGEN

En helt nødvendig fortsettelse

«Frostrøyk» er Frode Eie Larsens oppfølger til hans debut «Hemmeligheten» som kom ut i 2011. Ordet oppfølger er viktig her. Å lese den ene uten å lese den andre vil gi en mangelfull leseopplevelse. «Hemmeligheten» mangler en avslutning. «Frostrøyk» mangler en begynnelse. Etter min mening, i etterpåklokskapens lys, burde disse to romanene blitt slått sammen til en. Først da framstår de som fullverdig lesing. Dette har forlaget etterhvert skjønt, for nå selges begge bøkene som en samlepocket. Et kjøp jeg vil anbefale.

Nå skal ikke jeg gi meg ut for å være det litterære geniet som har oppdaget dette. Forfatteren har selv sagt det til meg. Det er ingen nyhet. De to bøkene var egentlig tenkt som en samlet historie, men så gav Larsen selv ut «Hemmeligheten» som en selvstendig roman, og når LIV forlag da kjøpte rettighetene til å utgi den, så ble det slik. Ser vi de to romanene under ett så er dette det største ankepunktet. Slutten på «Hemmeligheten» er svært svak, ettersom det ikke var tenkt som en avslutning, og begynnelsen på Frostrøyk er i beste fall forvirrende, ettersom det ikke var ment å være noen begynnelse, men en naturlig fortsettelse. Vi lar den ballen ligge. Forfatteren vet dette. Forlaget vet dette. Forhåpentligvis vil også leserne vite dette nå.

Resten av mine tanker rundt «Frostrøyk» vil derfor omhandle partiet fra side 50 og utover. Da har forfatteren fått gjort unna alle oppsummerende tråder fra «Hemmeligheten», og spenningen kan begynne for alvor. Vi befinner oss altså halvannet år etter de dramatiske sommerdagene der Oskar Myhre og hans tre venner var å betrakte som fritt vilt for en gal hevner med en plan om å gjøre opp for et overgrep som lå 20 år tilbake i tid. Etter de mange prøvelsene i forrige bok har Oskar og Jessica nå blitt kjærester. Mange andre ting har også skjedd som jeg ikke vil røpe ettersom jeg da vil ødelegge all spenning for dem som ikke har lest første bok ennå. Det er når morderen fra forrige bok selv blir funnet myrdet at det hele starter. Flere av de andre involverte som hadde samarbeidet med drapsmannen blir også forfulgt eller utsatt for ulykker. Hvem er det som hevner seg på hevnerne?

På mange måter vil jeg påstå at «Frostrøyk» er en bedre bok, og langt mer spennende enn det «Hemmeligheten» var. Men (og det er jo alltid et men) jeg MÅ jo ta som utgangspunkt at jeg har godtatt den onde konspirasjonen fra første bok som hjørnesteiner for denne boka. Derfor kan jeg jo ikke trekke fram det utrolige i hvor mange splitter gale personer det logisk sett kan finnes innenfor et lite geografisk avsperret område. Det er en av tingene jeg må legge til grunn når jeg skal lese «Frostrøyk». Gjør en det så blir boka både nervepirrende, spennende, morsom og drivende god lesing. Eie Larsen viser et langt større spenn i sin spenningsoppbygging i denne boka. Han bruker cliffhangere bevisst og med stor presisjon. Han lar det stå noen viktige ubesvarte spørsmål i veien for leseren hele veien. Konfliktnivået og tempoet økes jevnt og trutt utover boka, og er du som meg så leser du de siste 200 sidene i turbofart.

Scenene og historien som skildres fra Venezia er kanskje det jeg enklest kan peke på som gjør boka langt mer interessant enn det «Hemmeligheten» var. Her er det mystikk, undring, spenning og vakker skildring om hverandre. Gåten er rimelig enkel å løse. Den tar vi fort, men å vite hva det er Isabell vil, er godt skjult helt til siste slutt. Jeg liker også veldig godt historien rundt Olaf. Det er en karakter vi blir glad i. Det samme kan sies om kriminaletterforsker Stubb. En herlig type. Treg, omstendelig, småbyråkratisk og ualminnelig ordinær i all sin hverdagsframtoning. En svært så utypisk politihelt for oss krimelskere. Han er Ole Viks litt enfoldige og trege fetter, om dere forstår hvor jeg vil. (Ole Vik er lensmannen som har hovedrollen i Jørgen Jægers bøker). Jeg har forstått at han har fått en enda viktigere rolle i «Jordtårer«, så det må jeg si jeg gleder meg stort til.

Frode Eie Larsen kommer med fjerde bok i sin krimserie. "Du skal lide" til høsten — Frode Eie Larsen kommer med fjerde bok i sin krimserie. «Du skal lide» til høsten

Frode Eie Larsen er en god historieforteller. Han skriver spennende. Han skriver skildrende, og han har et godt grep rundt karakterbygging. Språket er godt, og tekstene hans er lettleste. Han har en trang til å gå litt «over the top» hele veien. Det blir litt for mange drapslystne gærninger til stede. Litt for mange synsvinkler som det hoppes mellom. Litt for mange cliffhangere som det kjøres slalåm mellom, og litt for mange personer med rare motiver for sine gjerninger. Jeg skrev i min anmeldelse av «Hemmeligheten» at Eie Larsen hadde noe godt på gang, og at vi fort kunne få et nytt stort krimnavn i Norge gjennom ham. Nå mistenker jeg ham for å ha skrevet store deler av «Frostrøyk» samtidig med at han skrev «Hemmeligheten». Derfor mangler også denne boka noen av de redaksjonelle grepene som en gjerne får gjort når forlaget har vært med i arbeidet fra starten av. Jeg synes likevel at «Frostrøyk» er enda et steg i riktig retning. Vi har utvilsomt med en god fortellerstemme å gjøre her, så rent personlig gleder jeg meg skikkelig til å ta fatt på «Jordtårer» som kom i høst. En bok som har fått fine kritikker og som har løftet Frode Eie Larsen opp på hylla like under de store norske krimforfatterne. På sikt vil han kunne bli en seriøs utfordrer.

Til dere andre … Sørg for å lese hans to første bøker i riktig rekkefølge, Det skulle egentlig vært en stor roman i stedet for to mindre. Og la det være sagt først som sist … DENNE gangen sitter avslutningen som et skudd! Hjertet hamrer og tårer triller. Bravo!

Har noe godt på gang

Frode Eie Larsen debuterte som forfatter i 2011 med kriminalromanen «Hemmeligheten«. Siden den gang har oppfølgeren «Frostrøyk» kommet ut , og den mer frittstående «Jordtårer» kom nå i høst. Han er i ferd med å etablere seg som en av flere nye sterke krimstemmer i Norge, og gjør det imponerende bra fra det lille vestfoldsbaserte forlaget LIV. «Hemmeligheten» viser noe av potensialet som ligger hos denne forfatteren. Han kan skrive spenningslitteratur! Samtidig må jeg si at «Hemmeligheten» står fram som et litt uferdig produkt som kunne trengt en strengere redaktørhånd fra forlaget.

Noe av forklaringen på dette «uferdige» ligger kanskje i at boka i første omgang var et produkt av selvpublisering, og at forlaget først kom inn og kjøpte opp boka senere i prosessen. Om forlaget gjorde noe redigeringsarbeid da de overtok ansvaret for tittelen vet ikke jeg noe om, men det er vel lite trolig at de gjorde store og omfattende endringer.

For å ta det positive først. «Hemmeligheten» er en spennende bok. Den holder deg fanget fra første til siste side. Frode Eie Larsen er svært dyktig på å skildre spennende scener. Han tar deg med inn i den fiktive historien, og skaper scener som gjør at du som leser bare må lese videre. Det er godt driv, og boka «sovner» aldri. Det skjer noe hele veien. Eie Larsen skriver dessuten svært bra. Jeg liker det enkle og presise språket hans. Det blir aldri svulstig, og heller aldri naivt. På mange måter vil jeg si at Eie Larsen mestrer det vanskeligste av alt ved å prøve seg som forfatter. Han forteller historien han har på en god måte, med et godt og levende språk. Fikser du ikke det så har du lite som forfatter å gjøre. En er jo i bunn og grunn bare historiefortellere. Frode Eie Larsen behersker alle deler av det språklige etter mitt skjønn. Balansegangen mellom bruk av litterære og språklige virkemidler opp mot hensynet til plott, driv og spenning er bedre enn det meste jeg har lest av debutanter innen sjangeren. Karakterene på protagonistsiden av historien er også svært gode. Begge våre helter, Oskar og Jessica, trer fram som tydelige, troverdige, elskverdige og engasjerende. Jeg liker dem fra første stund, og synes de har en spennende historie spunnet rundt seg. Det samme gjelder til en viss grad bikarakterene i form av Oskars tre barndomsvenner. Narkomane Fredrik, gangsteren Viktor og superjappen Petter.

Sammen har disse fire kompisene en hemmelighet som de har holdt skjult i 20 år. En kriminell handling begått med kynisk og rått overlegg av tankeløse ungdommer. Hemmeligheten avdekkes etterhvert når det blir klart at de fire vennene blir truet på livet. En etter en blir de funnet døde, og det blir Oskar og Jessicas oppgave å nøste alle trådene før Oskar selv står for tur. Selve hemmeligheten blir ganske tidlig avslørt, så det er ikke der spenningen ligger. Den finner vi i jakten på kompisene, og i Oskar og Jessicas etterforskning. Det ligger også en romantisk nerve og dirrer mellom disse to, noe som gir boka en ekstra dimensjon. Jeg skal ikke avsløre hvordan dette ender, men må dessverre si en del om måten boka slutter på. Om du vil beholde litt av spenningen bør du hoppe over å lese neste avsnitt.

Avslutningen på boka er etter min mening ikke bra. Den slutter i løse lufta, og trådene henger igjen overalt. Vi mangler svar på det aller meste. Åpen slutt er kanskje kult på små noveller, men når en har lest 350 sider er slikt bare irriterende. Som om ikke det var nok så gir ikke starten på «Frostrøyk» (neste bok i serien) noen tilfredsstillelse heller. Da har handlingen plutselig hoppet halvannet år fram i tid, og vi får bare vite en slags oppsummering av hvordan det endte til slutt i «Hemmeligheten». Til og med det romantiske alibiet er her ordnet opp. Nå bor Oskar og Jessica sammen i en leilighet. Morderne går fremdeles fri ettersom ingen tydeligvis har kommet på det geniale i å anmelde dem…. Dette blir som om du skulle sett ni episoder av sesong 1 av «Broen» eller «Forbrytelsen«, og så hoppet over siste episode, for så å begynne direkte på sesong 2 … Ikke bra.

En annen ting Eie Larsen skulle og burde gjort en del med er troverdigheten i plottet. Det blir litt for utrolig for meg dessverre. Hadde ikke Frode Eie Larsen vært så knakende god til å skrive så ville jeg nok hoppet av i svingen når ikke bare en , ikke bare to, ikke bare tre, men fire(!) schizofrene psykopatiske seriemordere dukket opp i et organisert kompaniskap. Dette er galskap satt i system, og jeg klarer ikke å kjøpe verken karakterer, motiv eller grad av utilregnelighet hos disse fire. Her ligger det en svakhet i plottet som trolig ville blitt fanget opp av forlaget. Logiske brist som dette blir som oftest luket bort hos en redaktør.

Vi har altså med en spenningsroman å gjøre som har noen klare logiske brist, spesifikke karakterbrist, og som avsluttes midt i bokas største cliffhanger. Likevel er den god! Veldig bra språk, osende spenning og flere gode karakterer er med på å drive leseren fram mot slutten. Til å være en debutant så må jo det sies å være et ganske bra resultat. Jeg vet fra samtaler med forfatteren i forbindelse med et intervju om kommende nyheter på krimbokfronten i 2014 at han egentlig hadde tenkt at «Hemmeligheten» og «Frostrøyk» skulle være to deler av samme bok, men at han valgte å gi dem ut som to separate bøker. Stakkars dem som måtte vente et helt år på fortsettelsen. Jeg fikk den jo med en gang på iBooks (men ble et par hundrelapper fattigere på det …) Så får vi se om Eie Larsen skriver så frostrøyken oser også denne gangen. Jeg gleder meg, og konkluderer med at Frode Eie Larsen uansett har noe veldig bra på gang.