Om ni måneder deles den aller første bokbloggerprisen ut i Norge. En todelt pris som vil gå til to norske forfattere med utgivelser i 2013. Den ene prisen er forbeholdt skjønnlitterære romaner, den andre en mer åpen kategori hvor poesi, novellesamlinger, faglitteratur, barne og ungdomslitteratur m.m. vil få plass. Her er mine nominerte bøker:
Under årets bokbloggtreff på Oslo Bokfestival ble vi informert om statuttene for prisen, og hvordan nominasjonsprosessen og kåringen vil foregå. Det er kun bokbloggere som har anledning til å nominere og stemme, og det vil bli laget en shortliste for hver av de to kategoriene basert på våre nominasjoner. Denne blir publisert kort tid etter at nominasjonsfristen går ut, og det vil bli satt opp leseringer der vi får anledning til å lese gjennom de titlene på shortlista som vi ikke allerede har lest.
Jeg har gått gjennom 2013-titlene som jeg har lest med både lys, lykt og lupe, og har kommet fram til følgende titler som jeg vil nominere. (Jeg er jo krimelsker, så dere vil derfor stort sett finne denne sjangeren nominert blant de skjønnlitterære)
Skjønnlitterære romaner:
1. Roar Sørensen – Smertens Aveny (Commentum)
Denne boken fortjener all rosen den har fått … En kan mene mangt og meget om Roar Sørensen, men skrive det kan han. Boken er forrykende, og hadde fortjent langt mer oppmerksomhet fra krim-Norge enn det den har fått.Utrolig imponert over hvordan Sørensen klarer å skape det jeg mener er en slags moderne naturalisme. Det oser kvalitet av denne boken, og han tør og våger å være både ærlig og motbydelig detaljert i sine skildringer av et fattig og skruppelløst samfunn der nordmenn har slått rot. Langt borte fra vårt bedagelige sosialdemokratiske himmelrike av melk og honning. Min anmeldelse av boka finner du her.
2. Vidar H. Andersen – Mysteriet (Nova)
En omstridt bok. Noen elsker den, andre ikke. Uansett om en mener at dette er en genial roman eller et makkverk, så har Andersen gjort noe helt nytt med krimsjangeren. Han har strippet språket og handlingen for alle overflødige skildringer, og levert et kunststykke av en naivistisk krimroman. VG`s anmelder er uenig med meg, og sikkert andre også. At dette var en roman som enten ville hente seksere eller toere på terningen påpekte jeg tydelig i min anmeldelse av «Mysteriet» i vår. Hans egenart i form og uttrykk skiller seg svært mye fra oppskriften, men jeg likte det. Nei …. JEG ELSKET DET! Historien om Else kan jeg nesten gjengi i detalj, og det til tross for at boka er en murstein på over 500 sider. Den gjorde noe med meg som få andre bøker i år har gjort. Andersens krimdebut er svært annerledes enn dusinvaren du finner av tradkrim, og han tør å være akkurat det.
3. Helge Thime-Iversen – X (juritzen)
Vi bokbloggere liker debutanter. Ukjente navn som plutselig kommer opp av ingenting og har noe på hjertet. Thime-Iversen var en av dem i 2013. En heidundrende seriemorderkrim som tok pusten fra meg. Et vannvittig tempo og en intensitet som krever en god penn. Handlingen sender oss som lesere på en halsbrekkende rundreise i Norge, og flere av scenene i boka er rene gysere. Slutten var litt hiaka-hoaka, men til debutant å være så er denne høyoktan-krimmen svært lovende. Tåler du blod, skrekk, fart og action, så bør du lese min anmeldelse av X, og komme deg til nærmeste bokhandel.
4. Thomas Enger – Blodtåke (Gyldendal)
Engers tredje bok om nettjournalisten Henning Juuls vei mot å oppklare brannen som tok livet av hans seks år gamle sønn er utvilsomt den beste så langt. Her har forfatteren landet. Han senker tempoet, og tar seg tid til å være både litterær og skildrende. Selv de roligste partiene i boka er en fryd å lese, og det blir aldri kjedelig. Antagonistens uhyggelige tanker og lyster blir dryppet på leseren fra start til mål. Hans lyst til å “slukke lyset” i levende øyne gir oss en krypende og creepy stemning som vi kjenner godt igjen fra psykologiske thrillere. Samtidig så skildres et medie-Norge som er skremmende realistisk i all sin motbydelighet. Her skjermes ingen i jakten på neste offer for den offentlige gapestokk. Enger blir bedre og bedre, og som dere kan lese ut av min anmeldelse av Blodtåke, så er han nå farlig nær ved å bli en personlig favoritt.
5. Ørjan N. Karlsson – Hauges Direktiv (Juritzen)
Ørjan N. Karlsson ble en åpenbaring for meg i 2013. Han har en skrivemåte som treffer meg rett i hjertet. Slentrende, ironisk, småmorsom og treffende. Hans to bøker i triologien om den norske spionorganisasjonen «Stiftelsen» er noe av det aller beste jeg har lest i året som har gått. Gerhardsens Testamente var super, og Hauges Direktiv ikke stort dårligere. Hans humoristiske skrivemåte kombinert med hans evne til å skape spennende plott og politiske intriger som holder leseren fanget, er ganske unik i norsk sammenheng. Karlsson fortjener all mulig ros for Hauges Direktiv. Kyrre Kaupang er en spennende karakter, og den flytende overgangen mellom fantasi og virkelighet når det gjelder det storpolitiske spillet er rett og slett fascinerende. I min anmeldelse av Hauges Direktiv skriver jeg at boken er konspirasjonskrim på høyoktan, og på et helt annet kvalitetsnivå enn det vi vanligvis ser fra norske forfattere. Knallgøy, humoristisk og svært spennende.
6. Samuel Bjørk – Det henger en engel alene i skogen (VB Forlaget)
Årets beste tittel og bokomslag! Men, det er ikke derfor jeg nominerer pseudonymet Samuel Bjørk til Bokbloggerprisen 2013. Boken er en heseblesende og spennende jakt på en seriemorder der det gikk kaldt nedover ryggen på meg mer enn en gang. Jeg skriver i min anmeldelse av boken at denne krimmen grep meg etter nakkeskinnet fra første side, og slapp ikke taket før jeg var kjølhalt, ribbet og partert. Det ligger en nervetråd og dirrer gjennom hele denne boka. Noe vederstyggelig som kryper under huden. Noe som får deg til å skule litt mistenksomt rundt deg mens du leser. Historien er uhyggelig. Den er mørk og vond, men samtidig spennende og interessant. Den godeste Samuel kan nemlig sitt fag. Han bruker omtrent alle triks som står i boka for å finte deg ut, og for å skape den uhyggen han er på jakt etter. Han vet hvor han skal trykke for å sette deg som leser i ubalanse.Dette er en «oppskriftskrim». Samuel Bjørk viker ikke en tomme fra sjangeren, og er ikke redd for å bli satt i bås som klisjèbefengt krimforfatter.
7. Marit Persheim – Lydløs Trompetisme (Publica Bok)
Denne nominasjonen kommer nok som en stor overraskelse på mange, men dess mer jeg tenkte over det dess mer sto denne boken fram som ett av årets høydepunkt. Det er ni måneder siden jeg leste den, men jeg kan fremdeles gjengi handling og karakterer med 100% nøyaktighet. Jeg tar meg selv i å sitere på Persheimsk vis stadig oftere. Neida! …. Joda 🙂 Som debutant har altså Marit Persheim klart å fenge en hardbarket krimelsker med sine enkle og naivistisk fortalte historie. Småmorsomt og litt Arto Paasilinnask. Jeg humret og lo hele veien og koste meg med Margit, Otto, Claes, Teppedama og alle de andre. I min anmeldelse sier jeg at trekket med fantasisprang som Persheim bruker (I ren Ally Mc Beal-stil) er et lykketreff i boka. Den gir boka en nødvendig snert, et faenskap om du vil, som gjør at karakteren Margit Pedersen blir mer tredimensjonal. Hun framstår som naivismens gudmor i all sin barnslighet. Det er som å lese om en sandkassetreåring i fullvoksen størrelse. Det er morsomt, men også noesåjeævliginnihelsikes irriterende. Jeg har så vondt av stakkars Otto. Han er så sørgelig i all sin tålmodighet at han får selv Jesus til å virke som en kruttønne med amfetaminabstinenser.
Annen litteratur:
1. Frode Håkonsen – Marengshjerte (Nova)
Denne diktsamlingen har jeg plukket fram fra hylla gang på gang på gang siden jeg fikk den på forsommeren. Diktene er så nakne, og følelsene ligger utenpå hvert eneste dikt. Dette er ekte! Dette er ord som griper deg i hjerterota og fillerister sjela di! Dette er vakkert, gripende og dypt. Hver strofe er som en sang i seg selv. Dette kommer altså fra en debutant. Helt ut av ingenting sto han der med marengshjertet sitt i hånda. En sterk og gripende opplevelse for meg som leser. Min anmeldelse av Marengshjerte var av det euforiske slaget for å si det sånn, og en soleklar nominasjon i denne kategorien.
2. Thomas Enger – Den onde arven (Gyldendal)
En av flere gode ungdomsbøker jeg har lest i år. Dette er Engers debut som forfatter for den yngre garde, og han treffer allerede på første forsøk. Boken har en nerve, en mystikk og en spenning som gjør at selv voksne finner det fengende. Det er en bok som kanskje kan være litt vanskelig å kategorisere, men den er en slags fantasyroman. Historiens utgangspunkt er mystisk, annerledes og gåtefull. Samtidig har historien velkjente momenter i seg fra fantasysjangeren. Her har vi kampen mellom de gode og onde kreftene, magiske penner som gir umenneskelig styrke og klarsyn, urkraften fra de fire elementene, gamle slektsgåter og den svakes uunngåelige kamp mot overmakten. En trent leser nikker anerkjennende til disse kjennetegnene. Jeg skrev om boken i august, og sa da blant annet at Thomas Enger har bevist at han kan mye mer enn å skrive seriekrim. «Den onde arven» er en god og spennende bok som jeg utvilsomt vil anbefale til mine leseglade elever i 10.klasse. Den engasjerer, og den skaper undring og mystikk. En god historie som er godt fortalt, rett og slett.
Ingen flere nominerte her. Ville gjerne nominert «Dagane grå» av Odd Eirik Færevåg i åpen klasse, men han er min kollega på skolen der jeg jobber, og jeg anser meg derfor inhabil. «Hevneren» av Jan Erik Fjell ville også blitt nominert på skjønnlitteratur, men den jobbet jeg som konsulent på, og de kortene vil jeg ikke blande sammen.
Dersom noen av dere lurer på hva som har vært mine kriterier for de jeg tenker å nominere, så er svaret enkelt. Boken skal berøre meg! Skille seg ut, og gjøre noe med meg som leser. Jeg bruker ikke andre kriterier, og så får dere eventuelt kritisere meg for det. For meg er litteratur noe som skal røre ved nervestrengene mine. Gjør det ikke det, ja så må de gjerne hete hva de vil og ha vunnet all verdens priser. Det hjelper ikke…
GEIR TANGEN 