Frelseren er Jo Nesbøs sjette bok på Aschehoug om Harry Hole. Å overgå bok nr.5 Marekors ville vært intet mindre enn en sensasjon, så jeg la lista litt lavere når det gjaldt forventninger. Nesbø skuffet ikke! Nok en gang klarte han å gjøre det umulige mulig. Å lure durkdrevne krimlesere (som meg) trill rundt fra start til mål.
Som i alle Nesbøs Harry Hole-romaner (kanskje med unntak av «Sorgenfri») så er tempoet ekstremt høyt. Dette er et virkemiddel i spenningslitteraturen som har to formål. For det første så gir jaget i seg selv en spenning og et driv som får leseren til å bla frenetisk fra side til side. En gir det gjerne navnet «pageturner». Man drives fram, og har lite lyst til å legge boken fra seg. Dette er velkjent for de fleste. Men, visste dere at det er et annet motiv som også ligger til grunn for å kjøre et så høyt tempo?
Hvor godt vil du kunne beskrive et menneske som du passerer i 80 km/t ? Hvor mange detaljer får du med deg? Akkurat … Nesten ingenting! For det første er trolig oppmerksomheten din rettet mot veien, og ikke mennesket på fortauet. For det andre så dukker det bare opp på netthinnen i noen få sekunder, og blir fort avfeid av hjernen som uvesentlig. Slik er det også med høyt tempo som virkemiddel i spenningslitteraturen. Er tempoet (les dramatikken) høy nok, så legger ikke leseren merke til de små tingene som foregår i sidesynet. Forfatteren kan altså (…og Jo Nesbø gjør det hele tiden…) legge ut viktige spor, observasjoner og detaljer rett foran nesa på deg, og du ser det ikke. Ditt fokus vil være rettet mot alt det dramatiske som skjer. Ikke den lille detaljen i mengden av informasjon som du blir servert. Dess høyere tempo, dess mer går du glipp av 🙂
Fiffig, ikke sant? Jeg elsker bevisst bruk av litterære virkemidler, og dette er altså ett som ikke alle der ute kjenner til. Vel … Nå skulle jo dette handle om Frelseren. Grunnen til at jeg sier så mye om dette med tempo og virkemidler er at i Frelseren så er akkurat dette mer fremtredende enn i noen av de andre jeg har lest av Nesbø. Det ligger så utrolig mange små detaljer i tilsynelatende uviktige scener. Transportetappene. Scenene der protagonisten er på vei fra en dramatisk scene og inn i en ny. Leserne skumleser gjerne disse partiene også. Det er ikke særlig lurt når du leser Nesbø! Enten det være seg en liten mynt på et fortau, en klokke som blir gitt i presang, eller et innriss på en vegg, så viser det seg å ha store og viktige roller i Nesbøs plotting.
Slik lurer du leseren din trill rundt. En skulle kanskje tro at når en har lest noen hundre krimromaner opp gjennom årene, så ville en før eller senere ha lært, men den gang ei. Ikke når det gjelder Harry Hole. I Frelseren satt jeg faktisk og lo høyt når siste side var lest klokken to i natt. Jeg både priset og forbannet spenningens mester. Det er en grunn til at Nesbø blir sett slik opp til. Han klarer liksom alt. Han skaper fart, spenning og driv. Han skaper mysterier som leseren ikke klarer å løse selv. Han skaper karakterer som engasjerer, irriterer og som er troverdige. … Og …. Han lurer leseren trill rundt.
I Frelseren har Nesbø snudd litt på flisa. I motsetning til i for eksempel «Marekors«, så er Harry Hole på topp i starten av boka. Nykter, frisk og ved godt mot. Da får vi et kult innblikk i hvor drivende dyktig Harry Hole er som etterforskningsleder. Det er en oppegående Hole vi ser i Frelseren.
Handlingen er enkel i og for seg. En frelsesarmesoldat blir skutt på åpen gate i Oslo av en kroatisk leiemorder. Så viser det seg at leiemorderen har drept feil mann, og jakten på å få tatt av dage den riktige starter. Vi følger både Harry, leiemorderen og et par av frelsesarmesoldatene i perrsonal synsvinkel gjennom hele boka. I starten har Nesbø skapt broer mellom synsvinklene som gjør at du som leser ikke forstår at den plutselig har skiftet. Et artig virkemiddel, men det ville vært utrolig irriterende om det hadde fortsatt lenger enn det det gjorde.
Nok en gang utfordrer Jo Nesbø oppleste sannheter i kriminallitteraturen. Jeg skal ikke røpe hvilke her, for da ødelegger jeg mye av spenningen. Det handler om moral, etikk, karakterdrap, brutte forventninger osv. Ting som det gjerne finnes faste (men også fastlåste) mønster for. Et godt eksempel på et slikt brudd på mønsteret er «Elskede Poona» av Karin Fossum, der forfatteren velger å ikke gi oss løsningen på krimgåten. Vi må tenke den ut selv. Akkurat det skjer ikke i Frelseren, men tilsvarende mønsterbrudd altså. Fungerer de? Ja, så absolutt! De er med på å skape det uventede, det overraskende.
Frelseren er en tvers igjennom knakende god krim fra første til siste side. Nesbø viser færre og færre svakhetstrekk som krimforfatter. Det begynner å bli så forseggjort og kløktig at jeg frykter mer enn jeg aner hvor det bærer hen når jeg skal sette i gang med «Snømannen» i mars. Tror jeg sender kone og barn på et par dagers helgetur, slik at jeg får lese i fred og ro.
GEIR TANGEN 