En Kalypso om høsten …

KalypsoIngenting gleder meg mer enn å se forfatterskap som utvikler seg i riktig retning. Forfattere som er i stand til å ta det hele ett skritt lenger enn det de gjorde sist. Derfor har jeg kost meg skikkelig med Ingar Johnsruds andre kriminalroman «Kalypso«. Karakterene er skarpere, handlingen litt mindre kaotisk, og kriminalgåten hakket mer troverdig. Ett ekstra øye på terningen fra meg til krim-Norges blodigste forfatternavn.

Å lese tidligere VG-journalist Ingar Johnsruds krimbøker er svært krevende. Bøkene hans er usedvanlig detaljerte når det kommer til vold og død. Han er til tider både bestialsk og morbid i sine skildringer. Dette er rett og slett ingen krim for de som ikke tåler en støyt. I tillegg er drapsgåtene svært komplekse med mange tråder og karakterer som svirrer rundt hverandre i både nåtid og fortid. Så kan du toppe det hele med drøye konspirasjoner, korrupsjon, og mennesker med skjulte agendaer og mange hemmeligheter. En må være våken, opplagt og på vakt mens en leser for å få utbytte av bøkene.

I sin første krim «Wienerbrorskapet» var det etter min mening for mye som ikke hang sammen, for mye spekulativ vold, blod og gørr, og for mange usannsynlige konspirasjoner. Jeg var ikke alene om å påpeke dette, men vi var i mindretall. Romanen ble bejublet av en rekke anmeldere, og er blitt en internasjonal suksess. Over 20 land så langt har gitt ut, eller har planer om å gi ut «Wienerbrorskapet». Oppfølgeren «Kalypso» har de samme to protagonistene i politietterforskerne «Fredrik Beier» og «Kafa Iqbal», men det er likevel en tydelig forskjell:

I «Kalypso» føler jeg det nesten som om jeg møter de to etterforskerne for første gang. Deres liv, sorger, traumer og karaktertrekk hamres inn i meg som leser fra første side. Ingar Johnsrud har gjort en glitrende jobb i utviklingen av disse to fra første til andre bok. Jeg tok meg selv i å stanse lesingen flere ganger de første hundre sidene for å applaudere forfatteren (til andre badegjesters store forundring). Når det er sagt, så er det ikke mye håp, lys og glede å spore hos disse to. De befinner seg i de mørkeste skyggene et menneske kan klare å eksistere i uten å miste forstanden. «Kalypso» er en beksvart thriller i et vintertungt Oslo. Om du tror Harry Hole har sine mørke sider, så har du ikke møtt Fredrik Beier. Beier får Harry H til å ligne på en euforisk Jan Fredrik Karlsen. Kafa Iqbal er kanskje en anelse lettere, men også hun har sett for mye av Helvetes forgård. I de lyseste partiene av boka er hun i beste fall mutt og innesluttet.

Så har vi volden da … Jeg var, og er fremdeles, kritisk til den utstrakte bruken av dette virkemiddelet. Det gjelder ikke bare Johnsrud. Vi ser det samme hos forfattere som Lars Kepler og Jørgen Brekke. I «Wienerbrorskapet» var det unødvendig mye graps etter min mening. Det er ikke stort bedre i «Kalypso», men denne gangen er den ekstreme volden en slags stemningsmarkør som kan forsvares. Når en først skal skrive noe så svart og uhyggelig som dette, er det faktisk på sin plass å bruke de sterkeste virkemidlene i boka. Romantisering ville blitt kunstig og platt. «Kalypso» grenser til det jeg vil kalle naturalistisk krim. De som kjenner den klassiske litterære sjangeren «Naturalismen» vil forstå hva jeg mener. Det er mørkt. Det er vondt. Det er håpløst. Og det dveles ved alt det hjerteskjærende vonde. Forfatteren bruker tid og plass på å utbrodere hver minste detalj.

Som dere forstår er ikke «Kalypso» for glad-krim å regne. Har du mage til å tåle det, synes jeg likevel du bør gi Johnsrud en sjanse. Han skriver nemlig strålende. I enkelte partier grenser det til å være både poetisk og litterært. Mørke, men likevel nydelige, skildringer. Et dypdykk inn i de mørkeste avkrokene av sinnet vårt. En skremmende krim-gåte, og tilstrekkelig mange spennende scener der du sitter med hjerte i halsen. Jeg er ikke i tvil om at dette er både trendy, og at det kommer til å selge som hakka møkk. Det er etter hvert mange krimforfattere i Norge som har valgt å bevege seg inn i skyggen av Nordic Noir. Ta det hele enda litt lenger. Gjøre det enda mer dystert. Gard Sveen er en av dem, men vi ser noe av det samme også hos Eystein Hanssen, Samuel Bjørk og Sidsel Dalen. Koloritten er blitt merkbart dystrere.

Jeg sier ikke så mye om handlingen her. Det er rett og slett litt for komplekst til at et sammendrag vil yte romanen rettferdighet. Det jeg kan si er at «Kalypso» henger nøye sammen med «Wienerbrorskapet». Det er en oppfølger i ordets rette forstand. Det hele starter med at Fredrik Beier våkner etter et selvfordsforsøk han ikke husker noe av selv. Dernest går handlingen videre med et lik som blir funnet i et hus på Bygdøy, og et annet i en kum ved et fabrikkområde. Problemet er at de to likene begge indentifiseres som samme person.

Ingenting er slik du tror det er. Menneskene har ikke bare doble lag av hemmeligheter, men gjerne triple lag. Johnsrud maner oss gjennom den ene twisten etter den andre, og denne gangen tror vi faktisk på det som skjer. Det er en nødvendighet. Så får det heller våge seg at jeg egentlig er litt for tynnhudet for krim som dette.

Boken lanseres på Aschehoug Forlag 15.august.

En kaotisk og spekulativ voldsorgie

wienerbrorskapetJeg tilhører ikke hylekoret som bærer seg over tilstanden i norsk krim om dagen. Men, dersom det finnes en oppskrift der ute som inneholder alle ingrediensene som kritikerne retter en advarende pekefinger mot, ja så har (dessverre) Ingar Johnsrud funnet denne oppskriften. Wienerbrorskapet er en leseopplevelse som gir deg blodsmak i kjeften, samt en god porsjon dårlig samvittighet for at du lar deg underholde av denne orgien av sprutende blod og hjernemasse.

Jeg kaller det «splatter-krim» jeg. Dere vet … Disse grøsserfilmene som er til de grader parodiske i sin voldsbruk at det (nesten) blir morsomt. Innenfor krimterminologien føler jeg Wienerbrorskapet tendenserer til det samme. Det er ekstremt mye vold, og ubehagelig mange groteske detaljer som blir brettet ut for leseren. Avrevne kroppsdeler, sprutende klebrig hjernemasse, ekstreme torturmetoder og oppløste lik i syrebad. Det som er verre er at volden i seg selv er unødvendig. Den har ingen misjon ut over det å snu om på mageinnholdet til leseren. Dette er spekulativ vold etter min mening. Hverken mer eller mindre.

Den andre fallgruven Johnsrud går i, er et konspiratorisk virrvarr som inneholder et (obligatorisk) subplott fra andre verdenskrig, en norsk versjon av Doktor Mengele, en ytterliggående kristen sekt som driver biologisk krigføring, korrupte politifolk på ledernivå, en lynende skarp og uovervinnelig leiemorder, og et PST og en forsvarsledelse som går sammen om å holde grove overgrep skjult for allmennheten. Alt dette altså, i en og samme krimbok. Resultatet sier seg selv … Kaos!

Jeg og Sindre Hovdenakk i VG er som vanlig hjertens uenige om norsk krim.
Jeg og Sindre Hovdenakk i VG er som vanlig hjertens uenige om norsk krim.

Vi som leser mye krim er svært opptatt av troverdighet. Vi skal tro på det som presenteres for oss. For å si det med en annen forfatter sine velvalgte ord. For at en krim skal være troverdig trenger den ikke handle om det som skjer, men det som kunne skjedd. I Wienerbrorskapet kunne alt dette skjedd isolert sett. Jeg kunne kjøpt konspirasjonen på politikammeret, den ytterliggående kristne sekten, eller den gale biokjemikeren som er opphengt i rasebiologi, dersom det var et isolert moment i romanen. Men, når alt dette skjer i en og samme bok, da kunne det ikke skjedd lengre. Da forsvinner troverdigheten. Det blir for mye usannsynlig som skjer samtidig. Så kan en jo alltids hive på en rekke helt utrolige valg som politifolkene gjør, en massemorder/seriedrapsmann som vandrer rundt i Oslos gater, et hemmelig brorskap fra krigens dager, «tilfeldige» slektskap mellom sentrale karakterer, og en spinnvill løsning som ikke en gang Akersgata ville slukt med hud og hår. Alt dette er altså bare krydder på en saftig biff av lite troverdige plott.

Hva er det som gjør at jeg likevel velger å lese denne boka ferdig når jeg er så kritisk? Vel … forfatteren kan skrive. Han har en knakende god penn, faktisk. Det er flere partier i denne blod-farsen som er på grensen til å bli poesi. Vakre, flotte skildringer. Opprivende og gode scener som spiller på de innerste strengene i følelsesregisteret. Til tider høyt tempo, gode twister og spennende scener som får deg til å gulpe etter luft. Romanen har heftig spenning, god nerve og en vedvarende uhyggelig stemning. Dette pirrer meg hele veien til å lese videre, selv om jeg ved flere anledninger la den bort, fast bestemt på at nok fikk være nok. Til å være debutant, så må jeg si at språket og det forfattertekniske håndverket er overraskende bra.

Derfor har jeg en intens oppfordring: Kjære Ingar Johnsrud. Selv om du har fått en sekser i både VG og i Tvedestrandposten, og at du trolig er Norges mestselgende debutant så langt i 2015 … Du trenger ikke bruke alle disse spekulative virkemidlene. Du er mer enn god nok i utgangspunktet. Du har en penn som skriver spennende uten at det trenger å være en orgie av vold og konspirasjoner som bakteppe. Stripp fortellingene dine for de mest grufulle og bestialske scenene, og dropp en del av de mest åpenbare logiske bristene og de villeste konspirasjonene. Da vil det bli renere, mer troverdig, og faktisk mye mer spennende. Slik det er nå drukner Wienerbrorskapet i blod. Det ettermælet fortjener ikke en forfatter som er så dyktig til å skrive.

PS! Fortvil ikke … Det er noe Keplersk over dette. Deres første bok, Hypnotisøren var så spekulativt jævlig, og inneholdt det som trolig er verdensrekord i logiske brister, men det solgte bøker! Se hvordan de er stilt nå. Ikke bare selger de i bøtter og spann internasjonalt, de skriver faktisk gnistrende god krim også. 😉