Gert Nygårdshaugs krimhelt Fredric Drum har definitivt mer enn ni liv. Det er skrevet ti bøker om ham, og allerede etter bok to har han passert det magiske tallet. Jeg var overbegeistret over den første i serien, Honningkrukken. Nå er det inntrykket hamret inn i granitt. Jeg elsker Drummegutten. Jegerdukken kom ut første gang i 1987. Den er fremdeles like vital i mine øyne. Spenningen er tilstede som en sakteflytende flod gjennom hele historien, men det er egentlig nerven, mysteriene, gåtene og Drums morsomme funderinger som gjør Nygårdshaugs til en lesenytelse.
I Jegerdukken blir Fredric Drum dratt inn i en gåtefull historie som omhandler gammel grønlandsk overtro, mystiske dødsfall, gamle myrlik, mistenkelige ulykker, rare hotellgjester og en uberørt norsk fjelldal med uante muligheter og skremmende hemmeligheter. Alt plottet genialt sammen til et drama som fenger oss som lesere fra første sekund. Hele veien krydret med Fredric Drums forunderlige tanker, betraktninger og hang til å nyte gode viner i godt selskap.
Det er når jeg leser slike bøker at jeg blir fascinert over hvor mye gode karakterer kan gjøre med en historie. Strengt tatt har det jo begrenset interesse for meg å lese side opp og ned med naturskildringer og utgreiinger om ørretfiske i Rødalen. Ikke er jeg noen stor vinkjenner eller særlig bevandret innen gourmetfaget heller. Gamle skrifttegn og arkeologiske funn har aldri fenget meg nevneverdig. Likevel er jeg bergtatt. Følger Fredric Drums forunderlige reise med ørene på stilker (Jepp, jeg leser bøkene med lydbok på Storytel). Gleder meg til hver lille stund jeg får sammen med restauranteieren og kodeknekkeren.
Grunnen til fasinasjonen er som sagt de gode karakterene, samt et mysterium som hele tiden pirker og klør under hjernebarken. Fredric Drum er en merkverdig skrue som det er umulig å ikke like. Hans nysgjerrige vesen. Hans treffende betraktninger rundt det miljøet han befinner seg i. Den lune humoren. I denne boken møter vi også hans engelske venn, Steven Pratt. Erkebritisk, verdensvant, tilbakelent og tørrvittig. «Go right to Birmingham and tell the king!» er hans faste uttrykk der vi andre ville kommet med en perlerad av kraftuttrykk som ville fått en finnmarking til å rødme. Med den ene setningen beskriver han hele karakterens vesen. Vi trenger ikke vite mer. Det ligger en undertekst der som vi snapper opp umiddelbart. Dette er en fyr som aldri får panikk. En stoisk gentleman med like deler britisk humor, elegant sjarme, og engelsk kostskoledannelse. En fyr vi stoler på. Som person er han et bilde på hele det britiske imperiet. Stolt, tradisjonsrikt, nøkternt betraktende, og en smule overbærende til andres merkelige vaner og skikker. Samtidig er han trygg, handlekraftig og til å stole på dersom det smeller. Alt dette ut av ett enkelt sitat altså … Det kalles litteratur!
Det samme kan vi si om sauebonden fra Rødalen som jeg i farten ikke husker navnet på. Gjennom to korte møter i denne boka kunne vi skrevet hele hans biografi. En morsom beskrivelse av et særegent utseende, det snodige og gammelmodige navnet, hans fakter og lynne i de to scenene, hvordan han reagerer og handler i møte med Fredric, og den inngarvete og nesten uforståelige dialekten. «Håkken e du førr ein kær?«, sier han i sitt første møte, og vi lesere humrer og flirer. Vi kjenner lusa på gangen, og vet hvem vi har med å gjøre. Det blir aldri sagt noe om ham direkte, men likevel vet vi og forstår vi alt som har med ham, hans tanker og hans vesen å gjøre. Nok en gang et kunststykke der vi alle har mye å lære som skribenter.
Slik har det vært i begge de to første bøkene til Gert Nygårdshaug om Fredric Drum. Noen svært spennende scener, fengende mystiske gåter, og ett og annet drap begått av skumle skygger i halvmørket. Alene på langt nær nok til å skape gode krimbøker. Men gjennom sylskarpe og fengende karakterer, utspekulerte plott, og med en fin dæsj av humor og ironi, så skapes det bøker som gjør meg helt mo i knærne. Det er knallgøy å lese disse bøkene selv om de snart er 30 år gamle, og både språk og miljø snart utgått på dato. Det er som med gode viner. De blir faktisk bare bedre med årene. Om du ikke har prøvd deg på denne forfatteren tidligere, ja så er det på høy tid å utforske Nygårdshaugs verden.
Go right to Birmingham and tell the king!, for å si det med Stevens ord.
GEIR TANGEN 