Årets beste krim allerede?

Den syvende demonenDet er selvsagt alt for tidlig å komme med en slik uttalelse, men at «Den syvende demonen» av Øistein Borge vil være en av toppene i krimåret 2016 tror jeg vi kan slå fast allerede nå. Intenst spennende, godt skrevet, og plott og karakterer som fenger fra første stund.

«Den syvende demonen» er en kriminalroman i nåtid med handling hovedsakelig fra idylliske Saint Maxime ved den franske Riviera, ispedd en del historiske subplott fra en liten fransk landsby under andre verdenskrig, samt noen scener som utspiller seg i henholdsvis Buenos Aires på femtitallet og på en kunsthistorisk reise i syd-Frankrike med Edvard Munch og Henri Matisse som viktige bipersoner. I hovedplottet følger vi den norske Kripos-etterforskeren Bogart Bull som blir sendt til Saint Maxime for å bistå det franske politiet i deres etterforskning av drapet på den gamle norske multimillionæren Axel Krogh. Mens Bull er der nede blir også Kroghs datter drept på lignende vis. Sentralt i etterforskningen står tyveriet av et ukjent Munch-maleri og en rituell avstraffing post mortem av ofrene ved at det er skåret ut et kors i ryggen på både Axel og datteren. Etterforskningen sender Bull fra idylliske Provence til en liten landsby i nærheten av Valdemossa på Mallorca. Samtidig med at vi kommer nærmere en løsning på drapsgåten følger vi det historiske dramaet som utspiller seg under andre verdenskrig. Hendelsene henger naturlig nok nøye sammen, men det er først når Bull returnerer til Norge at de siste puslespillbitene i mysteriet kommer for en dag.

Øistein Borge har tidligere skrevet barne og ungdomslitteratur med stort hell, men beveger seg nå over i krimsjangeren for voksne med «Den syvende demonen». Han har valgt en subsjanger innenfor krim som er veldig tidsriktig. Å skrive kriminalhistorier fra nåtiden med parallelle subplott fra historiske hendelser er blitt mer og mer populært de siste par årene innen norsk krim. Jørgen Brekke har gjort det samme i alle sine bøker om politimannen Odd Singsaker og hans samboer Felicia Stone. Gard Sveen vant Rivertonprisen og Glassnøkkelen i 2014 for den fantastiske boken «Den siste pilegrimen» der vi følger en pågående drapsetterforskning i nåtid, mens den egentlige gåten utspiller seg i et drama fra andre verdenskrig. Folk elsker slike bøker om dagen, og Borge er flink til å flette disse trådene sammen på en god og troverdig måte.

Jeg føler Øistein Borge får belyst flere temaer i sin roman på en god måte. Det ene er grensegangen mellom hva som er en heltedåd og hva som er en forbrytelse. Jeg synes også hovedpersonens obligatoriske akilleshæl i form av psykiske vansker etter å ha mistet sin kone og sin datter i en bilulykke blir behandlet på en god og troverdig måte som gir protagonisten ekstra dybde. Problematikken får rikelig med plass, noe som også er rimelig med tanke på hvor nært opp til handlingen i tid disse dødsfallene er. Thomas Enger har gjort mye av det samme i sine bøker om Henning Juul, men jeg synes Borge gjør det både bedre og mer virkningsfullt i denne boka.

Miljøet er viktig i denne boka. Jeg vet ikke om det er bevisst fra Borge sin side, men det er så absolutt et godt trekk å bruke Saint Maxime og Valdemossa som to viktige åsteder. Nordmenn er et feriefolk, og vi har i større og større grad lagt vår elsk på turiststedene i syd-Europa. For de av oss som elsker Provence er selvsagt Saint Maxime og Saint Tropez to byer som holdes høyt, og miljøbeskrivelsene fra disse stedene er så autentiske at det er liten tvil om at forfatteren har god kjennskap til både området og kulturen. Det samme gjelder Valdemossa på Mallorca. Er du nordmann og har vært på Mallorca, ja så har du også vært i denne byen. Det er gjenkjennbart, skaper gode og varme assosiasjoner, og vi kommer nærmere den fiktive handlingen. Dessuten får vi det skumle og grusomme i handlingene som en kontrast til alt det vakre og avslappende i miljøet.

Borges karakterer er usedvanlig gode, og er i tillegg til et svært godt språk kanskje noe av det aller beste med denne romanen. Bogart er en sylskarp protagonist. Vi føler med ham fra første side av, og det som skjedde med familien hans er så hjerteskjærende at vi som lesere hadde godtatt det meste fra hans side. Som tørrlagt alkoholiker i sorg framstår han også svært troverdig og sympatisk. En karakter vi mer enn gjerne følger videre. Jeg kunne fortsatt slik med karakter for karakter. Hver og en av dem har et særpreg som gjør dem tredimensjonale og troverdige. Selv den mørke satanisten og den manipulerende rikmannsdatteren får kjøtt på beina her. De er ikke karikerte, noe som i seg selv er godt gjort med slike karakterer.

Språket er et kapittel for seg. Dette er skrevet av en forfatter. Det skjønner vi med en gang. Han har evnen til å fange øyeblikket med ord, og han skriver nesten helt uten klisjèer og flåsete passasjer. Forfatteren bruker språket for å male stemninger og bilder, og han gjør det vakkert.

Romanen er rett og slett svært bra fra start til mål. Historien er god, den er usedvanlig godt fortalt, karakterene er glitrende og plottet fenger fra første stund. Vi rives med både i de historiske passasjene og i de etterforskningsmessige scenene der vi følger Bull i nåtid. En liten refs til forlaget for valg av omslag, dog. Det var IKKE bra …

Jeg er IKKE enig med VGs anmelder som mener boken har litt for mange klisjeer og Patos. Tvert imot vil jeg si. Skal du lese èn norsk krim av de som er utgitt så langt i år, ja så er det denne. Bør være en selvsagt kandidat til neste års Riverton-nominasjoner.

20.000 grunner til å kikke her!

20000visitorsJa, her går det unna… Syntes det var stort når bloggen min rundet 10.000 besøkende etter fire måneder, men allerede nå passerer vi altså 20.000 lesere her inne. Dette er et fantastisk tall som jeg nesten ikke klarer å forholde meg til, men feires må det, og som alltid så er det dere som vinner på det. Bli med på giveawayfeiring!

Denne gangen har jeg selv valgt ut fire av de beste bøkene jeg har lest så langt i år, og som jeg mener fortjener flere lesere der ute. Fire vinnere vil få en bokskatt i posten. En bok jeg garanterer vil falle i smak (Vel å merke dersom du har like god smak som meg…)

De fire bøkene du kan vinne  er disse:

Mysteriet1. MYSTERIET av Vidar H.Andersen. Nova Forlag

En annerledes krimbok. Vidar H. Andersens skrivemåte er helt spesiell, og historien han har komponert sammen fengsler deg fra første stund. Jeg gav boka terningkast 5 på bokelskere.no , og i anmeldelsen min omtaler jeg boka som en mystisk genistrek. Jeg er forøvrig også sitert med en blurb på bokas bakside. Denne krimmen har blitt en snakkis rundt om i det bokinteresserte Norge, og det er ikke uten grunn. Den er noe helt spesielt. En krim som skiller seg ut i mengden.

Divergent2. DIVERGENT av Veronica Roth. Schibsted Forlag

Dette er uten sidestykke den beste YA-boken jeg har lest. Etter min mening slår den «Dødslekene» i sokkene, og Schibsted har gjort et scoop når de signerte Veronica Roths triologi. Dette er første bok, og nr.2 kommer på norsk i januar. Rå, fengslende og spennende. I min omtale av boken så skrev jeg at Divergent er et mesterverk, og det står jeg inne for. Utrolig fasinerende dystopisk plott med en en helt unik twist. Skal du anbefale en bok til ungdommer i sommer så skal du anbefale denne. Boken er forøvrig under filminnspilling as we speak.

Flink Pike3. FLINK PIKE av Gillian Flynn. Font Forlag

Noen elsker Gillian Flynn, og jeg er så absolutt en av dem. Dette har vært vårens storselger, og den desiderte vinneren i årets påskekrimhyller. Det er ikke så rart. Nok en gang en krimbok som overrasker leseren. Den har en herlig vending som jeg digget, og som gjorde at boka ble noe helt annet enn det du tror når du starter lesingen. Herlig språk, mye fandenivoldsk humor og et pirrende mysterium. En fabelaktig flink pike var tittelen på min omtale av boka. Gled deg dersom du blir den heldige vinneren, for dette er en av de STORE titlene i 2013.

X4. X av Helge Thime Iversen. Juritzen Forlag

Jeg kliner like godt til med en debutant i krimfamilien her. Denne kriminalromanen er ambisiøs. Her går tempoet lynkjapt, og en må virkelig henge med i svingene. Handlingen strekker seg langs hele Norges land i jakten på den mystiske fingermorderen X, og jeg slukte boken på et par dager. Omtalte boken som X-tremt spennende i min anmeldelse, og jeg har stor tro på at Helge Thime-Iversen er et navn vi kommer til å få høre mye mer fra i årene som kommer. Når han debuterer med slik kvalitet så tør jeg nesten ikke tenke på hva som venter når han får trening i å skrive krim.

Klikker du på bildene av bøkene, eller på tekstlinkene så kommer du direkte til min omtale av bøkene. Superlativene kommer like tett som klisjeene gjør i Kepler 😉

VIL DU VINNE EN AV BØKENE?

Hva skal så du gjøre for å delta? Vel … Du skal ta de 4 bokomtalene og plassere dem i den rekkefølgen du tror de ville stått dersom jeg skulle rangert dem etter mest besøkte innlegg på bloggen min. Dersom flere enn fire personer får rett rekkefølge så trekkes vinnerne blant disse. Skriv direkte inn i skjemaet for å delta i konkurransen.

Frist for deltakelse : Søndag 9.juni kl. 18.00. Vinnerne blir presentert på bloggen og tilskrevet på mail.

Kjør på og hiv inn ditt tips!

En litt annerledes April …

Velkommen til mitt lille møte med aprilbøkenes verden....
Velkommen til mitt lille møte med aprilbøkenes verden….

Januar, Februar og Mars har kanskje sin forfrosne  ishjertesjarm, men jeg er et løvetannbarn og velger meg April. Ut av karrig jordsmonn strekker jeg armene opp mot himmelen og forbanner mørket og alt hans vesen. I April klamrer jeg meg fast til hver minste lille solstråle, og rir den langsomt til jeg har tappet den tom for dens livgivende proton av energi. I April er det mann mot natur i en siste kamp om tilværelsens eksistens.

Verandadøren står på gløtt. Knirker og jamrer i beklagelse over vinterens stillstand. Katten freser mot dørens klagesang, og døra er Flink Pike og holder klokelig kjeft for en stakket stund. Katten er mannevond, og det er ikke bare jeg som vet det i dette huset. Eksteriøret har forlengst innfunnet seg med sin plass i hierarkiet. Selvtilfredsheten lyser av pelsdotten i det den vagger ut gjennom dørsprekken, mett av dage og dvorsk etter måneders vinterdvale. Mysteriet, slår det meg,  er egentlig hvordan kattedroget kan passere dørstokken uten å få flis i vommen.

Jeg røsker tak i en forvitret solstol som novemberstormen fant det for godt å legge igjen på terassen. Slår den ut og myser mot den forræderske aprilsola. Den som lar deg tro at du kan kaste klamme ullklær og møte verden naken. «Jeg stråler på deg og gir deg varme«, sier den, men alt den gir deg er bronkitt og blærekatarr. Jeg følger kattens målbevisste vagging med øynene. Etter at snømannen vandret heden for en måned siden er det naboens tulipanbed som har pekt seg ut som latrine. Det skal han ha katten, han skiter ikke i eget bed.

Katten er ikke bare mannevond. Han er også i overkant arrogant til katt å være. Enser ikke sigarettrøykskyen som ligger som et teppe ved naboens garasje. Uten det minste anstrøk av bluferdighet driter katten i alt og alle, og aller mest i naboens bed. En rallende hostekule ljomer gjennom nabolaget da de to tilårskommede Guds skapninger får øye på hverandre i syndens øyeblikk.

– Ditt forbanna forpestede jævla KRYP! I stormens stillhet når budskapet synderen tidsnok til at han lurer døden med ett sekund. Smidigheten har tydeligvis ikke forlatt den giktbrudne grakatten, men det er verre stilt med kallen. Foten som var ment å treffe 7 kilo pels forsvinner i løse lufta og etterlater seg et menneske i ubalanse. I et brøkdel av et sekund står tiden stille som et tablå. Naboens forbausede uttrykk i øynene i det øyeblikket han innser at han ikke har stått med vekten på ett ben siden Berlinmuren falt. Kattens selvtilfredse glis over tingenes tilstand. Jeg, som tar et bilde av opptrinnet med mitt indre kamera, og merker bildet i hjernebarken med Eselører for all framtid.

Sekundet senere har tyngdekraft og rotasjonskraft manifistert fysikkens regler en gang for alle. Naboens sigarett er det siste som treffer bakken. Om han ikke klarte å redde lårhalsen i forsøket på hel volley, så var det alltids et trekk eller to igjen av Teddyen uten filter. Jeg tok meg selv i å undre om det var en bevisst handling fra kallens side. Jeg tenkte alltid slik før jeg ble Endelig voksen. Det var ikke så nøye om beina brakk i fallet bare ikke ølflaska gikk i knas. Katten på sin side fullførte likegodt ærendet han var kommet for, før han luntet tilbake til verandadøra. Den åpnet seg ærbødig i vindpustet og bøyet av for husets herre.

Men naboen ble aldri mer spurt …