Et halvt år til med arbeid

maestro scaredMaestro er et halvt år unna bokhyllene. Flere og flere ønsker å tegne seg opp på listen over dem som vil ha den i posten fra meg på lanseringsdatoen. Det føles litt rart å forhåndsselge en bok som ikke er ferdig … Samtidig gjør akkurat det at både jeg og min redaktør Monika Nordland Yndestad legger oss ekstra hardt i selen for at folk ikke skal bli skuffet. «Men, hva er det du jobber med nå da, er ikke boken ferdig?» spør folk meg … Vel, her er en liten sniktitt inn i en forfatters hverdag ETTER en er antatt.

«Gratulerer med å bli antatt. Gled deg, det er NÅ arbeidet virkelig begynner» skrev forfatter Tom Egeland på veggen min i mars. Han utdypet det for en uke siden i en personlig melding. Han hevder at det er den jobben han gjør i akkurat denne fasen som er den jobben han elsker i prosessen. «Det er da en kan gjøre alle ordene om til litteratur» mener Egeland.

Ja, det er det … Han har helt rett, men du verden så mye jobb det er.

Etter en er antatt så blir en satt i kontakt med en redaktør. Redaktøren leser gjennom manuset ditt slik det framstår da du leverte det inn til vurdering. Selv er jeg så heldig at jeg har fått en svært dyktig og pirkete redaktør i den prisvinnende krimforfatteren Monika Yndestad. Alle forlag har stort sett gode redaktører som gjør en kjempejobb i samarbeid med forfatteren. Dette er en beinhard jobb som er krevende, og som en får lite eller ingen kreditt for når boken først er utgitt. Jeg fikk selv prøve ut denne jobben da jeg vikarierte i to måneder for Anne Kristin Strøm i juritzen forlag på Jørgen Jægers kommende krim «Monster».

Å gå gjennom manuset for femte gang kan være litt av en prøvelse!
Å gå gjennom manuset for femte gang kan være litt av en prøvelse!

Hva er det en redaktør gjør? Jo, som sagt, i starten så leser han eller hun manuskriptet, og gir framovermeldinger til forfatteren. Peker på gode eller svake deler av romanen. Kommer med tips til hva forfatteren bør gjøre for å få historien til å henge bedre sammen. Det kan være karakterer som bør gjøres tydeligere, fjernes eller gis andre egenskaper. Det kan være løse tråder i manuset. Det kan være partier der driv og spenning forsvinner, og en må legge inn nye scener som får opp igjen tempoet. Eller fjerne dem for samme formål. Som dere forstår … Det er gjerne de store linjene en tar først. Men, samtidig så jobber en kontinuerlig også med mindre avsnitt der ting ikke er bra. Det er like greit å påpeke ting en ser med en gang, ellers går det kanskje i glemmeboka til neste gang.

Så kommer første redigering på epost til forfatteren. Da begynner jobben for hans del. En skal skrive om romanen i takt med det redaktøren har påpekt. I denne delen av prosessen har ofte forfatter og redaktør tett kontakt. En ringes og mailes for å diskutere hvordan en skal løse store og små floker. Nye scener skrives, andre tas bort. Veldig mye må skrives om. For min del i Maestro har vi hatt hovedfokus på synsvinkel i første gjennomgang. Jeg har gjennomgående hatt opptil flere synsvinkler (Hvilke øyne vi ser historien gjennom) i samme kapittel. Et typisk eksempel er dialoger der to av hovedpersonene snakker sammen, og jeg som forfatter har latt leseren få vite hva begge tenker. Det funker dårlig. Leseren blir forvirret, og det blir ikke bra. Jeg har hatt scener der jeg har fulgt en person inn i scenen, og en annen person ut av den. Ikke bra. I tillegg har redaktøren min tatt tak i subplottet og sagt ganske rett ut at det fungerer ikke slik det står. Det bremser handlingen på steder der det er viktig at tempoet holdes oppe. Her må det gjøres så omfattende endringer at vi har valgt å la alle disse kapitlene ligge foreløpig, for så å ta dem for seg selv i neste gjennomgang.

Min fantastiske redaktør Monika Nordland Yndestad. Forfatteren av "Jentene fra baletten" og "Gapestokk". Foto: Bergen Bibliotek
Min fantastiske redaktør Monika Nordland Yndestad. Forfatteren av «Jentene fra baletten» og «Gapestokk». Foto: Bergen Bibliotek

I denne delen har jeg blant annet skrevet en helt ny start (som dere kan lese om dere vil nederst i blogginnlegget) ettersom den jeg hadde satte fokus på en person som ikke var hovedpersonen i historien. Det er jo strengt tatt en nybegynnerfeil, men slik er det … Samtidig, mens en leser og jobber gjennom for første gang ser en ting som ikke var så bra som en først trodde, og da går en gjerne inn og endrer disse. Men, det er viktig at en ikke gjør masse som redaktøren ikke har påpekt. Da får jo hun/han en helt ny roman å forholde seg til, og det er ikke meningen.

Når denne jobben er gjort går det omskrevne manuset tilbake til redaktøren. Første redigering er ferdig. Så leser redaktøren gjennom på nytt. I den delen setter en gjerne fokuset på noe nytt. Kanskje er det å kutte i tekst. For min kone sin del var det der fokuset lå i andre del. Hun måtte kutte hele kapitler og lange sekvenser for å øke tempoet og intensiteten i historien. (Hennes andre bok «Kledd naken» kommer 18.september) Jeg gruer meg litt til denne delen fordi jeg vet det er så mye. For eksempel så vet jeg at det fra side 80 til side 160 er nesten hundre sider med folk som går ut og inn av kontorer og babler sammen uten at det skjer en dritt. Slik kan vi ikke ha det. Den delen må komprimeres og/eller kuttes ellers tar leseren livet av seg i ren kjedsomhet. Kanskje må det legges inn nye spenningstopper her som ennå ikke er tenkt ut eller skrevet? Hvem vet? Lange meningsløse dialoger må bort. Er det ikke livsviktig for selve handlingen eller for karakterbyggingen, så skal det bort. Jeg vet for eksempel at jeg har en «skyggescene» der hovedpersonen min Viljar Ravn Gudmundsson skygger en mystisk person i gud vet hvor mange sider, og det er bare gjort for å forsterke mistanken mot denne personen. Har INGENTING med den egentlige handlingen å gjøre. Rimelig sikker på at den scenen er borte vekk når vi kommer til 1.februar. Men, det er ikke bare store kutt som gjøres. Også mindre. Jeg skrev for eksempel en halv side om hvordan politistasjonen i Haugesund så ut fra utsiden …. Helt unødvendig og ganske meningsløst. Det holder med en linje eller to.

I tredje, fjerde og kanskje femte runde mellom redaktør og forfatter begynner en å gå mer og mer ned i detaljer. Små setninger som må skrives om eller fjernes. Datoer som ikke stemmer. Tunge setninger som gjøres enklere. En finpusser og vrir på manuset helt til både redaktør og forfatter er fornøyd. Det som er litt viktig å tenke på i prosessen er at det likevel er DIN roman, ikke redaktørens. Det betyr at dersom dere er uenige om noe, så er det forfatteren som bestemmer. Jeg har allerede i første gjennomgang som jeg holder på med gitt beskjed til redaktøren om partier, setninger eller sekvenser jeg vil beholde slik de står. Kanskje forsvinner de senere, kanskje ikke. Det er jeg som avgjør det.

Det er dager en helst bare vil snu seg mot veggen, gråte en skvett, og glemme hele greia ....
Det er dager en helst bare vil snu seg mot veggen, gråte en skvett, og glemme hele greia 

Når arbeidet med redaktør er ferdig sendes manuset til språkvasker. Han eller hun er et petimeter når det kommer til språk, og her rettes det i alle skrivefeil, tegnsettingsfeil, dårlige setninger osv.osv. Denne sendes tilbake til forfatteren, som da må gå gjennom romanen enda en gang. Nå med fokus på mikroplanet. Bittesmå detaljer som kan være forskjellen på om en utgivelse blir tatt seriøst eller ikke. Dette er pirkearbeid, og en tålmodighetsprøve. Her nytter det ikke å tenke pytt pytt … Her må du være våken når du jobber. Ved slutten av denne prosessen er arbeidet så godt som i boks for mange forfattere. Herfra tar forlaget seg av resten, men i noen forlag må forfatteren inn også etter brekking. (Å sette opp hver side som en bokside). Kikke på orddelinger, marger, luft mellom avsnitt og lignende. Skal en gjøre endringer nå, så må de være så små at brekkeren slipper å sette opp hele boken på nytt. Det betyr at en kan ikke plutselig komme på at en vil skrive inn et nytt avsnitt et sted eller stryke et annet.

Til slutt så tar de fleste gode forlag forfatteren med i arbeidet med omslag, design, baksidetekst, tekst på innbretter osv. Men, forfatteren kan ikke lenger KREVE så mye. En får være med, og en får komme med innspill, men det meste bestemmer forlaget. Vi har sett noen grusomme eksempler den siste tida på forlag som har latt forfatteren få bestemme design av omslag, der resultatet har vært så amatørmessig at en mister all lyst til å lese boka.

Så er det bare å vente på at suksessen eller fiaskoen skal slå inn. Uansett resultat. På lanseringsfesten er det forfatteren som er stjerna på scenen. I bakgrunnen står det kanskje en redaktørdame, en forlegger, en ombrekker, en designer og en salgskonsulent og smiler. De entrer ikke scenen. For dem er nesten all jobben gjort. Babyen er født, og må klare å stå på egne ben. Noen står fjellstøtt, mens andre går i rett i knestående eller sjangler seg videre med skadeskutte vinger.

Sånn … Ble du noe klokere? Iallfall et langt svar til alle dem som måtte tro at de får lov til å sniklese Maestro allerede nå. Jobben min er såvidt begynt. Vil du lese de ti første sidene av romanen min slik de fremstår i dag, så skal du få en sniktitt under her. Får du lyst til å lese resten av romanen når den kommer så sett deg opp på lista mi ved å trykke HER. Da får du den signert med personlig hilsen fra en dødssliten men lykkelig forfatter.

God JULi da folkens 🙂

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

Slik går nu dagan …

hysjHei! Her er jeg 🙂 

Noen av dere faste lesere har sikkert lurt på hva jeg driver med om dagen. Få bloggoppdateringer, og heller spinkelt med bokanmeldelser. Ingen brannfakler i den litterære debatten. Vel … ryktene om min død er betydelig overdrevet. Jeg har bare hatt litt mer å henge fingrene i på andre plan de siste ukene. Spennende nye prosjekter som dere forhåpentligvis med tid og stunder skal få ta del i. Det betyr ikke at jeg har lagt bokbloggen på hylla, men at den har vært nedprioritert i en liten periode.

Den viktigste grunnen til at dere hører litt lite fra meg om dagen er min egen skriving. Jeg har som de fleste av dere vet fullført mitt første bokmanus på sensommeren, og for tre uker siden ble jeg invitert til et av våre forlagshus på møte for å diskutere manuset som de hadde lest. Det var et svært inspirerende møte som gav meg masse mot og stor tro på bokprosjektet mitt. Bare det å bli invitert til et stort forlag var overveldende, og langt mer enn jeg hadde trodd i første omgang.

Møtet var en berg og dalbane av følelser. Jeg fikk masse ros, men også inni hampen mye kjeft. Begge deler behørig pakket inn i velkjente litterære fraser og retorikk. Jeg fikk passet påskrevet på hva jeg var god på, og hva det var som overhodet ikke fungerte i romanen. De kom med innspill, tips, råd og formaninger. Diskuterte manuset mitt på en grundig måte, og tok meg på alvor. For en førstereisgutt som meg var dette et strålende møte med en forlagsbransje som gjerne blir fremstilt som litt arrogant, selvopphøyd og eplekjekk. Myth busted! for å si det med en velkjent allusjon.

Mitt møte med dette forlaget har sendt meg ut på en ny reise inn i min fiktive krimverden. Masse endringer skal gjøres. Nye karakterer tar form. Romanens hovedplott får en annen twist, og to nye subplott ser dagens lys. Scener slettes, og nye kommer til. Andre files, slipes og eltes til de passer i den formen jeg og forlaget ble enige om. Skurker blir helter, og helter blir skurker. Tematikk og stemning skal samkjøres. Med andre ord MYE jobb. Men, du verden hvor deilig det er å jobbe med dette når du vet at det sitter noen der ute som har tro på prosjektet. Noen som skryter av deg, og som gir deg mot og inspirasjon. Jeg unner alle forfatterspirer den opplevelsen jeg fikk.

Ennå er det langt fram. Jeg har brukt mange lange dager på å bli bedre kjent med karakterene mine, og på å sy sammen historien på nytt. Nå henger den sammen, og jeg ser allerede nå hvor mye bedre dette kommer til å bli. De to første scenene er henholdsvis skrevet og omskrevet, og jeg kribler i fingrene etter å få mer tid og rom til å skrive i ro og mak. I en verden der en har en svært krevende jobb, en aktiv familie og minimalt med stillerom disponibelt så er skrivestunder nesten for kapital å regne. Samtidig var et av de beste tipsene jeg fikk med meg på veien å ikke være overivrig. Ikke rushe frem for å bli fortest mulig ferdig med neste utkast. La den omstrukturerte historien få tid til å synke inn i meg og ta form. Ikke like lett når det prikker i fingrene etter å ha fått tidenes inspirasjonsboost.

I tillegg til dette har jeg kastet meg over et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Å få lov til å være med å jobbe sammen med en etablert forfatter som ønsker å bruke meg som redaktør på sin neste bok. Avtalen er i boks med forlaget, og vi starter på arbeidet i desember. Dette er kjempespennende for meg, og en oppgave jeg virkelig ser fram til å sette i gang med. Jeg er hundre prosent sikker på at vi kommer til å få det til, og det er en fantastisk mulighet for meg å få lov til å jobbe i en slik prosess.

Som dere ser så skjer det mye her på hjemmebane om dagen, og jeg er midt inne i min mest spennende høst noensinne. Gleder meg over å få være så privilegert at jeg får disse mulighetene til å boltre meg i alt det jeg synes er så gøy. Livet er herlig dere! Ha en fin høstdag der du er…

Geir

Er det vi som er i en boble?

BobleI går ble langlisten til Bokbloggerprisen 2013 offentliggjort. En ny pris, basert på innsendte nominasjoner fra over 50 norske bokbloggere. Vi har ventet. Vi har gledet oss. Vi har sett fram til dette øyeblikket når Norges litterære øyne skulle bli rettet mot våre norske favorittbøker. Så skjer det faktisk ingenting … 

Vi er en gjeng med meningers mot, så det er greit å avklare og presisere et par ting først som sist. Dette er IKKE ment som kritikk mot de som har stiftet og administrert arbeidet rundt prisen. De har gjort en kjempejobb, og har lagt ned utallige timer med gratis arbeid i dette. Det er også ALT FOR TIDLIG å sette en dom over Bokbloggerprisen. Det er ikke mer enn 24 timer siden de nominerte bøkene ble presentert, og mye kan og vil skje framover.

Likevel så sitter jeg igjen litt betuttet i dag og lurer på om jeg har befunnet meg i en boble. Når navnene ble presentert i går klokka 12, så ventet jeg meg en del oppstuss rundt nominasjonene. Det skjedde ikke. Som i perioden før nominasjonen så er det vi bokbloggere som skriver om dette til hverandre, og det virker som det leses stort sett av andre bloggere.

En rask gjennomgang i dag klokken 11 viser at ikke en eneste av våre største medier har skrevet et eneste ord om prisen. Ikke en gang litteratursider som bok365.no , digglitt.no ,Dagbladet litteratur, eller NRK Bok. Ikke et pip. Absolutt null oppmerksomhet. At vi bloggere blir ignorert av en del medier er for så vidt ikke noe nytt, men jeg hadde faktisk ventet meg at dette var en god nyhetssak for de fleste av dem.

Det som er enda verre er at de fem forlagene som har fått bøker nominert er like tause. Ikke ett eneste ord på deres hjemmesider eller på Facebook/Twitter så langt som jeg har observert. Ingen nyhetsbrev. Det er litt alarmerende. Å få bøker nominert til en pris er jo markedsfremmende for et forlag. Det er noe de kan bruke for å kaste glans over seg selv, bøkene sine, og de nominerte forfatterne. Men, så langt så har det vært bemerkelsesverdig stille. Det samme gjelder bokhandlerne. Helt helt stille…

Verst er det likevel at forfatterne selv ikke ser ut til å ha brydd seg nevneverdig. Et par smilefjes på facebook her og der når noen av oss skriver en melding til dem. Thats it! Er prisen så smal og liten at den er blitt fullstendig uinteressant for bokelskere, forlag, forfattere og media? Er det jeg som har for høye tanker om at noe slikt som dette er litt stas, og en nyhet verdt å spre til sine interessegrupper? Det kan jo være. Det er derfor jeg spør om vi kanskje har befunnet oss i en boble? Gjort oss viktigere enn det vi egentlig er. (Eller kanskje det bare er meg som har tenkt at dette var litt stort)

Før vi kan konkludere på noe av dette så må det gå litt tid. Kanskje kommer oppmerksomheten fra bok-Norge først rundt presentasjonen kortlisten, eller rundt selve utdelingen til høsten. Kanskje sitter journalister og forlagsfolk og skriver på saker akkurat her og nå mens jeg skriver dette. Et par spørsmål setter seg likevel fast i meg. Har det blitt sendt ut nyhetsbrev til forlagene og til landets aviser og media om nominasjonene? Om ikke, så bør jo selvsagt det gjøres. Vi bokbloggerne når bare ut til et svært begrenset publikum selv når vi skriver i flokk. Vi trenger at de prisen gjelder faktisk gir prisen oppmerksomhet og omtale.

Jeg har tenkt, og satt ut en del spørsmål her. Vil til slutt understreke enda en gang at dette overhodet ikke er ment som kritikk, men som et lite innlegg i evalueringen. Hvordan kan vi nå ut til flere og skape mer blest rundt prisen? Kjør debatt!