Det har blitt sagt om Ørjan N. Karlssons Kyrre Kaupang-serie at «det måtte en nordlending til for å tørre å harselere slik med dagens selvhøytidelige kjendis-galleri«. Den som sa det har et poeng. Skal en trekke fram en ting som gjør at Karlsson skiller seg ut fra den store krim-massen i norsk litteratur, ja så er det de humoristiske og harselerende språkbildene og sammenligningene rundt kjendisene våre. Men, han er ingen flåkjefta nordlending. Han er en reflektert og lavmælt type når du snakker med ham. Åpenhjertig og imøtekommende. I dette intervjuet avslører han hvorfor han ironiserer med kjendisene, og også litt om sin blodferske sci-fi dystopi som kommer til høsten.
– Jeg står nok ikke øverst på gjestelista til de største kjendisfestene, ler Ørjan Nordhus Karlsson. Mannen bak Kyrre Kaupang og Stiftelsen. Mannen som tør å levere fra seg fantastiske språkbilder som får topplokket til å koke hos noen, og gapskratten frem hos andre. La oss ta fram noen eksempler slik at dere skjønner hva vi snakker om:
– Kjære Kyrre. Leste du ikke etterlysningen? Troverdigheten din er på Gry Jannicke Jarlum-nivå
– Oslo sentralbanestasjon er strengt tatt ikke den plassen du ønsker å oppholde deg om du er ettersøkt. Stedet har flere overvåkningskamera enn baderommet til en FRP-politiker
– Ro deg ned Kyrre, mumler jeg hest til meg selv. Er det egentlig så merkelig at du freaker litt ut? Det siste døgnet har tross alt vært mer intenst enn blikket til Grete Faremo
– Snakk om antiklimaks! Det er som å gå på en Black Sabbath-konsert og bli servert Marion Ravn
– Resepsjonisten rygger bakover mens øynene hans penser fram og tilbake i skallen på leting etter en utvei. Litt som om Audun Lysbakken hadde forvillet seg inn på Høyres landsmøte.
– Raskere enn Ari Behn designer et middagsservise
– Tommere enn lommeboka til Idar Vollvik
Første bok om Kyrre Kaupang og «Stiftelsen» er Gerhardsens testamente
Dette er fortellerstemmen i bøkene «Gerhardsens testamente» og «Hauges direktiv» utgitt på juritzen forlag. Det er Kyrre Kaupangs indre stemme, og der ligger også grunnen til at dette er blitt ett av Karlssons varemerker først etter at han sluttet å skrive actionthrillere fra millitære miljøer. Han «oppdaget» på mange måter Kyrre sin stemme når han begynte å eksperimentere med å skrive historier i 1.person.
– Ja, det er akkurat slik det er. Jeg har ikke noe personlig behov for å gjøre meg selv upopulær blant de litt hårsåre A-B og C-kjendisene i Norge, men Kyrre har tydeligvis det. Ørjan Karlsson smiler, og understreker det faktum at disse språkbildene er en del av Kyrre Kaupangs karakter. Han er en litt sleivete og flåsete fyr som tenker slike tanker.
– Det er klart jeg har fått noen reaksjoner på dette fra enkelte som kanskje tar seg selv litt høytidelig, men de fleste tar det heldigvis med en god porsjon humor og selvironi. Andre igjen blir jo ikke akkurat begeistret for at de har fått en rolle som mordoffer eller har blitt dratt inn i dette fiktive universitet. Tidligere PST-sjef Janne Kristiansen var vel ikke akkurat kjempehappy etter å ha blitt tatt av dage på en nedlagt T-banestasjon i andre bok, sier Karlsson .
Kaupang-serien er i utgangspunktet tenkt som en triologi, men Karlsson er ikke helt fremmed for tanken å utvide horisonten noe. Det er mange som har blitt glad i karakterene fra den hemmelige «Stiftelsen»:
Andre bok i serien er «Hauges direktiv»
– Ja, det skal bli en triologi, men den siste tiden har jeg begynt å sysle litt med tanker rundt plott som kunne blitt bok fire og fem også, så jeg vil ikke si det helt bombastisk at det slutter etter neste bok. Dette er en nyhet som mange krimelskere i Norge vil juble over å høre. Det er liten tvil om at Karlsson på sett og vis har fått sitt store gjennombrudd som forfatter med disse bøkene. Hans tidligere actionthrillere fra soldat-synsvinkel har solgt OK de også, men ikke på samme nivå som de to bøkene om Kyrre:
– Det er jo slik at millitære thrillere er en langt smalere sjanger, med et mindre nedslagsfelt enn det krim har. De første bøkene mine henvendte seg først og fremst til mannlige lesere, og dem er det adskillig færre av dessverre. Krim derimot leses i mye større grad også av kvinner, og derfor når nok Kyrre-bøkene langt flere.
De to bøkene i serien er bygget rundt en hemmelig etterretningsorganisasjon som ble opprettet av trioen Einar Gerhardsen, Håkon Lie og Jens Christian Hauge i årene etter 2. verdenskrig. Organisasjonen eksisterer ikke i virkeligheten, men i og med at Ørjan Karlsson er avdelingsleder i Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap, så er det jo dem som begynner å lure på om alt bare er oppspinn eller om det finnes et snev av sannhet i universet rundt «Stiftelsen»
– Ha ha … Ja da hadde jeg ikke beholdt jobben min særlig lenge. Å begynne å røpe virkelige statshemmeligheter som forfatter ville vært tidenes yrkesmessige selvskudd. Nei, det er selvsagt ingen direkte sammenheng, og jeg har hele veien en god dialog med mine sjefer om hva jeg kan skrive om. At enkelte stiller seg spørsmål kan jeg forstå, men de kan altså ta det helt med ro. «Stiftelsen» befinner seg kun inni mitt hode.
Det kommer ingen ny Kyrre Kaupang-bok i år. Ørjan N. Karlsson er begynt på arbeidet med den tredje boka, men den kommer nok ikke før tidligst i 2015. Den har fått arbeidstittelen «Kongens segl». Det betyr ikke at han har vært på latsiden siden Hauges Direktiv kom ut i høst. Kommende høst kommer hans første sci-fi roman. «Huset mellom natt og dag» er en fremtidshistorie der vi befinner oss omtrent hundre år fram i tid. På hans egen hjemmeside forteller han at boken har den ettersøkte desertøren Marko Eldfell som hovedperson,og at boken er en crossover mellom sci-fi noir og det som ofte kalles military science fiction. Med «noir» så tenker Karlsson på det litt mørke og melankolske som en ofte finner i norsk og nordisk spenningslitteratur. «Nordic noir» er jo etterhvert blitt et verdenskjent begrep innen litteratur.
Ørjan N. Karlsson er blant de forfatterne som bruker nettet hyppigst for å fortelle om sine bøker og sitt forfatterskap. Her er link til hans hjemmeside på nett.
– Jeg har alltid elsket sci-fi. Det har fascinert meg helt siden jeg var liten, og det er nok mye av grunnen til at jeg hadde lyst til å begi meg inn i denne sjangeren for å eksperimentere litt. Om han har lykkes vet han ikke ennå, men han er veldig fornøyd med resultatet i denne boka. Den er blitt til i et samarbeid mellom forfatteren og forlaget Vendetta. Det er de som blant annet gir ut «Games of Thrones»-serien, og de har god kompetanse på denne type romaner.
Bibliografien til Ørjan Karlsson begynner etterhvert å bli ganske fyldig, og kronene har etterhvert begynt å trille inn, men forfatteren har ingen planer om å si opp sin daglige jobb av den grunn.
-Nei, vi er ikke der ennå. jeg trives enormt godt i den jobben jeg har, og så lenge jeg klarer å gjøre begge deler uten at det ene forstyrrer det andre i alt for stor grad, så ønsker jeg å fortsette med det. Jeg henter også masse inspirasjon til bøkene fra jobben min, så den trenger jeg, avslutter han.
Januar 2014. En forfatter slår seg ned, og vi prater om løst og fast. Om livet, om bøkene og karakterene. For folk flest et ukjent fjes i mengden. For oss norske krimnerder en av de mest spennende nye stemmene vi har. Praten går uanstrengt. Latteren sitter løst. Det virker nesten som om vi er gamle venner, men det er vi ikke. Vi har bare felles bekjente. Eveline Enger og Jack Larsen. Jeg har møtt dem to ganger mellom stive permer. Han har ført dem i pennen. Møt Ulrik Høisæther.
Månedsportrettet for januar er Ulrik Høisæther. (Foto: Linnea Syversen)
Ulrik er, som sagt, en hyggelig mann med godt humør og mye på hjertet. Det vil si helt til jeg begår mitt livs tabbe, og benevner vår felles venn Jack med engelsk tonasjon. Jeg kan nesten se navnefaren mørkne i blikket og bli stiv i masken.
Det er Jack med A, ikke med Æ slik de fleste tror.
Dårlig research, og timing, fra min side. Tordenværet stryker heldigvis forbi raskere enn vår nye kulturminister kutter millioner til bibliotekene. Vi kunne sikkert snakket lenge om dette, men gjør det altså ikke. Enkelte stridsøkser gjør seg best under seks fot med jord. Ulrik Høisæther er en tvers gjennom trivelig mann, og det finnes langt hyggeligere ting å snakke om enn tonasjon. Bøker for eksempel. Forfatterskap. Hemmeligheten bak et godt synopsis. En pill råtten finansverden. Inspirasjon. Skriveglede … You name it, I`ll write it… Så la oss like godt starte med begynnelsen.
Det er egentlig ikke så lett å peke på hvor det hele startet, sier forfatteren bak de to finansthrillerne «Pokerfjes» og «Rene hender». – Det vil si, jeg vet jo godt hvordan jeg endte opp som krimforfatter, men det var en kronglete vei å gå før jeg havnet der.
Han tar seg en pause. Leter etter ordene. Forhåpentligvis de rette. Når han først begynner å fortelle så er det en merkverdig historie som åpner seg:
Jeg hadde ingen planer om å bli krimforfatter, jeg fikk beskjed fra Tiden Norsk Forlag om at jeg burde bli det. Jeg husker godt at jeg var hentet inn til dem for å snakke om en novellesamling som jeg hadde håp om å få utgitt. Den var et resultat av en bråte med refuseringer av andre manuskripter. Det viste seg imidlertid at Tiden ikke var interessert i mine noveller. De ville heller at jeg skulle skrive krim for dem.
Ulrik Høisæther har gitt ut «Pokerfjes» og «Rene hender» på Tiden Norsk Forlag (Foto: Paul Audestad)
Ulrik Høisæther forteller videre om hvordan dette påvirket ham og veien videre. I starten slo han tanken fra seg, men etter hvert begynte det lille frøet som var sådd av forlaget å spire i hjernen hans. Tanken på å bli krimforfatter var ikke bare en absurd idè fra forlagsfolk som måtte ha røykt mer enn sokkene sine kvelden i forveien lengre. Det var en realitet. En mulighet. I starten bare et slags fata morgana i det fjerne. En luftspeiling. Etter hvert noe mer håndfast. Ulrik slo til, og arbeidet med det som skulle bli hans debutroman «Pokerfjes» kunne starte.
I motsetning til de fleste andre debutanter så hadde jeg altså redaktørhjelp fra starten av. Forlaget var med meg i prosessen hele veien. Kom med gode ideer og innspill. Vi hadde planleggingsmøter og diskusjoner, men det ville ikke løsne skikkelig. Problemet var at de ønsket at jeg skulle ha en plan. Lage en synopsis som jeg kunne følge i skrivingen. For meg funket ikke dette, og de forsto omsider at de måtte slippe meg ut av redet på egenhånd. Bare skriv, sa de … Og da kom ordene til meg.
Han forteller om inspirasjonsskriving og skriveglede. At historier blir til, og ting utvikler seg mens man skriver. I prosessen. «Cowboyskriving» kalte forfatteren Ernest Hemingway dette fenomenet. Ulrik sier han flere ganger har overrasket seg selv med hva han finner på mens tastaturet klaprer av gårde. Før en vet ordet av det har en karakter blitt drept eller en skurk blitt til helt. For Høisæther så er det dette som gjør skrivingen så inspirerende.
Det er da, i de øyeblikkene, jeg er på mitt mest kreative. Da fyker fingrene over tastaturet helt av seg selv. Likevel ser jeg etter hvert verdien av en god plan. Min andre bok «Rene hender» er langt mer beregnende og kalkulert enn det «Pokerfjes» var. Jeg har lært meg å jobbe mye mer bevisst med plotting, handling og karakterbygging nå, sier han.
To finanskrimmer har fått plass på stuebordet mitt, og har blitt av mine absolutte favoritter (Foto: Geir Tangen)
Akkurat i disse dager er det ingenting nytt som er ferdigstilt fra forfatterens hånd, og alle sonemerker tyder på at 2014 blir et Ulrikfritt krimår. Det betyr ikke at han har møtt den berømmelige skriveveggen. Tvert imot så jobber han nå med to ulike prosjekter. Begge i planleggingsfasen som han i en ironisk verden altså elsker…
Ja, det er jo en ny Eveline Enger-krim som har begynt å spinne seg ut i hjernebarken. Det er det, men foreløpig vet jeg nesten like lite selv om hvordan det står til med Eveline og Jack som det mine lesere gjør. Det som jeg imidlertid jobber mest med om dagen er en annen krim. En frittstående krim uten mine to faste følgesvenner. Det var en idè som helt plutselig kom over meg, og den historien var så god at jeg tenkte fra første sekund at dette måtte bli en krimhistorie.
Vi seriekrimelskere får jo noia, kneskjelv og kols-hoste når krimforfattere finner på å skrive selvstendige krimhistorier utenfor serien. Jeeezz… Hva er pointet med det liksom? Da tar det jo bare ekstremt mye lengre tid til vi får møte våre bestevenner igjen. Rent personlig kunne jeg tenkt meg å vri hodet om på Jo Nesbø for eksempel. En Nesbø uten Harry H er like gøy som å se «Mord og Mysterier» uten John Nettles i hovedrollen som Inspector Barnaby. Ulrik Høisæther lar seg ikke berøre av mine spastiske protester.
He he … Ja, jeg ser jo problemstillingen, og tro meg … Vi seriekrimforfattere prøver alltid å se om den gode historien på en eller annen måte kan dreies inn i vårt vante persongalleri, men denne historien gjør altså ikke det. Det hadde blitt umulig.
Jeg later som om jeg finner meg i de latterlige bortforklaringene hans, og pensler ham heller inn på karakterene. Vennene våre. De vi begge kjenner så godt. Bøkenes protagonist, Eveline Enger, ble faktisk født på et møtebord i en finansbedrift. Ikke rart hun har talent for raske cash og sans for fyrer i hvit snipp. Eveline Enger er intet mindre enn Ulrik Høisæthers lille snev av et samfunnsopprør. Hans personlige parole i kvinnesakskampen. Riktignok har hun både intimbarbering, G-string og lipgloss på repertoaret (i alle fall i mitt hode), men likevel er hun altså Høisæthers høyt elskede likestillingsalibi. Han er imidlertid ikke like radikal i sine egne betraktninger rundt henne.
Eveline var et resultat av et møte jeg var på i en finansbedrift. På dette møtet gikk praten rundt at vi skulle få inn en kvinne i styret (!) , og dette ble det harselert så mye med rundt bordet at jeg i ettertid priste meg lykkelig at jeg ikke var kvinne i et slikt miljø. Det måtte være beintøft, tenkte jeg. I samme øyeblikk dukket Eveline Enger opp i hodet mitt. En sterk, ung, dyktig og målbevisst kvinne i selskap med utallige menn. Menn med penger. Menn med makt. Menn med posisjoner til å utøve sin makt.
Serien har selvsagt sin egen facebookgruppe. Klikk på bildet for å gå inn og bli medlem.
Eveline Enger er Ulrik Høisæthers fremste karakter. Det er henne vi følger tettest, og det er gjennom hennes posisjon innen bank og finans at vi møter de blodige historiene som lukter både krutt, død og store penger. Hun er ung, vakker, fremgangsrik og uredd. Det er fasaden. I virkeligheten er hun langt fra noen usårbar catwoman. Alvorlig spillegalskap og en mørk forhistorie preger henne i alt hun gjør. Jack Larsen (med A) er på mange måter hennes rake motstykke. En gammel, omplassert, rufsete politimann med et dårlig rykte. Men, på innsiden er han en edel sjel og en rettskaffen mann som en kan stole på i ett og alt. Han er Evelines forsvunne far sin beste venn, og inntar dermed en slags brokete farsrolle i første roman. En genial etterforsker som har mistet både navn og rykte, og som av den grunn har blitt bortplassert til økokrim for å gjøre minst mulig skade på politiets gode navn og rykte:
Jack er en type som i de fleste tilfeller ville fått sparken, men så er det en eller annen oppover i systemet som har forbarmet seg over ham, og sørget for å stue ham bort i en krok så han ikke skulle gå til hundene. Eveline derimot slåss seg fram i et maskulint miljø der det stort sett ikke er rom for kvinner som ikke har baller, men som beviser sin dyktighet og teft gjennom gode resultater og ukuelig arbeidsinnsats gang på gang. Sammen med kvinnelist, forførende sexappeal, og en god dose pokertaktikk kommer hun seg opp og fram i hierarkiet
Handlingen i de to bøkene er tatt fra den norske finansverdenen, og jeg påpeker i mine anmeldelser av «Pokerfjes» og «Rene hender» at Ulrik Høisæther har mange likhetstrekk med Tom Kristensen.
Ja jeg ser du gjør det, og det er vel ikke helt tilfeldig. Jeg er jo finansmann selv, og det var naturlig for meg å skrive fra et miljø jeg kjenner godt. Det jeg merket meg var at det ikke var så mange forfattere i Norge som skrev finanskrim, og jeg hadde et håp om å kunne dekke litt av det hullet med mine bøker.
Høisæther avviser imidlertid at det er en nær sammenheng mellom romanene hans og den egentlige virkeligheten der ute.
Jeg skriver jo fiksjon. Dette er ikke faktabøker om tilstanden innen det norske finansmiljøet. Det finnes ingen ekte navn og personer her. Det jeg derimot er svært opptatt av er at jeg ønsker å skrive om hendelser som godt kunne skjedd. Det vil ikke være helt utrolig om en og annen finanstopp ble tatt av dage for å gjøre plass til noen griske hender eller for å holde en og annen hemmelighet skjult. Miljøet er på mange måter gjenkjennbart.
Forfatteren flirer litt når han etterpå forteller om kollegaer som påpeker at «den festen du skrev om i boka, den var jo faktisk ganske gøy». Slik er det nok for de fleste som skriver skjønnlitteratur. En henter litt her og litt der. The names have been changed to protect the innocent.
Høisæther skiller seg likevel ut. I motsetning til flere av sine forfatterkollegaer så har han ikke noen uttalt drøm av å kunne leve av forfatterskapet alene.
Nei, det tror jeg ikke er så sunt. Det var vel en eller annen forfatter som sa noe om det en gang. Når en går over fra å ønske å skrive til å måtte skrive så forsvinner også den gløden som gjorde deg til en god skribent. Jeg sjonglerer selvsagt mye rundt på min fritid for å finne plass og ro til å få skrive, men jeg trives såpass godt som finansmann at det å kutte ut jobb til fordel for skriving på heltid trolig ville blitt en gedigen nedtur.
Så får det heller våge seg at vi andre dermed må vente enda litt lenger på å få møte våre venner Eveline og Jack igjen. I mellomtiden kan vi lese hans novellebidrag i årets krimnovellesamlinger fra juritzen og LIV, eller kanskje vi får vi øve oss på tonasjonen enn så lenge? Det var Jack med A, var det ikke …?
Pontus Ljunghill har brukt ti år fra ideen kom til han satt med boken i hendene
(Hele intervjuet kan høres som lydfiler nederst i innlegget)
… Etter alle disse årene var det her han til slutt hadde havnet, på et mørkt og nedlagt verft på Djurgården. Veien hadde ikke vært rett og enkel, men vanskelig, med krappe svinger, bratt både oppover og nedover. Men den hadde ubunnhørlig ført ham hit. Natten var stjerneklar, og fullmånens speilbilde blinket i vannet. Det var livet som hadde dyttet ham i denne retningen…. (En Usynlig s.8)
Pontus Ljunghill. Forfatteren bak krimsuksessen “En usynlig“. Over 25.000 solgte i Sverige. Oversatt til norsk, italiensk, dansk, nederlandsk og nå nylig også tysk. Hvordan har det seg at en stille og rolig kriminolog fra Stockholm slår så til de grader gjennom med sin debutroman? Hva er hemmeligheten bak suksessen? Dette er første av i alt tre deler av et forfatterportrett om en av Sveriges mest uvanlige krimforfattere. Del 2 kommer lørdag, mens tredje og siste bit blir publisert søndag.
Mitt første møte med Pontus Ljunghill er på et lunsjrom på Pantagruel Forlags lokaler på Solli i Oslo. Han er stille og tilbakelent. Observant. Ikke usynlig, tenker jeg. Tydelig tilstedeværelse i rommet, men han skiller seg ikke ut på noen måte, heller. Han er utvilsomt gruppens Stierna, men kler den kappen med en ro som gjør at den ikke merkes. Usynlig. En liten mann. Ordinære klær som gjør at han kan forsvinne i mengden. Velfrisert helskjegg. Glasögon. Et imøtekommende og interessert blikk. Årvåken og observant.
«En Usynlig» er første bok i det som skal bli en triologi om 20-tallets Stockholm
Pontus ser ut som en akademiker, noe han også er. Dette er en mann med mange års “plugging” på universitetets lesesaler. Kriminolog, men med fortid som sportsjournalist i en “lokal tidning”. Nå, forfatter med permisjon fra sportsjournalistikken. Endelig kan Pontus Ljunghill begynne å leve ut den egentlige drømmen. Forfatterdrømmen.
Ljunghill gav ut En usynlig i Sverige i 2011, og boken ble en suksess Pontus selv ikke hadde forestilt seg. En suksess som mange forklarer med hans evne til å gjøre noe helt annet enn hva krim-normalen er nå om dagen. Jeg har sett begreper som stemningsfull krim, rolig krim, kriminaldramaturgi og skildrende krim bli brukt. Selv brukte jeg uttrykket “slow crime” i min beskrivelse. Den langsomme kriminalhistorien. Den som lydløst bukter seg over gulvet før den kryper inn i deg. Hvor bevisst har dette trekket vært fra forfatterens side?:
– Jaha … Jeg likte det uttrykket der. Slow Crime … En veldig bra beskrivelse, egentlig. Jeg ville ikke skrive fartskrim, selv om jeg gjerne leser Kepler for eksempel. Jeg ønsket å beskrive byen mye mer, og ikke minst så ønsket jeg å utvikle personene i langt større grad enn det en vanligvis ser i dagens krim. Hovedpersonen John Stierna for eksempel. Vi får vite veldig mye om hva han tenker, hva han resonnerer i ulike situasjoner og så videre. Det er jo en krimbok, men innerst inne så hadde jeg faktisk et ønske om at dette skulle være like mye en skjønnlitterær fortelling. Noen krimelskere blir kanskje skuffet over at den mangler dette tempoet som sjangeren krever, men for meg så var det altså viktig å roe ned motoren for å få fram det litterære.
Pontus Ljunghills bok er solgt til flere europeiske land i løpet av året
Forfatteren er nøye mens han forklarer. Tar kunstpauser. Tenker seg om og fortsetter. Hele tiden med et levende blikk som gnistrer til hver gang han kommer over noe viktig han vil få fram. Han er som romanen “En usynlig“. Omstendelig, men presis og skildrende. I de 40 minuttene intervjuet varte så snakket Pontus i 39. Ordene tar liksom ikke slutt, de er bare en glidende overgang til nye refleksjoner. Nye ord.
Jeg ser en person som lever av å beskrive. En som har skildringene flytende i blodet. En som er glad i språket, og som gjerne bruker timer for å sno seg rundt et lite avsnitt om byen sin. Stockholm. Bokens tredje hovedperson slik Pontus selv ser det. Nest etter politietterforsker John Stierna og morderen (som jeg ikke har tenkt å røpe navnet på). Å ha en by som en egen karakter er et hårete mål, men Ljunghill var aldri i tvil om at det måtte bli slik.
– Jeg tenkte helt fra starten av at det var noe jeg hadde lyst til. Å kunne beskrive 1920-tallets Stockholm med bygninger, gater, mennesker, klær, politietterforskning, uteliv og ikke minst dagligliv ville gi boken en helt ny dimensjon. Da blir byen som ytterligere en hovedperson, og det tenkte jeg ville gjøre historien enda mer interessant å lese enn visst den samme historien utspant seg i dagens Stockholm. Jeg hadde faktisk som mål, sikkert litt vel overmodig, at det skulle bli for leseren som å stige inn i en tidsmaskin. Miljøbeskrivelsene skulle, og måtte, bli så bra at leseren følte at han befant seg der i den tidens Stockholm. Det var utrolig krevende å få til, men samtidig kanskje det som var mest gøy ved å skrive “En usynlig”.
Pontus Ljunghill ser ut av Forlaget Pantagruels vinduer i Oslo. «En usynlig» er solgt til fem land …
Han var blitt formet av fornedrelse og likegyldighet. Noe sosialt liv hadde han ikke; han opplevde menneskene han møtte som like uinteressante som de få, intetsigende jobbene han hadde hatt (…) I natt hadde han gått i en annen retning. Det var et skritt han hadde vært nødt til å ta, og det fylte ham med lettelse. Samtidig kjente han seg forvirret, nesten svimmel. For denne natten hadde han drept et annet menneske. (En Usynlig s.8-9)
“At döda et barn” av Stig Dagerman sveiper innom minnet mitt når jeg leser de første sidene av Pontus Ljunghills “En Usynlig“. Selv om Dagermans novelle handler om en bilulykke, så er det noe i de ordene. Det som ikke kan skje. Ikke skal skje. Barn skal ikke dø. Ikke i romaner heller … Men, det gjør de, og det er det grusomme i at morderen faktisk velger seg et barn når han vil oppleve hvordan det er å drepe et annet menneske, som gjør det hele så dystert. Det skaper en slik uhygge. En klam hånd av pur ondskap som ligger som et lokk på leseren fra første stund. Et menneske som er i stand til å drepe et barn, kan være i stand til hva som helst.
Pontus var svært bevisst på dette trekket da han skulle forme bokens andre hovedperson. Antagonisten. Mördaren …
– Fra begynnelsen av hadde jeg faktisk ikke tenkt å gi morderen en egen stemme, men jeg kom fram til at noe manglet, og en god story bør ha noe som skiller seg fra selve politiet og politietterforskningen. En annen historie om du vil. Så bestemte jeg meg for å teste ut morderens synsvinkel med et kapittel, og så vokste han fram foran øynene mine. Han var jo en svært vanskelig person å fortelle om ettersom jeg ikke kjenner noen likheter med ham rent personlig, men det var jo bare en morsom utfordring. Når det er sagt så synes jeg morderens stemme trengs i denne boken.
En synlig stolt forfatter viser fram den norske utgaven av «En Usynlig»
Morderens stemme … Den kryper og kravler seg inn under huden din gjennom bokens 570 sider. Alltid tilstede som en uro i sinnet. Vi hører ham, men forstår ham ikke. Vi begriper ikke hvordan mennesker kan være så kalde og kyniske, samtidig som de framstår med en slik stoisk ro og kontroll. Sosiopaten. Han som kan spillet, men som finner glede i å bryte reglene. Beregnende. Sterk. Mørk … Ikke en eneste gang vakler han, og det skaper en følelse hos leseren av at han er uovervinnelig.
Pontus Ljunghill holder kaffekruset med begge hender. Ser ut som han studerer innholdet. Vurderer konsistensen. Han flakker ikke med blikket på mitt spørsmål om morderen fins i virkeligheten. Om slike mennesker som dreper barn av ren nysgjerrighet er der ute blandt oss. Med oss. Rundt oss. Etter noen sekunder hever han blikket og ser rett på meg.
– Dom finns! Morderen er på mange måter etterforskeren John Stiernas motpol. De er, i alle fall slik morderen selv ser på det, to ulike sider av samme mynt. Morderen identifiserer seg med John Stierna, og det utvikler seg til å bli noe som kan ligne på en besettelse, kan du si. Dette er vel akkurat fordi de er så like på mange måter, men der den ene har et vellykket liv og en karriere, så har den andre kun lykkes i å aldri bli tatt for sine gjerninger.
Akkurat dette er kanskje bokens kjerne etter min mening. Kampen som Ljunghill har satt opp mellom morderen og Stierna. To sterke og likeverdige motstandere. Begge med en medfødt intuisjon og lynskarpe evner for å utføre “jobben” med en nøyaktighet og presisjon som ville slått ut enhver annen motstander. Bare ikke denne … Jeg nevner ikke mine tanker for forfatteren. Noterer dem i stedet på et ark foran meg. To ord. “Fight Night!“. Kjempenes kamp. Mann mot mann. Samme vektklasse. Samme odds.
Pontus Ljunghill signerer boken min etter vårt møte på Pantagruel forlags kontorer i Oslo.
Pontus Ljunghill har brukt mye tid på research for å få på plass alle detaljer til denne romanen, og prosessen har vart i over ti år, påstår han. Ideen ligger langt tilbake i tid, men han hevder at både storyen og forfatteren trengte å “mognast” før En Usynlig kunne bli til virkelighet.
– Jeg har alltid hatt en drøm i meg om å bli forfatter. Jeg sa det med største selvfølgelighet allerede på barneskolen, så det har vært der som en nerve i meg så lenge jeg kan huske. I mine yngre år så sendte jeg inn flere manus, men fikk dem alle refusert gang på gang. Det var frustrerende den gangen, men gjennom å skrive meg gjennom alle disse refuserte bøkene, så ble jeg en mye bedre skribent. Det var den beste treningen jeg kunne få. Så når ideen til “En usynlig” dukket opp så ville jeg ikke forhaste meg. Jeg ville bruke tid for å få det på plass. Det tok hele syv år innen jeg begynte på selve skrivingen. Det skjedde først da jeg bestemte meg for at jeg var klar, og tok ut permisjon fra jobben. Så skrev jeg i ti måneder. Men, etter det gikk det enda tre nye år før jeg satt med boken i hendene. Det har vært en lang prosess, men en nødvendig en.
Det er ingen tvil om at Ljunghill er en “lugn” type. Han stresser ikke. Tar ett skritt. Tar pause. Kikker seg over skulderen. Puster. Ser seg til begge sider, og så et nytt skritt. Jeg kan levende forestille meg at “En Usynlig” sin tilblivelsesprosess var en langsom affære der ingenting ble overlatt til detaljene. Noe han for så vidt også bekrefter.
– Å bruke såpass mye tid på forarbeid er selvsagt tidkrevende, men det var viktig for meg at folk skulle oppfatte det som riktig. jeg har studert tusenvis av bilder fra Stockholm i 1920 årene, slik at flest mulig detaljer ble autentiske. I ettertid er jeg glad for at jeg gjorde den jobben, for jeg har jo blitt konfrontert med lesere som mener å ha oppdaget historiske feil. Bygninger som ikke sto på det eller det stedet i de årene, men det viste seg gang på gang at det var jeg som faktisk hadde rett. Når det er sagt så har jeg jo tatt meg en del skjønnlitterære friheter også. Alt er ikke hundre prosent korrekt.
Jeg ser at øynene tar fyr hos forfatteren hver gang vi streifer innom de historiske detaljene. Det er dette han lever for. Det er her han legger grunnlaget for å kunne klare det mesterstykket det er å gjøre 1920-tallets Stockholm så pulserende, så ekte og så genuint virkelighetsnært. Skildringene blir en nytelse som faller sammen med morderens dystre personlighet. Til sammen skapes en atmosfære i “En Usynlig” som kan bli vanskelig å gjenskape.
Smilende, blid og jordnær. Tre ord som beskriver forfatteren Pontus Ljunghill
Det gikk noen sekunder før han fikk øye på jenta. Han hadde først kikket ut gjennom det lille vinduet, deretter ned på gulvet. Hun lå på ryggen og var kledd i ulljakke, hvitt skjørt og hvit bluse. På føttene hadde hun sandaler. Det lyse håret var fullt av blod. Trusene var dratt av henne og hang og slang rundt den venstre foten. Han så blodpølene og blodspruten på gulvet rundt henne. Hun var banket opp, det var tydelig. Han lyttet etter pust, men hørte ingenting. (En Usynlig s.13)
I En Usynlig drar Pontus Ljunghill oss med gjennom en etterforskning skritt for skritt. Hvert eneste innpust og utpust i veien mot oppklaringen blir behørig beskrevet. Det er ikke bare skildringene av Stockholm som er detaljrike, vakre og drømmende. Det etterforskningstekniske får mye plass, og blir beskrevet med nøyaktighet og presisjon. Sakte, analytisk og med nøysomhet blir detaljene kledd nakne foran øynene våre. Vi ser. Fasineres. Undres.
Også karakterene trer fram fra Stockholms skygger og blir til mennesker av kjøtt og blod. Deres tanker, natur og lyter blir behørig skildret med en kløktig, men også kjærlig hånd. Vi blir glad i dem eller hater dem. Hver på sin måte får de sitt lille minutt i rampelyset fra øynene våre, og de blir husket.
– Det vanskeligste er utvilsomt å beskrive folk som ikke er som deg selv. Men, samtidig så var det viktig for meg å ikke la for mye av meg speiles i karakterene. De måtte få sitt eget liv og sine egne tanker, selv om det enkleste utvilsomt ville vært å gi dem personlighetstrekk fra meg. Samtidig så låner vi jo alltid litt fra ting vi har opplevd, hørt eller sett. Det tror jeg bare er med på å gjøre dem mer troverdige.
I boken blir vi som lesere også dratt med i en indre reise i hovedpersonen John Stiernas langsomme undergang. Mordsaken ødelegger ham bit for bit etterhvert som tiden går, og morderen ikke blir funnet. Vi ser en vellykket fasadeklatrer som langsomt brytes ned til en skygge av seg selv. Pontus Ljunghill hadde et håp om at dette skulle gi romanen en ekstra dimensjon:
-Mordsaken blir på mange måter en besettelse for Stierna. Han sier det til og med selv i boken. Når han ser tilbake så spør han seg selv om hvorfor det var akkurat denne saken skulle røve hans sjel. Jo, det var fordi det var den som berørte ham mest. I tillegg så har han i et ubetenktsomt øyeblikk lovet jentas mor at de kommer til å finne morderen, og bure ham inne. Han setter seg med andre ord i en situasjon der han ikke kan slutte av etterforskningen. Han må fortsette selv om det på sett og vis koster ham både ekteskapet, det gode ryktet som etterforsker og politikarrièren.
Gjennom En Usynlig blir leseren som sagt kjent med et persongalleri som setter seg fast i minnet. Det er over en måned siden jeg leste boken, men fremdeles er karakterene naglet fast i hjernebarken min. Jeg vil selvsagt ha mer. Vi bokjunkier vil alltid ha mer. Hadde vi kunnet bestemme så hadde vi gladelig skvist et halvferdig og uvasket råmanus ut av Stieg Larssons kone bare for å få et ekstra skudd i armen med Blomqvist og Salander. Heldigvis er Pontus Ljunghill frisk og rask, og han er igang med bok nummer to i det som skal bli en triologi fra 20-tallets Stockholm.
– Ja, jeg holder på med bok nummer to nå. Har fått et forskudd på Royality fra Tyskland, og har dermed anledning til å kunne få jobbe i ro og fred en stund med den neste boken. Den kommer til å ta sin handling fra Stockholm som sist, men denne gangen blir det som skjer lagt til tidlig på 20-tallet. Jeg tar med meg John Stierna videre inn i denne boken også, men jeg vet ikke om det er han som blir hovedpersonen denne gangen. Har får trolig mer en rolle som en viktig bifigur.
Jeg kjenner en lettelse som sprer seg i blodbanene når han røper denne lille hemmeligheten mot slutten av samtalen. Han forteller videre om hans egne forbilder som for eksempel Sjövall og Wahlö, men jeg hører ikke etter like godt lengre. Nervetrådene i hjernen er kun opptatt av å messe på den samme melodien igjen og igjen. Stierna kommer tilbake, Stierna kommer tilbake … En barnslig glede som jeg ikke har kjent på siden jeg som 12-åring med skjelvende hender på julaften åpnet en helt ny og fersk Hardy-guttene bok. Man blir ikke lykkeligere som menneske enn i slike stunder.
Så mens samtalen etterhvert feider ut, og tiden jeg fikk til rådighet med Pontus Ljunghill går mot slutten, så ser jeg ham i øynene en siste gang med et like sjenert blikk som en altoppslukende fjortis som har møtt idolet sitt.
– Vil du signere boken min?, sier jeg, og jeg ser ikke bort fra at jeg rødmet. Klam i hendene. Harehjerte.
– Självklart, sier han og smiler …
Trykk på linkene under for å høre intervjuet i sin helhet:
GEIR TANGEN 