forfatterektepar – GEIR TANGEN

Ekteparet Chris Tvedt & Elisabeth Guldbransen kom i høst ut med sin tredje bok om Kripos-etterforsker Edvard Matre. «Djevelens barn» er siste del i en triologi rundt drapsgåten der en ukjent mann herjer i Bergens gater og dreper luksusprostituerte. Hver av bøkene «Av jord er du kommet» , «Den blinde guden» og «Djevelens barn» er på sett og vis selvstendige, men samtidig går det en tykk rød tråd fra bok til bok, og løsningen kommer altså først i årets krimutgivelse fra forfatterekteparet. «Djevelens barn» er nervepirrende, fascinerende og spennende. Rett og slett usedvanlig godt krimhåndverk.

Bergenseren har vært en av våre beste krimforfattere gjennom mange år med serien om advokat Mikael Brenne. I skyggen av navn som Nesbø, Egeland, Holt, Lindell og Fossum har han fått lov til å bygge opp sitt forfatterskap og sin tilhengerskare. Blodfansen er bombastiske i sin hyllest av Chris Tvedt sitt forfatterskap, og mener han går utenpå alle de store. Jeg har lest hans første bok om Brenne, og har full forståelse for den karakteristikken. I 2010 ble han belønnet med Rivertonprisen, men overrasket nok mange med å kaste Brenne på båten, og starte sin nye krimserie med Edvard Matre som frontfigur. -En nødvendighet når jeg og Elisabeth skulle begynne å skrive bøker sammen, sa Tvedt under Lahlums krimfestival ifjor vinter.

Resultatet ser vi nå. En triologi som virkelig setter spor hos leseren. En fantastisk god historie uten dødpunkter. Selv om det er tre ulike krimplott, og tre ulike saker som etterforskes, så er det altså det første dramaet fra deres første bok som er hovedingrediensen i alle de tre bøkene etter min mening. Jeg mener, vel å merke uten å ha lest alle hans Brenne-bøker, at Chris Tvedt har vokst som forfatter i samarbeidet med sin kone. Hennes malerkost har satt solid farge på karakterene, og har vært med på å skape et krimunivers som engasjerer og berører leseren. I stedet for å bare skrive spennende, kommer det nå bøker som er både spennende, og som samtidig har en dypere grunn med et ærlig sosialt engasjement og god samfunnskritikk. Samlet sett er triologien et dypdykk i sosiale vansker i det moderne Norge. Her behandles psykiatri, barnevern, kriminalitetsforebygging, integrering, overgrep, rusproblematikk og gjengkriminalitet med en varm og ærlig penn. Det kan vi like.

Det er vanskelig å si veldig mye om handlingen i «Djevelens barn» uten å røpe viktige ting fra de to første bøkene i serien. Jeg velger derfor å ikke skrive noe handlingsreferat her, men viser heller til denne siden dersom du er interessert i å vite litt om selve handlingen. Det jeg kan si noe om er nerven, spenningen, drivet og det sosiale engasjementet.

«Djevelens barn» er veldig spennende dersom du har lest de to første bøkene i serien. Har en det, så er båndene til seriens hovedpersoner så sterkt knyttet, at det alene skaper en intens spenning hos leseren. Karakterene drives fra skanse til skanse, og settes på prøver gjennom hele boka. Å følge disse personene sitt privatliv er faktisk det som skaper mest engasjement og interesse i starten. Etterhvert tar krimgåten mer og mer plass, og da vil nok boken også skyte fart for lesere som ikke har de to første bøkene i ryggmargen.

Boken har et par høydepunkter gjennom uventede twister, som får leseren til å hoppe i stolen. Men utenom dette så er det først og fremst mysteriet som skaper spenning og engasjement. Hva er det som har skjedd, og på hvilken måte er de ulike personene involvert?

Boken kretser i all hovedsak rundt synsvinkelen til de to hovedpersonene, og det dramaet de opplever. Både Edvard og Victoria er bunnsolide karakterer som vi tror på og føler sterkt for. Det samme kan sies om den pensjonerte etterforskeren som får en viktig rolle i denne boken, og om kvinnen som jobber sammen med Edvard for å finne innvandrergutten som er forsvunnet. Dette er etter min mening Chris og Elisabeths aller sterkeste kort. Flotte, gode og sammensatte karakterer som vi blir interessert i og glade i.

Løsningen er i overkant oppfinnsom, og det blir litt for mange tilfeldigheter som gjør at sakene kobles sammen. Jeg får litt vanskeligheter med å svelge den biten, og det var litt trist. Frem til de siste 50 sidene var jeg helt oppslukt, men når jeg skjønte hvor det bar hen med plottet ble jeg litt skuffet, jeg må innrømme det. Jeg tror likevel de fleste er enige med meg i at vi er villige til å tilgi dette litt lettvinte grepet mot slutten. Historien måtte få et punktum, og da var det enklest å gjøre det slik som dette. Men, som sagt … Jeg sliter litt med å kjøpe sammenhengen.

Alt i alt er «Djevelens barn» en veldig god kriminalhistorie, men den faller gjennom dersom man ikke har lest de to foregående. «Av jord er du kommet» er spennende, og «Den blinde guden» rett og slett glitrende. «Djevelens barn» er en nødvendig avslutning på et intenst krimdrama som jeg ber på mine knær om at en eller annen filmskaper eller TV-serieskaper forbarmer seg over. Disse tre bøkene skriker etter å komme i skjermformat!

Hun var tilsynelatende glemt, men her er hun nevnt … Elisabeth Guldbransen. Den friske, rødhårete bergensdama. Den mer kjente forfatteren Chris Tvedt sin kone. I februar 2012 debuterte hun som krimforfatter uten at mer enn en liten håndfull mennesker var klar over det. På omslaget til Av jord er du kommet, første bok om politietterforsker Edvard Matre, står nemlig kun ektemannen. Litt trist egentlig, for debuten er ikke noe å skjemmes over.

I oppfølgeren Den blinde guden som kom ifjor, og i Djevelens barn som kommer neste uke, er hun imidlertid med. Vel å merke med liten skrift, men likevel … Ekteparet selv tar dette økonomisk motiverte forlagsgrepet med stoisk ro og en god dose bergensk humor. Vi får tro at skepsisen etterhvert har lagt seg på Cappelen Damm sine kontorer nå. Ekteparet Tvedt/Guldbransen skriver nemlig god krim uavhengig av bokstavstørrelse.

Av jord er du kommet er altså første bok ut i denne nye serien. En klassisk politikrim. Trygt og godt plott, godt skrevet, og med en passelig mengde med twister og turner til at leserne lar seg rive med. Handlingen plassert i deres egen hjemby Bergen, og karakterene har passelig med særegenheter til at de blir interessante. Spørsmålet er om det blir litt for trygt og A4-format over denne krimromanen? Det er ikke tatt noen nevneverdige sjanser. Om det er ekteparet eller om det er forlaget som har lagt seg i cruisecontrol med denne utgivelsen vet jeg ikke, men konspirasjonsteoretikeren i meg heller mot det siste alternativet. De var nok livredde når Chris etter å ha vunnet Rivertonprisen i 2010, plutselig fikk det for seg å parkere sitt alter ego gjennom mange år, advokaten Mikael Brenne.

Som alltid når vi har med Chris Tvedt å gjøre så snakker vi om solid håndverk fra start til mål. Dette presiserer også Dabladets anmelder Torbjørn Ekelund i sin anmeldelse:

Av jord er du kommet» fremstår som en god og tydelig fortelling. Tvedt benytter seg av få og enkle virkemidler, han er flink til å skape hele og troverdige karakterer og til å gjøre bihistoriene relevante.

Men, det er akkurat her mitt ankepunkt ligger. Det blir for safe, for trygt og for opplagt til at det engasjerer mer enn sånn passe. Bihistorien om Edvard Matres opphav er svært bra, men den opptar bare en liten del av historien. Resten av boken blir klassisk politikrim på automatgir. Det som anmelderne imidlertid IKKE visste da de skrev om boka for drøye to og et halvt år siden var altså at det dreide seg om to forfattere. Ikke en. Sett i det perspektivet blir denne romanen et imponerende skue. Vi vet av erfaring fra blant andre pseudonymet Lars Kepler at to forfattere ikke nødvendigvis er av det gode. Ofte blir forfatterstemmene svært ulike. Handlingen og karakterene spriker i både skildring og driv. Det er ikke tilfelle med denne. Her har ekteparet snekret sammen en solid krim uten det minste spor av ulike stemmer.

Tredje bok, "Djevelens barn" lanseres neste uke — Tredje bok, «Djevelens barn» lanseres neste uke

Etter min mening er denne boka et fundament. En grunnmur. En kraftig og trygg konstruksjon som kan bære det som måtte komme av nye historier fra ekteparets hånd. Skulle de skrive noe sammen, måtte Chris Tvedt ut av «Mikael Brenne-bobla». Det sier seg selv. Karakteren Mikael Brenne var som limt til Tvedts skjortekrage. Det ville blitt en tvangstrøye. Valget falt altså på den rolige og sympatiske politimannen Edvard Matre. I denne historien en fersk etterforskningsleder som må ta med seg KRIPOS-teamet sitt til Bergen for å løse en rekke mord på prostituerte jenter. En bergensk utgave av Jack the ripper går løs i byen, og det blir opp til Matre og hans to medhjelpere å finne løsningen. Etterforskingen går i vante former gjennom håpløshet og motløshet før de endelig finner den lille tråden som gjør at de kan begynne å nøste. På veien kommer det et par oppskriftsmessige twister som sender oss lesere ut i nye funderinger, før det hele lander i en akseptabel løsning.

Jeg forstår at det måtte bli slik med denne romanen. Ny grunn skulle pløyes for en nyfødt krimhelt. Et nølende forlag som nok aller helst ville hatt mer av det som Chris Tvedt hadde hatt slik suksess med. En medforfatter som ikke skulle nevnes ved navn. Det er som en fotballspiller som havner feilvendt inn i forsvarsmuren. Da er det tryggest med en støttepasning bakover. Være sikker på at ballen er i laget. Jeg har stor tro på at Tvedt og Guldbransen kommer til å bli et friskt pust på den norske forfatterhimmelen. Jeg vet at de allerede i bok nummer to har tatt overraskende grep, og den boka fikk blant annet terningkast 6 i VG. Jeg gleder meg med andre ord skikkelig til å ta fatt på begge de to kommende bøkene om Matre.