forfatter – GEIR TANGEN

Noen små tips til sylferske forfattere

Først av alt … GRATULERER med å ha jobbet fram ditt første manus. Det er en milepæl som jeg selv husker som noe helt vanvittig stort. Men, det er nå utfordringene kommer, og jeg kan love deg at de står i kø. I dag tenkte jeg at jeg ville si noe til deg som fersk forfatter om det å få tilbud om utgivelse fra forlag, hva du bør tenke gjennom og litt om dine rettigheter.

Foto: stoatphoto/Shutterstock/NTB scanpix

Å komme i mål med et førsteutkast til et bokmanus er en enorm jobb som du først av alt bør klappe deg selv på skuldra av. Det er en prestasjon de færreste av oss drømmere klarer å fullføre. Så kommer den utfordrende tiden der du går og venter på svar om det er noen som vil gi ut det du har skrevet. Mange møter veggen, noen møter sjarlataner som driver med humbug og lureri, enkelte møter et uendelig rom med stillhet der lite og ingenting skjer, og noen ytterst få får et tilbud fra en seriøs aktør. Hva kan, og bør du gjøre?

IKKE VÆR LOJAL

Det er stor forskjell på å fullføre et førsteutkast av en roman, og på å ha et dokument på datamaskinen som noen i forlags-Norge gidder å lese. Jeg kan nesten garantere deg at manuset trenger mange gjennomganger før det er så bra at noen der ute fatter interesse. Men, det er en helt annen skål, selvsagt. Nå tar vi utgangspunkt i at det du har skrevet er godt nok. At det er noe som faktisk har en sjanse til å bli utgitt. Da er første bud å ikke være lojal. Høres rart ut, ikke sant? Men, det har seg nemlig slik at det finnes bare ett menneske i hele verden som ønsker å ivareta dine interesser som ny forfatter, og det er deg selv. Forlagene ønsker gjerne at du bare sender manuset ditt til dem og ingen andre forlag. Så foretar de en vurdering, og antar manuset eller refuserer det. En prosess som gjerne tar 5-10 uker (om du i det hele tatt får et svar da). Grunnen til at de ønsker at du bare sender til dem, er at dersom dette viser seg å være gull, så vil de ikke at noen andre skal få tak i det før dem 😉 Det finnes bare en taper i det spillet, og det er deg. «Hva gjør jeg om flere antar manuset mitt da?» … Jo, det skal jeg fortelle deg. Da kan du VELGE hvem du vil ha. Å sende inn et manus er ingen forpliktelse overfor forlaget, det er et tilbud til dem. Det er du som selger som bestemmer hvem som skal få tilslaget. Du risikerer selvsagt å få 23 avslag i løpet av noen få uker, men nå var vi jo enige om at manuset ditt var bra nok, så da dropper vi det dilemmaet 😉

IKKE SI JA TIL HVEM SOM HELST

Det er fristende å rope høyt JA og HALLELUJA! når et forlag antar manuset ditt. Er det snakk om ett av de fem store forlagene Gyldendal, Aschehoug, Cappelen, Vigmostad eller Capitana, da er det en «no-brainer» etter min mening. Å bli antatt på så store forlag er et nåløye som er ufattelig trangt. Vi har også en rekke andre mindre, men svært seriøse forlag, som har drevet i flere tiår som for eksempel Kolon, Oktober og Kagge. Det er det samme der. Et stort, høyt og tydelig JA. Vel å merke etter at du har purret på de fem store. Problemet kommer først når du kun blir antatt av mindre forlag. Da må du faktisk være på vakt. Ikke alle aktører der ute er seriøse. Noen utgir seg for å være ordinære forlag, men er egentlig ikke noe annet enn avanserte selvpubliseringsløsninger. Andre er så nystartede at de kan ikke vise til en eneste utgivelse fra før, eller i det minste en utgivelse som har solgt mer enn noen få hundre eksemplarer, Andre igjen tilbyr rene «slavekontrakter» som gjør at du knapt nok vil sitte igjen med et øre selv, og atter andre lover deg gull og grønne skoger, men er ikke i nærheten av å kunne oppfylle noe av det de sier. Du må med andre ord IKKE si ja til hvem som helst.

TA EN GRUNDIG SJEKK AV FORLAGET

Hvilke titler og forfattere har dette forlaget i sine kataloger? Har du i det hele tatt hørt om disse før (andre steder enn på facebook, insta og twitter). Ta en tur i bokhandelen der du bor. Sjekk om du finner noen av bøkene dette forlaget har gitt ut. Finner du dem ikke, så spør betjeningen. Er det ingen titler der, så er det i seg selv et stort varsko. Sjekk Brønnøysundregisteret. Er forlaget registrert i momsregister og firmaregister? På Proff.no kan du se årsresultater de siste år. Er forlaget helt nystartet, så kan du be om å få vite hvilke andre forfattere de har. Er de medlem av Forleggerforeningen? Spør forlaget om hvem som er redaktører. Hvem de bruker som språkvaskere. Spør etter navn, og sjekk dem opp. Er dette fagfolk som kan vise til erfaring innen forlagsvirksomhet tidligere? Se på titlene forlaget har gitt ut før. Ser omslaget fint og proft ut? Hva med forlagsprofilen, virker den seriøs? Hvordan er innbinding og trykk? Er dette en bok du ville tatt med deg fra bokhandelen selv?

BRUK KJENTMANN

Om ikke de tipsene du fikk i forrige avsnitt hjelper deg til å ta en avgjørelse, så skal du vite at det finnes hjelp der ute. Både Forfatterforbundet og Forfatterforeningen vil kunne gi deg gode tips og veiledning, og du trenger ikke være medlem for å spørre om slik assistanse. Be dem se gjennom kontrakten din FØR du skriver under på noe. At noen påstår at det er en normalkontrakt du har fått, så betyr ikke det at det faktisk er det. Her er det så ufattelig mange forfattere som har blitt lurt, og har du først undertegnet på noe, ja da er det vanskelig å trekke seg. Folkene i Forfatterforbundet og Forfatterforeningen er flinke folk, og de vil DITT beste. Bruk dem. Du kan også snakke med andre forfattere som kjenner forlags-Norge godt, og be dem om råd og veiledning. Det er din bok, og derfor må du passe på at barnet ditt havner i de rette hender. Lytt også til den store horden av andre skrivere der ute. Meld deg inn i grupper som «Skriverne» på Facebook for eksempel, og aldri vær redd for å stille spørsmål.

INGEN SIER JA – GO INDIE?

Ja, det er jo et alternativ, men jeg ville jo spurt meg selv om manuset virkelig er godt nok når jeg får 23 avslag fra forlagene. Kan det være at det er manuset det er noe galt med, og ikke de hersens forlagsredaktørene? Just sayin … Bestemmer du deg likevel for å gi ut selv, så søk hjelp. Mye hjelp. Skaff deg MASSE kunnskap først om hva en selvpublisering faktisk innebærer og koster. Det er ikke gratis, og det kommer til å koste deg ekstremt mange timer med arbeid. Men, til gjengjeld sitter du med spakene selv. Da er det du som styrer skuta, og bestemmer retningen. Bare vær klar over at det ikke er en easy fix. og en rask vei til tusenvis av lesere, for det er det virkelig ikke.

Fin torsdag da folkens … Og lykke til!

Den %&¤#! vanskelige andreboka!

Hørt det før …? Om ikke må du ha vært både døv og blind. Forfattere som stønner og vrir seg i avmakt over hvor vanskelig det er å skrive oppfølgeren til en bok som har solgt godt og fått gode kritikker. Blant norske krimforfattere er lista lang over debutantsuksesser som har gått skikkelig på snørra i heat nummer to. Nå står jeg selv på startstreken med innbytterpuls, løs mage, og heroinknekk i knærne, og trøster meg selv med at de fleste av dem har klart å reise seg igjen. Lurer dere litt på hvordan det egentlig har vært for meg dette året? Hvordan Hjerteknuser ble til? Hvordan det føles å skulle bli kastet til ulvene med den %&¤#! vanskelige andreboka? Vel … Her er svaret.

Jeg skal være ærlig med dere … Akkurat nå har jeg det helt jævlig. Når du har lest gjennom og omskrevet en bok 15 ganger (!) så ser du ingenting annet enn vesentlige feil og mangler. Alt er crap, makkverk, banaliteter, selvfølgeligheter, logiske brisk, enkle løsninger, tomprat og oppbrukte klisjeer. I forrige uke var jeg i studio hos Lydbokforlaget for å lese inn Hjerteknuser, og mens min lydtekniker Jostein var fra seg av godord og skryt over hvor spennende dette var, så lurte jeg på om han hadde røykt gymsokkene sine til frokost. Det er bare slik det er, har jeg forstått … Å møte forfattere to uker før en utgivelse er som å møte en deprimert svartsynt dommedagspredikant dagen etter han har begått samtlige syv dødssynder i svarteboka. Det kommer til å gå til helvete! Ikke i stillhet, men med basuner og Gjallarhorn til offentlig fornedrelse.

Det spørsmålet som jeg har fått oftest de siste par månedene er følgende: «Jaja Tangen, hvordan blir det å følge opp den suksessen du har hatt med Maestro da?» Hvordan det blir …? La meg si det slik … Det som skjedde med Maestro kom så uventet på meg at jeg selv nå, halvannet år etterpå, ikke klarer å sette pekefingeren på hva det var som traff innertier hos lesere og anmeldere med den boka. Jeg kan si litt om hvordan det føles. La oss bruke et bilde fra fotballbanen. Du står på 40 meters hold og skal ta frispark. Du brenner av, og ballen klistrer seg i vinkelen til full jubel fra tribunene. Selv står du litt forfjamset og kikker ned på fotballstøvlene dine, mens du tenker: Hva faen var det som skjedde nå? Du vet at du har gjort alt riktig. Et perfekt spark på ballen. Men du har ikke et snøfnuggs sjanse i helvete til å begripe hva det var du gjorde rett denne gangen. Neste hjemmekamp legges ballen ned på nytt på samme sted, lagkameratene gliser og klapper deg på ryggen, treneren viser tommel opp, og du hører jubelen og forventningen suse fra tribunen. Hvordan føler du deg da …?

Svaret er enkelt … Naivt, kanskje, men enkelt. Bøker er magi. Eller rettere sagt … Bøker kan være magi. Og vi vet svært sjelden hvorfor de er magiske. Vi kan tolke dem etter beste evne, peke på mulige årsaker, og gjøre oss til bedrevitere som kan forklare hvorfor noe blir en suksess mens andre ting ikke blir det. Det finnes studielinjer ved universitetet som kan fortelle meg fasiten på hvorfor Hemingways «Den gamle mannen og havet» er så genial. Men, jeg begriper fremdeles ikke at den er det? Det er ikke vanskelig å peke på hvorfor JK Rowlings Harry Potter ble en verdenssuksess, men hvorfor skjønte ikke de første 12 forlagene som leste manuset at dette var genialt? La oss ta et eksempel fra Norge og Sverige. I Sverige er Christoffer Carlsson en megastjerne for sine bøker om den litt lurvete politimannen Leo. Bøkene nærmer seg en halv million solgte eksemplarer. I Norge står bøkene hans og samler støv i de innerste krokene på bokhandelen eller i kasser hos Bazar Forlags støvete kjeller. Ingen vil ha dem. Eller la oss ta en annen bok … Akademimordene av Martin Olczac utgitt hos blodkommersielle Juritzen i 2014. Boken inneholder ALT som en storselger-krim skal ha. Den oppfyller hvert eneste kriterium i salgssuksesshåndboka, men … NEI. Hvorfor gikk verden bananas da Dan Brown kom med DaVinci koden? Den forrige boka om Robert Langdon, Engler & Demoner var langt mer spennende og spektakulær, men den solgte ikke et spøtt før DaVinci koden kom. Alt dette er fordi noen bøker er magiske, og magi kan ikke forklares.

Nå vil enkelte av dere tro at jeg framhever Maestro som en slik magisk bok. Det gjør jeg definitivt ikke. Det jeg prøver å si er at jeg på ett eller annet finurlig vis klarte å skrive noe som traff leseren, men som jeg altså ikke klarer å definere selv. Alle som har lest både Maestro og Hjerteknuser har så langt hevdet at Hjerteknuser er enda bedre. Det burde roet meg. Gjort meg trygg. Fått meg til å møte verden og anmeldelsene med hevet hode. Gitt meg selvtillit. Slik er det altså ikke … Jeg er redd for at det var et snev av bøkenes magi i Maestro som nå gjør at jeg kommer til å falle gjennom denne gangen. Møte samme skjebne som Jan Erik Fjell, Øystein Wiik og Jørgen Brekke, bare for å nevne tre aktuelle norske krimforfattere. Fantastisk dyktige krimforfattere som skrev en debutkrim som tok av på alle mulige måter, men som så traff asfalten så neseblodet sprutet med sin andre bok i serien. De brukte mange bøker på å bygge seg opp til toppen i påtrynet gjen. Trøsten er at de alle tre, og flere med dem, har klart det med glans.

Å jobbe med Hjerteknuser dette siste året har vært en følelsesmessig berg-og-dalbane for meg. Vanskelig …? Ja, men ikke slik jeg trodde. Jeg hadde en forestilling om at når forfattere snakket om den vanskelige andreboka, så dreide det seg om at hjernen var tom. At det ikke var flere gode ideer der. At det var vanskelig å skrive. Det har det ikke vært. Jeg har hamret hull i tastaturet i ren og skjær iver og skrivelyst. Ideen kom i forkant av påsken i fjor, planleggingen av de syttifire scenene var ferdig i mai, og råmanuset var klart på PCèn i midten av september. 120.000 ord. Over 400 sider. Viljar og Lotte hadde kravlet seg gjennom nok et helvete i Haugesunds krinkler og kroker. Men, det var nå det vanskelige begynte … Å jobbe så tett med så tøffe og dyktige folk som redaktørene ved Gyldendal Norsk Forlag betyr i klartekst at de ikke lar deg slippe unna med en dritt. Ting er ikke bra nok før det er steinbra. Alle steiner blir snudd i jakten på den beste løsningen, den beste strukturen, komposisjonen og spenningskurven. Hver eneste scene skal ha et driv, et formål og en indre suspense. Karakterene skal utvikles, og hver minste tråd er en kime til diskusjon og debatt. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har skrevet i alt 15 versjoner av Hjerteknuser. Det er mye, og det har tatt tid. Siste og endelige versjon gikk til trykking i slutten av april. Altså syv måneder etter at den første versjonen var ferdig skrevet. Og jeg har jobbet fulltid som forfatter dette året … Jeg har grått, bannet høyt, klort hull i hodebunnen og hatt dager der selv ikke Jan Fredrik Karlsen ville fått meg i bedre humør. Gyldendal har gitt meg motstand som har vært svært vanskelig å takle tider, men som jeg er evig takknemlig for nå i etterkant. Sluttproduktet ble noe annet enn jeg hadde sett for meg. Det ble mye bedre. (og nå hører jeg altså Styggen som sitter på ryggen min og ler høyt av meg …)

2017-05-15 I dag er det ganske nøyaktig 10 dager igjen til jeg og teamet på Gyldendal slipper Hjerteknuser ut til leserne. Som dere forstår så gruer jeg meg for det som måtte komme, men samtidig så er det noe som forteller meg at dette er en bedre historie med mer substans og mening enn Maestro. Karakterene har dypere grunn, og flere av dem må gjennom langt tøffere prøvelser denne gang. Selv om også dette er en underholdningskrim, så har jeg ting jeg gjerne vil si noe om. Ta opp til debatt. Jeg ønsker å si noe om ungdom som tråkker feil, om hvor tynn linjen er mellom å være en lovlydig samfunnsborger og en kriminell, hvor lite som skal til for å havne skeivt ut i livet, om farlige høyreekstreme krefter, om hvor vanskelig det er å vokse opp med en ADHD-diagnose … Kort sagt, jeg legger litt av sjela mi på kjøttvekta denne gangen. Ja, det er blodig, morbid og skummelt, men det er forhåpentligvis også gripende og skremmende til tider.

Hvorfor gjør jeg dette? Det ville jo vært langt enklere å følge samme oppskrift som sist? Never change a winning team, er det jo noe som heter. Jeg kunne skrevet en historie med et metaperspektiv som ligner, med de samme karakterene i en ny setting med en ny seriedrapsmann som veivet sin taktstokk over byen. Det finnes nok av eksempler på krimforfattere som gjør akkurat det. Skriver den samme boken om igjen gang på gang. Men, når jeg først bestemte meg for å gjøre dette til en trilogi, så bestemte jeg meg samtidig for at bøkene skulle være ulike på sitt vis. Jeg bestemte meg for at jeg ville forsøke å strekke Viljar og Lotte lengre enn det et menneske vanligvis ville tåle, og jeg ville bruke anledningen til å fortelle en historie som gjennom tre bøker ville være noe større og mer dyptpløyende enn copycatmorderen i Maestro. En trilogi som viser oss hvor lite som skiller mennesket fra dyrene, moral fra umoral og heltemodige gjerninger fra avskyelige handlinger. Stort ….? Ja, det er det. Det er et hårete mål, og det kan godt hende jeg tryner så det synger etter, men jeg vil iallfall forsøke. Den pertentlige Lotte Skeisvoll og den uryddige Viljar Ravn Gudmundsson knyttes sammen i et skjebnefellesskap som vil være ethvert menneskes største mareritt. Når alt kommer til en ende i tredje bok Død manns tango, er det disse to som blir tvunget til å besvare et av de største og vanskeligste spørsmål som finnes. Hva spørsmålet er, og hvilket svar de ender opp med å gi oss, må dere nok vente enda et år på . Enn så lenge håper jeg dere vil ta imot min Hjerteknuser med en god porsjon raushet og omtanke. Jeg er utrolig glad i ham, selv om han driver meg til vanvidd i bekymring om dagen.

Til alle dere som er i Haugesund 26.mai … Dere er hjertelig velkommen til lansering av Hjerteknuser og min kones krimroman Skinnet bedrar. KRIMFEST HAUGESUND inviterer Gunnar Staalesen, Knut Faldbakken og Marit Reiersgård til å dele festen med oss. Flott musikk, gode priser i baren og gratis adgang. Nachspiel på indre kai etterpå.

Jeg ser ikke bort ifra at Viljar Ravn Gudmundsson stikker innom for å dele en kald pils med oss også 😉 Klikk HER for å melde din interesse på Facebook.

Hilsen Geir

Et halvt år til med arbeid

Maestro er et halvt år unna bokhyllene. Flere og flere ønsker å tegne seg opp på listen over dem som vil ha den i posten fra meg på lanseringsdatoen. Det føles litt rart å forhåndsselge en bok som ikke er ferdig … Samtidig gjør akkurat det at både jeg og min redaktør Monika Nordland Yndestad legger oss ekstra hardt i selen for at folk ikke skal bli skuffet. «Men, hva er det du jobber med nå da, er ikke boken ferdig?» spør folk meg … Vel, her er en liten sniktitt inn i en forfatters hverdag ETTER en er antatt.

«Gratulerer med å bli antatt. Gled deg, det er NÅ arbeidet virkelig begynner» skrev forfatter Tom Egeland på veggen min i mars. Han utdypet det for en uke siden i en personlig melding. Han hevder at det er den jobben han gjør i akkurat denne fasen som er den jobben han elsker i prosessen. «Det er da en kan gjøre alle ordene om til litteratur» mener Egeland.

Ja, det er det … Han har helt rett, men du verden så mye jobb det er.

Etter en er antatt så blir en satt i kontakt med en redaktør. Redaktøren leser gjennom manuset ditt slik det framstår da du leverte det inn til vurdering. Selv er jeg så heldig at jeg har fått en svært dyktig og pirkete redaktør i den prisvinnende krimforfatteren Monika Yndestad. Alle forlag har stort sett gode redaktører som gjør en kjempejobb i samarbeid med forfatteren. Dette er en beinhard jobb som er krevende, og som en får lite eller ingen kreditt for når boken først er utgitt. Jeg fikk selv prøve ut denne jobben da jeg vikarierte i to måneder for Anne Kristin Strøm i juritzen forlag på Jørgen Jægers kommende krim «Monster».

*Å gå gjennom manuset for femte gang kan være litt av en prøvelse!*

Hva er det en redaktør gjør? Jo, som sagt, i starten så leser han eller hun manuskriptet, og gir framovermeldinger til forfatteren. Peker på gode eller svake deler av romanen. Kommer med tips til hva forfatteren bør gjøre for å få historien til å henge bedre sammen. Det kan være karakterer som bør gjøres tydeligere, fjernes eller gis andre egenskaper. Det kan være løse tråder i manuset. Det kan være partier der driv og spenning forsvinner, og en må legge inn nye scener som får opp igjen tempoet. Eller fjerne dem for samme formål. Som dere forstår … Det er gjerne de store linjene en tar først. Men, samtidig så jobber en kontinuerlig også med mindre avsnitt der ting ikke er bra. Det er like greit å påpeke ting en ser med en gang, ellers går det kanskje i glemmeboka til neste gang.

Så kommer første redigering på epost til forfatteren. Da begynner jobben for hans del. En skal skrive om romanen i takt med det redaktøren har påpekt. I denne delen av prosessen har ofte forfatter og redaktør tett kontakt. En ringes og mailes for å diskutere hvordan en skal løse store og små floker. Nye scener skrives, andre tas bort. Veldig mye må skrives om. For min del i Maestro har vi hatt hovedfokus på synsvinkel i første gjennomgang. Jeg har gjennomgående hatt opptil flere synsvinkler (Hvilke øyne vi ser historien gjennom) i samme kapittel. Et typisk eksempel er dialoger der to av hovedpersonene snakker sammen, og jeg som forfatter har latt leseren få vite hva begge tenker. Det funker dårlig. Leseren blir forvirret, og det blir ikke bra. Jeg har hatt scener der jeg har fulgt en person inn i scenen, og en annen person ut av den. Ikke bra. I tillegg har redaktøren min tatt tak i subplottet og sagt ganske rett ut at det fungerer ikke slik det står. Det bremser handlingen på steder der det er viktig at tempoet holdes oppe. Her må det gjøres så omfattende endringer at vi har valgt å la alle disse kapitlene ligge foreløpig, for så å ta dem for seg selv i neste gjennomgang.

Min fantastiske redaktør Monika Nordland Yndestad. Forfatteren av "Jentene fra baletten" og "Gapestokk". Foto: Bergen Bibliotek — Min fantastiske redaktør Monika Nordland Yndestad. Forfatteren av «Jentene fra baletten» og «Gapestokk». **Foto: Bergen Bibliotek**

I denne delen har jeg blant annet skrevet en helt ny start (som dere kan lese om dere vil nederst i blogginnlegget) ettersom den jeg hadde satte fokus på en person som ikke var hovedpersonen i historien. Det er jo strengt tatt en nybegynnerfeil, men slik er det … Samtidig, mens en leser og jobber gjennom for første gang ser en ting som ikke var så bra som en først trodde, og da går en gjerne inn og endrer disse. Men, det er viktig at en ikke gjør masse som redaktøren ikke har påpekt. Da får jo hun/han en helt ny roman å forholde seg til, og det er ikke meningen.

Når denne jobben er gjort går det omskrevne manuset tilbake til redaktøren. Første redigering er ferdig. Så leser redaktøren gjennom på nytt. I den delen setter en gjerne fokuset på noe nytt. Kanskje er det å kutte i tekst. For min kone sin del var det der fokuset lå i andre del. Hun måtte kutte hele kapitler og lange sekvenser for å øke tempoet og intensiteten i historien. (Hennes andre bok «Kledd naken» kommer 18.september) Jeg gruer meg litt til denne delen fordi jeg vet det er så mye. For eksempel så vet jeg at det fra side 80 til side 160 er nesten hundre sider med folk som går ut og inn av kontorer og babler sammen uten at det skjer en dritt. Slik kan vi ikke ha det. Den delen må komprimeres og/eller kuttes ellers tar leseren livet av seg i ren kjedsomhet. Kanskje må det legges inn nye spenningstopper her som ennå ikke er tenkt ut eller skrevet? Hvem vet? Lange meningsløse dialoger må bort. Er det ikke livsviktig for selve handlingen eller for karakterbyggingen, så skal det bort. Jeg vet for eksempel at jeg har en «skyggescene» der hovedpersonen min Viljar Ravn Gudmundsson skygger en mystisk person i gud vet hvor mange sider, og det er bare gjort for å forsterke mistanken mot denne personen. Har INGENTING med den egentlige handlingen å gjøre. Rimelig sikker på at den scenen er borte vekk når vi kommer til 1.februar. Men, det er ikke bare store kutt som gjøres. Også mindre. Jeg skrev for eksempel en halv side om hvordan politistasjonen i Haugesund så ut fra utsiden …. Helt unødvendig og ganske meningsløst. Det holder med en linje eller to.

I tredje, fjerde og kanskje femte runde mellom redaktør og forfatter begynner en å gå mer og mer ned i detaljer. Små setninger som må skrives om eller fjernes. Datoer som ikke stemmer. Tunge setninger som gjøres enklere. En finpusser og vrir på manuset helt til både redaktør og forfatter er fornøyd. Det som er litt viktig å tenke på i prosessen er at det likevel er DIN roman, ikke redaktørens. Det betyr at dersom dere er uenige om noe, så er det forfatteren som bestemmer. Jeg har allerede i første gjennomgang som jeg holder på med gitt beskjed til redaktøren om partier, setninger eller sekvenser jeg vil beholde slik de står. Kanskje forsvinner de senere, kanskje ikke. Det er jeg som avgjør det.

Det er dager en helst bare vil snu seg mot veggen, gråte en skvett, og glemme hele greia .... — *Det er dager en helst bare vil snu seg mot veggen, gråte en skvett, og glemme hele greia*

Når arbeidet med redaktør er ferdig sendes manuset til språkvasker. Han eller hun er et petimeter når det kommer til språk, og her rettes det i alle skrivefeil, tegnsettingsfeil, dårlige setninger osv.osv. Denne sendes tilbake til forfatteren, som da må gå gjennom romanen enda en gang. Nå med fokus på mikroplanet. Bittesmå detaljer som kan være forskjellen på om en utgivelse blir tatt seriøst eller ikke. Dette er pirkearbeid, og en tålmodighetsprøve. Her nytter det ikke å tenke pytt pytt … Her må du være våken når du jobber. Ved slutten av denne prosessen er arbeidet så godt som i boks for mange forfattere. Herfra tar forlaget seg av resten, men i noen forlag må forfatteren inn også etter brekking. (Å sette opp hver side som en bokside). Kikke på orddelinger, marger, luft mellom avsnitt og lignende. Skal en gjøre endringer nå, så må de være så små at brekkeren slipper å sette opp hele boken på nytt. Det betyr at en kan ikke plutselig komme på at en vil skrive inn et nytt avsnitt et sted eller stryke et annet.

Til slutt så tar de fleste gode forlag forfatteren med i arbeidet med omslag, design, baksidetekst, tekst på innbretter osv. Men, forfatteren kan ikke lenger KREVE så mye. En får være med, og en får komme med innspill, men det meste bestemmer forlaget. Vi har sett noen grusomme eksempler den siste tida på forlag som har latt forfatteren få bestemme design av omslag, der resultatet har vært så amatørmessig at en mister all lyst til å lese boka.

Så er det bare å vente på at suksessen eller fiaskoen skal slå inn. Uansett resultat. På lanseringsfesten er det forfatteren som er stjerna på scenen. I bakgrunnen står det kanskje en redaktørdame, en forlegger, en ombrekker, en designer og en salgskonsulent og smiler. De entrer ikke scenen. For dem er nesten all jobben gjort. Babyen er født, og må klare å stå på egne ben. Noen står fjellstøtt, mens andre går i rett i knestående eller sjangler seg videre med skadeskutte vinger.

Sånn … Ble du noe klokere? Iallfall et langt svar til alle dem som måtte tro at de får lov til å sniklese Maestro allerede nå. Jobben min er såvidt begynt. Vil du lese de ti første sidene av romanen min slik de fremstår i dag, så skal du få en sniktitt under her. Får du lyst til å lese resten av romanen når den kommer så sett deg opp på lista mi ved å trykke HER. Da får du den signert med personlig hilsen fra en dødssliten men lykkelig forfatter.

God JULi da folkens 🙂