Hafez al-Assad

Svenske Fares Fares og danske Nikolaj Lie Kaas i rollene som Hafez al-Assad og Carl Mørch
Svenske Fares Fares og danske Nikolaj Lie Kaas i rollene som Hafez al-Assad og Carl Mørch

Hafez Al-Assad traff meg som et godstog fra første stund i Jussi Adler Olsens Avdeling Q-debut «Kvinnen i buret«. Hans fantastisk naive troskyldighet er bare en maske, det skjønner vi nå. Under den ligger en skarpsindighet som ville fått Sherlock Holmes til å rødme. Likevel så er det alle hans ordspill med kameler, og hans stadige språklige misforståelser som skaper karakteren til noe helt spesielt. 

Jeg hadde enormt sansen for måten Assad framsto på i første bok om Avdeling Q. Vet ikke om jeg er like begeistret for den stadig mørkere versjonen av Assad som vi ser utvikle seg i de neste bøkene, men det ligger en forhistorie som ennå ikke er avdekket rundt Assads liv og gjerning. Det er spennende.

Hans ufrivillig morsomme kommentarer, og hans enfoldige naivisme var så morsom i «Kvinnen i buret» at jeg lo på meg både brokk og lumbago. Han kom ikke bare inn i boken som et friskt pust… Han kuppa heile driden! Vaskehjelpen som helt uten å spørre tar seg større og større friheter inne på Carl Mørchs nye kontor. Etterhvert tar han mer og mindre over hele etterforskningen iført en dobørste i venstrehånda, og en kopp rykende fersk (og kvalmende søt) urtete i den høyre ;).

Hans gebrokne dansk fører ustanselig til misforståelser og morsomheter. Likevel er han alltid like blid og glad. Tar alt som skjer med et smittende godt humør. En naiv og barnslig stå-på vilje som er som et fly-krasj i møte med den mutte, gretne og svært så bedagelige etterforskningslederen Carl Mørch. Jeg skrev dette om Assad etter å ha lest første bok i serien i november:

Assad er uten sidestykke den herligste romanfigur jeg noen gang har møtt på. Full av et misunnelsesverdig godt humør, positiv innstilling, verbale anekdoter, enfoldig naivisme, finurlige påfunn og treffende replikker, framstår han som den mest utrolige hjelper en krimhelt noensinne har hatt. Assad overrasker i hver eneste scene. Han er altså vaskehjelpen som gradvis blir politimannens umistelige høyre hånd, høyre fot og høyre hjernehalvdel.

Sammen er de Avdeling Q. Et umake par som i  utgangspunktet  er fullstendig ute av stand til å løse noe som helst. Men, som du sikkert allerede skjønner så er det  det de faktisk gjør.

Jeg merker meg at i den pågående filmatiseringen av «Kvinnen i buret» så har regissøren og manusforfatteren bestemt seg for å gjøre Assad til en mer normal politiassistent fra starten av. TABBE!!!! Gjør de det blir Assad bare seriens «innvandreralibi» og ikke noe mer. Den mørke innvandrerpolitimannen som skal hjelpe den hvite og flinke etterforskningslederen. Blæh! Nei, Assad hadde fortjent bedre enn som så.

De som fikk med seg Jussi Adler Olsens intervju med Bokprogrammet i fjor vår lærte også at samtlige karakterer i serien er planlagt et livsløp for over 10 bøker. De utvikler seg og forandrer seg. Allerede nå etter fjerde bok ser vi en langt mørkere, mindre humoristisk versjon av Assad. Mer voldelig, mer fordomsfull og langt mer usympatisk på alle måter. Jeg kunne tenkt meg å gi Jussi Adler Olsen to tette og ei badehette for å gjøre dette, men må vel bare finne meg i at min Assad først og fremst lyser i Kvinnen i buret. Trist men sant!

Her er et lite utdrag fra et intervju Jussi Adler Olsen gjorde med det amerikanske tidsskriftet «Shelf awarness«, der han svarer på hvilke tanker han har rundt karakteren Hafez al-Assad:

Assads historie er et af Afdeling Q’s bærende og mest hemmelighedsfulde elementer. Han opstod af en enkelt sætning, som min gode ven og oversætter Steve Schein gav mig en dag, hvor jeg ringede ham op og erklærede, at jeg savnede ham, og at jeg tænkte på ham meget ofte. Hvorpå han svarede: “Hey Jussi, that’s fantastic. Two souls in one mind. I am ALSO always thinking of me.”

Gennem denne enkle sætning opbyggede jeg den skæve figur Assad. Han er som Don Quixotes sidekick Sancho Panza, levende og vital og fuld af krumspring og den, der sætter en historie i gang. Samarbejdet imellem Carl og Assad kan tolkes som Sherlock Holmes’ og Dr. Watsons, men helt Watson er Assad nu ikke. Assad er den unikke rengøringsmand, der går Carl til hånde og virker enfoldig, men i virkeligheden rummer stor humor og intelligens og hertil politiefterforskningsmæssige egenskaber i en grad, vi ellers ikke regnede med at møde. Assad er skabt til at være Carls katalysator. Han er ham, der kan få denne dovne, arbejdstrætte overordnede efterforsker til at interessere sig for sit job og sine omgivelser. Og samtidig er Assad et lysende eksempel på en indvandrer, der er ligeværdig, mindst lige så godt uddannet som en selv og ikke det mindste bange for, at forskellige kulturer arbejder side om side. Assads lange historie, som udvikles gennem de mange romaner, er mindst lige så spændende, grum og uforudsigelig som Carls.
Bare vent!

Her er bøkene der du kan lese om Hafez Al-Assad. Linkene viser til min omtale:

Kvinnen i buret

 

Kvinnen i buret

 

 

 

Fasandreperne

 

Fasandreperne

 

 

 

Flaskepost fra P

 

Flaskepost fra P

 

 

 

Journal 64

 

Journal 64

 

 

 

Aschehoug_AdlerOlsen_Marcoeffekten_omslag.eps

 

Marco-Effekten

En litt annerledes Januar …

Velkommen til mitt lille møte med bøkenes verden....
Velkommen til mitt lille møte med bøkenes verden….

En mørk isrose speiler meg som et Marekors i stuevinduet. Får meg til å framstå som et sprukket kar. Fra ventilen øverst kjennes en isende trekk som kryper inn i kroppen. En hutrende bevegelse med skuldrene. Pleddet litt tettere rundt midjen. Koppen på bordet har livgivende dråper av varm melk med honning, og jeg omslutter den med Rene hender. Ikke for å drikke av Edens flytende elver, men for å snike til meg varmen fra koppen.

Januar er kald. Ute knasprer det i rimfrost under beina til naboen, mens han begjærlig smugrøyker i le for nordavind og nysgjerrige unger. Julesangene har hilst til lua og sagt farvel. Tilbake står bare tomheten etterpå. Tomheten etter alle trolldeignissene som studerte meg fra kaminen. Tomheten etter det lysende treet som ga fra seg en imaginær varme i kroken. Tomheten etter juleglad familielatter som  ligger igjen som et ekko i tause vegger. Tomheten i magen etter julemåltider som for lengst er fortært, og som kun ligger igjen som en fettreserve rundt linningen. Tilbake står januar naken med mørke isroser i vinduene og tause smugrøykende naboer. Kald. Ubeskyttet. Hustrig.

Januar er mørkets måned. Korte dager som har hastverk med å bli natt. Selv ildens lys fra peisvinduet klarer ikke skyve bort det kvelende sorte. Som en Flaskepost fra Passerte tider så  suger mørket både krefter og livsvilje fra sjelen og spytter det ut under dundynene i nattens ensomme maratonløp mot dagen. Holder deg nede når du må opp. Telen sitter meterdyp i gulvbelegget og stjeler varme fra bare føtter i morgenmørket. Litervis med beksvart kaffe akkompagnerer morgenmørket i en langsom engelsk vals, og tiner frosne tær. Mens Blodtåken siver forbi samles kroppen  i en sittende fosterstilling under ulltepper.

Utenfor hyler januarkulingen og dobler de effektive kalde blå. River og sliter i skrantne levegger, blafrende presenninger og i den røykende naboen. Mens mørket fremdeles holder en dirrende hånd over en gråblek soloppgang stikker jeg den kalde nesen fram fra pleddet. Lar varmen fra rykende melk med honning spre seg fra hendene og kikker ut på den blå timen. Dette er Vredens tid, blir det sagt, men jeg kjenner kun innhul angstfull kulde som har satt seg fast i knoklene.

Kattens intstinktive trang til narsissistisk selvtilfredshet får ham til å krype nærmere flammene fra peisen. Da solens første januarstråler når frem til meg gjør jeg det samme. Lar kattepelsen, peisvarmen og ullpleddet varme meg opp mens jeg smiler lurt til Allans finurlige betraktninger i Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant. Når Allan kom seg over Himalaya på egenhånd så burde jo jeg komme meg gjennom januar uten varige men. Katten maler, solen skinner, og en ny og litt lengre dag enn i går har jaget mørket vekk for en stakket stund.

Adler Olsens beste flaskepost (fra P)

Flaskepost fra PFlaskepost fra P er den tredje boken fra dansken Jussi Adler Olsen om Avdeling Q.  Jeg har strødd om meg med superlativer om de to foregående bøkene «Kvinnen i buret» og «Fasandreperne«, men også vært kritisk til en del, og da spesielt om Fasandreperne. Ta det med ro … Selv mestere trenger et hvileskjær i ny og ne. Flaskepost fra P er den beste boken i serien så langt.

Jeg var redd for at Avdeling Q-serien skulle gå i oppfølgerfella. Der første bok er genial, andre bok klart svakere, og derifra og ut latterlig uinteressant. Heldigvis tok jeg grundig feil. Det var med et stort smil om munnen (og en anelse blodskutte øyne) at jeg avsluttet boken natt til 1.januar. Måtte lese ferdig, og klokken ble fem på morgenen …

Plottet i Flaskepost fra P er adskillig mer intrikat og forseggjort enn de foregående to bøkene. Spenningen er fortettet, cliffhangerne er flere, antagonisten mer troverdig og drivet er bedre. Det virker som om Adler Olsen har brukt mer tid på planleggingsfasen i arbeidet med denne boken.

Vi møter igjen vår kjære venn politietterforsker Carl Mørch ,og hans finurlige og gåtefulle medhjelper Assad. Sammen utgjør de et umake par som på sett og vis utfyller hverandres svake sider. Den gamle saken som blir plukket fram denne gangen er en gammel flaskepost som er sendt til dem fra Skottland. Flaskeposten er omtrent uleselig, men det framgår at det er noen som trygler om hjelp. Første tredjedel av boka er fokusert rundt mysteriet med flaskeposten, og den gradvise oppklaringen av hva som står i brevet. Den neste tredjedelen følger vi antagonisten og hans ofre mye tettere, og denne delen er så nervepirrende at jeg tidvis skalv på hendene mens jeg trykket fram sidene på iphonen. Den siste tredjedelen handler naturlig nok om veien fram mot oppklaringen.

jussi-adler-olsenMysteriet med flaskeposten var i seg selv såpass interessant å følge at de første hundre sidene gled lett. Jeg irriterte meg tidvis over at karakterene  ikke utvikler seg i den retningen jeg skulle ønsket, og subplottene rundt Mørch og Assads privatliv går heller treigt, og er uinteressante. Litt blodfattig på privatfronten med andre ord. Når så historien etterhvert gled inn i fasen der vi følger morderen og de ofrene som krysser hans vei, ja så er boken så spennende at jeg vil fraråde personer med dårlig hjerte å lese. Det samme kan for så vidt sies om avslutningen. Tempoet øker og øker mot slutten, og man blir faktisk svett (hæ …? Er det bare jeg som har det slik med spennende bøker???)

I mine to tidligere omtaler har jeg påpekt at oversetteren har gjort en heller slett jobb. Svært ofte bærer både setningsstruktur, ordvalg, og dialoger preg av manglende eller mangelfull oversetting. Dette er det etter min mening svakt av forlaget å ikke klare å fange opp. Det er greit at vi nordmenn leser dansk uten særlige vansker, men når boken er oversatt, ja så regner vi jo med at det er lagt ned arbeid i dette.

Heldigvis er dette så spennende lesing at vi gir litt bæng i oversettelsesproblemene. Flaskepost fra P er en av de mest spennende bøkene jeg har lest på lang tid, kun overgått av Aslak Nores «En norsk spion» Gleder meg skikkelig til å ta fatt på «Journal 64«, men nå innvilger jeg meg selv en Jussi-fri måned for å få lest litt Harry Hole. Tenk dere Harry Hole og Carl Mørch i samme bok. DET hadde blitt show det 😉