Stikkord: Fjellberghavn

Skriver seg inn i toppsjiktet

BlodskriftDe som følger bloggen min  vet at jeg har flere forfattere jeg er i ferd med å lese meg opp på. En av dem er Jørgen Jæger. I hans fjerde krimroman om Ole Vik, Blodskrift, skriver han seg definitivt inn blant de beste norske. Plott, spenning, driv og karakterer tar alle et kraftig byks i riktig retning i denne boken. For å si det slik … Fjellberghavn er ingen idyll lengre, og Ole Vik langt mer enn en godmodig, brummende og koselig lensmann. I Blodskrift revner jomfruhinnen, og begrepet «kosekrim» er en saga blott.

Det er en fryd å lese Jægers fjerde bok fra lille Fjellberghavn. Det er helt tydelig at han har vokst som forfatter gjennom bøkene han har skrevet, og her løsner det skikkelig. Det er lett å dra en parallell til Frode Eie Larsen som gjør det samme kvantespranget med sin fjerde bok «Du skal lide«. Vi har sett det samme trekket hos flere av våre kjære og kjente navn. Jan Erik Fjell tok et syvmilssteg med sin tredje bok «Hevneren» i fjor. Jo Nesbø måtte sende Harry Hole til Oslo med «Rødstrupe» før han fikk skikkelig fart på karakteren. Jørn Lier Horst skriver gnistrende krim, men trengte også noen bøker før det smalt skikkelig med «Den eneste ene«. Nå skjønner jeg hva en del folk mener når de sier at ingen skriver så spennende bøker som Jæger.

I Blodskrift har Jørgen Jæger tatt utgangspunkt i et plott som bygger rundt trusselbrev hans egen far mottok på sekstitallet, og tenkt tanken :»Hva kunne skjedd dersom det hadde blitt gjort alvor av truslene?» Bygdas kjære tannlege blir regelrett henrettet med et velplassert nakkeskudd i starten av boka. En heseblesende jakt på drapsmannen starter, og allerede der skjønner jeg at Jæger har noe nytt på gang. Det er røffere, tøffere og mye mer fart enn det jeg kunne se i forrige bok, Dødssymfoni. Handlingen er fortettet, karakterene skarpere, volden mer utagerende og twistene kommer som knyttneveslag. Ganske snart står lensmannsgården i fyr og flamme, og Ole Vik er i begivenhetenes sentrum.

En rekke trusselbrev til tannlegen og til bygdas lege kommer raskt for en dag, og snart mottar Vik selv lignende trusler. En voldsom terror herjer bygda, og det hele ser ut til å ende i en voldsom katastrofe. De første 100 sidene har et så voldsomt tempo at det var en umulighet å gjøre noe som helst annet enn å lese. Jeg frydet meg over å se hvordan Jæger effektivt kvittet seg med tidligere bøkers svakheter med små enkle grep. Den karikerte politimesteren fra de tre første bøkene forsvinner med et pennestrøk. Vi vil aldri savne han. Erstatningen er et levende menneske av kjøtt og blod som vi tror på. Det uskyldige og litt veike preget som Viks faste assistent Cecilie Hopen har hatt over seg bok 1 og 2 er erstattet med en robust og handlingskraftig polititjenestekvinne. Også hun langt mer troverdig. Naiviteten er borte samtidig som sårbarheten etter overgrepet ligger der som en verkebyll. Vik selv framstår som langt mer hardbarket og myndig. En mann som tør å stå for det han tror på, og som er i stand til å lede en krevende etterforskning med stø hånd.

Alt dette er utvilsomt bevisste trekk fra forfatterens hånd. Drap og vold er selvsagt ikke hjemmekoselige begivenheter som kan eller bør romantiseres. Det forstår alle, men her har Jæger tatt konsekvensen av dette faktum, og derfor dratt en riktig slutning. En drapsetterforskning kan heller ikke være et koselig lite puslespill der en tusler rundt og snakker med folk i all fortrolighet over en kopp kaffe og berlinerboller. Det er ramme alvor. Det er blodig, og det er skittent.

I tillegg til dette har altså forfatteren tatt grep med plottingen. Både twister og løsning er langt mer utspekulert og komplekst i denne boka. Trådene henger nøye sammen, og selv om jeg avslørte drapsmannen tidlig, så var det langt mer uforutsigbart i denne boka enn det jeg har sett tidligere. Borte er også de litt naive trekkene med den overflinke sauehunden som finner det avgjørende sporet, eller folk som handler på tvers av all rimelig logikk. Birk har fremdeles en viktig rolle, men den er mer dempet og langt mer troverdig. De interne maktkampene og beslutningsprosessene i politietaten også betydelig mer i tråd med det jeg håper er virkeligheten.

Jeg har kost meg skikkelig med Jørgen Jægers tre første bøker, rett og slett fordi Jørgen skriver strålende, og jeg hadde sansen for snille, gode Ole Vik. Men, nå ser jeg konturene av noe helt annet. Blodskrift var rett og slett vanvittig spennende krim i høyt tempo, og med nok twister og U-svinger til at jeg ble sendt ut på en uforutsigbar reise. En reise til mørkere sinn, mer dyptgående kriminelle handlinger, og et Fjellberghavn som mister jomfrudommen en gang for alle. BRAVO!

Her er mine anmeldelser av Jægers første tre bøker om Ole Vik.

1. Skyggejakten

2. Kameleonene

3. Dødssymfoni

En dødssymfoni uten skikkelig finale

DødssymfoniJørgen Jæger har etablert seg i norgestoppen som krimforfatter. Det har han ikke minst bevist gjennom sin siste roman Ridderkorset som har vært en bestselger for juritzen forlag. Jeg og lensmann Ole Vik har etter hvert blitt gode litterære kompiser i og med at jeg har satt meg som mål å bli ferdig med hele Jørgen Jægers bibliografi i løpet av 2014. Hans tredje bok «Dødssymfoni» var for meg personlig en nedtur etter å ha lest hans forrige bok «Kameleonene«. Jeg vil prøve å peke på hvorfor.

Jeg har lest Jægers tre første krimromaner om Ole Vik. Jeg ser at han språklig sett bare blir bedre og bedre for hver bok. Han er mye mer bevisst på hva som skal males ut og hva som skal knappes inn. Jeg ser også at han er blitt langt mer stødig i bruk av litterære virkemidler. Likevel ble hans tredje bok altså et lite skritt i feil retning. For meg ble plottet (altså mysteriet og oppklaringen av dette) alt for opplagt i Dødssymfoni. Jeg hadde omtrent halvparten igjen av boka da jeg visste nøyaktig hva som hadde skjedd, og hvordan dette ville ende. I tillegg var altså forbryteren den første jeg gjettet på at det var. Det var før det var gått 70 sider. Nå kan det jo hende at det er jeg som er genial. Jeg ser så absolutt ikke bort ifra det  😉 , men sannsynligheten for at andre genier tenker slik som meg er faretruende stor, og da mister maestroen sitt publikum.

Det er svært vanskelig å komme med konstruktiv kritikk uten å røpe store deler av handlingen, i alle fall når det kommer til at det er selve plottet som mangler noe vesentlig. Jeg vil likevel prøve her. Det som skal være den store twisten og overraskelsen til slutt er alt for innlysende. Løsningen ligger helt oppe i dagen, og har gjort det lenge når slutten først kommer. Allerede ved det første avhøret av den hovedmistenkte så sier han en ting som gjør at jeg tenker «aha!». Han er påståelig og sta på noe som han har observert fra sitt stuevindu, og som virker fullstendig urimelig i hans situasjon å stå fast på. Da må det være noe i det han så som var riktig. Der og da forsto jeg resten av handlingen, og det er jo ikke et pluss i en bok som helst skal være spennende til siste slutt.

Boken hadde dessuten etter min mening kun to virkelige kandidater til «bad-boy-prisen». Når så absolutt alle bevis vender seg mot den ene av dem. Klare og fellende beviser til og med, ja da forstår krimleseren at «han er det i hvert fall ikke». Da var det bare en kandidat igjen, og det stemte på en prikk. Det hele ble med andre ord for opplagt. Allerede ved første undersøkelse i huset forstår vi at det er noe galt med den ene mistenkte sine forklaringer, og resten av boken blir derfor bare en langsom og omstendelig opprulling av hva som har skjedd og hvorfor.

I første bok «Skyggejakten» lurte Jæger meg trill rundt med twisten mot slutten. Jeg bommet grovt på morderen. Det var gøy! I den andre boken «Kameleonene» var tempoet høyt og dramaet intenst. De vi var mest glade i befant seg svevende mellom liv og død. Jeg leste den med hjertet i halsen. Det var gøy! Denne gangen klarte ikke Jæger det samme dessverre. Tempoet var skrudd kraftig ned igjen, og selv om forbrytelsene var gåtefulle og intrikat satt sammen, så var gjerningsmannen alt for opplagt. Det var ikke gøy!

Likevel så koste jeg meg med boken. Ikke minst fordi jeg er blitt uendelig glad i de sterke og sympatiske karakterene til Jørgen Jæger. Subplottet med Cecilie Hopens dramatiske opplevelse var det som drev meg gjennom sidene. Den var sterk, ekte og engasjerende. Kunne utmerket godt fungert som hovedplott. Litt synd at den ble løst slik som den ble inne på Kvammens kontor. Den scenen var etter min mening ikke troverdig. Jeg tror ikke politifolk går til slike skritt. Mulig jeg tar feil, og at den indre justisen fungerer slik, men jeg tror og håper ikke det stemmer. Ellers så synes jeg som sagt at miljøet og karakterene i Fjellberghavn er fantastiske. Jæger skriver troverdig og med hjertet i hånda når han beskriver den lille bygdas nære relasjoner, og de som bor og lever på sånne steder.

Jeg er ikke skremt, og gleder meg skikkelig til neste bok som er «Blodskrift«. Lensmann Ole Vik og hans kollegaer har krøpet inn under huden på meg, og funnet et sted inni mitt kriminelle hjerte. Det skal mer til enn en skarve dødssymfoni for å stanse det hjertet.

Jæger legger inn et ekstra gir

kameleoneneKameleonene er Jørgen Jægers andre bok om lensmann Ole Vik og hans stab på lensmannskontoret i vestlandsbygda Fjellberghavn. Den markerer et skifte i skrivestil fra Jæger, men om dette er noe som kun gjelder denne ene utgivelsen, eller om det er et vedvarende trekk gjenstår å se. I Kameleonene er scenene kjappere, replikkene kortere, språket mindre omstendelig og dramaturgien speedet opp flere hakk.

Det er ingen tvil om at dette er bevisste valg av forfatteren. Jeg omtalte hans første bok «Skyggejakten» som en kosekrim, med alt det som det innebærer. Langsomme, vedvarende scener. Lange monologer og dialoger. Lite action, og bittelitt Kardemomme By. Litt i stil og form som «Mord og Mysterier» på TV2. Ukomplisert og enkelt, men skikkelig koselig lesning fra begynnelse til slutt.

Kameleonene bryter med denne formen fra første kapittel av. Lensmannen kastes hodestups inn i et bankran, et mord og en kidnapping i en og samme scene. I den påfølgende blir han selv livstruende skadet i en biljakt, mens kjæresten er gisselet til bankraneren, en bankraner fullstendig uten skrupler. Det er et heseblesende tempo de første 50 sidene av boka, og han bruker alle virkemidler som finnes i oppskriftsboka for krim og thrillere. For de av oss som hadde forventninger etter å ha lest den første boka så er dette et hamskifte som kommer litt bardus.

Så kan en spørre seg om dette var et riktig trekk av Jæger. Ja, på en måte så er det jo det. Vi lever ikke på 70-tallet lengre, og den moderne krimleseren forventer kanskje et større driv enn det «Skyggejakten» kunne skilte med. «Kameleonene» er langt mer moderne i stil og form, og den engasjerer adrenalinkjertlene hos leseren i langt høyere grad. Et såpass rolig tempo som første bok la opp til krever svært intrikate og gode mysterier. Det krever også enormt mye innsikt i faktisk politiarbeid ettersom mye av spenningen ligger i selve etterforskningen. Jørn Lier Horst klarer dette kunststykket i bok etter bok. Det er ikke like sikkert Jørgen Jæger ville klart det samme.

Et høyt tempo er likevel ikke nok alene. Det kreves en god historie, et gåtefullt plott og sterke karakterer som utvikler seg. Jæger mestrer heldigvis dette godt, og derfor blir Kameleonene en spennende bok. Han har likevel gjort et par feilgrep etter min mening. Grep som gjør at jeg faller litt ut, og ikke klarer å opprettholde engasjementet hele veien gjennom. I Kameleonene har han valgt å samkjøre etterforskningen med lensmannskontoret i Borg. Det betyr at vi blir presentert for en hel rekke nye sentrale karakterer. i tillegg er det en hel flokk med folk som er involvert i det som skjer. Ved bankranene, på et motell i Borg, under kidnappingen, i sykehistoriene, i dop-miljøet i Borg og på politistasjonen i Borg og i Fjellberghavn. Alt i alt en hel skokk med karakterer. som om det ikke er nok så opererer en rekke av antagonistene også med dekknavn. Dette ble etterhvert svært forvirrende for meg. Det ble mange tanker ala: «Hvem faen var Bjørn igjen? Var det han som…? Nei …. »

Mange subplott er også med på å gjøre det hele litt diffust for meg. Jeg mener og tror at Kameleonene ville hatt gått av å slanke seg litt. Det gapes over litt for mye litt for fort. Samtidig så tror jeg det var en nødvendighet fra Jæger sin side å guffe opp tempoet litt. Gjøre Ole Vik litt mer robust, og litt mindre kosebamse. Jeg likte den biten. Etterhvert som bøkene skrir frem så regner jeg også med at jeg får bedre kontroll på persongalleriet til Jæger. Han er noe helt spesielt innen norsk krim. En som byr på noe særegent og annerledes. En som skriver krim med hjertet i hånda. Han gir oss et helt lokalsamfunn som nå begynner å ta form, og en hel rekke karakterer som skiller seg ut og som gir liv og spenning til historiene som utfolder seg.

Konklusjonen er enkel: Det var på tide å gi gass Jørgen, men her gikk det kanskje litt vel fort i svingen?