Stikkord: finansthriller

Januar 2014. En forfatter slår seg ned, og vi prater om løst og fast. Om livet, om bøkene og karakterene. For folk flest et ukjent fjes i mengden. For oss norske krimnerder en av de mest spennende nye stemmene vi har. Praten går uanstrengt. Latteren sitter løst. Det virker nesten som om vi er gamle venner, men det er vi ikke. Vi har bare felles bekjente. Eveline Enger og Jack Larsen. Jeg har møtt dem to ganger mellom stive permer. Han har ført dem i pennen. Møt Ulrik Høisæther.

Ulrik er, som sagt, en hyggelig mann med godt humør og mye på hjertet. Det vil si helt til jeg begår mitt livs tabbe, og benevner vår felles venn Jack med engelsk tonasjon. Jeg kan nesten se navnefaren mørkne i blikket og bli stiv i masken.

Det er Jack med A, ikke med Æ slik de fleste tror.

Dårlig research, og timing, fra min side. Tordenværet stryker heldigvis forbi raskere enn vår nye kulturminister kutter millioner til bibliotekene. Vi kunne sikkert snakket lenge om dette, men gjør det altså ikke. Enkelte stridsøkser gjør seg best under seks fot med jord. Ulrik Høisæther er en tvers gjennom trivelig mann, og det finnes langt hyggeligere ting å snakke om enn tonasjon. Bøker for eksempel. Forfatterskap. Hemmeligheten bak et godt synopsis. En pill råtten finansverden. Inspirasjon. Skriveglede … You name it, I`ll write it… Så la oss like godt starte med begynnelsen.

Det er egentlig ikke så lett å peke på hvor det hele startet, sier forfatteren bak de to finansthrillerne «Pokerfjes» og «Rene hender». – Det vil si, jeg vet jo godt hvordan jeg endte opp som krimforfatter, men det var en kronglete vei å gå før jeg havnet der.

Han tar seg en pause. Leter etter ordene. Forhåpentligvis de rette. Når han først begynner å fortelle så er det en merkverdig historie som åpner seg:

Jeg hadde ingen planer om å bli krimforfatter, jeg fikk beskjed fra Tiden Norsk Forlag om at jeg burde bli det. Jeg husker godt at jeg var hentet inn til dem for å snakke om en novellesamling som jeg hadde håp om å få utgitt. Den var et resultat av en bråte med refuseringer av andre manuskripter. Det viste seg imidlertid at Tiden ikke var interessert i mine noveller. De ville heller at jeg skulle skrive krim for dem.

Ulrik Høisæther forteller videre om hvordan dette påvirket ham og veien videre. I starten slo han tanken fra seg, men etter hvert begynte det lille frøet som var sådd av forlaget å spire i hjernen hans. Tanken på å bli krimforfatter var ikke bare en absurd idè fra forlagsfolk som måtte ha røykt mer enn sokkene sine kvelden i forveien lengre. Det var en realitet. En mulighet. I starten bare et slags fata morgana i det fjerne. En luftspeiling. Etter hvert noe mer håndfast. Ulrik slo til, og arbeidet med det som skulle bli hans debutroman «Pokerfjes» kunne starte.

I motsetning til de fleste andre debutanter så hadde jeg altså redaktørhjelp fra starten av. Forlaget var med meg i prosessen hele veien. Kom med gode ideer og innspill. Vi hadde planleggingsmøter og diskusjoner, men det ville ikke løsne skikkelig. Problemet var at de ønsket at jeg skulle ha en plan. Lage en synopsis som jeg kunne følge i skrivingen. For meg funket ikke dette, og de forsto omsider at de måtte slippe meg ut av redet på egenhånd. Bare skriv, sa de … Og da kom ordene til meg.

Han forteller om inspirasjonsskriving og skriveglede. At historier blir til, og ting utvikler seg mens man skriver. I prosessen. «Cowboyskriving» kalte forfatteren Ernest Hemingway dette fenomenet. Ulrik sier han flere ganger har overrasket seg selv med hva han finner på mens tastaturet klaprer av gårde. Før en vet ordet av det har en karakter blitt drept eller en skurk blitt til helt. For Høisæther så er det dette som gjør skrivingen så inspirerende.

Det er da, i de øyeblikkene, jeg er på mitt mest kreative. Da fyker fingrene over tastaturet helt av seg selv. Likevel ser jeg etter hvert verdien av en god plan. Min andre bok «Rene hender» er langt mer beregnende og kalkulert enn det «Pokerfjes» var. Jeg har lært meg å jobbe mye mer bevisst med plotting, handling og karakterbygging nå, sier han.

Akkurat i disse dager er det ingenting nytt som er ferdigstilt fra forfatterens hånd, og alle sonemerker tyder på at 2014 blir et Ulrikfritt krimår. Det betyr ikke at han har møtt den berømmelige skriveveggen. Tvert imot så jobber han nå med to ulike prosjekter. Begge i planleggingsfasen som han i en ironisk verden altså elsker…

Ja, det er jo en ny Eveline Enger-krim som har begynt å spinne seg ut i hjernebarken. Det er det, men foreløpig vet jeg nesten like lite selv om hvordan det står til med Eveline og Jack som det mine lesere gjør. Det som jeg imidlertid jobber mest med om dagen er en annen krim. En frittstående krim uten mine to faste følgesvenner. Det var en idè som helt plutselig kom over meg, og den historien var så god at jeg tenkte fra første sekund at dette måtte bli en krimhistorie.

Vi seriekrimelskere får jo noia, kneskjelv og kols-hoste når krimforfattere finner på å skrive selvstendige krimhistorier utenfor serien. Jeeezz… Hva er pointet med det liksom? Da tar det jo bare ekstremt mye lengre tid til vi får møte våre bestevenner igjen. Rent personlig kunne jeg tenkt meg å vri hodet om på Jo Nesbø for eksempel. En Nesbø uten Harry H er like gøy som å se «Mord og Mysterier» uten John Nettles i hovedrollen som Inspector Barnaby. Ulrik Høisæther lar seg ikke berøre av mine spastiske protester.

He he … Ja, jeg ser jo problemstillingen, og tro meg … Vi seriekrimforfattere prøver alltid å se om den gode historien på en eller annen måte kan dreies inn i vårt vante persongalleri, men denne historien gjør altså ikke det. Det hadde blitt umulig.

Jeg later som om jeg finner meg i de latterlige bortforklaringene hans, og pensler ham heller inn på karakterene. Vennene våre. De vi begge kjenner så godt. Bøkenes protagonist, Eveline Enger, ble faktisk født på et møtebord i en finansbedrift. Ikke rart hun har talent for raske cash og sans for fyrer i hvit snipp. Eveline Enger er intet mindre enn Ulrik Høisæthers lille snev av et samfunnsopprør. Hans personlige parole i kvinnesakskampen. Riktignok har hun både intimbarbering, G-string og lipgloss på repertoaret (i alle fall i mitt hode), men likevel er hun altså Høisæthers høyt elskede likestillingsalibi. Han er imidlertid ikke like radikal i sine egne betraktninger rundt henne.

Eveline var et resultat av et møte jeg var på i en finansbedrift. På dette møtet gikk praten rundt at vi skulle få inn en kvinne i styret (!) , og dette ble det harselert så mye med rundt bordet at jeg i ettertid priste meg lykkelig at jeg ikke var kvinne i et slikt miljø. Det måtte være beintøft, tenkte jeg. I samme øyeblikk dukket Eveline Enger opp i hodet mitt. En sterk, ung, dyktig og målbevisst kvinne i selskap med utallige menn. Menn med penger. Menn med makt. Menn med posisjoner til å utøve sin makt.

Eveline Enger er Ulrik Høisæthers fremste karakter. Det er henne vi følger tettest, og det er gjennom hennes posisjon innen bank og finans at vi møter de blodige historiene som lukter både krutt, død og store penger. Hun er ung, vakker, fremgangsrik og uredd. Det er fasaden. I virkeligheten er hun langt fra noen usårbar catwoman. Alvorlig spillegalskap og en mørk forhistorie preger henne i alt hun gjør. Jack Larsen (med A) er på mange måter hennes rake motstykke. En gammel, omplassert, rufsete politimann med et dårlig rykte. Men, på innsiden er han en edel sjel og en rettskaffen mann som en kan stole på i ett og alt. Han er Evelines forsvunne far sin beste venn, og inntar dermed en slags brokete farsrolle i første roman. En genial etterforsker som har mistet både navn og rykte, og som av den grunn har blitt bortplassert til økokrim for å gjøre minst mulig skade på politiets gode navn og rykte:

Jack er en type som i de fleste tilfeller ville fått sparken, men så er det en eller annen oppover i systemet som har forbarmet seg over ham, og sørget for å stue ham bort i en krok så han ikke skulle gå til hundene. Eveline derimot slåss seg fram i et maskulint miljø der det stort sett ikke er rom for kvinner som ikke har baller, men som beviser sin dyktighet og teft gjennom gode resultater og ukuelig arbeidsinnsats gang på gang. Sammen med kvinnelist, forførende sexappeal, og en god dose pokertaktikk kommer hun seg opp og fram i hierarkiet

Handlingen i de to bøkene er tatt fra den norske finansverdenen, og jeg påpeker i mine anmeldelser av «Pokerfjes» og «Rene hender» at Ulrik Høisæther har mange likhetstrekk med Tom Kristensen.

Ja jeg ser du gjør det, og det er vel ikke helt tilfeldig. Jeg er jo finansmann selv, og det var naturlig for meg å skrive fra et miljø jeg kjenner godt. Det jeg merket meg var at det ikke var så mange forfattere i Norge som skrev finanskrim, og jeg hadde et håp om å kunne dekke litt av det hullet med mine bøker.

Høisæther avviser imidlertid at det er en nær sammenheng mellom romanene hans og den egentlige virkeligheten der ute.

Jeg skriver jo fiksjon. Dette er ikke faktabøker om tilstanden innen det norske finansmiljøet. Det finnes ingen ekte navn og personer her. Det jeg derimot er svært opptatt av er at jeg ønsker å skrive om hendelser som godt kunne skjedd. Det vil ikke være helt utrolig om en og annen finanstopp ble tatt av dage for å gjøre plass til noen griske hender eller for å holde en og annen hemmelighet skjult. Miljøet er på mange måter gjenkjennbart.

Forfatteren flirer litt når han etterpå forteller om kollegaer som påpeker at «den festen du skrev om i boka, den var jo faktisk ganske gøy». Slik er det nok for de fleste som skriver skjønnlitteratur. En henter litt her og litt der. The names have been changed to protect the innocent.

Høisæther skiller seg likevel ut. I motsetning til flere av sine forfatterkollegaer så har han ikke noen uttalt drøm av å kunne leve av forfatterskapet alene.

Nei, det tror jeg ikke er så sunt. Det var vel en eller annen forfatter som sa noe om det en gang. Når en går over fra å ønske å skrive til å måtte skrive så forsvinner også den gløden som gjorde deg til en god skribent. Jeg sjonglerer selvsagt mye rundt på min fritid for å finne plass og ro til å få skrive, men jeg trives såpass godt som finansmann at det å kutte ut jobb til fordel for skriving på heltid trolig ville blitt en gedigen nedtur.

Så får det heller våge seg at vi andre dermed må vente enda litt lenger på å få møte våre venner Eveline og Jack igjen. I mellomtiden kan vi lese hans novellebidrag i årets krimnovellesamlinger fra juritzen og LIV, eller kanskje vi får vi øve oss på tonasjonen enn så lenge? Det var Jack med A, var det ikke …?