Et pokerfjes med rene hender

Januar 2014. En forfatter slår seg ned, og vi prater om løst og fast. Om livet, om bøkene og karakterene. For folk flest et ukjent fjes i mengden. For oss norske krimnerder en av de mest spennende nye stemmene vi har. Praten går uanstrengt. Latteren sitter løst. Det virker nesten som om vi er gamle venner, men det er vi ikke. Vi har bare felles bekjente. Eveline Enger og Jack Larsen. Jeg har møtt dem to ganger mellom stive permer. Han har ført dem i pennen. Møt Ulrik Høisæther.

Månedsportrettet for januar er Ulrik Høisæther. (Foto: Linnea Syversen)
Månedsportrettet for januar er Ulrik Høisæther.
(Foto: Linnea Syversen)

Ulrik er, som sagt, en hyggelig mann med godt humør og mye på hjertet. Det vil si helt til jeg begår mitt livs tabbe, og benevner vår felles venn Jack med engelsk tonasjon. Jeg kan nesten se navnefaren mørkne i blikket og bli stiv i masken.

Det er Jack med A, ikke med Æ slik de fleste tror.

Dårlig research, og timing, fra min side. Tordenværet stryker heldigvis forbi raskere enn vår nye kulturminister kutter millioner til bibliotekene. Vi kunne sikkert snakket lenge om dette, men gjør det altså ikke. Enkelte stridsøkser gjør seg best under seks fot med jord. Ulrik Høisæther er en tvers gjennom trivelig mann, og det finnes langt hyggeligere ting å snakke om enn tonasjon. Bøker for eksempel. Forfatterskap. Hemmeligheten bak et godt synopsis. En pill råtten finansverden. Inspirasjon. Skriveglede … You name it, I`ll write it… Så la oss like godt starte med begynnelsen.

Det er egentlig ikke så lett å peke på hvor det hele startet, sier forfatteren bak de to finansthrillerne «Pokerfjes» og «Rene hender». – Det vil si, jeg vet jo godt hvordan jeg endte opp som krimforfatter, men det var en kronglete vei å gå før jeg havnet der.

Han tar seg en pause. Leter etter ordene. Forhåpentligvis de rette. Når han først begynner å fortelle så er det en merkverdig historie som åpner seg:

Jeg hadde ingen planer om å bli krimforfatter, jeg fikk beskjed fra Tiden Norsk Forlag om at jeg burde bli det. Jeg husker godt at jeg var hentet inn til dem for å snakke om en novellesamling som jeg hadde håp om å få utgitt. Den var et resultat av en bråte med refuseringer av andre manuskripter. Det viste seg imidlertid at Tiden ikke var interessert i mine noveller. De ville heller at jeg skulle skrive krim for dem.

Ulrik Høisæther har gitt ut "Pokerfjes" og "Rene hender" på Tiden Norsk Forlag (Foto: Paul Audestad)
Ulrik Høisæther har gitt ut «Pokerfjes» og «Rene hender» på Tiden Norsk Forlag
(Foto: Paul Audestad)

Ulrik Høisæther forteller videre om hvordan dette påvirket ham og veien videre. I starten slo han tanken fra seg, men etter hvert begynte det lille frøet som var sådd av forlaget å spire i hjernen hans. Tanken på å bli krimforfatter var ikke bare en absurd idè fra forlagsfolk som måtte ha røykt mer enn sokkene sine kvelden i forveien lengre. Det var en realitet. En mulighet. I starten bare et slags fata morgana i det fjerne. En luftspeiling. Etter hvert noe mer håndfast. Ulrik slo til, og arbeidet med det som skulle bli hans debutroman «Pokerfjes» kunne starte.

I motsetning til de fleste andre debutanter så hadde jeg altså redaktørhjelp fra starten av. Forlaget var med meg i prosessen hele veien. Kom med gode ideer og innspill. Vi hadde planleggingsmøter og diskusjoner, men det ville ikke løsne skikkelig. Problemet var at de ønsket at jeg skulle ha en plan. Lage en synopsis som jeg kunne følge i skrivingen. For meg funket ikke dette, og de forsto omsider at de måtte slippe meg ut av redet på egenhånd. Bare skriv, sa de … Og da kom ordene til meg.

Han forteller om inspirasjonsskriving og skriveglede. At historier blir til, og ting utvikler seg mens man skriver. I prosessen. «Cowboyskriving» kalte forfatteren Ernest Hemingway dette fenomenet. Ulrik sier han flere ganger har overrasket seg selv med hva han finner på mens tastaturet klaprer av gårde. Før en vet ordet av det har en karakter blitt drept eller en skurk blitt til helt. For Høisæther så er det dette som gjør skrivingen så inspirerende.

Det er da, i de øyeblikkene, jeg er på mitt mest kreative. Da fyker fingrene over tastaturet helt av seg selv. Likevel ser jeg etter hvert verdien av en god plan. Min andre bok «Rene hender» er langt mer beregnende og kalkulert enn det «Pokerfjes» var. Jeg har lært meg å jobbe mye mer bevisst med plotting, handling og karakterbygging nå, sier han.

To finanskrimmer har fått plass på stuebordet mitt, og har blitt av mine absolutte favoritter (Foto: Geir Tangen)
To finanskrimmer har fått plass på stuebordet mitt, og har blitt av mine absolutte favoritter
(Foto: Geir Tangen)

Akkurat i disse dager er det ingenting nytt som er ferdigstilt fra forfatterens hånd, og alle sonemerker tyder på at 2014 blir et Ulrikfritt krimår. Det betyr ikke at han har møtt den berømmelige skriveveggen. Tvert imot så jobber han nå med to ulike prosjekter. Begge i planleggingsfasen som han i en ironisk verden altså elsker…

Ja, det er jo en ny Eveline Enger-krim som har begynt å spinne seg ut i hjernebarken. Det er det, men foreløpig vet jeg nesten like lite selv om hvordan det står til med Eveline og Jack som det mine lesere gjør. Det som jeg imidlertid jobber mest med om dagen er en annen krim. En frittstående krim uten mine to faste følgesvenner. Det var en idè som helt plutselig kom over meg, og den historien var så god at jeg tenkte fra første sekund at dette måtte bli en krimhistorie.

Vi seriekrimelskere får jo noia, kneskjelv og kols-hoste når krimforfattere finner på å skrive selvstendige krimhistorier utenfor serien. Jeeezz… Hva er pointet med det liksom? Da tar det jo bare ekstremt mye lengre tid til vi får møte våre bestevenner igjen. Rent personlig kunne jeg tenkt meg å vri hodet om på Jo Nesbø for eksempel. En Nesbø uten Harry H er like gøy som å se «Mord og Mysterier» uten John Nettles i hovedrollen som Inspector Barnaby. Ulrik Høisæther lar seg ikke berøre av mine spastiske protester.

He he … Ja, jeg ser jo problemstillingen, og tro meg … Vi seriekrimforfattere prøver alltid å se om den gode historien på en eller annen måte kan dreies inn i vårt vante persongalleri, men denne historien gjør altså ikke det. Det hadde blitt umulig.

Jeg later som om jeg finner meg i de latterlige bortforklaringene hans, og pensler ham heller inn på karakterene. Vennene våre. De vi begge kjenner så godt. Bøkenes protagonist, Eveline Enger, ble faktisk født på et møtebord i en finansbedrift. Ikke rart hun har talent for raske cash og sans for fyrer i hvit snipp. Eveline Enger er intet mindre enn Ulrik Høisæthers lille snev av et samfunnsopprør. Hans personlige parole i kvinnesakskampen. Riktignok har hun både intimbarbering, G-string og lipgloss på repertoaret (i alle fall i mitt hode), men likevel er hun altså Høisæthers høyt elskede likestillingsalibi. Han er imidlertid ikke like radikal i sine egne betraktninger rundt henne.

Eveline var et resultat av et møte jeg var på i en finansbedrift. På dette møtet gikk praten rundt at vi skulle få inn en kvinne i styret (!) , og dette ble det harselert så mye med rundt bordet at jeg i ettertid priste meg lykkelig at jeg ikke var kvinne i et slikt miljø. Det måtte være beintøft, tenkte jeg. I samme øyeblikk dukket Eveline Enger opp i hodet mitt. En sterk, ung, dyktig og målbevisst kvinne i selskap med utallige menn. Menn med penger. Menn med makt. Menn med posisjoner til å utøve sin makt.

Serien har selvsagt sin egen facebookgruppe. Klikk på bildet for å gå inn og bli medlem.
Serien har selvsagt sin egen facebookgruppe. Klikk på bildet for å gå inn og bli medlem.

Eveline Enger er Ulrik Høisæthers fremste karakter. Det er henne vi følger tettest, og det er gjennom hennes posisjon innen bank og finans at vi møter de blodige historiene som lukter både krutt, død og store penger. Hun er ung, vakker, fremgangsrik og uredd. Det er fasaden. I virkeligheten er hun langt fra noen usårbar catwoman. Alvorlig spillegalskap og en mørk forhistorie preger henne i alt hun gjør. Jack Larsen (med A) er på mange måter hennes rake motstykke. En gammel, omplassert, rufsete politimann med et dårlig rykte. Men, på innsiden er han en edel sjel og en rettskaffen mann som en kan stole på i ett og alt. Han er Evelines forsvunne far sin beste venn, og inntar dermed en slags brokete farsrolle i første roman. En genial etterforsker som har mistet både navn og rykte, og som av den grunn har blitt bortplassert til økokrim for å gjøre minst mulig skade på politiets gode navn og rykte:

Jack er en type som i de fleste tilfeller ville fått sparken, men så er det en eller annen oppover i systemet som har forbarmet seg over ham, og sørget for å stue ham bort i en krok så han ikke skulle gå til hundene. Eveline derimot slåss seg fram i et maskulint miljø der det stort sett ikke er rom for kvinner som ikke har baller, men som beviser sin dyktighet og teft gjennom gode resultater og ukuelig arbeidsinnsats gang på gang. Sammen med kvinnelist, forførende sexappeal, og en god dose pokertaktikk kommer hun seg opp og fram i hierarkiet

Handlingen i de to bøkene er tatt fra den norske finansverdenen, og jeg påpeker i mine anmeldelser av «Pokerfjes» og «Rene hender» at Ulrik Høisæther har mange likhetstrekk med Tom Kristensen.

Ja jeg ser du gjør det, og det er vel ikke helt tilfeldig. Jeg er jo finansmann selv, og det var naturlig for meg å skrive fra et miljø jeg kjenner godt. Det jeg merket meg var at det ikke var så mange forfattere i Norge som skrev finanskrim, og jeg hadde et håp om å kunne dekke litt av det hullet med mine bøker.

Høisæther avviser imidlertid at det er en nær sammenheng mellom romanene hans og den egentlige virkeligheten der ute.

Jeg skriver jo fiksjon. Dette er ikke faktabøker om tilstanden innen det norske finansmiljøet. Det finnes ingen ekte navn og personer her. Det jeg derimot er svært opptatt av er at jeg ønsker å skrive om hendelser som godt kunne skjedd. Det vil ikke være helt utrolig om en og annen finanstopp ble tatt av dage for å gjøre plass til noen griske hender eller for å holde en og annen hemmelighet skjult. Miljøet er på mange måter gjenkjennbart.

Forfatteren flirer litt når han etterpå forteller om kollegaer som påpeker at «den festen du skrev om i boka, den var jo faktisk ganske gøy». Slik er det nok for de fleste som skriver skjønnlitteratur. En henter litt her og litt der. The names have been changed to protect the innocent.

Høisæther skiller seg likevel ut. I motsetning til flere av sine forfatterkollegaer så har han ikke noen uttalt drøm av å kunne leve av forfatterskapet alene.

Nei, det tror jeg ikke er så sunt. Det var vel en eller annen forfatter som sa noe om det en gang. Når en går over fra å ønske å skrive til å måtte skrive så forsvinner også den gløden som gjorde deg til en god skribent. Jeg sjonglerer selvsagt mye rundt på min fritid for å finne plass og ro til å få skrive, men jeg trives såpass godt som finansmann at det å kutte ut jobb til fordel for skriving på heltid trolig ville blitt en gedigen nedtur.

Så får det heller våge seg at vi andre dermed må vente enda litt lenger på å få møte våre venner Eveline og Jack igjen. I mellomtiden kan vi lese hans novellebidrag i årets krimnovellesamlinger fra juritzen og LIV, eller kanskje vi får vi øve oss på tonasjonen enn så lenge? Det var Jack med A, var det ikke …?

Den vanskelige andreboka: Rene Hender

Rene henderÅ debutere som forfatter er stort. Dessverre så blir det med debuten for de fleste. De har ikke flere bøker i seg. Derfor er forlagene blitt mer og mer opptatt av å fokusere på forfatterskap. Med Ulrik Høisæther er det imidlertid ingen tvil. Han har med sin andre bok om Eveline Enger etablert seg som norsk krimforfatter på Tiden Norsk Forlag.

Rett før jul leste jeg hans første bok «Pokerfjes«, og jeg var både heftig og begeistret. Dere kan lese min bokomtale av debuten her. Nå er andre bok «Rene hender» lest, og det tok ikke mange dagene for å si det slik. Ulrik Høisæther kan sitt håndverk, og han klarer å gjøre selv trivielle transportetapper spennende. Det er prisverdig av en såpass fersk krimforfatter.

Jeg må si jeg hadde ekstremt høye forventninger til Rene Hender etter å ha lest Pokerfjes. Skikkelig råbarket finansthriller fra første til siste side var det den gangen. Hva så med denne? Vel … La meg si det slik. Høisæther har lykkes med et par ting som ikke fungerte optimalt i første bok, men samtidig så har han mistet noe av det som var så bra med debutromanen. La meg være mer spesifikk:

I Pokerfjes omtalte jeg språkbildet som et litt overivrig forsøk på showoff. Det ble en «fremmedordsonani» uten sidestykke når finansmiljøet og ikke minst pokermiljøet skulle beskrives. Det virket til tider som om Høisæther hadde et behov for å vise hvor mye fagkunnskap han hadde, og hvor god research han hadde gjort. Dette har han heldigvis gjort noe med i «Rene Hender». Her virker språkdrakten mye mer tilgjengelig, og det som finnes av faguttrykk blir ikke overdimensjonert. Språket i «Rene hender» er godt håndverk, for å si det rett ut.

Likevel så har jeg et par ankepunkter også denne gangen. Fra å framstå med et svært godt, gjennomarbeidet og troverdig plott i første bok, så virker det som om Høisæther ikke har hatt en like god idè til bok nummer to. Jeg tar meg selv flere ganger i å ikke tro på det plottet som avtegner seg. Selv om hver enkelt hendelse i seg selv kan gå under betegnelsen troverdig, så blir det for mye av det gode når Ulrik Høisæther velger å gå «The full monthy» her. Det grenser opp mot konspirasjonsteoretisk, og jeg klarer ikke kjøpe de løsningene som etterhvert dukker opp.  I tillegg velger Høisæther noen uventede grep på de siste sidene som jeg som leser ikke har sansen for i det hele tatt. Jeg snakker ikke om lesere generelt, men om meg spesielt. De som har lest ferdig boken vet hva jeg sikter til, jeg skal ikke spoile det her.

Når det er sagt, så må jeg si at Ulrik Høisæther er en fantastisk forteller. Han har tilført norsk finanskrim noe nytt og særegent. Han skriver knakende godt, og han har skapt to protagonister som leserene blir skikkelig glade i. Eveline Engers både myke og sensuelle, men samtidig skarpe og plagede vesen er et friskt pust som holder seg godt gjennom begge bøkene. Det samme må jeg si om Jack Larsen. En fortreffelig og herlig type. Sliten, brukt, trøtt og rastløs, men lynskarp og befriende jordnær i all sin rufsete fremtoning. – Harry Hole, du må bare passe deg. Jack Larsen hadde spist deg til frokost 😉

Jeg må vel være så ærlig å si at jeg likte Pokerfjes hakket bedre enn Rene Hender. Men, det sa jeg også om bok nummer to i serien om AvdelingQ av Jussi Adler Olsen … Så kom bok nummer tre og slo meg fullstendig over ende av begeistring. La oss håpe det samme skjer her når neste bok forlater Høisæthers hånd. Forhåpentligvis om ikke så alt for lenge …

Drivende god finansthriller

PokerfjesUlrik Høisæther er et forholdsvis nytt navn på den norske forfatterhimmelen. Han debuterte i fjor med «Pokerfjes«, og fulgte opp med «Rene hender» nå i høst. Jeg er imponert over hans debut. Han skriver drivende godt i et segment der Tom Kristensen så langt har vært enerådende. Jeg vil konkludere med at Høisæther er en verdig utfordrer etter å ha lest «Pokerfjes«.

Ulrik Høisæther sin hovedkarakter er den unge finansanalytikeren (eller noe sånt) Eveline Enger. Sammen med en en eldre politimann og tidligere mordetterforsker som er overført til Økokrim, prøver de å rulle opp en sak som stikker dypt inn i den norske finansjungelen. En kollega av Eveline blir drept på en firmafest, og hun velger å ta på seg rollen som Økokrims muldvarp i firmaet.

Som alle krimhelter, så har også Eveline Enger en «soft spot», en akilleshæl. Noe som gjør henne sårbar, og menneskelig. Hun lider av spillegalskap knyttet opp mot poker både på nettet og i pokerklubber. Dette gjør at hun til stadighet befinner seg i en økonomisk bakevje, og politimannens lovnad om store penger for å hjelpe Økokrim er med på å danne bakteppet for det dramaet som utvikler seg.

Dette er det vi elsker å kalle en pageturner. Natt til fredag (jeg skulle på jobb dagen etter) vurderte jeg seriøst å døgne for å lese ferdig boken da jeg hadde knappe 150 sider igjen. Slikt skjer ikke ofte med meg. I farten kommer jeg bare på tre bøker som har gitt meg den følelsen. «Giftstrøm» av Eystein Hanssen, «Ett skritt etter» av Henning Mankell og «Jenta som lekte med ilden» av Stieg Larsson. Når det er sagt så plasserer jeg ikke Høisæther i kategori med disse tre (og da særlig de to sistnevnte) helt enda. Til det så er håndverket noe uferdig og antagonisten litt for forutsigbar. De slemme er bare slemme, og de gode er litt slemme de også, men de har et hint av moral og empati ved seg som redder dem.

Ulrik HøisætherUlrik Høisæther skriver altså finanskrim, og det medfører en nødvendig fagsjargong som er litt uvant for oss som ikke vandrer i gangene på Oslo Børs. Det blir etterhvert ganske mange faguttrykk og kompliserte forkortelser å holde styr på for en stakkars lekmann. Høisæther kunne med fordel dempet noe av fremmedordsonanien i «Pokerfjes«. En ønsker gjerne å vise at en kan sitt fag, og boken er på grensen til å bli faglitterær når det kommer til pokerspill. Artig dersom du er av dem som kan litt fra før, men det må være en lidelse for de uinvidde.

Når det er sagt så har Ulrik Høisæther gjort en fremdragende jobb når det gjelder sine beskrivelser av spillegalskapens natur. Jeg kjenner folk med slike problemer, og jeg merker meg at Høisæther bruker samme ord, metaforer og beskrivelser av både følelser og handlinger som de selv gjorde da de var «på kjøret». Denne biten er med andre ord svært troverdig, og det styrker romanen enormt.

Handlingen er fortettet og glir lett fra scene til scene. Det er lett å følge med, og jeg merket at jeg ble engasjert etter noen få siders lesing. Språket er, med unntak av alle faguttrykkene, enkelt og lett å lese. Plottet er godt og strukturert. Ingen løse tråder som irriterer. I tillegg mener jeg Ulrik Høisæther setter pekefingeren på en hel rekke hvitsnipp-problemer. Høyt arbeidspress, overrepresentasjon av sosiopatiske menn i ledende stillinger, rivalisering mellom ulike grupper, triksing med tall og statistikk, profittjag, mangel på empati, høy sigarføring, og utbredt bruk av kokain og eskortevirksomhet blant toppene. Kan godt hende det ikke er så ille som Høisæther beskriver, men det virker troverdig for meg som leser i alle fall. Jeg kan godt tenke meg at det er litt slik det foregår i noen av miljøene.

«Pokerfjes» anbefales på det sterkeste de av dere som likte for eksempel «En Kule«, «Hvitvasking» og «Freshwater» av Tom Kristensen. Dette er omtrent like bra som Kristensens første bøker, og kanskje hakket mer drivende og spennende også. Jeg er i gang med andre bok i serien om Eveline Enger, og er spent på om den fenger i samme grad.