Film – GEIR TANGEN

Svenske Fares Fares og danske Nikolaj Lie Kaas i rollene som Hafez al-Assad og Carl Mørch

I dag er den rette dagen for dette innlegget. Det er 17.januar. På kinolerretet har to filmer premiere. «Boktyven» kjenner vi alle til som et moderne litterært mesterverk. Om det blir like bra film av det vites ikke, men det er jo lov å håpe. For meg personlig derimot så er det ikke den filmen som står øverst på ønskelista når jeg entrer kinosalen. Som krimelsker så har denne datoen stått hamret inn i marmor i månedsvis. 17.januar 2014. Kinopremiere – «Kvinnen i buret«.

Ja, i dag skjer det endelig. Første bok i Jussi Adler-Olsens krimserie om Avdeling Q kommer på film. Det skal bli både gøy og spennende å se hva filmskaperne har klart å gjøre ut av fantastiske Carl og Assad. Vet jeg blir skuffet når jeg kommer til sistnevnte. De har gjort ham mørkere, mer machomann, med mindre humor. Et stort feilgrep etter min mening, men slik er det når bøker blir film. En får det aldri helt som en vil. Kvinnen i buret er en utrolig spennende bok, mye grunnet den klaustrofobiske spenningen rundt kvinnen som befinner seg i buret. Klarer de å gjenskape den på film? Svaret får vi i kveld.

Dette blir et utrolig godt filmår for meg. Hele fem av bøkene jeg leste ifjor kommer på film i år. Den ene har jeg allerede sett. Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant var fornøyelig på film også, men ikke i nærheten så morsom som den er i bokform. Kvinnen i buret kommer altså i dag, mens jeg må vente litt på de tre neste. Det er det verdt, for om noen hadde bedt meg velge tre bøker fra ifjor som jeg kunne tenkt meg å se på film så ville alle disse tre stått svært høyt på lista.

Først av alt «Divergent». Du verden for en bok! Eneste gangen en ungdomsroman har slått beina fullstendig under meg. Jeg måpte av begeistring mens jeg leste, og jeg tror jeg gleder meg mer enn kidza til filmen kommer i mars. Elsker rollebesetningen, og traileren får det til å gå gåsehud nedover ryggen på meg av begeistring og forventning. (Kødder ikke, jeg er litt i 1D-modus når det kommer til Divergent) Traileren viser en «Tris» som treffer 100% med slik som jeg så henne for meg i boka. Innertier deluxe, mens «Four» er totalt skivebom. Alt for ung. Alt for spinkel. Alt for slack. Blæh!… 😉

Ben Affleck i rollen som Nick Dunne i filmatiseringen av Gillian Flynns "Flink Pike" — Ben Affleck i rollen som Nick Dunne i filmatiseringen av Gillian Flynns «Flink Pike»

Så har vi de to bøkene jeg leste, og elsket, av Gillian Flynn i fjor. Både «Flink pike» (Gone girl) og «Mørke rom» (Dark spaces) filmatiseres i vår, og kommer ut til høsten. Min kjære søte, herlige, avskyelige og motbydelige Libby Day skal på film. Hi-hi … Det må være tidenes utfordring for en skuespiller å ta tak i. Gjett om jeg gleder meg. Det samme kan jo sies om et par av karakterene i «Flink pike». Lurer fælt på hvordan de vil klare å fikse den fenomenale twisten i boka. Ikke lett å gjøre om til film uten å ødelegge spenningen, spør du meg. Å se hvordan Ben Affleck toker rollen som Nick Dunne blir også moro å se. Han kjenner jeg først og fremst som komiker, og Nick er ikke spesielt morsom…

I Norge kommer det jo også en godbit i år. Lars Saabye Christensens storverk «Beatles» blir til film. En murstein av en bok, så her skal det godt gjøres å ikke skuffe leserne når alt skal presses inn i en og en halv time kinomoro. Kjenner jeg er litt skeptisk her. «Beatles» burde blitt TV-serie slik som «Halvbroren». Det skal godt gjøres å gjenskape den dynamikken som de fire unge guttene hadde i boka på lerretet når alt skal skvises inn på 90 minutter. Men, jeg gleder meg … Klart jeg gjør det. Beatles er jo en av mine store norske favorittbøker, og i min litterære verden langt større enn «Halvbroren».

Finn fram popcornet. Slukk lysene. Snurr film!

I disse dager ruller filmen som er basert på Lars Keplers roman «Hypnotisøren» rundt om i kinosalene. Jeg bestemte meg for å lese boken før jeg så filmen, spesielt etter å ha sett Bokprogrammet på NRK i vår som handlet om skandinavisk krim . Jeg sitter igjen med en boks blanda drops, og en rekke spørsmålstegn…

Boken ble kjøpt og lest på E-bok i høst. Hypnotisøren er første bok fra pseudonymet Lars Kepler om den finsk-svenske etterforskeren Joona Linna.Denne karakteren har likevel fått en rolle som andrefiolin i denne krimsuksessen. Det er hypnotisøren Erik Maria Bark som framstår som protagonist. Boken har blitt en hyllevelter av dimensjoner, og jeg er sikkert sistemann på jordkloden som lot meg lokke til en hypnosetime hos Kepler.

Dere som ikke er glad i spoilere bør stoppe lesningen nå…

Bak pseudonymet skjuler det seg et ektepar som visstnok deler på å skrive partiene i bøkene. Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril er forfattere hver på sin kant, men skriver altså krim sammen under pseudonymet Lars Kepler. Jeg sier dette med en gang, for her er faktisk ett av mine ankepunkter når det gjelder denne romanen…

Norges avangardedronning på 80-tallet, Karin Moe, hevdet i sin tid at vi har en kvinnelig og en mannlig stemme i oss. Jeg har egentlig aldri forstått bæret av hva hun mente med det, men denne boken har akkurat dette. To helt tydelige og klare stemmer med hvert sitt språk og hvert sitt uttrykk. Hadde jeg ikke visst at det faktisk skjulte seg to personer bak Kepler, så ville jeg begynt å lure. Teksten framstår en smule schizofren til tider. Karakterer som har fått sine egenskaper beskrevet i ett kapittel, handler plutselig stikk i strid med disse egenskapene i neste. Hovedpersonen Erik Maria Bark for eksempel, vingler mellom å være svært reservert, tilbakelent, rolig og nesten apatisk i noen partier. For så å framstå som hysterisk, pågående og panisk i andre partier.

Protagonistens typiske handikap (i dette tilfellet at han er pillenarkoman) blir kun framstilt som et problem i noen partier, mens det i andre deler av teksten faktisk framstår som en ressurs!?? En merker det også veldig tydelig på språket at det er to forfattere. De to forfatterne bruker ulike ord når de beskriver. Den ene er handlings og dialogfokusert, mens den andre tydeligvis er skildrende og bruker mye tankespinn. Dette forstyrrer dynamikken når jeg leser. Jeg blir litt forvirret.

Hypnotisøren Persbrandt — *Michael Persbrandt spiller hovedrollen som hypnotisøren Erik Maria Bark i filmatiseringen som går på kino akkurat nå.*

En annen ting som jeg mener svekker boka mer enn jeg hadde trodd av en slik bestselger er de åpenbare logiske bristene. De florerer! Folk tenker og handler stikk i strid med det som er åpenbart at de burde gjøre. Hvilke foreldre går rundt som småkåte tenåringer, flirer, knuller og fjoller når deres sønn er kidnappet på fjerde døgnet og befinner seg i akutt livsfare? Seriøst??? Hvilken politietterforsker ville ikke tatt en sak alvorlig som omhandlet en nattlig kidnapping der kidnapperen har brukt bedøvelsesmidler på foreldrene, for så å dra offeret med seg? Her omhandles dette tregt i det tunggrodde politisystemet fordi det bare er en «forsvinning», til tross for både fysiske bevis og sterke og troverdige vitneforklaringer om det motsatte.

Jeg må dessverre ta med en tredje ting som også irriterer meg nå ett døgn etter jeg leste boka ferdig. Hvorfor avsløres morderen bak det bestialske trippeldrapet i starten av boka, og morderen fremheves som selveste Satan i gatan i en 15 åring sin skikkelse? Etter cirka 100 sider skjønner jeg at dette ikke er hovedhistorien, men noe helt annet. Så plutselig, med 150 sider igjen å lese, hopper vi ti år tilbake i tid, og får et eeeeevig langt resymè av hva som skjedde den gangen. Utrolig irriterende, drepende kjedelig og helt malplassert.

Film hypnotisøren — *Forhåpentligvis vil jeg like filmen bedre enn boken…*

Uff…. Dette ble jo mye kritikk. Kanskje er jeg i overkant kritisk ettersom boken har vært «hypet» slik fra starten av, og såpass mange skryter den enormt opp i skyene. Jeg hadde sett så enormt fram til denne boken. Likevel så kan jeg ikke befri meg helt fra at det faktisk har vært bestialiteten i de grufulle beskrivelsene av drapene, og de svært så detaljerte sexscenene som har fått folk til å bli så begeistret. Kanskje er det uhyggen som ligger der som et lokk over historien fra første til siste side…? Ikke vet jeg, men jeg vet det er et dårlig tegn når jeg faktisk velger å skumlese de siste 50 sidene. Var mer interessert i å bli ferdig enn å holde på spenningen.

Vil jeg lese neste bok «Paganinikontrakten»? Vel, hadde du spurt meg for et par uker siden ville jeg svart et høyt og rungende JA! Nå er jeg faktisk ikke like sikker… Jeg tar turen på kino for å se filmen denne uka, så får vi se om den klarer å få meg på gli igjen. Elsker jo Persbrandt…

Geir

To SVÆRT ulike anmeldelser av boken finner du her:

Bokelskerinnen

Bokmerker.no