All faenskap samlet i en trompet!

Lydløs TrompetismeMarit Persheims debutroman «Lydløs trompetisme» på Publica Forlag er en tvers igjennom hyggelig bok. Hvorfor? Jo, fordi all jævelskapen som finnes i verden samles behørig i trompeten. Og, da er det jo klart at det resterende blir svært så hyggelig … Jeg var ingen tilhenger før, men nå kan jeg faktisk med Odd Børretzens innlevelse si at: Jeg hater trompeter! Neida.

Trompeten (som etterhvert viser seg å være noe litt mindre) blir hovedpersonens katalysator for all innebygget frustrasjon, forbannelse og hverdagsraseri. Hun er egentlig sint på sin egen dumskap, samboeren Ottos ansvarlighet og svigermorens dårlig skjule forrakt for henne. I tillegg er hun dypt og inderlig sjalu på Stines nye bestevenninne, sosialantropologen Guro. Mitt oppi alt dette så kommer en gryende forbudt forelskelse til en musikkbutikkinnehaver ved navn Claes. Nevnte jeg arbeidssøkerkurset på NAV? Her er det så mye innebygget frustrasjon at alt blir kanalisert inn i karakteren «Teppedama».

Bokbloggeren føler han klarte å samle essensen i boka i det avsnittet, og kaster seg nå rundt på gulvet i en innøvd indiansk gledesdans. Fjærpryden danser fra hodet, og sjamanismen han utøver rundt på stuegolvet fører til at han får alle sine ønsker oppfylt.Tilbake i sofaen nyter han det at alle leserne kommer til å nikke anerkjennende til ham etter å ha lest dette avsnittet, trykke på follow-knappen, og tipse Bok & Samfunn om hvilken uoppdaget stjerne som befinner seg der ute i bokbloggerverdenen. Neida.

For de av dere som ikke skjønte bæret av hva som plutselig skjedde nå, så må dere lese boka. Disse plutselige hoppene til Margits (hjerneskadede) hjernehalvdel, der hun altså lar fantasien løpe fullstendig løpsk, er på mange måter bokens høydepunkter. Det er første sesong av  «Ally Mc Beal» ! Disse tankesprangene der vi får se hva Ally egentlig hadde hatt lyst til å gjøre, men som hun naturlig nok er forhindret fra grunnet advokat-kotyme og et amerikansk  lovverk. Hysterisk morsomt, spesielt når Ally var sint og hadde lyst til å drepe noen.

Jeg sier ikke at Marit Persheim har lånt denne egenskapen direkte fra Ally Mc Beal, men det er nærliggende å tro det, ettersom hun er i riktig aldersgruppe i henhold til den store snakkisen på slutten av nittitallet. Ally Mc Beal var datidens «Frustrerte Fruer». Den billige amerikanske serien ingen turte å innrømme at de så på tirsdagskvelden, men som alle likevel gjorde.

Dette trekket med fantasisprang er et lykketreff i boka. Den gir boka en nødvendig snert, et faenskap om du vil, som gjør at karakteren Margit Pedersen blir mer tredimensjonal. Hun framstår som naivismens gudmor i all sin barnslighet. Det er som å lese om en sandkassetreåring i fullvoksen størrelse. Det er morsomt, men også noesåjeævliginnihelsikes irriterende. Jeg har så vondt av stakkars Otto. Han er så sørgelig i all sin tålmodighet at han får selv Jesus til å virke som en kruttønne med amfetaminabstinenser. Hadde noen spilt sur trompet i stua mi dag ut og dag inn ville jeg med stor sannsynlighet stått tiltalt for overlagt partering (og drap).

Bokbloggeren tar trompeten rolig ut av hendene på kona si, og med muskelkraft trykker han trompeten ned gjennom svelget på kona til tuten er det eneste som stikker ut gjennom munnen. Neida.

Lydløs trompetisme handler om et sett hverdagsmennesker som er så grå og hverdagslige at det i seg selv blir morsomt. Foruten Margit, så framstår alle karakterer endimensjonalt gjennom hennes øyne. Nok et godt trekk fra forfatteren. I det store og hele så er dette en bok som vil gi deg en artig lesestund. Til tider hysterisk morsom i sin banalitet, andre ganger humrende morsom med sitt øye for de små trivialiteter vi alle sliter med i det daglige.

Dette er så absolutt en forfatterdebut verdt å merke seg. Persheim har noe Arto Paasilinna over seg, men etter min mening langt mer vellykket. Marit Persheim er faktisk morsom, ikke bare naivistisk.

Boken er kort. Jeg leste den på en kveld. Den kunne godt ha vart en stund til, for jeg ble faktisk glad i Margit og Otto. Du har solgt bæra dine Marit! Godt levert. Neida. Joda …

Mitt tematips #2 : En fin feelgoodroman

mitt tematipsVelkommen til andre uke av onsdagsutfordringen  «Mitt tematips».  Jeg utfordrer deg til å laste opp en gammel (eller lage en ny) bokomtale der du forteller om den boken du synes passer best til ukens tema.

Det eneste kravet til å være med på utfordringen er at du holder deg til det valgte temaet, at du poster en kort melding på egen blogg om at du er med på utfordringen, og at du linker opp til denne siden ved hjelp av et klikkbart bilde av utfordringens banner.

Baktanken er å få fram i lyset gamle (men gode) bokomtaler som folk kanskje har gått glipp av, og som samtidig gir oss gode lesetips. Denne ukens tematips er altså: En fin feelgoodroman. Allerede første uka var det hele ti bloggere som hengte seg på, og jeg må si at jeg gleder meg til å lese hva dere har på lager denne gang. Kjempemoro!

Ønsker du mer blest og større trafikk så kan du jo reblogge eller kopiere den aktuelle bokomtalen i din egen blogg også. På det viset vil jo også flere lese tipset ditt.

Når du har linket opp ditt innlegg vil jeg twitre det videre til mine følgere på twitter og facebook. Håpet er at det skal kunne gi dere litt ekstra trafikk.

Klikk på det blå smilefjeset, og du vil få opp en ny side hvor du kan laste opp ditt tips, og se hva andre har tipset.


Deltakere så langt:

1. Artemisias Verden

2. Bokbloggeir

3. Anettes Bokboble

4. Betraktninger (AstridTerese)

5. Mandelhjärta

6. Beathes Bokhylle

7. Med bok og palett

8. Leserommet

9. Once upon at time

10. Berit sin bokblogg

11. Melusinesplace

Smakebit på en søndag: Adam og Eva

Adam og EvaNeeeeeiii … Jeg har ikke tatt fram min gamle konfirmasjonsbibel. Den hellige boken har jeg lest (anbefales). Denne historien om Adam og Eva foregår rimelig langt unna melk og honning i Edens hage. Nærmere bestemt i hustrige og vinterkalde Finland.

Denne boken er forhåpentligvis en del av min nye litterære opplæring. Bøker utenfor min ordinære komfortsone. (I praksis vil det si alt som ikke er krim). Adam og Eva er skrevet av finnen Arto Paasilinna, og kom ut nå i januar på Aschehoug forlag. Jeg har foreløpig bare lastet ned en gratis smaksprøve på 46 sider fra ark.no, og så får vi se om det frister til å kjøpe boken. Foreløpig virker det lovende. 

Jeg har akkurat lest ferdig Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant. En feelgoodroman. I utgangspunktet ikke min greie, men jeg ble så begeistret at jeg fant ut jeg ville prøve meg på en til i samme gate. Forfatteren skal visstnok ha solgt over 200.000 bøker i Norge, så da må det vel være noe bra her?

På vaskeseddelen fra forlaget står det følgende:

Aatami – Adam – Rymättylä tror han har funnet løsningen på hele verdens energikrise: det ideelle batteriet. I miniformat. Men for å kunne virkeliggjøre planene sine trenger han penger. Hjelpen kommer i form av juristen Eva Kontupohja. Hun er riktignok ganske fordrukken, men dyktig og mer enn villig til å bidra med både juridiske råd og kapital. Aatamis ressursvennlige oppfinnelse vekker blandede følelser. Miljøvernerne jubler, og det finnes bedrifter over hele verden som vil kjøpe hans patent. Men blant oljelandene er man villig til å gå svært langt for å hindre at oppfinnelsen blir satt i produksjon.

Historien virker passe forskrudd, og de første sidene av boka fikk meg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Tenkte derfor at det kunne være et godt utgangspunkt for en liten smakebit til dere der ute også. Her er et lite utdrag fra begynnelsen. Hovedpersonen har akkurat blåst seg selv og halve verkstedet sitt i lufta mens han eksperimenterer for å finne opp et nytt batteri som vil revolusjonere folks oppfattelse av energitilførsel:

Brannvesenet rettet strålen mot batteriverkstedets direktør, så han ble gjennomvåt til skinnet. Da jobben var gjort, fulgte det en samtale som inneholdt et større antall uttrykk i lavprosa, fra den ene siden om Aatami Rymättyläs servicevirksomhet på eksplosjonsfarlige batterier og fra den andre om Malm brannstasjons forhastede utrykninger til batteriverkstedet på Tatermyra. I løpet av årets første fire måneder hadde brannvesenets forskjellige enheter mottatt i alt seks alarmer fra Aatamis verksted i Batteriveien 7. 

Smakebit på en søndagSmåmorsomt, og skrevet i litt samme naivistiske stil som det Jonas Jonasson gjør i Hundreåringen, om enn ikke like vanvittig. Har litt sansen så langt, så får vi se om også¨denne romanen kan gi meg en liten feelgood følelse.

En ting har jeg likevel å utsette allerede … Kjære – Kjære Aschehoug … Dere må SERIØST ta en prat med avdelingen som har ansvar for omslagene. Dette er om mulig det tristeste og treigeste omslaget jeg noen gang har sett. Og jeg som ikke trodde det gikk an å overgå «Triangel» fra Cappelen i fjor. Jeg er faktisk glad jeg har den på Iphonen min som ebok. Da slipper jeg å se på omslaget hver gang jeg tar boken fram.

Ha en fin søndag alle sammen!