Fasandreperne

Hafez al-Assad

Hafez Al-Assad traff meg som et godstog fra første stund i Jussi Adler Olsens Avdeling Q-debut «Kvinnen i buret«. Hans fantastisk naive troskyldighet er bare en maske, det skjønner vi nå. Under den ligger en skarpsindighet som ville fått Sherlock Holmes til å rødme. Likevel så er det alle hans ordspill med kameler, og hans stadige språklige misforståelser som skaper karakteren til noe helt spesielt.

Jeg hadde enormt sansen for måten Assad framsto på i første bok om Avdeling Q. Vet ikke om jeg er like begeistret for den stadig mørkere versjonen av Assad som vi ser utvikle seg i de neste bøkene, men det ligger en forhistorie som ennå ikke er avdekket rundt Assads liv og gjerning. Det er spennende.

Hans ufrivillig morsomme kommentarer, og hans enfoldige naivisme var så morsom i «Kvinnen i buret» at jeg lo på meg både brokk og lumbago. Han kom ikke bare inn i boken som et friskt pust… Han kuppa heile driden! Vaskehjelpen som helt uten å spørre tar seg større og større friheter inne på Carl Mørchs nye kontor. Etterhvert tar han mer og mindre over hele etterforskningen iført en dobørste i venstrehånda, og en kopp rykende fersk (og kvalmende søt) urtete i den høyre ;).

Hans gebrokne dansk fører ustanselig til misforståelser og morsomheter. Likevel er han alltid like blid og glad. Tar alt som skjer med et smittende godt humør. En naiv og barnslig stå-på vilje som er som et fly-krasj i møte med den mutte, gretne og svært så bedagelige etterforskningslederen Carl Mørch. Jeg skrev dette om Assad etter å ha lest første bok i serien i november:

Assad er uten sidestykke den herligste romanfigur jeg noen gang har møtt på. Full av et misunnelsesverdig godt humør, positiv innstilling, verbale anekdoter, enfoldig naivisme, finurlige påfunn og treffende replikker, framstår han som den mest utrolige hjelper en krimhelt noensinne har hatt. Assad overrasker i hver eneste scene. Han er altså vaskehjelpen som gradvis blir politimannens umistelige høyre hånd, høyre fot og høyre hjernehalvdel.

Sammen er de Avdeling Q. Et umake par som i utgangspunktet er fullstendig ute av stand til å løse noe som helst. Men, som du sikkert allerede skjønner så er det det de faktisk gjør.

Jeg merker meg at i den pågående filmatiseringen av «Kvinnen i buret» så har regissøren og manusforfatteren bestemt seg for å gjøre Assad til en mer normal politiassistent fra starten av. TABBE!!!! Gjør de det blir Assad bare seriens «innvandreralibi» og ikke noe mer. Den mørke innvandrerpolitimannen som skal hjelpe den hvite og flinke etterforskningslederen. Blæh! Nei, Assad hadde fortjent bedre enn som så.

De som fikk med seg Jussi Adler Olsens intervju med Bokprogrammet i fjor vår lærte også at samtlige karakterer i serien er planlagt et livsløp for over 10 bøker. De utvikler seg og forandrer seg. Allerede nå etter fjerde bok ser vi en langt mørkere, mindre humoristisk versjon av Assad. Mer voldelig, mer fordomsfull og langt mer usympatisk på alle måter. Jeg kunne tenkt meg å gi Jussi Adler Olsen to tette og ei badehette for å gjøre dette, men må vel bare finne meg i at min Assad først og fremst lyser i Kvinnen i buret. Trist men sant!

Her er et lite utdrag fra et intervju Jussi Adler Olsen gjorde med det amerikanske tidsskriftet «Shelf awarness«, der han svarer på hvilke tanker han har rundt karakteren Hafez al-Assad:

Assads historie er et af Afdeling Q’s bærende og mest hemmelighedsfulde elementer. Han opstod af en enkelt sætning, som min gode ven og oversætter Steve Schein gav mig en dag, hvor jeg ringede ham op og erklærede, at jeg savnede ham, og at jeg tænkte på ham meget ofte. Hvorpå han svarede: “Hey Jussi, that’s fantastic. Two souls in one mind. I am ALSO always thinking of me.”

Gennem denne enkle sætning opbyggede jeg den skæve figur Assad. Han er som Don Quixotes sidekick Sancho Panza, levende og vital og fuld af krumspring og den, der sætter en historie i gang. Samarbejdet imellem Carl og Assad kan tolkes som Sherlock Holmes’ og Dr. Watsons, men helt Watson er Assad nu ikke. Assad er den unikke rengøringsmand, der går Carl til hånde og virker enfoldig, men i virkeligheden rummer stor humor og intelligens og hertil politiefterforskningsmæssige egenskaber i en grad, vi ellers ikke regnede med at møde. Assad er skabt til at være Carls katalysator. Han er ham, der kan få denne dovne, arbejdstrætte overordnede efterforsker til at interessere sig for sit job og sine omgivelser. Og samtidig er Assad et lysende eksempel på en indvandrer, der er ligeværdig, mindst lige så godt uddannet som en selv og ikke det mindste bange for, at forskellige kulturer arbejder side om side. Assads lange historie, som udvikles gennem de mange romaner, er mindst lige så spændende, grum og uforudsigelig som Carls.
Bare vent!

Her er bøkene der du kan lese om Hafez Al-Assad. Linkene viser til min omtale:

Kvinnen i buret

Flaskepost fra P

Journal 64

Marco-Effekten

Adler Olsens beste flaskepost (fra P)

Flaskepost fra P er den tredje boken fra dansken Jussi Adler Olsen om Avdeling Q. Jeg har strødd om meg med superlativer om de to foregående bøkene «Kvinnen i buret» og «Fasandreperne«, men også vært kritisk til en del, og da spesielt om Fasandreperne. Ta det med ro … Selv mestere trenger et hvileskjær i ny og ne. Flaskepost fra P er den beste boken i serien så langt.

Jeg var redd for at Avdeling Q-serien skulle gå i oppfølgerfella. Der første bok er genial, andre bok klart svakere, og derifra og ut latterlig uinteressant. Heldigvis tok jeg grundig feil. Det var med et stort smil om munnen (og en anelse blodskutte øyne) at jeg avsluttet boken natt til 1.januar. Måtte lese ferdig, og klokken ble fem på morgenen …

Plottet i Flaskepost fra P er adskillig mer intrikat og forseggjort enn de foregående to bøkene. Spenningen er fortettet, cliffhangerne er flere, antagonisten mer troverdig og drivet er bedre. Det virker som om Adler Olsen har brukt mer tid på planleggingsfasen i arbeidet med denne boken.

Vi møter igjen vår kjære venn politietterforsker Carl Mørch ,og hans finurlige og gåtefulle medhjelper Assad. Sammen utgjør de et umake par som på sett og vis utfyller hverandres svake sider. Den gamle saken som blir plukket fram denne gangen er en gammel flaskepost som er sendt til dem fra Skottland. Flaskeposten er omtrent uleselig, men det framgår at det er noen som trygler om hjelp. Første tredjedel av boka er fokusert rundt mysteriet med flaskeposten, og den gradvise oppklaringen av hva som står i brevet. Den neste tredjedelen følger vi antagonisten og hans ofre mye tettere, og denne delen er så nervepirrende at jeg tidvis skalv på hendene mens jeg trykket fram sidene på iphonen. Den siste tredjedelen handler naturlig nok om veien fram mot oppklaringen.

jussi-adler-olsen Mysteriet med flaskeposten var i seg selv såpass interessant å følge at de første hundre sidene gled lett. Jeg irriterte meg tidvis over at karakterene ikke utvikler seg i den retningen jeg skulle ønsket, og subplottene rundt Mørch og Assads privatliv går heller treigt, og er uinteressante. Litt blodfattig på privatfronten med andre ord. Når så historien etterhvert gled inn i fasen der vi følger morderen og de ofrene som krysser hans vei, ja så er boken så spennende at jeg vil fraråde personer med dårlig hjerte å lese. Det samme kan for så vidt sies om avslutningen. Tempoet øker og øker mot slutten, og man blir faktisk svett (hæ …? Er det bare jeg som har det slik med spennende bøker???)

I mine to tidligere omtaler har jeg påpekt at oversetteren har gjort en heller slett jobb. Svært ofte bærer både setningsstruktur, ordvalg, og dialoger preg av manglende eller mangelfull oversetting. Dette er det etter min mening svakt av forlaget å ikke klare å fange opp. Det er greit at vi nordmenn leser dansk uten særlige vansker, men når boken er oversatt, ja så regner vi jo med at det er lagt ned arbeid i dette.

Heldigvis er dette så spennende lesing at vi gir litt bæng i oversettelsesproblemene. Flaskepost fra P er en av de mest spennende bøkene jeg har lest på lang tid, kun overgått av Aslak Nores «En norsk spion» Gleder meg skikkelig til å ta fatt på «Journal 64«, men nå innvilger jeg meg selv en Jussi-fri måned for å få lest litt Harry Hole. Tenk dere Harry Hole og Carl Mørch i samme bok. DET hadde blitt show det 😉

Sadismens faenskap!

I Fasandreperne av Jussi Adler Olsen møter vi en gruppering av mennesker vi sjelden ser i det daglige. De som nyter å gjøre skade på andre. De som frydes av å påføre smerte hos sine offer, det være seg dyr eller mennesker. Noen kaller det ondskap. Andre en perversjon. De er der ute … Sadistene … og de gjør ubotelig skade på dem de møter på sin vei.

Som forfatter må en alltid passe på at karakterene ikke blir for karikerte. De onde skal ikke bare være onde, og de gode ikke alltid gode. Mangt et godt plott har gått i dass fordi antagonistens tanker og gjerninger ikke blir troverdige i all sin ondskap. Noen ganger blir dette et stort dilemma for forfatteren. En får på en måte ikke lov til å skrive om disse ondskapsfulle menneskene som faktisk eksisterer. En blir nødt til å gi dem menneskelige egenskaper de ikke innehar i all sin faenskap, og med den romantiseringen forsvinner egentlig troverdigheten.

De siste par årene derimot har vi sett en utvikling innen krimsjangeren der antagonisten i mye større grad får lov til å boltre seg i all sin utspekulerte jævelskap. De får lov til å være det de faktisk er. Ondskapens sanne ansikt.

I Fasandreperne er det en gjeng skolekamerater fra en kostskole som har fått antagonistrollen. De har etterhvert slått seg opp til rike og betydningsfulle mennesker med makt. Samtidig har de en felles plattform gjennom at de er fullverdige sadister med alt som det innebærer. Med unntak av Kimmie framstilles de tre gjenværende medlemmene av gruppen som fullstendig empatiløse beregnende psykopater. Når Carl Mørch og Avdeling Q etterhvert kommer på sporet av dem gjennom et gammelt dobbeltdrap så kommer flere saker til overflaten i kjølvannet av dette.

De som leser bloggen min vet at jeg tidligere har priset den første boken i Avdeling Q-serien til Adler Olsen, Kvinnen i buret. Også der var antagonistene tvers gjennom onde og nøt det å pine et menneske langt ut over det et menneske ville kunne tåle. Jeg aksepterte det i den første boka, men vet ikke om jeg fant det like troverdig denne gangen. Ikke fordi at jeg mener de blir for karikerte, men jeg tror ikke helt på at den begjærlige sadismen kan sitte så dypt hos fem kostskoleelever i samme klasse. Riktignok er det mye jævelskap på toppene i næringslivet, men at så mange av de aller verste finner hverandre og dyrker hverandres sadisme så til de grader blir kanskje litt urimelig? Den ene av dem har til alt overmål opprettet en egen zoologisk hage med sjeldne dyr i bur som han har der for å pine og for å jakte på sammen med vennene.

Et annet trekk som skuffet meg litt var mangelen på mysteriet. I motsetning til «Kvinnen i buret» der det gikk ganske lang tid før en fant ut hvem som sto bak ugjerningen, så får vi her vite alt fra første side av omtrent. Resten av boken er egentlig bare en lang jakt på Kimmie og banden hennes, der Carl Mørch og Assad hele tiden ligger ett skritt etter, før det hele kulminerer i et uunngåelig blodbad på slutten.

Likevel anbefaler jeg boken, og som dere ser til høyre på siden min så er jeg allerede godt i gang med tredje bok i serien «Flaskepost fra P«. Hvorfor? Jo, ganske enkelt fordi jeg elsker hovedpersonene. Carl Mørch, Assad og Rose er herlige figurer som det morer meg stort å lese om. Jeg irriterer meg grønn over Carls ubehøvlede holdning til sin sekretær Rose, jeg undrer meg over hva det er som er forhistorien til Assad, og jeg kjenner jeg engasjerer meg i privatlivet til Carl. Assad var kanskje hakket morsommere i første bok da han framsto som et latterlig naivt geni, med en egen måte å se positivt på alle hinder som måtte oppstå. I Fasandreperne er han mye mer bevisst sin egen rolle, og er langt mindre naiv og godtroende.

Vel … hva leser vi så ut av dette? Likte du første bok veldig godt, så kan du trygt sette i gang med denne også. Det er moro å følge Avdeling Q. De har alle odds imot seg, men finner fram til mål med sine egne litt utradisjonelle midler. Boken er litt heseblesende, og den pirrer så absolutt ikke detektiven i deg til å lete etter skjulte spor og overraskende mordere. Alt er akkurat slik du tror det er på side 59, og da handler de neste 300 sidene egentlig bare om jakten på fasandreperne. En gjeng så full av sadistisk faenskap at det overgår det meste av det du har lest om før.