En litt annerledes April …

Velkommen til mitt lille møte med aprilbøkenes verden....
Velkommen til mitt lille møte med aprilbøkenes verden….

Januar, Februar og Mars har kanskje sin forfrosne  ishjertesjarm, men jeg er et løvetannbarn og velger meg April. Ut av karrig jordsmonn strekker jeg armene opp mot himmelen og forbanner mørket og alt hans vesen. I April klamrer jeg meg fast til hver minste lille solstråle, og rir den langsomt til jeg har tappet den tom for dens livgivende proton av energi. I April er det mann mot natur i en siste kamp om tilværelsens eksistens.

Verandadøren står på gløtt. Knirker og jamrer i beklagelse over vinterens stillstand. Katten freser mot dørens klagesang, og døra er Flink Pike og holder klokelig kjeft for en stakket stund. Katten er mannevond, og det er ikke bare jeg som vet det i dette huset. Eksteriøret har forlengst innfunnet seg med sin plass i hierarkiet. Selvtilfredsheten lyser av pelsdotten i det den vagger ut gjennom dørsprekken, mett av dage og dvorsk etter måneders vinterdvale. Mysteriet, slår det meg,  er egentlig hvordan kattedroget kan passere dørstokken uten å få flis i vommen.

Jeg røsker tak i en forvitret solstol som novemberstormen fant det for godt å legge igjen på terassen. Slår den ut og myser mot den forræderske aprilsola. Den som lar deg tro at du kan kaste klamme ullklær og møte verden naken. «Jeg stråler på deg og gir deg varme«, sier den, men alt den gir deg er bronkitt og blærekatarr. Jeg følger kattens målbevisste vagging med øynene. Etter at snømannen vandret heden for en måned siden er det naboens tulipanbed som har pekt seg ut som latrine. Det skal han ha katten, han skiter ikke i eget bed.

Katten er ikke bare mannevond. Han er også i overkant arrogant til katt å være. Enser ikke sigarettrøykskyen som ligger som et teppe ved naboens garasje. Uten det minste anstrøk av bluferdighet driter katten i alt og alle, og aller mest i naboens bed. En rallende hostekule ljomer gjennom nabolaget da de to tilårskommede Guds skapninger får øye på hverandre i syndens øyeblikk.

– Ditt forbanna forpestede jævla KRYP! I stormens stillhet når budskapet synderen tidsnok til at han lurer døden med ett sekund. Smidigheten har tydeligvis ikke forlatt den giktbrudne grakatten, men det er verre stilt med kallen. Foten som var ment å treffe 7 kilo pels forsvinner i løse lufta og etterlater seg et menneske i ubalanse. I et brøkdel av et sekund står tiden stille som et tablå. Naboens forbausede uttrykk i øynene i det øyeblikket han innser at han ikke har stått med vekten på ett ben siden Berlinmuren falt. Kattens selvtilfredse glis over tingenes tilstand. Jeg, som tar et bilde av opptrinnet med mitt indre kamera, og merker bildet i hjernebarken med Eselører for all framtid.

Sekundet senere har tyngdekraft og rotasjonskraft manifistert fysikkens regler en gang for alle. Naboens sigarett er det siste som treffer bakken. Om han ikke klarte å redde lårhalsen i forsøket på hel volley, så var det alltids et trekk eller to igjen av Teddyen uten filter. Jeg tok meg selv i å undre om det var en bevisst handling fra kallens side. Jeg tenkte alltid slik før jeg ble Endelig voksen. Det var ikke så nøye om beina brakk i fallet bare ikke ølflaska gikk i knas. Katten på sin side fullførte likegodt ærendet han var kommet for, før han luntet tilbake til verandadøra. Den åpnet seg ærbødig i vindpustet og bøyet av for husets herre.

Men naboen ble aldri mer spurt …

En hvit og blå fotballperle

Endelig voksenEndelig Voksen er tittelen på Øystein Eides lille fotballperle av en bok. At jeg uthever ordet lille, er ikke tilfeldig. Den er liten … Nesten lommeparlør-liten. ALT for liten etter min smak! Det er egentlig min største innvending mot Eides forfatterdebut. Den skulle vært så mye lengre enn 120 små sider. 520 hadde vært mer passende etter min smak …

Nå skal ikke Øystein Eide kritiseres for bokens omfang og format. Det var nemlig bestemt på forhånd hvor mange sider denne skulle være på. Men, ærlig talt Christer Falck, når du først får kloa i noen som faktisk kan skrive, så holder du ham ikke tilbake slik. Fy skam seg, Christer! Ikke rart du fikk riksklysestempelet etter Robinson 😉

Fra spøk til alvor. Endelig voksen er en fornøyelig bok om fotballklubben i mitt hjerte, FK Haugesund. Tittelen er strålende, og viser til visjonen i 1993 om å en gang bli et stabilt Tippeligalag. Nå, 20 år senere går vi inn i vår fjerde sesong i det ypperste selskap, og må sies å endelig ha nådd målet. Endelig voksen.

Forfatter er min egen kollega, Øystein Eide. Tidligere sportsjournalist i Haugesunds Avis.
Forfatter er min egen kollega, Øystein Eide. Tidligere sportsjournalist i Haugesunds Avis.

Boken har blitt til gjennom Crowdfunding. Et konsept der en selger boka i et visst antall eksemplarer for å forhåndsfinansiere den, før en bestemmer seg for om det blir utgivelse. Et utbredt konsept i statene som vel ikke har fått det store fotfestet her til lands. Men Falck Forlag prøver, og har lykkes med satsingen på «Supporterserien 2013». Alle Tippeligaklubber bortsett fra en klarte å finansiere sine utgivelser i tide. Hver bok er skrevet av et kjent ansikt fra miljøet rundt den aktuelle klubben. I Haugesund ble mangeårig sportsjournalist i Haugesunds Avis, Øystein Eide valgt. Et heldig valg, for du skal lete lenge etter en med en bedre penn her på Haugalandet.

I boken gir han oss et vittig og interessant innblikk i klubbens historie. Gjennom Eides årvåkne blikk får vi ta del i morsomme historier og får møte kjente og kjære fotballfjes fra FKH-brakka. Hele veien med en hvit og blå kjærlighet til ordene som skrives. Hele veien med en lun og fin humor rundt episodene. Hele veien med FKH`s kjennemerke «folkeligheten» som følgesvenn. Også i ord og uttrykk. Boka kunne fort blitt svulstig, navlebeskuende og klein, men det skjer ikke. Det hele beskrives på en jordnær og god måte, og Øystein Eide evner å gi sjel til selv de mest forhatte og omdiskuterte folkene som har hatt sine roller i den klubben vi er så glade i.

Ser visse likhetstrekk mellom Eide og Collina ...
Ser visse likhetstrekk mellom Eide og Collina …

Dette var en av de tingene som gledet meg mest ved «Endelig Voksen«. Å endelig få høre latterliggjorte trenere, mistenkeliggjorte investorer og ryktesvertede administrative ledere fortelle sin historie. Det var en befrielse! En fotballklubb nører alltid opp under mye engasjement og følelser, og derfor oppstår det fort ondsinnede rykter, bakvasking, maktkamper og drittslenging. Noen blir stemplet. Noen blir fryst ut, og noen blir taklet i hoftehøyde med knottene først. Øystein Eide holder pipa i munnen like trygt som en Pierlugi Collina, og lokkes aldri til å ta parti. Det må kalles godt håndverk.

For oss som har fulgt klubben tett (Ja, jeg fikk 38 av 40 rette på FKH-Quizen bak i boka) så var det morsomt at Eide likevel klarte å overraske oss. Han ga oss en ny toppscorer, en hysterisk morsom skadehistorie, hele det skjulte spillet rundt overgangene til Christian Grindheim og Håvard Nordtveit og en hel rekke andre interessante og finurlige FKH-detaljer.

Toppscorer Nikola Djurdjic... Å neida! Ikke om du leser "Endelig Voksen"
Toppscorer Nikola Djurdjic… Å neida! Ikke om du leser «Endelig Voksen»

Boka er skrevet i et enkelt språk, og oppbyggingen er for det meste kronologisk. Her er det et lite ankepunkt. Rent personlig kunne jeg tenkt meg at boka var inndelt i kapitler rundt episoder og perioder i stedet for navn som er blitt intervjuet. Dessuten, som sagt, så burde den vært adskillig lengre. Gode bøker er jo alltid alt for korte. Vi vil ikke at de skal slutte. Vi får tro at det kommer flere bøker fra Øystein Eides hånd. «Veien til Seriegullet» kan den neste FKH-boka hete. Det hadde ikke vært meg imot …

(PS! Jeg synes det er svakt av forfatteren å ikke skvise inn en eneste episode der jeg er nevnt … Ikke en jævla bisetning en gang!)