Eselører – GEIR TANGEN

Velkommen til mitt lille møte med aprilbøkenes verden.... — Velkommen til mitt lille møte med aprilbøkenes verden….

Januar, Februar og Mars har kanskje sin forfrosne ishjertesjarm, men jeg er et løvetannbarn og velger meg April. Ut av karrig jordsmonn strekker jeg armene opp mot himmelen og forbanner mørket og alt hans vesen. I April klamrer jeg meg fast til hver minste lille solstråle, og rir den langsomt til jeg har tappet den tom for dens livgivende proton av energi. I April er det mann mot natur i en siste kamp om tilværelsens eksistens.

Verandadøren står på gløtt. Knirker og jamrer i beklagelse over vinterens stillstand. Katten freser mot dørens klagesang, og døra er Flink Pike og holder klokelig kjeft for en stakket stund. Katten er mannevond, og det er ikke bare jeg som vet det i dette huset. Eksteriøret har forlengst innfunnet seg med sin plass i hierarkiet. Selvtilfredsheten lyser av pelsdotten i det den vagger ut gjennom dørsprekken, mett av dage og dvorsk etter måneders vinterdvale. Mysteriet, slår det meg, er egentlig hvordan kattedroget kan passere dørstokken uten å få flis i vommen.

Jeg røsker tak i en forvitret solstol som novemberstormen fant det for godt å legge igjen på terassen. Slår den ut og myser mot den forræderske aprilsola. Den som lar deg tro at du kan kaste klamme ullklær og møte verden naken. «Jeg stråler på deg og gir deg varme«, sier den, men alt den gir deg er bronkitt og blærekatarr. Jeg følger kattens målbevisste vagging med øynene. Etter at snømannen vandret heden for en måned siden er det naboens tulipanbed som har pekt seg ut som latrine. Det skal han ha katten, han skiter ikke i eget bed.

Katten er ikke bare mannevond. Han er også i overkant arrogant til katt å være. Enser ikke sigarettrøykskyen som ligger som et teppe ved naboens garasje. Uten det minste anstrøk av bluferdighet driter katten i alt og alle, og aller mest i naboens bed. En rallende hostekule ljomer gjennom nabolaget da de to tilårskommede Guds skapninger får øye på hverandre i syndens øyeblikk.

– Ditt forbanna forpestede jævla KRYP! I stormens stillhet når budskapet synderen tidsnok til at han lurer døden med ett sekund. Smidigheten har tydeligvis ikke forlatt den giktbrudne grakatten, men det er verre stilt med kallen. Foten som var ment å treffe 7 kilo pels forsvinner i løse lufta og etterlater seg et menneske i ubalanse. I et brøkdel av et sekund står tiden stille som et tablå. Naboens forbausede uttrykk i øynene i det øyeblikket han innser at han ikke har stått med vekten på ett ben siden Berlinmuren falt. Kattens selvtilfredse glis over tingenes tilstand. Jeg, som tar et bilde av opptrinnet med mitt indre kamera, og merker bildet i hjernebarken med Eselører for all framtid.

Sekundet senere har tyngdekraft og rotasjonskraft manifistert fysikkens regler en gang for alle. Naboens sigarett er det siste som treffer bakken. Om han ikke klarte å redde lårhalsen i forsøket på hel volley, så var det alltids et trekk eller to igjen av Teddyen uten filter. Jeg tok meg selv i å undre om det var en bevisst handling fra kallens side. Jeg tenkte alltid slik før jeg ble Endelig voksen. Det var ikke så nøye om beina brakk i fallet bare ikke ølflaska gikk i knas. Katten på sin side fullførte likegodt ærendet han var kommet for, før han luntet tilbake til verandadøra. Den åpnet seg ærbødig i vindpustet og bøyet av for husets herre.

Men naboen ble aldri mer spurt …

Eselører er en samling av lister og små finurlige historier fra litteraturens verden utgitt mellom to permer av Font Forlag. Det er en vakker bok. En verdig samling av litterære klassikere anbefalt av mennesker som elsker litteratur, men som (mest trolig) hater eselører. Til det er de for glade i bøkene sine.

Et eseløre er en liten brett som skal vise hvilken side du er kommet til i boka. Artig å bruke dette som tittel, men som sagt så er bidragsyterne til boka trolig svorne tilhengere av vakre og forseggjorte bokmerker. Hvordan kan jeg påstå noe slikt? Jeg kjenner dem jo ikke? Vel … Jeg får en krypende mistanke for å si det slik. Jeg har i løpet av mine seks måneder lært litteraturelskere å kjenne, og jeg tror ikke jeg tar munnen for full om jeg våger å påstå at de som bidrar med sine topplister til denne samlingen hører til blant litteraturfanatikerne. De som elsker bøkene sine så høyt at de gladelig finner fram bjørkeriset om minstemann skulle finne på noe så bluferdig som å bruke et eseløre i bøkene.

Listene som jeg sikter til inneholder nemlig, nesten uten unntak, høylitterære bøker som du skal være godt bevandret i bøkenes verden for både å forstå og å elske. Utvilsomt litterære verk på øverste hylle de fleste av dem. Dette gjør det jo også uangripelig. En lekmann kan ikke stå på sidelinja og kritisere litteraturelskere for at de faktisk elsker litteratur. Det blir som om en som liker god norsk dansebandmusikk skulle kritisere musikkjournalister for at de ikke tar med «Sputnik» på sine topplister over musikk de elsker.

Likevel altså … Jeg savner det folkelige i Eselører. Jeg savner hyllevelterne. Jeg savner mainstreambøkene. Bøkene som har begeistret en hel nasjon uten å vinne nordisk råds litteraturpris. Det finnes noen eksempler på det motsatte for dem som orker å nilese gjennom listene. Harry Potter. Ringenes Herre. Gjennom is og ild. Mio min Mio. Jeg ble litt glad hver gang jeg traff på dem… «Å … Den har jeg hørt om før». Men, for meg ble Eselører litt for mange «Ut å stjæle hester» og «Jane Eyre», og litt for lite «Da Vinci Koden» og «Marekors».

Et annet aspekt er også det faktum at når en blir presentert for 200 boktips som alle skal være så fantastiske i følge bidragsyterne, så står en egentlig igjen med rådløshet som eneste selskap. Det blir for mye å ta inn over seg. Jeg brukte noen måneder på å tråle meg gjennom boka. Forsto at dette ikke var en bok som en kunne lese i ett strekk. Jeg tenkte at jeg ville få mange tips til nye bøker jeg kunne bli glad i, og det har jeg garantert fått. «Mission completed», med andre ord. Det var vel det som var intensjonen med boken?. Likevel er jeg altså litt skuffet over ensidigheten hos bidragsyterne. Hvor var de hardbarkede krimelskerne? Hvor var «Verdens ti beste legeromaner»? Hvor var «Cowboybøker med krutt»?

Jeg vet ikke … Sannsynligvis var det aldri utgivernes plan at dette skulle være en tipsbok til folk flest. Målgruppen var kanskje andre høylitterære litteraturelskere som hvert år gleder seg til Nobelnominasjonene, og i så fall så er boka en innertier. Det er en bok fra bokelskere til bokelskere. Utrolig vakkert og forseggjort satt sammen. Det er en fryd å bla i denne boka. En estetisk nytelse, og en berikelse for dem som er nysgjerrig på hva som egentlig er det aller beste som er utgitt mellom to permer.

Det jeg likte aller best var imidlertid de små historiene fra bøkenes verden. Om bestselgerromaner og klassikere som var blitt refusert. Om forfattere som slet med å bli forstått. Disse små snuttene gjorde boka leseverdig for min del. De historiske oversiktene var også interessante, men de inneholdt ganske mye irrelevant informasjon som ikke hadde med litteratur å gjøre.

Alt i alt så er «Eselører» en bok som fungerer som en inspirasjonskilde og et slags oppslagsverk. En bok jeg kommer til å ta fram igjen med jevne mellomrom når jeg er på jakt etter bøker som treffer lesegrupper som er litt utenfor min egen komfortsone. Jeg mistenker boken for å være tilpasset en helt bestemt målgruppe, og for dem så er denne boken en vakker skatt som de kan trykke til sitt bryst. For de av oss som ikke går av veien for lese litt Jeffery Deaver og Liza Marklund så blir det kanskje litt for høytravende.