«Stalker» er ekteparet bak pseudonymet Lars Keplers femte bok. Deres forfatterskap er mildt sagt ujevnt, men i denne boken har de skapt intet mindre enn et mesterverk innen nyere nordisk krimlitteratur. «Stalker» er så grensesprengende spennende til tider at jeg fikk problemer med pusterefleksen. Allerede 10 minutter inn i denne romanen måtte jeg ta en pause. Det ble nesten for intenst. Jeg gispet etter oksygen i godstolen. Da siste minutt av lydboka var unnagjort var det bare å søke seg inn på rehab. Jeg var helt skjelven. «Stalker» er en fysisk prøvelse selv for oss som har lest vår kvote med intens spenningslitteratur.
Det er når jeg leser bøker som dette at jeg blir påminnet hvorfor jeg i første omgang lot meg fascinere slik av spenningslitteratur. De nervepirrende timene da jeg som 11 åring slukte Hardygutt-bøker med oppsperrede øyne til lommelyktlyset under dyna. Eksamenen min i samfunnskunnskap som gikk ad dundas på gymnaset etter at jeg hadde lest «Kanonene på Navarone» av Alistar McLean til klokka tre på natta i stedet for pensumlitteratur. En forundret mamma som vekket meg som sov med hodet hvilende på kjøkkenbordet i Øystese etter at jeg hadde sneket meg opp fra senga etter alle hadde lagt seg, for å lese ferdig de siste 150 sidene av «Jenta som lekte med ilden» av Stieg Larsson.
Slike øyeblikk er ubetalelige og sitter fast i meg, selv nå mange år etter. Det er en sjelden opplevelse å få disse intense stundene der alt annet forsvinner rundt deg. Det var på tide at det skjedde igjen. «Stalker» traff meg på alle de mest vitale stedene. Den var en perfekt match til det jeg leter etter i spenningsromaner.Kort sagt, for meg har Stalker alt hva en thriller skal inneholde. Den er en sniktitt inn i et mesterverk.
Bokas utgangspunkt er som følger: Vår helt gjennom de fire siste bøkene, politietterforsker Joona Linna, er erklært død av det svenske politiet. Han har vært forsvunnet siden den dramatiske avslutningen på boken «Sandmannen», og det meste tyder på at han har tatt livet av seg selv. Vi «Kepler-lesere» forstår selvsagt at Joona bare har gått i dekning. Hans død er en umulighet i dette universet. Alt er bygget opp rundt ham som karakter. Hans stedfortreder i stillingen på politihuset er den høygravide Margot Silverman, og historien starter med at politiet mottar en filmsnutt der en kvinne blir filmet mens hun kler av seg inne i et hus. To dager senere blir den samme kvinnen funnet død i sitt hjem. Drept av en rekke knivstikk. Da neste film dukker opp hos politiet går alarmen. Politiet vet at de kun har minutter på seg til å gripe inn fra de får filmen til det er for sent. Panikken er total, og det er i dette øyeblikk forfatterne velger å gå over til kvinnens perspektiv, og følge dramaet gjennom hennes øyne. Jeg trodde jeg skulle daue av skrekk mens denne grufulle scenen rullet på Storytel-spilleren. Jeg tror aldri jeg har lest noe så spennende i mitt liv.
Jeg skal ikke røpe hvordan den scenen ender, men det hele fører etterhvert til at Joona entrer banen igjen. Hentet inn av Saga Bauer, i det som er hennes eneste scene i denne boken. Til gjengjeld får vi et svært hyggelig gjensyn med en annen figur. Psykiater Erik Maria Bark som vi ble kjent med i den første boken «Hypnotisøren». Han blir viklet inn i denne historien for å prøve å hypnotisere et traumatisert vitne til å fortelle hva som har blitt observert, og gjennom det kanskje finne frem til drapsmannen bak videofilmene. Filmene fortsetter å komme inn, og det blir snart klart at både Joona og Erik har fått uønskede biroller i det dramaet som utspiller seg. Den eneste de har å støtte seg til er den nye etterforskeren Margot Silverman. Hun stoler på Joonas intuisjoner i jakten på drapsmannen. En støtte som etterhvert blir mer og mer tynnslitt med Joonas uortodokse etterforskningsstil, og med Eriks opplagte løgner og skjulte agenda.
Jeg skulle så gjerne sagt mer. Mye mer. Men, gjør jeg det så røper jeg helt sentrale twister med denne historien, og det vil jeg ikke. Jeg ønsker at du selv skal få kjenne magesyren komme opp i halsgropa når du kommer på disse stedene i boka. Det eneste jeg kan garantere er at du knapt får en hel natts søvn på flere uker etter å ha lest «Stalker». Den kryper inn under huden din og blir der.
I starten påpekte jeg at dette er en sniktitt inn i et mesterverk. Hva er det egentlig jeg legger inn i en slik beskrivelse? Hva er det som gjør at akkurat denne boken er så forbilledlig skrudd sammen? Vi er jo ikke enige, vi som leser? Jeg har sett folk som rangerer «Hypnotisøren» som den beste av de fem bøkene (Forstå det den som kan), og veldig mange mener «Stalker» var et skritt tilbake etter «Sandmannen». Vel … Jeg står på mitt. Jeg kan egentlig bare peke på min opplevelse av disse bøkene, og skal prøve å begrunne det så godt jeg kan.
For det første så er starten på boka så ulidelig spennende at det er på grensen av hva som burde være forsvarlig. Den scenen som utspiller seg hjemme hos kvinne nummer to er så godt skrevet at jeg har ikke ord for å beskrive det. Den krypende, creepy skrekken som sniker seg innpå deg for hvert sekund som går i denne scenen er så intens at jeg faktisk håper jeg slipper å se det på film.Vi snakker ofte om dette vi som er norsklærere. Det å skape en «pangstart» på en novelle eller en fortelling. Maken til pangstart har jeg aldri opplevd i mitt 45-årige liv.
For det andre skapes et mysterium jeg som leser ikke har nubbesjans til å klare å se rekkevidden av i starten, men som åpenbarer seg akkurat så sakte og logisk som det bør. Små små drypp av spor og ledetråder som vi ikke ser i starten, men som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss etterhvert som det kommer for en dag hva som egentlig ligger bak mysteriet.
For det tredje er antagonisten (drapsmannen) så fullstendig uten svakheter at det føles komplett umulig å komme seg unna når han entrer scenen gang på gang. Det er den ultimate drapsmann. Rask og effektiv. Nøler aldri. Hugger til med en gang uten et snev av empati eller medmennesklighet. Det er rått. Det er brutalt. Det er ekstremt voldelig.
For det fjerde er plottingen til Keplers finpusset til fingerspissene i dette dramaet. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Alle deler av historien med hovedplott og subplott er mettet med spenning og interessante tråder. Det er et edderkoppnett som bare edderkoppen vet hvordan en kan komme seg ut av.
For det femte så klarer Kepler denne gangen å bruke spenningens fremste våpen på en fantastisk måte. Twisten. Det uventede i det som skjer. Når handlingen plutselig tar en U-sving, og du står igjen som en forvirret vegglus med hjertet i halsen. Karakterer som plutselig gjør uventede valg som får deg til å måpe. Nye beviser og spor som brått får hele bildet til å endre seg. Scener som i utgangspunktet ser opplagte ut, men som helt ut av det blå plutselig endrer fullstendig karakter og blir til en adrenalinshot av de sjeldne.
Som dere ser … For MEG var dette en innertier. En spenningsroman som nesten fikk meg til å bli sengevæter i godt voksen alder. Det er godt mulig du ikke får den samme intense opplevelsen av å lese «Stalker», og du bør iallfall ha lest et par av de andre Kepler-bøkene først. Aller helst Ildvitnet og Sandmannen. Men, dessverre bør du kanskje tråle deg gjennom den patetiske og ufrivillig morsomme voldsorgien i «Hypnotisøren» bare for å ha kjennskap til karakteren Erik Maria Bark. Han har nemlig en helt avgjørende rolle i «Stalker», og en bør helst kjenne ham fra før.
For min del så er det bare en ting å gjøre. Føre boka inn på Topp 10-lista mi over krimbøker. Ut med «Mørke rom» av Gillian Flynn, og inn med denne. Dette var bortimot en fullkommen thriller, og en soleklar sekser på terningen fra meg.
Mine anmeldelser av de fire første bøkene i Lars Keplers serie om Joona Linna:
1. Hypnotisøren
3. Ildvitnet
4. Sandmannen
GEIR TANGEN 