Krimjulekalenderen – 24.desember

Hver dag fra 1-24.desember vil jeg presentere dere for en krimbok litt utenfor bestselgerlistene som jeg mener dere burde lest, med et påfølgende spørsmål. Hver sjette dag, altså den 6.desember, 12.desember, 18.desember og 24.desember trekker jeg en vinner blant de som har ett eller flere riktige svar, og som da kan velge seg en av de seks foregående bøkene gratis tilsendt som en liten julegave til seg selv. Alt dere trenger å gjøre er altså å svare riktig på spørsmålet, og poste det som kommentar i bloggen. Ikke på Facebook.

Hver dag fra 1-24.desember vil jeg presentere dere for en krimbok litt utenfor bestselgerlistene som jeg mener dere burde lest, med et påfølgende spørsmål. Hver sjette dag, altså den 6.desember, 12.desember, 18.desember og 24.desember trekker jeg en vinner blant de som har ett eller flere riktige svar, og som da kan velge seg en av de seks foregående bøkene gratis tilsendt som en liten julegave til seg selv. Alt dere trenger å gjøre er altså å svare riktig på spørsmålet, og poste det som kommentar i bloggen. Ikke på Facebook.

Svaret 23.desember var at Sidsel Dalen hadde jobbet som PR-RÅDGIVER i et oljeselskap.

Fem av i alt 61 riktige innkommende svar er trukket ut til å bli med i kampen videre om en bokpremie på julaften:

Tone Wensel Norvoll, Anita Kristiansen, Astrid Hvila Skorta, Wenche Slettvold og Anne Søgaard Skreivang

24.desember:

PONTUS LJUNGHILL – EN USYNLIG

PANTAGRUEL forlag 2013

Min omtale:

Sekseren er kastet på terningen. Ikke fordi den fortjener en sekser, men fordi terningen ikke har flere øyne. «En usynlig» av Pontus Ljunghill bør bli en kommende klassiker. Denne kriminalfortellingen kryper sakte men sikkert inn i deg og blir der. Velskrevet, stemningsfull og realistisk ned til minste detalj.

For best å beskrive denne kriminalromanen, må jeg ty til et begrep jeg selv lanserte tilbake i 2013. Jeg kaller det «slow-crime». Uttrykket er stjålet fra NRK`s store suksesser med real-time overføring fra Bergensbanen og Hurtigruta. Det fikk folk til å snakke om «Slow-TV«, og det trollbandt hele Norge på en måte som ingen hadde trodd, og heller ikke helt klarte å forklare. Slik er En usynlig også. Den trollbinder deg fra første side, og drar deg langsomt gjennom en kriminalfortelling uten nåtidens oppleste og vedtatte virkemidler for driv, action, spenning, og grusomme detaljer. En usynlig har ingenting av dette.

Likevel så blir du sugd inn den sjelsettende realismen i fortellingen. Språket, karakterene og ikke minst de fantastiske miljøbeskrivelsene er en fryd for øyet. 1920-tallets Stockholm blir beskrevet på en så stemningsfull måte at jeg flere ganger hadde lest flere sider med miljøskildringer uten at jeg hadde merket meg ved at motoren i selve krimdramaet hadde stanset. Det var så interessant og godt skrevet at jeg bare ville ha mer.

Å lese En usynlig var en fryd. Å slippe å halse etter forfyllede politietterforskere og snappe etter pusten på hver eneste side var deilig. Her lanseres en mordgåte fra 1928. Vi følger morderens tanker helt fra starten av uten at det noen gang blir avslørt hvem han er. Samtidig følger vi etterforskeren John Stierna og hans politikollegaer i jakten på morderen. Det er beskrevet politihistorisk korrekt ned til minste detalj, og ikke ett eneste sted fristes forfatteren til å skru opp tempoet mer enn det en etterforskning i 1928 gjorde. Det betyr, naturlig nok, at historien utvikles sakte. Over 571 sider skjer det ikke mer enn det gjør på 20 sider i en Jo Nesbø-krim, men du verden så vakkert det er.

Her presenteres spor for spor nøysomt og nøyaktig, og jeg tar meg selv i å vikle meg helt inn i mysteriets gåter. Blir sittende og gruble over hvem morderen kan være så snart jeg legger boken fra meg. Lever meg inn i historien med hud og hår. Nyter partiene der Stockholm beskrives gjennom karakterenes øyne. Er der. Hører lydene. Lukter odørene. Ser bygningene og gatene for meg. Bygger mitt eget indre imaginære Stockholm. Dette er et gammeldags kriminalmysterium som får en til å tenke på de gamle mesterne. De som aldri avslørte morderen. De som tok leseren med gjennom hvert eneste skritt i etterforskningen.

Dagens spørsmål:

Hvilket yrke hadde forfatteren Pontus Ljunghill før han begynte å skrive bøker?

Tips: I dette fyldige portrettintervjuet som jeg selv gjorde med Pontus da boka kom, så kommer den egentlige yrkestittelen frem ganske tidlig ….

NB! Ingen av svarene dere legger inn i kommentarfeltet vil bli godkjent av meg før fristen er ute kl.18.00, så det hjelper ikke å vente på at noen andre kommenterer før deg 😉

Solide mursteiner

Forlagene hater dem, bokhandlerne sukker oppgitt, og vi lesere kjenner en viss motvilje for å orke å begynne på dem. Mursteinene … Romanene på 600 sider pluss, som gjerne veier godt over en kilo, og som krever sin plass i bokhylla. Får den til å krenge og jamre seg. Men, så er det rart med det … Noen av disse blyloddene er så vanvittig bra, at skulle en rett og slett ønske de varte enda lenger. Dette er en hyllest til murstein-krim, og en takk til forfattere som har orket å stå i kampen det er å få gitt ut noe så massivt.

Forlagene hater dem, bokhandlerne sukker oppgitt, og vi lesere kjenner en viss motvilje for å orke å begynne på dem. Mursteinene … Romanene på 600 sider pluss, som gjerne veier godt over en kilo, og som krever sin plass i bokhylla. Får den til å krenge og jamre seg. Men, så er det rart med det … Noen av disse blyloddene er så vanvittig bra, at skulle en rett og slett ønske de varte enda lenger. Dette er en hyllest til murstein-krim, og en takk til forfattere som har orket å stå i kampen det er å få gitt ut noe så massivt.

Vi forfattere må være ærlige nok til å innrømme at det aldri skaper halleluja-stemning hos forlagsredaktøren når du sender ham et manus på 870 sider. For ikke å snakke om når dette prosjektet i neste omgang skal presenteres for markedsdirektøren. «Folk kjøper ikke så tjukke bøker». «De vegrer seg …» sier de, og har selvsagt helt rett i det. Om du ikke heter Tolkien, og akkurat har fullført «Ringenes Herre», eller Jo Nesbø, Lars Kepler eller Tom Egeland. Da er det greit.

«Less is more» synes å være mantraet hos de fleste forlag, og det er mye sant i det utsagnet. Men dette innlegget skal handle om unntakene. De bøkene som det føles som om aldri har en ende, men der det er nitrist at de faktisk tar slutt en dag likevel. Jeg hater å plukke disse bøkene ut av bokhylla for å begynne på dem, men etterpå står de igjen som blinkende stjerner på en stjernehimmel som jeg alltid lengter tilbake til. Her er fire mursteiner som dere bør ta dere tiden det tar å lese dem. Det er bøker dere aldri vil glemme, og som dere vil tenke tilbake på med fryd, når dere en gang (sannsynligvis i løpet av 2020-tallet) kommer i mål med dem.

JAN-ERIK JAMES KNUDSEN – I SKYGGEN AV STRÅLEGLANSEN

Jan-Erik James Knudsen har gitt ut tre thrillere. De to første på Aschehoug for en god del år siden, og «I skyggen av stråleglansen» som altså kom ut på LIV i 2019. Det er en murstein av en thriller på mange måter. En ting er at den er på nesten 600 tettskrevne sider. En annen at det er et svært rikholdig persongalleri som det er en prøvelse å holde styr på. I tillegg er kompleksiteten i plottet og i den underliggende konflikten i Belfast et monstrum av et lerret å bleke. Boka er, for å si det mildt, krevende. Du må være våken som leser og beherske det å sjonglere fem til seks baller i luften samtidig.

Med det sagt, så er boka et mesterverk av en thriller. Lekkert komponert, godt balansert, og med et trent øye for dramaturgiske detaljer. Språket er svært godt, men også her krever det at leseren har et større (gjerne akademisk) aktivt ordforråd. Nydelige skildringer, heseblesende actionscener, og en nesten naturalistisk tilnærming til detaljene i ondskapens herjinger og de voldelige tilbøyelighetene. Det spares ikke på noe, men porsjoneres i passelige doser, slik at vi med nød og neppe klarer å svelge unna før en ny bølge kommer. Dette er ikke spenningslitteratur for nybegynnere, men solid sikringskost for de av oss som leser mye, og som tåler litt. Dette er HØY kvalitet, men jeg kan ikke love at alle lesere klarer å fordøye denne biffen. 

TERRY HAYES – JEG ER PILEGRIM

«Jeg er pilegrim» er en herlig røverhistorie som river leseren med på en reise jorden rundt på jakt etter en mann med en grusom plan og med alle forutsetninger for å klare å gjennom føre den. Vi har å gjøre med en overhengende apokalyptisk fare av uante dimensjoner som truer Amerikas befolkning. En terrorhandling verden aldri har sett maken til. Slikt har en tendens til å bli ulidelig spennende. Det hele er så intelligent plottet, tenkt og skrevet, at det er en sann fryd å lese for oss thrillerentusiaster. Sidene vendes hyppigere enn Miley Cirus – skandaler når tabloidpressen.

«Jeg er pilegrim» handler om USA`s kanskje aller dyktigste agent. Intuitiv, observant, snarrådig og rasjonell. Ingen actionhelt, men en genial og skruppelløs etterforsker og sporfinner. Han blir først dratt inn i et tilsynelatende uløselig kriminalmysterium der drapsmannen har brukt agentens egen bok for å gjennomføre det perfekte mord. Noe senere blir han viklet inn i jakten på en navnløs terrorist, som har en plan som vil få 9/11 til å ligne en kinaputt. Problemet er at ingen vet hvem han er, hva han har planlagt, hvor han befinner seg, og når han har tenkt å gjennomføre planen sin. Med andre ord en helt umulig oppgave i utgangspunktet. Det skisseres et ekstremt skremmende scenario for leseren som jeg har få problemer med å sluke med både hud og hår. Der Brown forteller strålende eventyr, så er Hayes faretruende nær virkelighetens største mareritt. Liker du spionthrillere i verdensformat så er denne boka en sikker vinner.

JOËL DICKER – SANNHETEN OM HARRY QUEBERT-SAKEN

 Sannheten om Harry Quebert-saken er rett og slett en genial vri på det klassiske kriminalmysteriet. Det morsomme er at den fremstår som en selvironisk og selvoppfyllende profeti. Bokens jeg-person er nemlig en tretti år gammel forfatter som skriver sin andre roman. En roman som skal gjøre ham til en stor stjerne. (Noe som altså har skjedd)  En roman basert på et kriminalmysterium fra 1975 der 15 år gamle Nola Kellergan forsvinner fra småbyen Aurora. I sentrum for begivenhetene står intet mindre enn forfatterens egen nestor og læremester, den fantastiske Harry Quebert.

Boka har så mange dimensjoner at den er en nytelse å lese for oss som kjenner litt litteratur. Kriminalmysteriumet er noe helt for seg selv. Det er så Agatha Christie som det kan få blitt. Genialt plottet, og med så mange finurlige vendinger at du ikke har nubbesjans til å forutse den egentlige løsningen. Jeg flirte godt hver gang jeg ble rundlurt, og det ble jeg helt til siste side var lest av mursteinen. (618 sider). I tillegg så er boka en nydelig kjærlighetshistorie som er så inderlig at den gnager på hjerterøttene dine i lang tid etter at du har lest den. Vakker, silkemyk og hjerteskjærende på en og samme tid. Det er en historie om forbudt kjærlighet, og det finnes en rekke nydelige allusjoner til kjente klassiske mesterverk innen sjangeren. Akkurat som kriminalmysteriet så bukter og vrir kjærlighetsfortellingen seg som en ål mellom hendene dine. Vi tror vi vet hva som skjer, men er aldri i nærheten av den egentlige sannheten. Det lille harmoniske bygdesamfunnet kryr av små finurlige hemmeligheter som alle er med på å vende historien i stadig nye retninger.

 Jeg leste de 600 sidene nesten i ett strekk. Den var umulig å legge fra seg. Historien var alt for fascinerende og spennende til det. Det eneste jeg skulle ønske var at boken ikke var en murstein på 600 sider. Den skulle vært et blylodd på 1000 …

PONTUS LJUNGHILL – EN USYNLIG

Sekseren er kastet på terningen. Ikke fordi den fortjener en sekser, men fordi terningen ikke har flere øyne. «En usynlig» av Pontus Ljunghill bør bli en kommende klassiker. Denne kriminalfortellingen kryper sakte men sikkert inn i deg og blir der. Velskrevet, stemningsfull og realistisk ned til minste detalj.

For best å beskrive denne kriminalromanen, må jeg ty til begrepet jeg innførte i norsk krim da jeg anmeldte denne boken for seks år siden. «Slow-crime». Uttrykket er stjålet fra NRK`s store suksesser med real-time overføring fra Bergensbanen og Hurtigruta. Det fikk folk til å snakke om «Slow-TV«, og det trollbandt hele Norge på en måte som ingen hadde trodd, og heller ikke helt klarte å forklare. Slik er En usynlig også. Den trollbinder deg fra første side, og drar deg langsomt gjennom en kriminalfortelling uten nåtidens oppleste og vedtatte virkemidler for driv, action, spenning, obskønigheter, og grusomme detaljer. En usynlig har ingenting av dette.

Likevel så blir du sugd inn den sjelsettende realismen i fortellingen. Språket, karakterene og ikke minst de fantastiske miljøbeskrivelsene er en fryd for øyet. 1920-tallets Stockholm blir beskrevet på en så stemningsfull måte at jeg flere ganger hadde lest flere sider med miljøskildringer uten at jeg hadde merket meg ved at motoren i selve krimdramaet hadde stanset. Det var så interessant og godt skrevet at jeg bare ville ha mer.

Her presenteres spor for spor nøysomt og nøyaktig, og jeg tar meg selv i å vikle meg helt inn i mysteriets gåter. Blir sittende og gruble over hvem morderen kan være så snart jeg legger boken fra meg. Lever meg inn i historien med hud og hår. Nyter partiene der Stockholm beskrives gjennom karakterenes øyne. Er der. Hører lydene. Lukter odørene. Ser bygningene og gatene for meg. Bygger mitt eget indre imaginære Stockholm. Dette er et gammeldags kriminalmysterium som får en til å tenke på de gamle mesterne. De som aldri avslørte morderen. De som tok leseren med gjennom hvert eneste skritt i etterforskningen.

Om du synes det blir litt for å drøyt å lese noe så langtekkelig som dette, ja så er en av dem filmatisert som en miniserie som du kan se på TV2 SUMO: Sannheten om Haary Quebert-saken. Serien er godt laget, selv for oss som har lest den vidunderlige boka.

I bokhylla mi akkurat nå står det noen mursteiner som jeg vegrer meg for å begynne på. Øystein Wiiks «Tredje gang du dør» og Charlotte Links «Overvåkeren» for eksempel. Noen som mener jeg bør gyve løs på dem med godt mot, eller kanskje dere har andre tips?

Ha en fin lese-søndag alle sammen!

En usynlig blir synlig – Hele portrettet

Pontus Ljunghill har brukt ti år fra ideen kom til han satt med boken i hendene
Pontus Ljunghill har brukt ti år fra ideen kom til han satt med boken i hendene

(Hele intervjuet kan høres som lydfiler nederst i innlegget)

… Etter alle disse årene var det her han til slutt hadde havnet, på et mørkt og nedlagt verft på Djurgården. Veien hadde ikke vært rett og enkel, men vanskelig, med krappe svinger, bratt både oppover og nedover. Men den hadde ubunnhørlig ført ham hit. Natten var stjerneklar, og fullmånens speilbilde blinket i vannet. Det var livet som hadde dyttet ham i denne retningen…. (En Usynlig s.8)

Pontus Ljunghill. Forfatteren bak krimsuksessen “En usynlig“. Over 25.000 solgte i Sverige. Oversatt til norsk, italiensk, dansk, nederlandsk og nå nylig også tysk. Hvordan har det seg at en stille og rolig kriminolog fra Stockholm slår så til de grader gjennom med sin debutroman? Hva er hemmeligheten bak suksessen? Dette er første av i alt tre deler av et forfatterportrett om en av Sveriges mest uvanlige krimforfattere. Del 2 kommer lørdag, mens tredje og siste bit blir publisert søndag.

Mitt første møte med Pontus Ljunghill er på et lunsjrom på Pantagruel Forlags lokaler på Solli i Oslo. Han er stille og tilbakelent. Observant. Ikke usynlig, tenker jeg. Tydelig tilstedeværelse i rommet, men han skiller seg ikke ut på noen måte, heller. Han er utvilsomt gruppens Stierna, men kler den kappen med en ro som gjør at den ikke merkes. Usynlig.  En liten mann. Ordinære klær som gjør at han kan forsvinne i mengden. Velfrisert helskjegg. Glasögon. Et imøtekommende og interessert blikk. Årvåken og observant.

"En Usynlig" er første bok i det som skal bli en triologi om 20-tallets Stockholm
«En Usynlig» er første bok i det som skal bli en triologi om 20-tallets Stockholm

Pontus ser ut som en akademiker, noe han også er. Dette er en mann med mange års “plugging” på universitetets lesesaler. Kriminolog, men med fortid som sportsjournalist i en “lokal tidning”. Nå, forfatter med permisjon fra sportsjournalistikken. Endelig kan Pontus Ljunghill begynne å leve ut den egentlige drømmen. Forfatterdrømmen.

Ljunghill gav ut En usynlig i Sverige i 2011, og boken ble en suksess Pontus selv ikke hadde forestilt seg. En suksess som mange forklarer med hans evne til å gjøre noe helt annet enn hva  krim-normalen er nå om dagen. Jeg har sett begreper som stemningsfull krimrolig krimkriminaldramaturgi og skildrende krim bli brukt. Selv brukte jeg uttrykket “slow crime” i min beskrivelse. Den langsomme kriminalhistorien. Den som lydløst bukter seg over gulvet før den kryper inn i deg. Hvor bevisst har dette trekket vært fra forfatterens side?:

– Jaha … Jeg likte det uttrykket der. Slow Crime … En veldig bra beskrivelse, egentlig. Jeg ville ikke skrive fartskrim, selv om jeg gjerne leser Kepler for eksempel. Jeg ønsket å beskrive byen mye mer, og ikke minst så ønsket jeg å utvikle personene i langt større grad enn det en vanligvis ser i dagens krim. Hovedpersonen John Stierna for eksempel. Vi får vite veldig mye om hva han tenker, hva han resonnerer i ulike situasjoner og så videre. Det er jo en krimbok, men innerst inne så hadde jeg faktisk et ønske om at dette skulle være like mye  en skjønnlitterær fortelling. Noen krimelskere blir kanskje skuffet over at den mangler dette tempoet som sjangeren krever, men for meg så var det altså viktig å roe ned motoren for å få fram det litterære.

Pontus Ljunghills bok er solgt til flere europeiske land i løpet av året
Pontus Ljunghills bok er solgt til flere europeiske land i løpet av året

Forfatteren er nøye mens han forklarer. Tar kunstpauser. Tenker seg om og fortsetter. Hele tiden med et levende blikk som gnistrer til hver gang han kommer over noe viktig han vil få fram. Han er som romanen “En usynlig“. Omstendelig, men presis og skildrende. I de 40 minuttene intervjuet varte så snakket Pontus i 39. Ordene tar liksom ikke slutt, de er bare en glidende overgang til nye refleksjoner. Nye ord.

Jeg ser en person som lever av å beskrive. En som har skildringene flytende i blodet. En som er glad i språket, og som gjerne bruker timer for å sno seg rundt et lite avsnitt om byen sin. Stockholm. Bokens tredje hovedperson slik Pontus selv ser det. Nest etter politietterforsker John Stierna og morderen (som jeg ikke har tenkt å røpe navnet på). Å ha en by som en egen karakter er et hårete mål, men Ljunghill var aldri i tvil om at det måtte bli slik.

– Jeg tenkte helt fra starten av at det var noe jeg hadde lyst til. Å kunne beskrive 1920-tallets Stockholm med bygninger, gater, mennesker, klær, politietterforskning, uteliv og ikke minst dagligliv ville gi boken en helt ny dimensjon. Da blir byen som ytterligere en hovedperson, og det tenkte jeg ville gjøre historien enda mer interessant å lese enn visst den samme historien utspant seg i dagens Stockholm. Jeg hadde faktisk som mål, sikkert litt vel overmodig, at det skulle bli for leseren som å stige inn i en tidsmaskin. Miljøbeskrivelsene skulle, og måtte, bli så bra at leseren følte at han befant seg der i den tidens Stockholm. Det var utrolig krevende å få til, men samtidig kanskje det som var mest gøy ved å skrive “En usynlig”.

Pontus Ljunghill ser ut av Forlaget Pantagruels vinduer i Oslo. "En usynlig" er solgt til fem land ...
Pontus Ljunghill ser ut av Forlaget Pantagruels vinduer i Oslo. «En usynlig» er solgt til fem land …

Han var blitt formet av fornedrelse og likegyldighet. Noe sosialt liv hadde han ikke; han opplevde menneskene han møtte som like uinteressante som de få, intetsigende jobbene han hadde hatt (…) I natt hadde han gått i en annen retning. Det var et skritt han hadde vært nødt til å ta, og det fylte ham med lettelse. Samtidig kjente han seg forvirret, nesten svimmel. For denne natten hadde han drept et annet menneske.  (En Usynlig s.8-9)

At döda et barn” av Stig Dagerman sveiper innom minnet mitt når jeg leser de første sidene av Pontus Ljunghills “En Usynlig“. Selv om Dagermans novelle handler om en bilulykke, så er det noe i de ordene. Det som ikke kan skje. Ikke skal skje. Barn skal ikke dø. Ikke i romaner heller … Men, det gjør de, og det er det grusomme i at morderen faktisk velger seg et barn når han vil oppleve hvordan det er å drepe et annet menneske, som gjør det hele så dystert. Det skaper en slik uhygge. En klam hånd av pur ondskap som ligger som et lokk på leseren fra første stund. Et menneske som er i stand til å drepe et barn, kan være i stand til hva som helst.

Pontus var svært bevisst på dette trekket da han skulle forme bokens andre hovedperson. Antagonisten. Mördaren …

– Fra begynnelsen av hadde jeg faktisk ikke tenkt å gi morderen en egen stemme, men jeg kom fram til at noe manglet, og en god story bør ha noe som skiller seg fra selve politiet og politietterforskningen. En annen historie om du vil. Så bestemte jeg meg for å teste ut morderens synsvinkel med et kapittel, og så vokste han fram foran øynene mine. Han var jo en svært vanskelig person å fortelle om ettersom jeg ikke kjenner noen likheter med ham rent personlig, men det var jo bare en morsom utfordring. Når det er sagt så synes jeg morderens stemme trengs i denne boken.

En synlig stolt forfatter viser fram den norske utgaven av "En Usynlig"
En synlig stolt forfatter viser fram den norske utgaven av «En Usynlig»

Morderens stemme … Den kryper og kravler seg inn under huden din gjennom bokens 570 sider. Alltid tilstede som en uro i sinnet. Vi hører ham, men forstår ham ikke. Vi begriper ikke hvordan mennesker kan være så kalde og kyniske, samtidig som de framstår med en slik stoisk ro og kontroll. Sosiopaten. Han som kan spillet, men som finner glede i å bryte reglene. Beregnende. Sterk. Mørk … Ikke en eneste gang vakler han, og det skaper en følelse hos leseren av at han er uovervinnelig.

Pontus Ljunghill holder kaffekruset med begge hender. Ser ut som han studerer innholdet. Vurderer konsistensen. Han flakker ikke med blikket på mitt spørsmål om morderen fins i virkeligheten. Om slike mennesker som dreper barn av ren nysgjerrighet er der ute blandt oss. Med oss. Rundt oss. Etter noen sekunder hever han blikket og ser rett på meg.

– Dom finns! Morderen er på mange måter etterforskeren John Stiernas motpol. De er, i alle fall slik morderen selv ser på det, to ulike sider av samme mynt. Morderen identifiserer seg med John Stierna, og det utvikler seg til å bli noe som kan ligne på en besettelse, kan du si. Dette er vel akkurat fordi de er så like på mange måter, men der den ene har et vellykket liv og en karriere, så har den andre kun lykkes i å aldri bli tatt for sine gjerninger.

Akkurat dette er kanskje bokens kjerne etter min mening. Kampen som Ljunghill har satt opp mellom morderen og Stierna. To sterke og likeverdige motstandere. Begge med en medfødt  intuisjon og lynskarpe evner for å utføre “jobben” med en nøyaktighet og presisjon som ville slått ut enhver annen motstander. Bare ikke denne … Jeg nevner ikke mine tanker for forfatteren. Noterer dem i stedet på et ark foran meg. To ord. “Fight Night!“. Kjempenes kamp. Mann mot mann. Samme vektklasse. Samme odds.

Pontus Ljunghill signerer boken min etter vårt møte på Pantagruel forlags kontorer i Oslo.
Pontus Ljunghill signerer boken min etter vårt møte på Pantagruel forlags kontorer i Oslo.

Pontus Ljunghill har brukt mye tid på research for å få på plass alle detaljer til denne romanen, og prosessen har vart i over ti år, påstår han. Ideen ligger langt tilbake i tid, men han hevder at både storyen og forfatteren trengte å “mognast” før En Usynlig kunne bli til virkelighet.

– Jeg har alltid hatt en drøm i meg om å bli forfatter. Jeg sa det med største selvfølgelighet allerede på barneskolen, så det har vært der som en nerve i meg så lenge jeg kan huske. I mine yngre år så sendte jeg inn flere manus, men fikk dem alle refusert gang på gang. Det var frustrerende den gangen, men gjennom å skrive meg gjennom alle disse refuserte bøkene, så ble jeg en mye bedre skribent. Det var den beste treningen jeg kunne få. Så når ideen til “En usynlig” dukket opp så ville jeg ikke forhaste meg. Jeg ville bruke tid for å få det på plass. Det tok hele syv år innen jeg begynte på selve skrivingen. Det skjedde først da jeg bestemte meg for at jeg var klar, og tok ut permisjon fra jobben. Så skrev jeg i ti måneder. Men, etter det gikk det enda tre nye år før jeg satt med boken i hendene. Det har vært en lang prosess, men en nødvendig en.

Det er ingen tvil om at Ljunghill er en “lugn” type. Han stresser ikke. Tar ett skritt. Tar pause. Kikker seg over skulderen. Puster. Ser seg til begge sider, og så et nytt skritt. Jeg kan levende forestille meg at “En Usynlig” sin tilblivelsesprosess var en langsom affære der ingenting ble overlatt til detaljene. Noe han for så vidt også bekrefter.

– Å bruke såpass mye tid på forarbeid er selvsagt tidkrevende, men det var viktig for meg at folk skulle oppfatte det som riktig. jeg har studert tusenvis av bilder fra Stockholm i 1920 årene, slik at flest mulig detaljer ble autentiske. I ettertid er jeg glad for at jeg gjorde den jobben, for jeg har jo blitt konfrontert med lesere som mener å ha oppdaget historiske feil. Bygninger som ikke sto på det eller det stedet i de årene, men det viste seg gang på gang at det var jeg som faktisk hadde rett. Når det er sagt så har jeg jo tatt meg en del skjønnlitterære friheter også. Alt er ikke hundre prosent korrekt.

Jeg ser at øynene tar fyr hos forfatteren hver gang vi streifer innom de historiske detaljene. Det er dette han lever for. Det er her han legger grunnlaget for å kunne klare det mesterstykket det er å gjøre 1920-tallets Stockholm så pulserende, så ekte og så genuint virkelighetsnært. Skildringene blir en nytelse som faller sammen med morderens dystre personlighet. Til sammen skapes en atmosfære i “En Usynlig” som kan bli vanskelig å gjenskape.

Smilende, blid og jordnær. Tre ord som beskriver forfatteren Pontus Ljunghill
Smilende, blid og jordnær. Tre ord som beskriver forfatteren Pontus Ljunghill

Det gikk noen sekunder før han fikk øye på jenta. Han hadde først kikket ut gjennom det lille vinduet, deretter ned på gulvet. Hun lå på ryggen og var kledd i ulljakke, hvitt skjørt og hvit bluse. På føttene hadde hun sandaler. Det lyse håret var fullt av blod. Trusene var dratt av henne og hang og slang rundt den venstre foten. Han så blodpølene og blodspruten på gulvet rundt henne. Hun var banket opp, det var tydelig. Han lyttet etter pust, men hørte ingenting. (En Usynlig s.13)

I En Usynlig drar Pontus Ljunghill oss med gjennom en etterforskning skritt for skritt. Hvert eneste innpust og utpust i veien mot oppklaringen blir behørig beskrevet. Det er ikke bare skildringene av Stockholm som er detaljrike, vakre og drømmende. Det etterforskningstekniske får mye plass, og blir beskrevet med nøyaktighet og presisjon. Sakte, analytisk og med nøysomhet blir detaljene kledd nakne foran øynene våre. Vi ser. Fasineres. Undres.

Også karakterene trer fram fra Stockholms skygger og blir til mennesker av kjøtt og blod. Deres tanker, natur og lyter blir behørig skildret med en kløktig, men også kjærlig hånd. Vi blir glad i dem eller hater dem. Hver på sin måte får de sitt lille minutt i rampelyset fra øynene våre, og de blir husket.

– Det vanskeligste er utvilsomt å beskrive folk som ikke er som deg selv. Men, samtidig så var det viktig for meg å ikke la for mye av meg speiles i karakterene. De måtte få sitt eget liv og sine egne tanker, selv om det enkleste utvilsomt ville vært å gi dem personlighetstrekk fra meg. Samtidig så låner vi jo alltid litt fra ting vi har opplevd, hørt eller sett. Det tror jeg bare er med på å gjøre dem mer troverdige. 

I boken blir vi som lesere også dratt med i en indre reise i hovedpersonen John Stiernas langsomme undergang. Mordsaken ødelegger ham bit for bit etterhvert som tiden går, og morderen ikke blir funnet. Vi ser en vellykket fasadeklatrer som langsomt brytes ned til en skygge av seg selv. Pontus Ljunghill hadde et håp om at dette skulle gi romanen en ekstra dimensjon:

-Mordsaken blir på mange måter en besettelse for Stierna. Han sier det til og med selv i boken. Når han ser tilbake så spør han seg selv om hvorfor det var akkurat denne saken skulle røve hans sjel. Jo, det var fordi det var den som berørte ham mest. I tillegg så har han i et ubetenktsomt øyeblikk lovet jentas mor at de kommer til å finne morderen, og bure ham inne. Han setter seg med andre ord i en situasjon der han ikke kan slutte av etterforskningen. Han må fortsette selv om det på sett og vis koster ham både ekteskapet, det gode ryktet som etterforsker og politikarrièren. 

Gjennom En Usynlig blir leseren som sagt kjent med et persongalleri som setter seg fast i minnet. Det er over en måned siden jeg leste boken, men fremdeles er karakterene naglet fast i hjernebarken min. Jeg vil selvsagt ha mer. Vi bokjunkier vil alltid ha mer. Hadde vi kunnet bestemme så hadde vi gladelig skvist et halvferdig og uvasket råmanus ut av Stieg Larssons kone bare for å få et ekstra skudd i armen med Blomqvist og Salander. Heldigvis er Pontus Ljunghill frisk og rask, og han er igang med bok nummer to i det som skal bli en triologi fra 20-tallets Stockholm.

– Ja, jeg holder på med bok nummer to nå. Har fått et forskudd på Royality fra Tyskland, og har dermed anledning til å kunne få jobbe i ro og fred en stund med den neste boken. Den kommer til å ta sin handling fra Stockholm som sist, men denne gangen blir det som skjer lagt til tidlig på 20-tallet. Jeg tar med meg John Stierna videre inn i denne boken også, men jeg vet ikke om det er han som blir hovedpersonen denne gangen. Har får trolig mer en rolle som en viktig bifigur.

PantagruelJeg kjenner en lettelse som sprer seg i blodbanene når han røper denne lille hemmeligheten mot slutten av samtalen. Han forteller videre om hans egne forbilder som for eksempel Sjövall og Wahlö, men jeg hører ikke etter like godt lengre. Nervetrådene i hjernen er kun opptatt av å messe på den samme melodien igjen og igjen. Stierna kommer tilbake, Stierna kommer tilbake … En barnslig glede som jeg ikke har kjent på siden jeg som 12-åring med skjelvende hender på julaften åpnet en helt ny og fersk Hardy-guttene bok. Man blir ikke lykkeligere som menneske enn i slike stunder.

Så mens samtalen etterhvert feider ut, og tiden jeg fikk til rådighet med Pontus Ljunghill går mot slutten, så ser jeg ham i øynene en siste gang med et like sjenert blikk som en altoppslukende fjortis som har møtt idolet sitt.

– Vil du signere boken min?, sier jeg, og jeg ser ikke bort fra at jeg rødmet. Klam i hendene. Harehjerte.

– Självklart, sier han og smiler …

Trykk på linkene under for å høre intervjuet i sin helhet:

Intervju Pontus Ljunghill 1 Intervju Pontus Ljunghill 2 Intervju Pontus Ljunghill 3 Intervju Pontus Ljunghill 4 Intervju Pontus Ljunghill 5