En femte årstid – GEIR TANGEN

2016-12-16-1

Vi er inne i tiden da alle norske bloggere, anmeldere og forfattere velger ut sine favoritter av årets bøker som de presenterer for sine lesere. Siden jeg havner i alle tre kategorier, kan jeg selvsagt ikke være noe dårligere. Mine fem tips til julegave til krimelskeren blir presentert i dette innlegget. Jeg elsker norsk krim, leser svært mye norsk krim, og har derfor valgt meg ut de fem norske krimbøkene som jeg mener var de beste i året som gikk.

Det bør vel nevnes at det er en god del norske krimbøker som jeg ikke har rukket å lese enda. Unni Lindell, Anne Holt, Chris Tvedt, Hans Olav Lahlum, Jørgen Brekke og Gunnar Staalesen har for eksempel alle gitt ut nye krimbøker i år med glitrende anmeldelser i avisene. Så lenge jeg ikke har lest dem, kommer de heller ikke med på min liste Min liste er utarbeidet etter mine egne favoritter i året som gikk. Fem kandidater som alle bør være brennhete med tanke på nominasjon til Rivertonprisen i mars.

Listen er ikke rangert selv om den er nummerert, bare så det er sagt. Ved hvert bilde følger det en tekst der jeg forteller hvorfor jeg mener akkurat denne boken fortjener å være en gave under juletreet til krimelskeren. Klikker du på bildet vil du komme direkte til en bestillingsside på Haugen Bok. Jeg er ikke sponset av dem, men vet at de leverer hyperraskt, og at du derfor trolig vil rekke å få bøkene i postkassen din før julefreden senker seg til neste helg.

Marit Reiersgård – Paradisbakken

Denne sprudlende dama fra Lier skriver bedre og bedre krimbøker. Hun ble Rivertonnominert for sin forrige bok om politiettrforskerne Verner Jakobsen og bitte Røed «Jenta uten hjerte», og jeg har tidligere snakket varmt om hennes første krim «Stolpesnø». Med årets utgivelse «Paradisbakken» har hun tatt enda et steg i riktig retning. Fortettet, spennende, godt driv, artig mysterium og en svært spennende avslutning. Jeg leste boka på litt over ett døgn, og det er ikke ofte jeg lar meg fenge slik. Marit Reiersgård har alltid vært språklig svært dyktig, men i «Paradisbakken» er også krimplottet glitrende underholdning. Vil du gi en krimroman som holder høy litterær kvalitet i tillegg, ja så er dette absolutt et godt tips.

Jan-Erik Fjell – Lykkejegeren

En av to seksere jeg har gitt på terningen til norske krimromaner i år. Utvilsomt min store favoritt i året som har gått. Fjells femte bok om Kripos-etterforsker Anton Brekke er uten sidestykke hans klart beste krimroman så langt. Den er nervepirrende, engasjerende, spennende, interessant, mystisk og fullspekket av strålende karakterer. Ikke minst gjorde bihistorien fra Las Vegas på 1970-tallet noe med meg som leser. Det er fem måneder siden jeg leste boken, og fremdeles kan jeg gi et detaljert handlingsreferat. Ja, jeg kunne holdt et helt foredrag på en og en halv time om alt som er bra med denne krimperlen. Språket, plottet, karakterene, mysteriet … Dette er en bok i WOW-kategorien for meg. Dette er en god bokgave til krimleseren som er litt frelst i gamle biler, høy sigarføring, lekre damer og som har en hang til gambling.

Øistein Borge – Den syvende demonen

Jeg håper Font Forlag vet hvilket kupp de har gjort ved å satse på denne forfatteren. Hans debutkrim er en soleklar favoritt til neste års «Nytt Blod»-pris. Jeg klarer ikke helt å se hvem som skal kunne utfordre ham på den lista. Dette er første bok i en serie, og neste bok kommer allerede nå i vinter/vår. Boken bærer overhodet ikke preg av å være skrevet av en krimdebutant. Plottet er så snedig, utspekulert og ambisiøst at det krever mot å sette det ut i livet. Språklig henger lista svært høyt. Dette er en forfatter som oser av fortellerglede og fortellerevne. Mysteriet stifter deg fast til boksidene, og helten som etterforsker er en fyr vi blir svært glade i. En god og svært sterk politi-karakter. Åpningsscenene er heftige, og boka har svært godt driv. Skildringene fra vakre Provence lokker og lurer oss frankofile, men det er likevel selve krimhistorien som fenger mest. Min andre sekser på terningen i år.

Torkil Damhaug – En femte årstid

Denne boka figurerer vel på så godt som alle lister i år. Den er ikke oppskrytt. Det er en annerledes krimbok. En bok for den kresne leseren. Damhaug er svært litterær, og han bryter med de fleste konvensjoner om hvordan en skal skrive krimromaner. En langt mer vellykket variant av «den upålitelige fortelleren» enn for eksempel «Hviskeren» av Karin Fossum etter min mening. Boken er creepy, og spenningen ligger som tåkebanker over boksidene. Jeg personlig trekker litt for en hasardiøs avslutning som jeg ikke helt klarer å tro på, men boken fenget meg og fengslet meg fra begynnelse til slutt. En opplagt kandidat til Rivertonprisen for 2016. I og med at han har fått den før, så skal det alltid litt mer til å få den igjen, men Damhaug har virkelig gitt leseren noe å tygge på med denne romanen. En bok som kryper inn under huden på deg, og som blir der.

Tom Kristensen – Pandora

Snakker vi norske thrillere så er det ingen over, ingen ved siden, og ingen i nærheten av Tom Kristensen. Årets utgivelse ,»Pandora» var en gyser fra første side. Høyt tempo, internasjonalt miljø, storpolitikk, terror, flukt, jakt, drap … You name it, Tom Kristensen has it. Her går det unna så det griner i svingene. Boka er samfunnsmessig høyaktuell, og den klarer også på et finurlig vis å presentere dilemmaene vi i vesten står ovenfor i kampen mot terror. Det er vel få bøker jeg har kost meg slik med å lese i år som denne thrilleren. Her er det høyoktan og flybensin som gjelder. En må være beredt på å bli sendt ut på en heseblesende reise gjennom flere verdensdeler, og med en antagonist som virkelig får det til å gå kaldt ned over ryggen på deg. Vi håper at virkeligheten i terrorbekjempelsen er langt unna dette scenarioet, men aner at det er faretruende nært opptil hva som faktisk kan og vil skje. Boken er en tankevekker. Jeg trekker også her for en avslutning som ikke står helt i stil med resten. Men spennende er det!

PS! Å presentere slike lister er alltid litt ekkelt. Jeg har flere gode forfattervenner som jeg gjerne skulle gitt en plass på lista. mange savner nok navn som Jørn Lier Horst, Tom Egeland, Gard Sveen, Ingar Johnsrud, Lene Lauritsen Kjølner og Jørgen Jæger her. Alle har gitt ut nye bøker i år, men etter min mening når ingen av disse bøkene opp til disse fem, så får det heller våge seg at jeg kan se langt etter å bli framsnakket av disse i tiden som kommer 😉

PSS! Ingen av disse fem bøkene er den mest spennende boken jeg har lest i år. Den prisen går til Ørjan Nordhus Karlssons «Speilets bakside». En science fiction-roman av et enormt format. Like god som første bok i serien «Huset mellom natt og dag». Men, det er ikke krim, så da kommer ikke tipset med her … (Eller forresten, det gjorde det visst likevel)

Torkil Damhaug har denne krimvårens bestselgende norske krimroman med «En femte årstid«. Jeg skal ikke gjøre noe så flaut som å skryte av hvem som ligger på andre plass på den lista … 😉 Uansett … Damhaug fortjener virkelig all ros han har fått for denne krimromanen. En femte årstid er en svært velskrevet roman som skiller seg ut i mengden. Damhaug tør å være annerledes. Tør å gjøre fortellertekniske grep vi sjelden ser. Og han lykkes i forsøket.

For de av dere som mener krim er krim, så er Torkil Damhaugs siste roman «En femte årstid» kanskje det aller beste motbeviset vi har. Dette er definitivt ikke formel-krim som følger boka. Her er det så mange grep og vendinger som vi andre vegrer oss for å ta, rett og slett fordi det er så ubeskrivelig vanskelig å klare å gjøre det bra nok. Torkil Damhaug har fra starten av vært kritikernes favoritt, og nå jeg skjønner hvorfor. Dette er den første romanen jeg leser av ham.

La oss dykke litt dypere ned i hva det er Torkil Damhaug gjør i «En femte årstid» som fører til at anmelderne triller seksere på terningene.

For det første våger han å gjøre fortellertekniske grep som må ha gitt både ham og forlaget en del timer med hodebry. Vi møter altså en hovedperson (Ann) som forteller sin dramatiske historie, men i en rekke ulike versjoner. Disse versjonene kommer heller ikke kronologisk, og du skal ha lest noen hundre sider før du skjønner sammenhengen. Her kan en velge å se på det på to måter. At det er forvirrende for leseren, og at det derfor hindrer en god kommunikasjon, eller at dette setter leseren på en skikkelig prøve der han må undre, gruble og spekulere i hva det er som faktisk skjer. Jeg tilhører den siste kategorien, og ble svært nysgjerrig på Ann sine ulike versjoner av sannheten. Jeg elsket løsningen på denne «gåten». Meget kløktig gjort. Dristig, men vellykket.

Anns versjoner er bare en liten del av teppet. For det meste følger vi Anns far som er politietterforsker. Ved å lese bakteksten på boka forstår vi at fire ungdommer har utført en handling som fører til at to av dem blir drept, en forsvinner sporløst, mens den fjerde går en uviss fremtid i møte. Her har vi nok et vågalt grep, for disse tingene skjer nemlig ikke før du har kommet et godt stykke inn i mursteinen på 570 sider. Men … samtidig synes jeg dette grepet var med på å øke spenningen flere hakk. Vi får ikke vite hvem av de fire som det ene eller andre skjer med, og dette holdes godt skjult for leseren i flere hundre sider. Løsningen er brilliant, og jeg koste meg skikkelig med hvor godt Damhaug klarte å lure meg. Alt du tror er sannhet og fakta får sprekker i forføyningene helt fram til siste slutt. Tøft! Rett og slett jævlig tøft!

Så har vi språket. Du verden … Her har Torkil Damhaug lekt seg og eksperimentert med alle mulige språklige virkemidler. Det er en fryd for det trente øyet, men nok en gang … Krevende for de som ikke har lest mye. Ser en overfladisk på det kan det nesten virke som om Damhaug har brukt spontanskriving som metode, og så gitt det ut uredigert. Normer for setningsbygging, tankereferater, skildring og dialoger er brutt i stykker. Vi møter tilsynelatende en forfatter som forteller fritt alt det som faller ned i hodet på ham der og da, og så bare har latt det stå slik. Der alle vi andre finsliper, pusser og flikker på hver eneste setning, virker det som om Damhaug har latt alt dette stå. Resultatet er et svevende poetisk språk, noe litt upolert fabulerende og drømmende, og en råskap i det språklige som vi sjelden ser. Spesielt ikke hos krimforfattere. Dette kommer aller mest til uttrykk i Anns synsvinkel og i galskapen til Streiferns far, Nitter. Jeg må virkelig bruke hjernen for å forstå og prøve å tolke uttrykket hans.

Det som gjør at jeg personlig ikke kommer ut med toppkarakteren på «En femte årstid» er at jeg syntes boka ble litt for lang etter min smak. Spesielt drygt var det å komme seg fra side 50 til side 200. I den delen av boka forsvinner motoren litt, og historien blir litt stillestående. En annen ting er at Nitters galskap er så overdimensjonert at jeg sliter med å tro at noen kan være så fullstendig uten kontakt med virkeligheten. Men … Damhaug er psykiater, så han vet garantert hva det er han skriver om, og ville nok ikke skrevet noe som ikke kunne ha rot i virkeligheten. Dessuten blir en del av partiene i teksten noe krevende å lese. Boken er ikke lettlest, for å si det slik.

Dette er ikke først og fremst en bok som skremmer vannet av deg, men heller en litt creepy historie som sakte men sikkert kryper inn under huden din. Hele veien beveger vi oss i en dimensjon der fantasi, drømmer og virkelighet overlapper hverandre. Kall det gjerne en femte årstid, om du forstår. Alt i alt er dette en krimbok som det ville forundre meg stort om ikke ble en av de nominerte til neste års Riverton. En krimbok for de kresne.