Elisabeth Guldbransen – GEIR TANGEN

SILKemyk landing på krimkveld

*Tom Egeland i samtale med Chris tvedt og Elisabeth Guldbrandsen under årets SILK-festival*

SILK, Skudeneshavn sin årlige litteraturfest gikk av stabelen i helga, og jeg hadde gleden av å være en del av et entusiastisk krim-publikum på fredag og lørdag. Det er ikke ofte en får anledning til å se så mange dyktige krimforfattere på en og samme programpost som det en gjør under SILKs krimkveld. I år, som ifjor og som året før … En knallsuksess.

Tom Egeland er festivalens høye beskytter. (Neida, han er ikke det, men han liker at vi hauser det opp litt:) Han hadde som så mange ganger før i oppgave å lose oss gjennom krimkvelden som bokbader. Friskt og morsomt med løs snipp og glimt i øyet. En kunnskapsrik guide som vet å stille de spørsmålene som engasjerer både intervjuobjekt og publikum. De fire inviterte forfatterne kastet billedlig talt skjorta og ble med på dansen. Jørgen Brekke, Merete Junker og Chris Tvedt/Elisabeth Guldbrandsen. Alle strålende norske krimforfattere, men med vidt forskjellig tilnærming til krimplott og dramaturgi.

Egeland er smalltalkets mester. Han smyger samtalene innom de fleste interessante ytterpunkter i et forfatterskap, samtidig som han har både offer og publikum i sin hule hånd. Det er rett og slett inspirerende, spennende og morsomt å følge hans samtaler med disse forfatterne. Han er en ballfordeler. En som spiller alle andre gode.

På samme tid vil jeg berømme SILK for nok en gang å finne fram til gode krimforfattere, som ikke er allemannseie, men som kanskje burde vært det. To dager i forveien så vi bLEST Litteraturfest gjøre det motsatte med stor suksess i Tysvær da Hanne Kristin Rohde og Eirik Jensen fikk folk til å gå mann av huse. Strålende med slike publikumsvinnere når programmet ellers kanskje er litt kulturtungt. På SILK fikk en altså like stor suksess og vel så det med å sette opp tre (fire) mindre kjente norske krimforfattere. Selv om både Brekke, ekteparet Tvedt/Guldbrandsen og Junker har mange tilhengere, så tilhører vel ingen av dem A-laget i norsk krim ennå. Jeg mener … Der vi finner Nesbø, Lindell, Holt, Fossum, Egeland og Horst. Da er det knalltøft at de likevel drar fullstappet hus. Utsolgt lang tid i forveien faktisk. Hvorfor? Jo, fordi de faktisk har interessante historier å fortelle, og folk VET at Tom Egeland vil gi dem plenty med kraftfor å fore publikum med.

La det være sagt med en gang. Dette var knallgøy! Som debuterende krimforfatter lærte jeg enda mer om hvordan en jobber fram gode plott, finurlige twister og historier med driv og spenning. Som bokblogger var det å ta et dypdykk inn i forfatternes bøker og tanker bak sin egen skriving interessant og inspirerende. Som publikum på SILK var det rett og slett bare kos.

For de av dere som aldri har vært i Skudeneshavn på Karmøy på denne litteraturfestivalen, så har dere herved fått en sterk anbefaling. Stedet er idyllisk, og selv om Skudeneshavn er kåret til Norges sommerby, så er den nesten like fin og koselig i vindkastene og regnskyllene i november også. Det er noe med atmosfæren og menneskene som skaper denne lille byen på sørenden av Karmøy.

Det er det en av årets besøkende krimforfattere som har sett og opplevd også. Høstens storselger «Monster» av Jørgen Jæger har mye av handlingen plassert i denne lille idyllen. Slik sett var det kanskje ikke så overraskende at han samlet til stinn brakke under lørdagens bokbad på formiddagen. I samtale med Radio102`s Egil Houeland fikk vi bli kjent med et nervepirrende drama som utspiller seg mellom husene i Søragadå, og i områdene rundt Skudeneshavn. Vi fikk vite mye om hvorfor han valgte seg stedet, og en god del om historien bak de velkjente karakterene hans fra Fjellberghavn. En oppdiktet vestlandsby som forfatteren selv mer og mindre har plassert i Skudeneshavn inne i sitt eget hode.

Å rusle rundt på en festival som dette er ren og pur inspirasjon. Morsomt å få bli kjent med nye krimforfattere, og andre litteraturmennesker. Kjenner jeg gleder meg til neste års program allerede.

Alle gode ting er tre

Ekteparet Chris Tvedt & Elisabeth Guldbransen kom i høst ut med sin tredje bok om Kripos-etterforsker Edvard Matre. «Djevelens barn» er siste del i en triologi rundt drapsgåten der en ukjent mann herjer i Bergens gater og dreper luksusprostituerte. Hver av bøkene «Av jord er du kommet» , «Den blinde guden» og «Djevelens barn» er på sett og vis selvstendige, men samtidig går det en tykk rød tråd fra bok til bok, og løsningen kommer altså først i årets krimutgivelse fra forfatterekteparet. «Djevelens barn» er nervepirrende, fascinerende og spennende. Rett og slett usedvanlig godt krimhåndverk.

Bergenseren har vært en av våre beste krimforfattere gjennom mange år med serien om advokat Mikael Brenne. I skyggen av navn som Nesbø, Egeland, Holt, Lindell og Fossum har han fått lov til å bygge opp sitt forfatterskap og sin tilhengerskare. Blodfansen er bombastiske i sin hyllest av Chris Tvedt sitt forfatterskap, og mener han går utenpå alle de store. Jeg har lest hans første bok om Brenne, og har full forståelse for den karakteristikken. I 2010 ble han belønnet med Rivertonprisen, men overrasket nok mange med å kaste Brenne på båten, og starte sin nye krimserie med Edvard Matre som frontfigur. -En nødvendighet når jeg og Elisabeth skulle begynne å skrive bøker sammen, sa Tvedt under Lahlums krimfestival ifjor vinter.

Resultatet ser vi nå. En triologi som virkelig setter spor hos leseren. En fantastisk god historie uten dødpunkter. Selv om det er tre ulike krimplott, og tre ulike saker som etterforskes, så er det altså det første dramaet fra deres første bok som er hovedingrediensen i alle de tre bøkene etter min mening. Jeg mener, vel å merke uten å ha lest alle hans Brenne-bøker, at Chris Tvedt har vokst som forfatter i samarbeidet med sin kone. Hennes malerkost har satt solid farge på karakterene, og har vært med på å skape et krimunivers som engasjerer og berører leseren. I stedet for å bare skrive spennende, kommer det nå bøker som er både spennende, og som samtidig har en dypere grunn med et ærlig sosialt engasjement og god samfunnskritikk. Samlet sett er triologien et dypdykk i sosiale vansker i det moderne Norge. Her behandles psykiatri, barnevern, kriminalitetsforebygging, integrering, overgrep, rusproblematikk og gjengkriminalitet med en varm og ærlig penn. Det kan vi like.

Det er vanskelig å si veldig mye om handlingen i «Djevelens barn» uten å røpe viktige ting fra de to første bøkene i serien. Jeg velger derfor å ikke skrive noe handlingsreferat her, men viser heller til denne siden dersom du er interessert i å vite litt om selve handlingen. Det jeg kan si noe om er nerven, spenningen, drivet og det sosiale engasjementet.

«Djevelens barn» er veldig spennende dersom du har lest de to første bøkene i serien. Har en det, så er båndene til seriens hovedpersoner så sterkt knyttet, at det alene skaper en intens spenning hos leseren. Karakterene drives fra skanse til skanse, og settes på prøver gjennom hele boka. Å følge disse personene sitt privatliv er faktisk det som skaper mest engasjement og interesse i starten. Etterhvert tar krimgåten mer og mer plass, og da vil nok boken også skyte fart for lesere som ikke har de to første bøkene i ryggmargen.

Boken har et par høydepunkter gjennom uventede twister, som får leseren til å hoppe i stolen. Men utenom dette så er det først og fremst mysteriet som skaper spenning og engasjement. Hva er det som har skjedd, og på hvilken måte er de ulike personene involvert?

Boken kretser i all hovedsak rundt synsvinkelen til de to hovedpersonene, og det dramaet de opplever. Både Edvard og Victoria er bunnsolide karakterer som vi tror på og føler sterkt for. Det samme kan sies om den pensjonerte etterforskeren som får en viktig rolle i denne boken, og om kvinnen som jobber sammen med Edvard for å finne innvandrergutten som er forsvunnet. Dette er etter min mening Chris og Elisabeths aller sterkeste kort. Flotte, gode og sammensatte karakterer som vi blir interessert i og glade i.

Løsningen er i overkant oppfinnsom, og det blir litt for mange tilfeldigheter som gjør at sakene kobles sammen. Jeg får litt vanskeligheter med å svelge den biten, og det var litt trist. Frem til de siste 50 sidene var jeg helt oppslukt, men når jeg skjønte hvor det bar hen med plottet ble jeg litt skuffet, jeg må innrømme det. Jeg tror likevel de fleste er enige med meg i at vi er villige til å tilgi dette litt lettvinte grepet mot slutten. Historien måtte få et punktum, og da var det enklest å gjøre det slik som dette. Men, som sagt … Jeg sliter litt med å kjøpe sammenhengen.

Alt i alt er «Djevelens barn» en veldig god kriminalhistorie, men den faller gjennom dersom man ikke har lest de to foregående. «Av jord er du kommet» er spennende, og «Den blinde guden» rett og slett glitrende. «Djevelens barn» er en nødvendig avslutning på et intenst krimdrama som jeg ber på mine knær om at en eller annen filmskaper eller TV-serieskaper forbarmer seg over. Disse tre bøkene skriker etter å komme i skjermformat!

Råsterk oppfølger

Den blinde guden er Chris Tvedt og Elisabeth Guldbransens oppfølger til kriminalromanen Av jord er du kommet. En helt grei debut av forfatterekteparet blir fulgt opp med en suveren andrebok. Det var en sann fryd å lytte til Lasse Lindtners stemme som gav liv liv Tvedt og Guldbransens rike persongalleri. Jeg kjedet meg ikke ett eneste sekund. Både tempo, plott, spenningskurve og språk er strammet inn og finpusset. Den blinde guden framstår tett opp til det jeg vil kalle en komplett kriminalroman.

Det er ingen selvfølgelighet at en vil klare å følge opp en suksesshistorie slik ekteparet gjør med denne boken. Det var mange som var både nervøse og skeptiske på forlagshuset Cappelen foran utgivelsen av deres første krim sammen. Så skeptiske var de at de faktisk utelot Elisabeth fra omslaget. Chris Tvedt hadde nylig vunnet Rivertonprisen for sin siste bok om advokaten Mikael Brenne, og så skulle han plutselig skifte både hovedperson og form på sitt forfatterskap. Det var drøyt. Det kreves litt pubertalhår på strategiske steder for å tørre å gjøre et slikt stunt. Så lykkes han til de grader, og etter å ha lest bok nummer to fra forfatterne Tvedt & Guldbransen vil jeg faktisk si at det var en nødvendig vitamininnsprøyting i bergenserens forfatterskap at kona kom inn i manesjen og tok grep. Fremdeles står hun med liten skrift under ektemannen. I 2014 er slikt bare teit, så dersom dette ikke er ekteparets eget ønske håper jeg Cappelen snarest legger fra seg det smålige skillet.

Ekteparet skriver så det gnistrer av tastaturet. Historien har så mange lag av gåter og mysterier at det er en fryd å lese. I tillegg problematiserer forfatterne den skjøre linjen mellom helt og skurk, håndhever og lovbryter, god og ond. Dette gir romanen en ekstra dimensjon som er både interessant og spennende. Tankespinnene og de faktiske gjerningene som utspiller seg i boka utfordrer meg som leser, og gjør meg til et klokere menneske. Ikke verst av en kriminalroman.

Det er ikke ofte at jeg hevder noe nærmer seg en komplett kriminalroman. Da skal det ikke være mange svake punkt å ta tak i. Jeg finner egentlig bare ett, og det er at vi vet så tidlig hvem forbryterne er, og det tar noe av spenningen bort fra selve etterforskningen. Heldigvis blir det forfattergrepet erstattet av en del thrillerelementer som tar vare på spenningen, samtidig som spenningen øker i intensitet i alle subplottene. Dessuten er det altså i etterforskningen av denne forbrytergjengen at vi finner dette elementet som lokker frem våre egne tanker rundt etikk og moral. Som helhet blir derfor romanen både spennende og interessant hele veien fra første til siste side.

En advarsel er imidlertid på sin plass. Det er nesten en umulighet å lese denne romanen uten å ha lest forløperen Av jord er du kommet først. De henger svært tett sammen, og mye av etterforskningen rundt det uløste i første bok fortsetter i denne boken. Det samme forstår jeg skjer også i den høstferske romanen fra Tvedt/Guldbransen, Djevelens barn. Epilogen på Den blinde guden kunne vært prologen på Djevelens barn. Disse tre romanene MÅ LESES I REKKEFØLGE for å få maksimalt ut av leseopplevelsen. Historiene henger nøye sammen og karakterene utvikler seg dramatisk i takt med den opprivende handlingen i bøkene.

På bakgrunn av dette vil jeg derfor ikke si så veldig mye om handlingen i Den blinde guden. Nesten uansett hva jeg sier, avslører jeg viktige detaljer fra første bok. Jeg hater slike spoilere selv, og ber derfor om forståelse for manglende handlingsreferat her. Det eneste jeg kan si er at dette forfatterprosjektet får min sterkeste anbefaling etter å ha lest denne boken. Det er et drama så intenst, ekte, spennende og utfordrende at det vil forundre meg stort om ikke noen produsenter tar tak i det og lager TV-serie. Bøkene er som skapt for TV, og jeg kjenner jeg kribler i kroppen bare ved tanken på å få se Edvard Matre og Tommy Bergersen i levende live på skjermen. I tilfelle en TV-produsent ser dette … Kan du være så snill å gi rollen som Tommy til Stig Henrik Hoff? Fy flate så bra han ville vært i den rollen!

Jeg har dessuten en bekjennelse å komme med. Jeg har gjort en dødssynd i vår familie. Jeg «glemte» å avbestille Djevelens barn som månedens bok i Tanums krimbokklubb. Tilgi meg … 😉

Min anmeldelse av første bok i serien:

Av jord er du kommet