Så ble det gull …

«Øvelse gjør mester», er et norsk uttrykk som kan passe til forfatteren Frode Eie Larsen. I åtte år har han eksperimentert, øvd, prøvd ut ulike stilarter og jobbet steinhardt med skrivingen. Han har vært på leting etter sin egen fortellerstemme, sin personlige stil, og sin måte å skrive spennende historier på. Med syvende bok i serien, «Så ble det kaldt» har han endelig truffet blink, og skrevet en kriminalroman som både treffer hans særegne måte å skrive på, den riktige spenningskurven i en kriminalroman, vektingen mellom karakterer og plott, og en helstøpt historie som limer leseren fast. Berører, engasjerer og skremmer.

Jeg har flere ganger tidligere ment at han har skrevet glitrende kriminalromaner, men med denne boka treffer han ikke bare meg og min personlige smak, men også den store horden av lesere og anmeldere. I «Så ble det kaldt» har Eie Larsen skrudd sammen et kidnappingsdrama som ikke bare er klaustrofobisk spennende, men samtidig har han klart å opprettholde en uro og en nerve i både handlingsløp og karakterer som driver leseren videre i et stadig høyere tempo. Og om du skulle tro at dette er en enkel øvelse, så kan jeg avkrefte det. Å klare den øvelsen krever at hvert eneste lille instrument i plott og dramaturgi er finjustert. Det er en sjeldenhet at selv våre mest meritterte krimforfattere klarer å få dette til. Så langt i år er det kanskje bare Karin Fossum og Øistein Borge som har klart det. Alle vi som kjenner norsk krim venter på at storkanonene skal signere Frode Eie Larsen. LIV forlag har gjort en helt fantastisk jobb med hans forfatterskap over flere år, men det forundrer meg at ikke noen i de fire største forlagshusene ser det samme som det de har gjort.

Jeg vil prøve å utbrodere dette litt for at dere skal skjønne hva det er som ligger bak en prestasjon som dette. Da Eie Larsen entret den norske krim-arenaen med «Hemmeligheten» for åtte år siden, så jeg en svært lovende stemme som hadde noe særpreg over seg, men samtidig så var det veldig uferdig. Mye action og spinnville scener, som også dro seg videre til oppfølgeren «Frostrøyk». Det var morsomt å lese, men det gikk litt over stokk og stein. Så kom «Jordtårer», som var noe heeeelt annet. Veldig nedpå, og med en innsikt i karaktertegning som jeg aldri hadde sett hos Larsen tidligere. Men, særlig spennende som krimroman var den kanskje ikke. Det tok han igjen med «Du skal lide». En intens actionthriller med et storslått plott der han blant annet sprenger Farris bad i lufta. Hurramegrundt-krim som jeg (personlig) elsket, men fremdeles litt for mye «overtenning». Så kom «Englefjær» og tok pusten fra meg. Her utforsker Frode Eie Larsen en helt ny måte å skrive på. En annerledes, og mye mer poetisk tilnærming. Året etter kom «På overflaten flyter vannliljene», og her får det poetiske språket en inderlighet og en sårhet som berører leseren. Det er en gjennomgående stemning i den romanen som rører ved deg. Ifjor trodde jeg han skulle toppe alt dette med «Slå på ring», men der bommet han grovt på meg iallfall. Den hang ikke helt sammen, og det var mye som lugget både i språk og plott. Det så nesten ut som en forfatter som fremdeles ikke hadde klart å finne ut hva det var han ville med skrivingen sin. Inntil nå …

I «Så ble det kaldt» spiller han på alle de fineste strengene samtidig. Her har vi inderligheten og sårbarheten fra «På overflaten flyter vannliljene». Vi har de knallsterke karaktertegningene fra «Jordtårer». Den poetiske stemmen fra «Englefjær», og det storslåtte plottet fra «Du skal lide». Musikeren Tom Roger Aadland synger vakkert om sin kjæreste som er «alle dei i ein», og det er det jeg mener Frode Eie Larsen har fått til med «Så ble det kaldt». Han har klart å skrape sammen det beste fra alle sine tidligere utgivelser, og puttet det i en og samme bok. Noen vil kanskje si at gjerningsmannen er litt «over the top», og at en av plot-twistene mot slutten rett og slett er for hjerteskjærende, og at hovedpersonen kanskje ville agert litt annnerledes i en slik situasjon, men det mener jeg blir for småplukk å nevne når alt det andre er så til de grader godt skrevet.

Jeg gjør som dommerne i Stjernekamp … Smiler gjennom hele nummeret, og reiser meg og gir stående applaus til slutt. Dette er Frode Eie Larsen på sitt aller skarpeste. Stående applaus også til LIV Forlag som hentet ham og manuset hans inn igjen når Gloria gikk over ende i vinter. Det står det respekt av.

Presentasjon og boktrailer i forkant av lanseringen av hans femte bok «På overflaten flyter vannliljene»

Et melankolsk farvel?

pa-overflaten-flyter-vannliljeneFrode Eie Larsens femte krimroman med Eddi Stubb i førersetet, «På overflaten flyter vannliljene«, kommer ut denne uka. Det er en stille, tilbakelent og vemodig kriminalfortelling. Det er en sår og følelsesladet historie som fortelles mellom linjene. En historie om svik, om savn, om kjærlighet og om forspilte sjanser. Det er på mange måter en krimroman om alt det som kunne vært og burde blitt. Om brustne håp og drømmer. Og kanskje er det et melankolsk farvel til Eddi Stubb og Oskar Myhre. Jeg vet ikke, men det føltes mer som et punktum enn et komma å lese siste linje i romanen.

Jeg gjør leseren oppmerksom på at Frode Eie Larsen har vært konsulent og prøveleser på mine to kriminalromaner «Maestro» og «Hjerteknuser».

Det er sjelden en kriminalroman setter meg ut og vekker følelser i meg. Men, denne historien gjorde det. Mye talte for det motsatte underveis. Det var flere ganger jeg spurte meg selv hva det var forfatteren holdt på med de første 200 sidene, men etter hvert som bakteppet kom til syne, og de grusomme drapene får sin forklaring, så åpnes det også en sluse til et vell av følelser og en dypere forståelse av menneskene som vandrer rundt mellom ordene og setningene i «På overflaten flyter vannliljene«.

Det var en krevende kriminalroman å lese. Fordi den ikke griper deg som leser fra første side. Ikke sender deg på en rollercoaster av twister og turner. Ikke får deg til å bite negler ytterst på stolen. Ikke pirrer mysterieløseren i deg til vanvidd. Ikke får deg til å gispe etter luft i den ene cliffhangeren etter den andre. Dette er nemlig noe så uvanlig som en kriminalfortelling ribbet for billige tjuvtriks og enkle utveier. Det er rett og slett modig å skrive noe så stille og alvorlig i en krim, og mot slutten dro jeg paralleller til både Jørn Lier Horst, Christoffer Carlsson og Karin Fossum. Krimforfattere som tidvis våger å la teksten stå naken for å kunne fortelle en historie på en bedre og sterkere måte enn ved å la helten gå gjennom ild og vann for å løse mysteriene.

Det er vågalt å stole på at krimleserne er så trofaste at de leser romanen ut når den har så lite av de krimtunge virkemidlene vi andre krydrer rettene våre med. Men, gjør det folkens. Det kan kanskje virke hverdagslig, litt puslete, og til tider langdrygt i første halvdel av boka, men det har sin åpenbare forklaring. Dette er ikke en krimroman som hadde tålt action og pyroeffekter. Det ligger et alvor og en innsikt i enden av veien som du vil gå glipp av om du bare fokuserer på det som skjer i boka. Romanens kjerne ligger faktisk mellom linjene, ikke i dem. Det er en sår pianostreng som vibrerer i undertonene, og som først får tone ut i sin ensomhet om du hører musikkstykket ut.

Det melankolske og såre i forholdet mellom karakterene, deres liv og opplevelser, deres sorger og savn, deres valg og forspilte sjanser … Alt nøstes sammen i en historie der du hele veien må jobbe med deg selv som leser for å forstå ikke bare stykkevis og delt, men fullt og helt, hva det er som egentlig er i ferd med å skje med disse figurene. Noen av dem har vi kjent i årevis, andre dukker opp for første gang i denne historien. Det de har til felles er at de alle står ved veiskiller, der valgene de tar vil være bautasteiner i livet, og konsekvensene av disse valgene vil forandre både dem og omgivelsene for alltid.

Jeg lurte lenge på hva denne lille såre tonen var for noe, og kanskje mest av alt hvorfor forfatteren hadde plassert den der. Den virket forstyrrende og avledende. Men, når de siste sidene leses i boka så forstår du med ett hele bildet, og du ser det har endret seg. Og det du var helt sikker på var bare et nytt kapittel viste seg (kanskje) å være en epilog. Ikke vet jeg, men det føltes slik for min del. Et vemodig, men vakkert farvel?


Mine anmeldelser av Frode Eie Larsens romaner:

HEMMELIGHETEN

FROSTRØYK

JORDTÅRER

DU SKAL LIDE

ENGLEFJÆR

Jeg klatrer himmelstigen med deg Frode

EnglefjærJa, jeg starter med en tittel som grenser til det private. Jeg har aldri møtt deg Frode, og jeg har heller aldri snakket med deg under fire øyne. Likevel føler jeg nesten jeg kjenner deg etter å ha lest fem bøker av deg på knappe to år. Det har vært en reise som gir meg håp. Det uferdige skrivetalentet vi så ta form i Hemmeligheten og Frostrøyk har utviklet seg videre gjennom  to svært gode utgivelser i Jordtårer og Du skal lide. Nå, Frode slår du ut i full blomst, og på vei opp Himmelstigen er det jo ikke så rart at vi ser en og annen Englefjær. Det skulle bare mangle, egentlig.

Det er faktisk vanskelig å anmelde Englefjær uten å bli litt rørt. Å se en krimforfatter utvikle seg så enormt fra bok til bok er rett og slett et glimt av magi for oss lesere. For deg har det for det meste vært snakk om hardt arbeid og søvnløse netter. Til de av dere lesere som lurer på hva det er jeg babler om nå, skal jeg gi en rask oppsummering:

I Hemmeligheten, som var Eie Larsens aller første krimroman, ser vi en forfatter som klarer det aller viktigste innen krim. Han klarer å skrive en god del spennende scener. Action, dramatikk og høyt tempo. Men, det er gapende hull i både plott, logiske brist, karakterskildringer og i språk. Så kommer Frostrøyk, som egentlig bare er en fortsettelse av Hemmeligheten. Her ser vi klare bedringer i språket og dialogene, og det er tydelig at Eie Larsen har fått en kyndig redaktør som har hjulpet ham. I Jordtårer skjer det noe helt spesielt. Vi møter politietterforsker Eddi Stubb for første gang, det er nå en ting, men boken er den rake motsetning til de to foregående bøkene. Det er dystert, mørkt og en helt annen forfatterstemme ser dagens lys. Frode Eie Larsen begynner å eksperimentere med det som nå er hans eget varemerke. De korte scenefrekvensene med synsvinkler som skifter, ofte flere ganger på samme side. I tillegg har han gått virkelig i dybden på karakterene sine, og presenterer for første gang mennesker som setter spor hos leseren. Men, på veien gikk noe tapt, nemlig tempoet, spenningen og intensiteten fra de to første bøkene. I bok 4 «Du skal lide» er dette på plass igjen, samtidig som den nye forfatterstemmen, Eie Larsens særpreg som forfatter, er utviklet videre. Det eneste som kanskje mangler på veien opp mot toppen av norsk krimlitteratur er et mer dyptpløyende plott som engasjerer leseren mer enn at det er en gåte som skal løses.

I høst kom Englefjær. Hans femte krimbok. Jeg var spent på om han ville fortsette klatringen i kvalitet, og jeg ble ikke skuffet. I dette øyeblikk. Her og nå, i oktober 2015, erklærer jeg Frode Eie Larsen som en fullverdig krimforfatter på lik linje med alle de største norske og nordiske. Englefjær er en helstøpt krim med nok særpreg til å skille seg ut. Nok spenning til å få leseren til å hive etter pusten. Nok puslespill til å få hobbydetektiven til å gruble. Nok dybde i tematikk til å skape følelser engasjement og ettertanke. Nok skildringer til at karakterene står fram som ekte personer vi blir glad i. Alt dette faktisk … Englefjær er en studie i krimdramaet. Hvordan en bygger opp en spennende historie, pirrer leseren, samtidig som en skjuler vesentlig informasjon. Hvordan en kan ta opp et viktig samfunnsproblem til debatt uten at dette senker tempoet og drivet i historien. Det er godt gjort , eller rettere sagt … Det er godt håndverk. For det er akkurat det det er å være krimforfatter. Det er et håndverk som faktisk må læres. Noen har et unikt talent, og får det til på første forsøk, som for eksempel Jo Nesbø og Gard Sveen. Andre trenger fem bøker på å nå opp på samme nivå. Som for eksempel Frode Eie Larsen. Det er akkurat likt for en snekkerlærling eller en praktikant i barnehagen. Noen får det til med en gang, mens andre må lære seg faget smått om senn.

Derfor … Slutt å slakte debutanter! (Egentlig sier jeg det bare fordi jeg selv debuterer i januar, men det er det sikkert ingen som gjennomskuer) La dem få tid til å lære seg faget. LIV Forlag har gitt Eie Larsen den tiden og det rommet han trengte til å få lov til å utvikle seg. Nå kan de høste fruktene av det. Samtlige norske forlag som gir ut krim ville tatt ham under sine vinger i dag. Han har gått gradene, og kan faget.

Vel … Skulle ikke dette handle om BOKEN Englefjær? Ikke om Eie Larsens forfatterskap? Mulig det. Jeg ble bare så begeistret at fingrene gikk løpsk. Her er litt om hva boken handler om til slutt, og så får dere lesere vurdere om det ikke er på høy tid dere oppdager denne diamanten.

Det er november. Snøen har lagt et mykt, hvitt teppe over bakken og lyset fra gatelyktene tegner bleke lommer i mørket. Inne på rom 101 på Rekkevik sykehjem i Larvik står Eddi Stubb. Foran ham i sengen ligger Borgny Larsen. Død. I munnviken hennes skimter han så vidt en hvit fjær. En englefjær, tenker Eddi, fremdeles uvitende om at han snart skal finne enda en fjær, denne gangen i munnen på et lite barn. Klarer han å finne løsningen før flere liv går tapt?

Jeg røper ikke for mye om jeg sier at dette handler om barmhjertighetsdrap, og den skremmende tanken på at noen av de som er der for å hjelpe deg, faktisk har tenkt å gjøre akkurat det. Hjelpe deg … Over til andre siden. Slikt blir det både god krim, og MYE ettertanke av. Det skal Frode Eie Larsen ha takk for.

(Samtidig får du et realt spark i ræva av meg for å ha begått en helt unødvendig, fullstendig hårreisende, og begredelig dødssynd når det gjelder den aller sterkeste karakteren i serien din, men det får ikke leserne vite noe om før de har lest …)