Et møte med Djevelen

Lucifers EvangeliumSkummelt. Mørkt. Mystisk. Tre ord som alle beskriver Tom Egelands tredje bok om Bjørn Beltø, «Lucifers Evangelium«. På sitt sedvanlige vis guider Egeland oss gjennom kulturhistoriske steder, underjordiske grotter og morkne manuskripter på jakt etter det spektakulære. Det helt utenom det vanlige. Det som bare Bjørn Beltø kan snuble over og ingen andre. (Kanskje med unntak av Robert Langdon). Og hvem andre dukker opp på hans vei enn selveste Lucifer? Jeg mener … Det måtte jo skje før eller siden. Vi snakker tross alt om Mr.Beltø. Når du graver i gjørma lenge nok kommer du før eller siden ned til avgrunnen.

Han kan dette med å grave Beltø. Han er jo arkeolog. Men han som har gitt ham liv kan pinadø kunsten han også … Tom Egeland. Jeg tar av meg hatten for den abnorme mengde research han gjør i forkant av sine bøker. Fyren er helt på grensen til å tippe over til koko. Det må han være. Det er så mange referanser, kilder og henvisninger til alt mellom himmel og jord i disse bøkene at selv de med fotografisk hukommelse vil slite med å henge med i svingene. Bibelen er en ting. Jeg tror nesten han kan den utenat. Så har vi et utall av apokryfe tekster og et helt kobbel av skrifter, myter og fortellinger fra oldtidens ulike ledende bysamfunn. En god del oppdiktet vil jeg tro, men her er det mye fakta også.

Denne hangen Egeland har til å drapere en hver handlingstråd med et lass av historiske detaljer og spekulasjoner er krevende lesing. En skal og bør være spesielt interessert for å la seg rive med. Samtidig så er det så vanvittig fascinerende at en fullstendig glemmer at det er en roman en sitter og leser. Jeg ble helt oppslukt av «Lucifers Evangelium». Trollbundet. Forhekset. Lot meg villig fare med på Beltøs reise ned i avgrunnen av våre religioner. Bare for å finne det jeg selvsagt skjønte lå og ventet i de mørke krokene på bokens siste 100 sider. Lucifer. Satan Belzebub. Djevelen. Kjært barn har mange navn. Du finner dem alle i denne boka. (Foruten en komplett navneliste over alle demonene i Helvete. Det tok noen sider å liste opp dem)

I Lucifers Evangelium blir vår nevrotiske norske albinoarkeolog Bjørn Beltø hentet til Ukraina for å se på en pergamentrull som ble funnet i hendene på en gammel munk langt inni et gravkammer i Kiev. Han tar med seg manuskriptet, og med det begynner jakten. En etter en blir Beltøs venner og hjelpere funnet drept ved på mystiske steder dandert med enorme mengder av stearinlys. Hver og en av dem tømt for blod. Beltø er sta, og nekter å gi fra seg manuskriptet, selv om ritualdrapene ikke ser ut til å ha noen ende. Han reiser for å finne ut av gåten, og denne gangen fører mysteriet ham til både Amsterdam, Sør-Frankrike, Roma og til arnestedet for det urgamle Babylon. Samtidig som vi følger Beltøs jakt på sannheten, så følger fvi en italiensk professor i demonologi tilbake i 1970. Han forsvant sporløst sammen med sin datter etter å ha blitt besatt av funnet av Lucifers Evangelium.

Som alltid så skriver Tom Egeland godt. Hans skildringer fra vakre eller mystiske steder og miljøer er en nytelse, og Beltøs tanker danner som vanlig et spindelvev av teorier og konspirasjoner som både fascinerer og som skremmer leseren. Egeland er uortodoks, og går ikke av veien for små hoppende snutter  på noen få linjer som danner hele kapitler. Andre steder er han så utmalende at en får med seg hvert minste lille støvkorn av detaljer.

Det samme kan faktisk sies om plottingen. Han har noen geniale twister og noen steder som er så heseblesende angstfremkallende at en knapt våger å puste mens en leser. Samtidig går han ikke av veien for å la teksten dø fullstendig. Plutselig kommer side opp og side ned med det som leseren fort kan oppleve som banale uvesentligheter. Å la motoren stoppe i en krimfortelling eller en thriller er en dødssynd. Tom Egeland bryr seg ikke om slikt. Han har sitt eget univers, og i det universet er det kaosteorier som ruler. Gjennom alle historiene, de små finurlige sporene og gåtene, den krevende detaljrikdommen og den subtile trangen til å være moraliserende og tidvis belærende, så stiger det en Fugl Føniks opp av asken. Helheten blir så jævla bra! En Bjørn Beltø thriller er ikke bare spenning. Det er så mye mye mer. Det er en indre og en ytre reise som fascinerer, engasjerer og forbløffer deg gang på gang. Det er nesten slik at det ikke gjør noe at antagonisten blir svakere og svakere gjennom hele boken for til å slutt ende opp som en liten vits av en kinaputt. Vi tilgir sågar at de siste 100 sidene er en lang forklaring og oppsummering av alle teoriene som til slutt ledet fram til en fantasifull løsning.

Klart det ikke gjør noe! Vi snakker jo om en Bjørn Beltø-thriller her … De sal være akkurat slik de. Hadde de vært bygd opp etter logiske og oppleste oppskrifter så ville det ikke fungert. Gi albinoen litt slækk her. Han trenger det. Det er egentlig bare å si det igjen. Bravo Bravissimo Tom! Lucifers Evangelium ble som jeg hadde håpet. mer en jeg hadde forventet og alt en kan drømme om. Likte du Sirkelens Ende og Paktens Voktere er det ikke noe å stusse på. Her får du mer av det samme. Mye mer!

Gleder meg skikkelig til Nostradamus Testamente i April og Den 13.disippel som kommer ut 6.mai.

Her er mine anmeldelser av Tom Egelands to foregående romaner om Bjørn Beltø:

Sirkelens Ende

Paktens Voktere