Jørgen Jæger har etablert seg i norgestoppen som krimforfatter. Det har han ikke minst bevist gjennom sin siste roman Ridderkorset som har vært en bestselger for juritzen forlag. Jeg og lensmann Ole Vik har etter hvert blitt gode litterære kompiser i og med at jeg har satt meg som mål å bli ferdig med hele Jørgen Jægers bibliografi i løpet av 2014. Hans tredje bok «Dødssymfoni» var for meg personlig en nedtur etter å ha lest hans forrige bok «Kameleonene«. Jeg vil prøve å peke på hvorfor.
Jeg har lest Jægers tre første krimromaner om Ole Vik. Jeg ser at han språklig sett bare blir bedre og bedre for hver bok. Han er mye mer bevisst på hva som skal males ut og hva som skal knappes inn. Jeg ser også at han er blitt langt mer stødig i bruk av litterære virkemidler. Likevel ble hans tredje bok altså et lite skritt i feil retning. For meg ble plottet (altså mysteriet og oppklaringen av dette) alt for opplagt i Dødssymfoni. Jeg hadde omtrent halvparten igjen av boka da jeg visste nøyaktig hva som hadde skjedd, og hvordan dette ville ende. I tillegg var altså forbryteren den første jeg gjettet på at det var. Det var før det var gått 70 sider. Nå kan det jo hende at det er jeg som er genial. Jeg ser så absolutt ikke bort ifra det 😉 , men sannsynligheten for at andre genier tenker slik som meg er faretruende stor, og da mister maestroen sitt publikum.
Det er svært vanskelig å komme med konstruktiv kritikk uten å røpe store deler av handlingen, i alle fall når det kommer til at det er selve plottet som mangler noe vesentlig. Jeg vil likevel prøve her. Det som skal være den store twisten og overraskelsen til slutt er alt for innlysende. Løsningen ligger helt oppe i dagen, og har gjort det lenge når slutten først kommer. Allerede ved det første avhøret av den hovedmistenkte så sier han en ting som gjør at jeg tenker «aha!». Han er påståelig og sta på noe som han har observert fra sitt stuevindu, og som virker fullstendig urimelig i hans situasjon å stå fast på. Da må det være noe i det han så som var riktig. Der og da forsto jeg resten av handlingen, og det er jo ikke et pluss i en bok som helst skal være spennende til siste slutt.
Boken hadde dessuten etter min mening kun to virkelige kandidater til «bad-boy-prisen». Når så absolutt alle bevis vender seg mot den ene av dem. Klare og fellende beviser til og med, ja da forstår krimleseren at «han er det i hvert fall ikke». Da var det bare en kandidat igjen, og det stemte på en prikk. Det hele ble med andre ord for opplagt. Allerede ved første undersøkelse i huset forstår vi at det er noe galt med den ene mistenkte sine forklaringer, og resten av boken blir derfor bare en langsom og omstendelig opprulling av hva som har skjedd og hvorfor.
I første bok «Skyggejakten» lurte Jæger meg trill rundt med twisten mot slutten. Jeg bommet grovt på morderen. Det var gøy! I den andre boken «Kameleonene» var tempoet høyt og dramaet intenst. De vi var mest glade i befant seg svevende mellom liv og død. Jeg leste den med hjertet i halsen. Det var gøy! Denne gangen klarte ikke Jæger det samme dessverre. Tempoet var skrudd kraftig ned igjen, og selv om forbrytelsene var gåtefulle og intrikat satt sammen, så var gjerningsmannen alt for opplagt. Det var ikke gøy!
Likevel så koste jeg meg med boken. Ikke minst fordi jeg er blitt uendelig glad i de sterke og sympatiske karakterene til Jørgen Jæger. Subplottet med Cecilie Hopens dramatiske opplevelse var det som drev meg gjennom sidene. Den var sterk, ekte og engasjerende. Kunne utmerket godt fungert som hovedplott. Litt synd at den ble løst slik som den ble inne på Kvammens kontor. Den scenen var etter min mening ikke troverdig. Jeg tror ikke politifolk går til slike skritt. Mulig jeg tar feil, og at den indre justisen fungerer slik, men jeg tror og håper ikke det stemmer. Ellers så synes jeg som sagt at miljøet og karakterene i Fjellberghavn er fantastiske. Jæger skriver troverdig og med hjertet i hånda når han beskriver den lille bygdas nære relasjoner, og de som bor og lever på sånne steder.
Jeg er ikke skremt, og gleder meg skikkelig til neste bok som er «Blodskrift«. Lensmann Ole Vik og hans kollegaer har krøpet inn under huden på meg, og funnet et sted inni mitt kriminelle hjerte. Det skal mer til enn en skarve dødssymfoni for å stanse det hjertet.
GEIR TANGEN 