Det er en stund siden jeg har lest en norsk krimroman som tok tak i meg, og engasjerte meg. Veldig mye er bra, og står til godkjent, men de virkelige perlene er det lengre mellom. Djevelanger av Frode Granhus er en slik perle. Hans tredje Lofoten-krim med Rino Carlsen i hovedrollen er en krimroman som sitter i magen. Den river og sliter i deg fra første til siste side, og Granhus har klart kunststykket å unngå å bli spekulativ. Noe som er svært vanskelig når det kommer til pedofili, kidnapping og drap på små barn. Djevelanger spikrer etter min mening Frode Granhus inn på topp ti-lista over norske krimforfattere.
Boka har som sagt en betent tematikk innen krimsjangeren. Å skrive om barn som blir utsatt for overgrep og store lidelser blir gjerne kategorisert som spekulativt, og det med rette. Alt for mange griper til dette for å skape spenning i en suppe som ellers har bare spiker som ingrediens. Vi ser det stadig oftere, og jeg forstår tankegangen til forfatterne. Å skrive spennende krim handler ofte om å gjøre menneskers største mareritt om til virkelighet. I det perspektivet finnes det knapt noe verre enn at våre små, uskyldige og forsvarsløse barn blir utsatt for grov vold, overgrep, utnyttelse, vanskjøtsel eller i ytterste konsekvens drap. Hva er det så som gjør at Frode Granhus klarer å unngå å trakke inn i det minefeltet når han velger denne tematikken?
For det første så mestrer han fortellerkunsten. Han klarer å gjøre alle de involverte til ekte og troverdige mennesker på godt og vondt. Vi tror på det som blir fortalt, og vi kjenner på fortvilelsen som sprer seg etterhvert som håpet svinner om en lykkelig slutt. Den fortvilelsen er både inderlig og reell. Han forteller historien på en måte som gjør at leseren kjenner på de samme følelsene. Djevelanger er IKKE underholdningskrim. Den er vond å lese, og det er fristende å dra paralleller til for eksempel Karin Fossum.
Den sammenligningen er egentlig ikke så dum. Fossum er en mester på å gi drapsmannen eller overgriperen et menneskelig ansikt. I Djevelanger klarer Frode Granhus det samme. Vi kommer ubehagelig nært innpå både overgriper og offer i denne boka. Vi føler både avsmak og forståelse på en og samme tid. Vi kommer langt inn under huden på mannen som utfører ugjerningene, og vi kjenner på hans redsel, frustrasjon, sorg og fortvilelse. Vi ser de syke tankene som utspiller seg i all sin gru, men samtidig har personen et anstrøk av mildhet og empati over seg. På mange måter gjør dette det enda vondere, og enda mer spennende.
Som sagt så er det ikke bare overgriperen som blir portrettert på en nær og gripende måte i denne romanen. Også lille Ida, jenta som er blitt kidnappet, kommer så nær at jeg som leser føler at hun sitter på fanget mitt mens jeg leser. Det gjør så ubeskrivelig vondt at jeg har ikke ord. Hennes lidelser blir malt med en sår palett, og jeg kan knapt huske at en karakters historie har engasjert meg i samme grad som hennes. Det finnes vel et beskytterinstinkt inni meg som pappa som blir trigget til det ulidelige i skildringene av hennes tanker og følelser. Det er dyktig gjort av forfatteren, men det må ha vært en lidelse å sitte der foran tastaturet å skrive hennes historie. Jeg regner med at Frode Granhus trengte noen pustepauser underveis i den prosessen.
Så har vi hovedpersonene Rino og Guro. Begge to er skarpe, tydelige og gode karakterer. Personer med integritet og et brennende ønske om å gjøre en god jobb. Samtidig er de veldig gode kontraster til hverandre i sin ulike tilnærming til kidnappingssaken. Vi ser to politietterforskere som blir jaget av tidsklemma i sin frustrerende jakt på å finne Ida i tide. De blir trangsynte, ensporede, og kaster seg over ethvert nytt spor som selve løsningen. Jeg merker at jeg TROR på dem. Deres fortvilelse kommer ut gjennom hver eneste pore i huden. Angsten for å ikke lykkes. Frykten for å komme for sent. Frustrasjonen over at ting tar for lang tid. Det er en jaget stemning som preger scenene med disse to. At det vikles inn en gryende kjærlighetshistorie mellom dem blir merkelig nok aldri forstyrrende.
Jeg ser at det blir mye fokus på karakterbygging her, men det er ikke til å unngå. Jeg finner kun en eneste karakter i hele boka som får et litt utydelig preg over seg, og det er Rinos kollega Thomas. Han forblir en skygge boka gjennom, men har også en helt ubetydelig birolle i dramaet. Predikanten og hans kone (Idas foreldre) er gnistrende i sin urokkelige tro på predikantens synske evner, og det at han vet at Ida kommer hjem etter tre dager. Saras skakkjørte mor, som har viet hele sitt liv på å bære på den umulige sorgen det er å miste sitt eneste barn er også helt vidunderlig skildret. Kort sagt … Imponerende forfatterhåndverk.
Jeg kunne med letthet gitt boka toppkarakter, for så god er den faktisk, men det er et par ting som skurrer litt. Løsningen er så kompleks at den mister litt av troverdigheten for meg. Motivet til gjerningsmannen likeså. Det virker som om det har vært så uendelig viktig for forfatteren å holde løsningen skjult, at han har falt ned på en løsning som leseren kanskje har litt vanskeligheter med å godta. Det andre jeg vil pirke litt på er at tankene til Ida er så velformulerte. Det kjennes ikke helt som tankene til et barn på 5-6 år. Hun blir for reflektert.
Men … som sagt det siste er først og fremst pirk. Djevelanger er en gjennomarbeidet knallgod krim som rører ved de innerste og vondeste følelsene hos oss. Alt iscenesatt i verdens vakreste og mest eventyrlige landskap. Jeg gleder meg stort til ny Rino Carlsen krim til høsten. Granhus viser stadig stigning i sitt forfatterskap, men stort høyere enn dette kommer han ikke. Djevelanger er rett og slett djevelsk god!
GEIR TANGEN 