TRISt avslutning FOUR Divergent

Divergent 3Jada, Veronica Roth, jeg vet du har brukt mye tid i amerikanske medier for å forklare hvorfor tredje og siste bok i Divergent-serien ble som den ble. Det betyr ikke at jeg er nødt til å like det. Det betyr ikke at det er genialt fordi det var tenkt slik fra starten av. Det betyr ikke at slutten blir logisk og oppklarende. Det betyr ikke at det er godt skrevet. Det betyr egentlig bare at du har gått på trynet med fullt overlegg.

Alle som har lest bloggen min de siste tre årene vet at jeg har satt denne ungdomsserien svært høyt. Divergent er noe av det beste vi har sett av dystopier beregnet for young adults på en årrekke. Jeg forgudet den første boken, og elsket den andre. Den tredje hater jeg. Fra begynnelse til slutt. Jeg finner dessverre svært lite igjen av den magien som skapte de to første bøkene. Divergent – De lojale –  er rett og slett svært dårlig håndverk fra forfatterens side. La meg prøve å forklare hvorfor:

I sine to første bøker har den allvitende fortellerstemmen vært hos Tris, og bare hos henne. Vi har fulgt Tris i alle scener. Dette har skapt en mystikk rundt hva de andre rundt henne egentlig mener, tenker og gjør. I denne siste boken hopper synsvinkelen mellom Tris og Tobias (Four) , noe som gjør det ekstremt forvirrende. Ørten ganger i løpet av lesingen tok jeg meg selv i å ha glemt at forfatteren hadde skiftet perspektiv, og det var så utrolig irriterende.Helt på grensen til å være kommunikasjons-forstyrrende, for å si det slik.  Fortellerstemmene er nemlig dønn like, og jeg er jo vant til å se ALT fra Tris sin synsvinkel. Dette grepet fungerte dårlig. I tillegg til at skiftene ble forvirrende, så avsløres jo Four sine tanker og hva han gjør hele veien. Dermed så forsvinner også mye av mystikken og undringen som har skapt en nerve i de to foregående bøkene.

En annen ting som gjorde at dette evinnelige perspektivskiftet ikke fungerte var at Tobias (Four) tenker som en jente. Han går rundt og grubler på banale nyforelskede fjortis-tanker. Sorry Veronica, men 17-18 år gamle gutter tenker ikke slik om du aldri så mye skulle ønsket det. De tenker … Ja, jeg tror faktisk jeg skal la den ballen ligge. Vi vet hva de tenker, og det egner seg ikke på trykk… Four sitt perspektiv mister all troverdighet, og han går fra å være en mystisk machohelt til å bli en sentimental romantiker. Han er så full av soft-spots at hele illusjonen om en tøff og usårbar karakter forsvinner ned i avløpsrøret. Ikke bra.

Et tredje moment som jeg vil påpeke er motoren og drivet. I første bok er fraksjonselementet så spennende i seg selv at det skaper et enormt driv i fortellingen, og avslutningen er eksplosiv. Den andre boken er langt mer kaotisk, men drivet holdes oppe av det ene adrenalinkicket etter det andre. Tempoet er skyhøyt fra start til mål. I tredje bok skjer det , tja om jeg er snill så kan jeg vel si fint lite. Tris, Tobias og en del andre av gjengen tusler omtrent uten motstand ut av byen, og inn i den verdenen som er utenfor. Det viser seg å være et vitenskapssenter som driver Chicago-eksperimentet. Der inne går det minst 40 sider mellom hver gang det skjer noe som pirrer nysgjerrigheten. Tempo, driv og spenning er som blåst bort. Igjen står vi med interne stridigheter mellom de som er igjen av gjengen, personalet på vitenskapssenteret, og den seigtflytende kjærlighetshistorien mellom Tris og Four. Noen svippturer ut i utkanten forhindrer meg ikke fra å gjespe langtrukkent i lesestolen.

Vi gir oss dessverre ikke der. Vi er nødt til å nevne plottet, og da spesielt avslutningen. Derfor ….

SPOILER -ALERT!!!!

Om du fremdeles leser det jeg skriver så kommer det av at du enten har lest boka, eller at du ikke har tenkt å lese den uansett. Greit nok. Vi snakker om plottet her.

En dystopi med serumer, høyteknologi, samfunn delt inn i fraksjoner, fryktlandskaper osv.osv er jo ikke troverdig i utgangspunktet. Derfor kan det virke litt fordummende når jeg nå begynner å snakke om troverdighet. Men, selv en sci-fi roman, en fantasyfortelling, en dystopi, en spøkelseshistorie eller et eventyr er avhengig av at leseren tror på det som skjer. I de to første bøkene levde jeg meg inn i fantasiverdenen som Veronica Roth skapte for meg, og jeg kan kjøpe løsningen i bok 3 med at Chicago og fraksjonssystemet er et resultat av et mennesklig eksperiment satt i verk av vitenskapsmenn. Men, der stanser det også. Alt vaset rundt rene og skadede gener, en regjering som lar vitenskapsmennene holde på med menneskene som om de var rotter i et dyreforsøk, og at hele verden holdes i sjakk i ekstrem fattigdom av at de venter på positive resultater fra Chicago. Nei, Sorry Sam, men den blir for dum. Enda verre er det at disse «skadede» blir tatt imot med åpne armer i vitenskapssenteret, og på noen få dager blir de gitt tillit langt ut over det som ville vært troverdig i enhver organisasjon. Ikke nok med det, men opprørere blant dem får lov til å vandre mer eller mindre fritt rundt og ødelegge, og det er først i aller siste scene det vekkes mistanke mot komplottet som pågår. Svakt.

Så har vi det som en hel verden av Divergent-lesere har reagert mest på. Å ta livet av Tris mot slutten av boka. En ting er at det er trist og leit, og alt det der, men hvorfor i alle dager gjøre det? Det er jo helt unødvendig. Selv jeg klarer å tenke ut minst fire fem andre, overraskende slutter som ikke innebærer å ta livet av Tris. En trenger ikke la hun og Four vandre inn i solnedgangen av den grunn. Hun har vært hovedpersonen gjennom hele serien. Serien handler om HENNE. Alle perspektiver (bortsett fra siste bok) er sett med hennes øyne. Skal du ta livet av hovedpersonen din så skal det være fordi ingen andre løsninger vil være troverdige. I denne boken er det ikke slik. Veronica Roth sier at det var bestemt fra starten av, siden det egentlig var Four som var hennes hovedperson. Det var ham hun startet å skrive om. Dessuten var Tris så selvdestruktiv, og hadde omtrent gått i døden i begge de foregående bøkene. Likevel blir det helt feil. Mye av spenningen som bøkene har bygget opp har vært rundt hennes rolle i det fremtidige samfunnet, og rundt henne og Fours romantiske tråd. Det blir et svik mot leserne å ende opp med å viske henne bort fra kartet, og la Four stå igjen som den sterke vinneren som fikk mammaen sin tilbake, halve kongeriket til odel og eie, men altså ingen prinsesse.

Veronica Roth har sågar gitt ut en ekstra bok i serien for å gi leserne Tobias sin synsvinkel helt fra starten (Boka har naturlig nok fått navnet FOUR), bare for å vise leserene at det egentlig var han og ikke Tris som var hovedpersonen i Divergent. Boka inneholder ingenting nytt, og består av noveller der Tobias opplever det Tris gjorde sett gjennom sine egne øyne. Slikt kaller jeg spekulativt. En tyner noen spinoff-kroner til ut av en sørgelig historie som en egentlig ikke klarte å sy helt sammen til slutt. Jeg er spent på om filmselskapet velger å gå får den opprinnelige slutten, eller om de lager en alternativ for kinogjengerne. Boka hadde ikke nødvendigvis blitt bedre av en Hollywood-ending, men da hadde jeg i hvert fall kunnet legge fra meg den siste boka med et smil.

Min anmeldelse av første bok i Divergent-serien

Min anmeldelse av andre bok i Divergent-serien

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

Magien lever!

Divergent Opprøreren«Opprøreren» er undertittelen på bok nr.2 i Divergentserien til Veronica Roth. I Norge utgitt av Schibsted Forlag. Første bok «Divergent» kom ut i fjor vår, og skapte enorm begeistring hos mange. Blant annet meg. Når oppfølgeren kommer råder det alltid en viss skepsis og spenning. Vil en klare å gjenskape det som var så genialt sist gang? Dere kan trygt lene dere tilbake og slappe av. Andre del av eventyret om Tris og Four holder heldigvis mål. Divergent-magien lever!

Jeg var enormt spent. Forsto ikke helt hvordan en kunne dra denne historien videre og samtidig klare å holde på den spenningen som første bok hadde. Jeg har sett nok av eksempler på det motsatte. «Opp i flammer» er skremmende mye dårligere enn «Dødslekene«. Det samme må vi dessverre si om «Monsterhavet«. Oppfølgeren til «Lyntyven«. I filmens verden er dette nær sagt en regel. Jeg trenger vel knapt nevne «Hangover 2«? Eller enda verre … «Hangover 3«? (Grøss!)

Heldigvis unngår Veronica Roth å havne i samme selskap. Hun har klart å dra med seg spenningen, gløden, intensiteten, mystikken og de gode karakterene fra første til andre bok. Den har ikke blitt en blek kopi, men står godt på egne ben. Når det er sagt, så er det en sannhet med modifikasjoner. Det er fullstendig nytteløst å lese «Opprøreren» uten å ha lest første bok. Da gir ikke boken deg noe som helst. Karakterene blir ikke presentert på nytt og fraksjonssystemet i Divergent får ikke noen videre forklaring i starten av bok 2. Det forutsettes med andre ord at dette er kjente detaljer. Tris sine valg i denne boken bestemmes også i stor grad av de traumene hun opplevde i bok 1. For oss som har lest Divergent så er det en greit nok. Historien starter på sekundet der Divergent slutter, og vi går rett inn i nye actionfylte konflikter og dramatiske hendelser. Merket godt at i og med at persongalleriet ikke var helt ferskt for meg så ble det litt forvirrende å holde styr på alt i starten. Men, det løste seg i løpet av noen sider.

Tempoet i «Oppfølgeren» er skrudd opp flere hakk. Det er heseblesende action fra start til mål, og boken har et mye mørkere preg over seg. Det er langt mellom gledescenene for å si det slik. Det er krig mellom fraksjonene, og kampscenene er mange og hyppige. I tillegg så er konfliktnivået mellom karakterene høyt. De mistror hverandre, lurer hverandre og skifter stadig parti. En aner virkelig ikke hvem en kan stole på og ikke. Dette er et konstant spenningspunkt som ligger og vibrerer i oss mens vi leser. Alle fraksjonene er mer og mindre delt i lojale og forrædere, og midt oppi det hele så pågår det maktkamper innad i de ulike fraksjonene også. Et annet kompliserende moment for leseren er at «De fraksjonsløse» nå får en stor og viktig rolle i historien. Til sammen så skaper dette et inntrykk av KAOS! Det er jo ikke positivt? Ingen har vel lyst til å lese kaotiske fortellinger? Nei, men det er så absolutt troverdig. Hadde dette skjedd i virkeligheten så ville det vært kaos. Borgerkrigslignende tilstander med mange grupperinger og allianser mot hverandre er svært sjeldent ryddige og oversiktelige. Derfor treffer Roth godt også med dette. Men, for leseren gjelder det å holde tunga rett i munnen, for det er MYE å holde styr på i denne boka. Mange navn, fraksjoner, delfraksjoner, divergenter, overløpere, forrædere, fraksjonsløse osv.osv.

En annen ting som er med på å forsterke inntrykket av kaos er Tris. Hovedpersonen vår befinner seg i en tilstand jeg som lege uten å nøle ville diagnostisert som bipolar. Hun er ødelagt psykisk, og svinger som en jojo i både humør og tilregnelighet. Hun er ikke lett å bli klok på i denne oppfølgeren, og tanker og handlinger står ofte i grell kontrast til hverandre. Nok en gang så kan en jo kritisere dette med tanke på at karakteren bryter med en rekke karaktertrekk. Men, med tanke på de enorme psykiske påkjenningene hun gikk igjennom mot slutten av første bok, så er det helt på sin plass at hun har et indre kaos. Noe annet ville vært merkelig. Enorme svingninger i forholdet til Four gjør at vi som lesere til tider blir litt frustrerte og oppgitt over hennes tanker, reaksjoner og valg. Men, som sagt, så ville nok de fleste 16 år gamle jenter vært psykiske vrak med de tingene som har skjedd og som skjer rundt henne. Skyldfølelse, angst, mindreverdighetskomplekser, sinne, og suisidale tanker. Alt er der.

Ut over det at boken kan oppleves som et følelsesmessig og handlingsmessig kaos, så har jeg egentlig bare en ting å sette pekefingeren på. Det er at det på en del steder er alt for bråe hopp i scener. Vi følger Tris i alle scener, men ganske ofte befinner hun seg plutselig på et nytt sted uten noen logisk tråd som forklarer hvorfor. Dette tyder på at forfatter og forlag har hatt det en smule mer travelt med bok 2. Ellers så er det ingenting å utsette på dramaet i «Opprøreren». Den har driv, intens spenning, gåtefulle mysterier, fantastiske kampscener og et utspekulert plott. Mer ytre handling, men likevel et intenst indre drama hos karakterene. Krigen og konflikten i byen kan lett speiles til vår tids kaotiske borgerkriger med mange fraksjoner og uklare allianser. Maktspillet og de skjulte agendaene ligger og ulmer hos alle fraksjonenes ledere.

Jeg leste boken på to dager, og det var en intens og heftig leseopplevelse. De siste 200 sidene er umulig å lese med opphold. Boken blir med deg mens du spiser, mens andre ser på TV og til og med på toalettet. Det ble bare fire timer søvn i natt, for å si det slik.

I min anmeldelse av Divergent så sier jeg at det er det beste jeg har lest av tilsvarende ungdomslitteratur, noe som forøvrig også er kommet med som en blurb på omslaget til «Opprøreren». Jeg står ved påstanden også etter å ha lest denne boken. Bok nummer to skuffer ikke, og jeg gleder meg skikkelig til å se filmatiseringen av «Divergent» som kommer nå i vår. Du kan se trailer fra filmen her.

Trolig vil filmen lokke enda flere nye blodfans til å kaste seg over denne boken. Det kan de trygt gjøre. De har svært mye å glede seg til. Veronica Roth er en fantastisk forteller, og plottet er magisk.

(Jeg skylder mine lesere å gjøre oppmerksom på at jeg jobber som manuskonsulent for Schibsted Forlag, men jeg har ikke hatt noe som helst med denne utgivelsen å gjøre. Anmeldelsen er skrevet med et 100% ærlig sinn, og er ikke farget av at jeg leser andre manus fra dem)

Mine favoritter blir film!

Svenske Fares Fares og danske Nikolaj Lie Kaas i rollene som Hafez al-Assad og Carl Mørch
Svenske Fares Fares og danske Nikolaj Lie Kaas i rollene som Hafez al-Assad og Carl Mørch

I dag er den rette dagen for dette innlegget. Det er 17.januar. På kinolerretet har to filmer premiere. «Boktyven» kjenner vi alle til som et moderne litterært mesterverk. Om det blir like bra film av det vites ikke, men det er jo lov å håpe. For meg personlig derimot så er det ikke den filmen som står øverst på ønskelista når jeg entrer kinosalen. Som krimelsker så har denne datoen stått hamret inn i marmor i månedsvis. 17.januar 2014. Kinopremiere – «Kvinnen i buret«.

Ja, i dag skjer det endelig. Første bok i Jussi Adler-Olsens krimserie om Avdeling Q kommer på film. Det skal bli både gøy og spennende å se hva filmskaperne har klart å gjøre ut av fantastiske Carl og Assad. Vet jeg blir skuffet når jeg kommer til sistnevnte. De har gjort ham mørkere, mer machomann, med mindre humor. Et stort feilgrep etter min mening, men slik er det når bøker blir film. En får det aldri helt som en vil. Kvinnen i buret er en utrolig spennende bok, mye grunnet den klaustrofobiske spenningen rundt kvinnen som befinner seg i buret. Klarer de å gjenskape den på film? Svaret får vi i kveld.

Dette blir et utrolig godt filmår for meg. Hele fem av bøkene jeg leste ifjor kommer på film i år. Den ene har jeg allerede sett. Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant var fornøyelig på film også, men ikke i nærheten så morsom som den er i bokform. Kvinnen i buret kommer altså i dag, mens jeg må vente litt på de tre neste. Det er det verdt, for om noen hadde bedt meg velge tre bøker fra ifjor som jeg kunne tenkt meg å se på film så ville alle disse tre stått svært høyt på lista.

Først av alt «Divergent». Du verden for en bok! Eneste gangen en ungdomsroman har slått beina fullstendig under meg. Jeg måpte av begeistring mens jeg leste, og jeg tror jeg gleder meg mer enn kidza til filmen kommer i mars. Elsker rollebesetningen, og traileren får det til å gå gåsehud nedover ryggen på meg av begeistring og forventning. (Kødder ikke, jeg er litt i 1D-modus når det kommer til Divergent) Traileren viser en «Tris» som treffer 100% med slik som jeg så henne for meg i boka. Innertier deluxe, mens «Four» er totalt skivebom. Alt for ung. Alt for spinkel. Alt for slack. Blæh!… 😉

Ben Affleck i rollen som Nick Dunne i filmatiseringen av Gillian Flynns "Flink Pike"
Ben Affleck i rollen som Nick Dunne i filmatiseringen av Gillian Flynns «Flink Pike»

Så har vi de to bøkene jeg leste, og elsket, av Gillian Flynn i fjor. Både «Flink pike» (Gone girl) og «Mørke rom» (Dark spaces) filmatiseres i vår, og kommer ut til høsten. Min kjære søte, herlige, avskyelige og motbydelige Libby Day skal på film. Hi-hi … Det må være tidenes utfordring for en skuespiller å ta tak i. Gjett om jeg gleder meg. Det samme kan jo sies om et par av karakterene i «Flink pike». Lurer fælt på hvordan de vil klare å fikse den fenomenale twisten i boka. Ikke lett å gjøre om til film uten å ødelegge spenningen, spør du meg. Å se hvordan Ben Affleck toker rollen som Nick Dunne blir også moro å se. Han kjenner jeg først og fremst som komiker, og Nick er ikke spesielt morsom…

I Norge kommer det jo også en godbit i år. Lars Saabye Christensens storverk «Beatles» blir til film. En murstein av en bok, så her skal det godt gjøres å ikke skuffe leserne når alt skal presses inn i en og en halv time kinomoro. Kjenner jeg er litt skeptisk her. «Beatles» burde blitt TV-serie slik som «Halvbroren». Det skal godt gjøres å gjenskape den dynamikken som de fire unge guttene hadde i boka på lerretet når alt skal skvises inn på 90 minutter. Men, jeg gleder meg … Klart jeg gjør det. Beatles er jo en av mine store norske favorittbøker, og i min litterære verden langt større enn «Halvbroren».

Finn fram popcornet. Slukk lysene. Snurr film!