Det ellevte manus – GEIR TANGEN

Som vanlig så prøver jeg å se litt inn i glasskula når det nærmer seg nominasjonene til Rivertonprisen for årets beste norske kriminalroman. På torsdag blir de nominerte presentert under Krimfestivalen i Oslo, og tradisjonen tro presenterer jeg dere for de fem jeg TROR blir nominert, og de fem jeg skulle ØNSKE ble det. Har de siste årene truffet merkverdig godt på tipsene, så får vi se om en koronasyk hjerne klarer å grave fram gull denne gangen også.

Her er de fem titlene jeg TROR blir nominert til årets Rivertonpris. Forklaring på hvorfor finner dere under bildet:

Dette er altså mitt utvalg av hva jeg TROR, og sannsynligvis ikke den endelige fasiten, men det ville overraske meg stort om ikke noen av dem blir å finne blant de nominerte. Fire av fem har vært nominert tidligere, og tre av dem har vunnet prisen.

Aslak Nore har fått utelukkende glitrende anmeldelser for «Havets kirkegård», og nevnes som en oddsfavoritt hos alle forfattere jeg har snakket med. Et vell av gode anmeldelser kan vi vel si at festivalforfatter Anne Holt også har fått for «Det ellevte manus». Etter min mening har hun skrevet sin klart beste bok på to tiår. Sven Petter Næss vant prisen i fjor for «Skjebnesteinen», og «Skyldig» er faktisk enda bedre. Da ville det nesten være rart om han ikke dukket opp på kortlisten i år også. Så har jeg valgt ut to mer usikre kort fra bunken. «Elskeren» av Helene Flood fordi det er en bok som enkelte anmeldere er kjempebegeistret for. Den har fått flere seksere i aviser, og hun ble merkelig nok ikke nominert for gjennombruddsromanen sin «Terapeuten». En liten kompensasjon for en tidligere feilvurdering her? Jeg tror det. Den siste jeg trekker fram er altså Ingebjørg Berg Holm. Litt overraskende på mange kanskje at jeg tror hun når opp til en nominasjon, men svært gode anmeldelser, og det faktum at hun også tidligere er nominert til prisen teller inn. I tillegg til at hun trolig er en av Norges mest litterære krimforfattere. Dessuten er «Rasende binne» en knakende god psykologisk thriller.

Så har vi de fem jeg virkelig skulle ØNSKE hadde blitt nominert i år. Her kunne jeg tatt med både Anne Holt og Sven Petter Næss for min egen del. En nominasjon til en av de to vil uansett glede meg stort, men jeg tenkte jeg ville løfte frem fem andre navn som mine personlige ønsker:

Jada, jeg vet at enkelte reagerer på at jeg løfter fram Agnes her med «Uvigslet jord», men av de 28 nye norske kriminalromanene jeg leste i fjor, så må jeg si at den var en av de mest helstøpte kriminalromanene. Hun har (etter min mening) skrevet sin aller beste bok, og burde stått på lista. Den er spennende, skremmende og sår, og den har en hjerteskjærende tematikk som ikke mange norske krimforfattere våger å dykke ned i.

Så synes jeg vi er langt på overtid når det gjelder å gi Hans Olav Lahlum en anerkjennelse for det flotte forfatterskapet han har produsert siden 2010. «Sneen var ren» er den beste historiske krimromanen han har skrevet. Et pirrende mysterium og et innblikk i Norge under andre verdenskrig som virkelig fenget meg. Dessuten har han lansert en solid protagonist i Engly Martinsen som vi blir skikkelig glad i. Et lesehøydepunkt for meg i fjor.

Å få Bjørn Beltø tilbake på sirkushesten var en fryd for oss som har savnet ham, og «Sølvmyntene» er en av de beste bøkene i serien. Her sprudler Egeland igjen etter at jeg synes han har gått litt på tomgang i sine siste thrillere. En merker energien i hver eneste setning. «Sølvmyntene» er svært spennende og har et driv som vi husker fra Beltøs glansdager.

«Matadorens siste dans» er kanskje den kriminalromanen som skilte seg mest ut av fjorårets norske kriminalromaner. I denne boka har Øistein Borge en hommage til den engelske landsbykrimmen som er så fin at en kan få tårer i øyekroken. Selv om handlingen foregår i Spania, så er settingen gjenkjennbar så det holder. En stille, rolig og forsiktig krimroman der karakterene virkelig får lov til å skinne. Her viser Borge mestertakter, og spikrer alle som påstår at krim ikke kan være litteratur mot veggen til allmenn spott og spe. Et nydelig stykke norsk kriminallitteraturhistorie.

«Rød stjerne» er Ørjan Nordhus Karlssons tredje bok i actionthrillerserien om Ida Vinterdal, og det er rett og slett en forbigåelse av juryen at de ikke nominerte «Hvit armada» da den kom for noen år siden. Disse thrillerne til Karlsson er så spennende at det er merkelig at de ikke tapetserer hver eneste bokhandel i Norge. Det er på høy tid å nominere Karlsson, og stort bedre anledning enn med «Rød stjerne» får de ikke. Det dramaet som foregår i isødet på Svalbard er så godt plottet og fortalt at det var nære på at jeg måtte kjøpe inkontinensbind.

Så til slutt. Noen «dark horses». Altså … Knakende gode krimromaner som kanskje blir å finne blant de nominerte, men som ikke nådde helt opp i siste runde for min egen del:

Det er et helt tiår siden sist Anne Holt skrev en roman som ble nominert til Rivertonprisen. (2011 for «Flimmer» sammen med broren Even Holt). For 2021 vil det nesten være en skandale om hun ikke blir det. Jeg klarer iallfall ikke å komme opp med fem norske krimromaner som har vært bedre enn «Det ellevte manus» blant de 24 aktuelle jeg har lest fra fjoråret. Det har rett og slett vært en fryd å lese Anne Holt tilbake i sprudlende storslag med Hanne Wilhelmsen bak rattet.

Romanen gnistrer av energi og overskudd, og en merker at forfatteren har storkost seg mens hun skrev. Både nye og gamle karakterer er så knivskarpe og særegne i Holst måte å portrettere dem på, at det er en studie for alle dem som sliter med å skrive gode karakterer som ikke skal være sjablonger.

«Det ellevte manus» er utvilsomt Anne Holt på sitt aller, aller beste. Her krydres et sammensatt plott med mysterier, topp spenning, slentrende humor, og menneskeskildringer som tar pusten fra deg. Samtidig så er det definitivt det mest vellykkede jeg har lest av krimromaner som har forsøkt å gi et bilde av Norge under pandemien. Der andre ikke tør å la koronaen være så framtredende at den krever sin plass i romanen, så gjør Anne Holt det stikk motsatte. Pandemien gjennomsyrer hver eneste scene med akkurat så voldsomme inntrykk som det faktisk var å leve i Norge i disse marsdagene i 2020. Og hun leverer oss et humoristisk, gjennomsiktig og selvironisk bilde på norsk forlagsindustri som det slår gnister av. For oss forfattere er det hysterisk morsomt å lese disse sekvensene, for selv om Holt tidvis drar strikken langt, så er det også mye som er svært gjenkjennbart. Denne godbiten havner utvilsomt på pallen over de beste norske krimromanene fra 2021 i min bok.