Den syvende demonen – GEIR TANGEN

2016-12-16-1

Vi er inne i tiden da alle norske bloggere, anmeldere og forfattere velger ut sine favoritter av årets bøker som de presenterer for sine lesere. Siden jeg havner i alle tre kategorier, kan jeg selvsagt ikke være noe dårligere. Mine fem tips til julegave til krimelskeren blir presentert i dette innlegget. Jeg elsker norsk krim, leser svært mye norsk krim, og har derfor valgt meg ut de fem norske krimbøkene som jeg mener var de beste i året som gikk.

Det bør vel nevnes at det er en god del norske krimbøker som jeg ikke har rukket å lese enda. Unni Lindell, Anne Holt, Chris Tvedt, Hans Olav Lahlum, Jørgen Brekke og Gunnar Staalesen har for eksempel alle gitt ut nye krimbøker i år med glitrende anmeldelser i avisene. Så lenge jeg ikke har lest dem, kommer de heller ikke med på min liste Min liste er utarbeidet etter mine egne favoritter i året som gikk. Fem kandidater som alle bør være brennhete med tanke på nominasjon til Rivertonprisen i mars.

Listen er ikke rangert selv om den er nummerert, bare så det er sagt. Ved hvert bilde følger det en tekst der jeg forteller hvorfor jeg mener akkurat denne boken fortjener å være en gave under juletreet til krimelskeren. Klikker du på bildet vil du komme direkte til en bestillingsside på Haugen Bok. Jeg er ikke sponset av dem, men vet at de leverer hyperraskt, og at du derfor trolig vil rekke å få bøkene i postkassen din før julefreden senker seg til neste helg.

Marit Reiersgård – Paradisbakken

Denne sprudlende dama fra Lier skriver bedre og bedre krimbøker. Hun ble Rivertonnominert for sin forrige bok om politiettrforskerne Verner Jakobsen og bitte Røed «Jenta uten hjerte», og jeg har tidligere snakket varmt om hennes første krim «Stolpesnø». Med årets utgivelse «Paradisbakken» har hun tatt enda et steg i riktig retning. Fortettet, spennende, godt driv, artig mysterium og en svært spennende avslutning. Jeg leste boka på litt over ett døgn, og det er ikke ofte jeg lar meg fenge slik. Marit Reiersgård har alltid vært språklig svært dyktig, men i «Paradisbakken» er også krimplottet glitrende underholdning. Vil du gi en krimroman som holder høy litterær kvalitet i tillegg, ja så er dette absolutt et godt tips.

Jan-Erik Fjell – Lykkejegeren

En av to seksere jeg har gitt på terningen til norske krimromaner i år. Utvilsomt min store favoritt i året som har gått. Fjells femte bok om Kripos-etterforsker Anton Brekke er uten sidestykke hans klart beste krimroman så langt. Den er nervepirrende, engasjerende, spennende, interessant, mystisk og fullspekket av strålende karakterer. Ikke minst gjorde bihistorien fra Las Vegas på 1970-tallet noe med meg som leser. Det er fem måneder siden jeg leste boken, og fremdeles kan jeg gi et detaljert handlingsreferat. Ja, jeg kunne holdt et helt foredrag på en og en halv time om alt som er bra med denne krimperlen. Språket, plottet, karakterene, mysteriet … Dette er en bok i WOW-kategorien for meg. Dette er en god bokgave til krimleseren som er litt frelst i gamle biler, høy sigarføring, lekre damer og som har en hang til gambling.

Øistein Borge – Den syvende demonen

Jeg håper Font Forlag vet hvilket kupp de har gjort ved å satse på denne forfatteren. Hans debutkrim er en soleklar favoritt til neste års «Nytt Blod»-pris. Jeg klarer ikke helt å se hvem som skal kunne utfordre ham på den lista. Dette er første bok i en serie, og neste bok kommer allerede nå i vinter/vår. Boken bærer overhodet ikke preg av å være skrevet av en krimdebutant. Plottet er så snedig, utspekulert og ambisiøst at det krever mot å sette det ut i livet. Språklig henger lista svært høyt. Dette er en forfatter som oser av fortellerglede og fortellerevne. Mysteriet stifter deg fast til boksidene, og helten som etterforsker er en fyr vi blir svært glade i. En god og svært sterk politi-karakter. Åpningsscenene er heftige, og boka har svært godt driv. Skildringene fra vakre Provence lokker og lurer oss frankofile, men det er likevel selve krimhistorien som fenger mest. Min andre sekser på terningen i år.

Torkil Damhaug – En femte årstid

Denne boka figurerer vel på så godt som alle lister i år. Den er ikke oppskrytt. Det er en annerledes krimbok. En bok for den kresne leseren. Damhaug er svært litterær, og han bryter med de fleste konvensjoner om hvordan en skal skrive krimromaner. En langt mer vellykket variant av «den upålitelige fortelleren» enn for eksempel «Hviskeren» av Karin Fossum etter min mening. Boken er creepy, og spenningen ligger som tåkebanker over boksidene. Jeg personlig trekker litt for en hasardiøs avslutning som jeg ikke helt klarer å tro på, men boken fenget meg og fengslet meg fra begynnelse til slutt. En opplagt kandidat til Rivertonprisen for 2016. I og med at han har fått den før, så skal det alltid litt mer til å få den igjen, men Damhaug har virkelig gitt leseren noe å tygge på med denne romanen. En bok som kryper inn under huden på deg, og som blir der.

Tom Kristensen – Pandora

Snakker vi norske thrillere så er det ingen over, ingen ved siden, og ingen i nærheten av Tom Kristensen. Årets utgivelse ,»Pandora» var en gyser fra første side. Høyt tempo, internasjonalt miljø, storpolitikk, terror, flukt, jakt, drap … You name it, Tom Kristensen has it. Her går det unna så det griner i svingene. Boka er samfunnsmessig høyaktuell, og den klarer også på et finurlig vis å presentere dilemmaene vi i vesten står ovenfor i kampen mot terror. Det er vel få bøker jeg har kost meg slik med å lese i år som denne thrilleren. Her er det høyoktan og flybensin som gjelder. En må være beredt på å bli sendt ut på en heseblesende reise gjennom flere verdensdeler, og med en antagonist som virkelig får det til å gå kaldt ned over ryggen på deg. Vi håper at virkeligheten i terrorbekjempelsen er langt unna dette scenarioet, men aner at det er faretruende nært opptil hva som faktisk kan og vil skje. Boken er en tankevekker. Jeg trekker også her for en avslutning som ikke står helt i stil med resten. Men spennende er det!

PS! Å presentere slike lister er alltid litt ekkelt. Jeg har flere gode forfattervenner som jeg gjerne skulle gitt en plass på lista. mange savner nok navn som Jørn Lier Horst, Tom Egeland, Gard Sveen, Ingar Johnsrud, Lene Lauritsen Kjølner og Jørgen Jæger her. Alle har gitt ut nye bøker i år, men etter min mening når ingen av disse bøkene opp til disse fem, så får det heller våge seg at jeg kan se langt etter å bli framsnakket av disse i tiden som kommer 😉

PSS! Ingen av disse fem bøkene er den mest spennende boken jeg har lest i år. Den prisen går til Ørjan Nordhus Karlssons «Speilets bakside». En science fiction-roman av et enormt format. Like god som første bok i serien «Huset mellom natt og dag». Men, det er ikke krim, så da kommer ikke tipset med her … (Eller forresten, det gjorde det visst likevel)

Det er selvsagt alt for tidlig å komme med en slik uttalelse, men at «Den syvende demonen» av Øistein Borge vil være en av toppene i krimåret 2016 tror jeg vi kan slå fast allerede nå. Intenst spennende, godt skrevet, og plott og karakterer som fenger fra første stund.

«Den syvende demonen» er en kriminalroman i nåtid med handling hovedsakelig fra idylliske Saint Maxime ved den franske Riviera, ispedd en del historiske subplott fra en liten fransk landsby under andre verdenskrig, samt noen scener som utspiller seg i henholdsvis Buenos Aires på femtitallet og på en kunsthistorisk reise i syd-Frankrike med Edvard Munch og Henri Matisse som viktige bipersoner. I hovedplottet følger vi den norske Kripos-etterforskeren Bogart Bull som blir sendt til Saint Maxime for å bistå det franske politiet i deres etterforskning av drapet på den gamle norske multimillionæren Axel Krogh. Mens Bull er der nede blir også Kroghs datter drept på lignende vis. Sentralt i etterforskningen står tyveriet av et ukjent Munch-maleri og en rituell avstraffing post mortem av ofrene ved at det er skåret ut et kors i ryggen på både Axel og datteren. Etterforskningen sender Bull fra idylliske Provence til en liten landsby i nærheten av Valdemossa på Mallorca. Samtidig med at vi kommer nærmere en løsning på drapsgåten følger vi det historiske dramaet som utspiller seg under andre verdenskrig. Hendelsene henger naturlig nok nøye sammen, men det er først når Bull returnerer til Norge at de siste puslespillbitene i mysteriet kommer for en dag.

Øistein Borge har tidligere skrevet barne og ungdomslitteratur med stort hell, men beveger seg nå over i krimsjangeren for voksne med «Den syvende demonen». Han har valgt en subsjanger innenfor krim som er veldig tidsriktig. Å skrive kriminalhistorier fra nåtiden med parallelle subplott fra historiske hendelser er blitt mer og mer populært de siste par årene innen norsk krim. Jørgen Brekke har gjort det samme i alle sine bøker om politimannen Odd Singsaker og hans samboer Felicia Stone. Gard Sveen vant Rivertonprisen og Glassnøkkelen i 2014 for den fantastiske boken «Den siste pilegrimen» der vi følger en pågående drapsetterforskning i nåtid, mens den egentlige gåten utspiller seg i et drama fra andre verdenskrig. Folk elsker slike bøker om dagen, og Borge er flink til å flette disse trådene sammen på en god og troverdig måte.

Jeg føler Øistein Borge får belyst flere temaer i sin roman på en god måte. Det ene er grensegangen mellom hva som er en heltedåd og hva som er en forbrytelse. Jeg synes også hovedpersonens obligatoriske akilleshæl i form av psykiske vansker etter å ha mistet sin kone og sin datter i en bilulykke blir behandlet på en god og troverdig måte som gir protagonisten ekstra dybde. Problematikken får rikelig med plass, noe som også er rimelig med tanke på hvor nært opp til handlingen i tid disse dødsfallene er. Thomas Enger har gjort mye av det samme i sine bøker om Henning Juul, men jeg synes Borge gjør det både bedre og mer virkningsfullt i denne boka.

Miljøet er viktig i denne boka. Jeg vet ikke om det er bevisst fra Borge sin side, men det er så absolutt et godt trekk å bruke Saint Maxime og Valdemossa som to viktige åsteder. Nordmenn er et feriefolk, og vi har i større og større grad lagt vår elsk på turiststedene i syd-Europa. For de av oss som elsker Provence er selvsagt Saint Maxime og Saint Tropez to byer som holdes høyt, og miljøbeskrivelsene fra disse stedene er så autentiske at det er liten tvil om at forfatteren har god kjennskap til både området og kulturen. Det samme gjelder Valdemossa på Mallorca. Er du nordmann og har vært på Mallorca, ja så har du også vært i denne byen. Det er gjenkjennbart, skaper gode og varme assosiasjoner, og vi kommer nærmere den fiktive handlingen. Dessuten får vi det skumle og grusomme i handlingene som en kontrast til alt det vakre og avslappende i miljøet.

Borges karakterer er usedvanlig gode, og er i tillegg til et svært godt språk kanskje noe av det aller beste med denne romanen. Bogart er en sylskarp protagonist. Vi føler med ham fra første side av, og det som skjedde med familien hans er så hjerteskjærende at vi som lesere hadde godtatt det meste fra hans side. Som tørrlagt alkoholiker i sorg framstår han også svært troverdig og sympatisk. En karakter vi mer enn gjerne følger videre. Jeg kunne fortsatt slik med karakter for karakter. Hver og en av dem har et særpreg som gjør dem tredimensjonale og troverdige. Selv den mørke satanisten og den manipulerende rikmannsdatteren får kjøtt på beina her. De er ikke karikerte, noe som i seg selv er godt gjort med slike karakterer.

Språket er et kapittel for seg. Dette er skrevet av en forfatter. Det skjønner vi med en gang. Han har evnen til å fange øyeblikket med ord, og han skriver nesten helt uten klisjèer og flåsete passasjer. Forfatteren bruker språket for å male stemninger og bilder, og han gjør det vakkert.

Romanen er rett og slett svært bra fra start til mål. Historien er god, den er usedvanlig godt fortalt, karakterene er glitrende og plottet fenger fra første stund. Vi rives med både i de historiske passasjene og i de etterforskningsmessige scenene der vi følger Bull i nåtid. En liten refs til forlaget for valg av omslag, dog. Det var IKKE bra …

Jeg er IKKE enig med VGs anmelder som mener boken har litt for mange klisjeer og Patos. Tvert imot vil jeg si. Skal du lese èn norsk krim av de som er utgitt så langt i år, ja så er det denne. Bør være en selvsagt kandidat til neste års Riverton-nominasjoner.