Tangen vs Rohde i full offentlighet?

Foto: Krimfestivalen.no
Foto: Krimfestivalen.no

De fleste som følger med litt i litteraturdebatten har garantert fått med seg forfatter Hanne Kristin Rohdes frontalangrep på den norske anmelderstanden i en kronikk i Aftenposten, og kanskje også Knut Faldbakkens karakterdrap av et tilsvar de siste to dagene. I morgen kommer min anmeldelse av Rohdes siste kriminalroman «Bare et barn» her på bloggen, og jeg har invitert forfatteren til å komme med sitt svar dagen etter dersom hun ønsker det.

Nå skal det sies at det ikke er oss bokbloggere hun først og fremst sikter til i sitt eget blogginnlegg der hun påstår at et terningkast aldri kan bli noe annet enn tilfeldig. Hun tar for seg de offisielle anmeldelsene i aviser, magasiner og i andre medier. Anmeldelser foretatt av ansatte eller innleide anmeldere. Hun skyter på alt fra deres kompetanse til deres intensjoner, men først og fremst skyter hun på en norm der forfatteren står forsvarsløs tilbake uten muligheter til å forandre et terningkast som står frem som en slags «fasit» for evig og alltid. Hun mener maktbalansen er skjev, og at dette ødelegger mange gode kunstnere allerede i startgropen.

Rohde hevder i sitt innlegg at en vil få et mye mer balansert inntrykk av en bok sin litterære kvalitet dersom anmelder og forfatter går inn i en debatt der begge syn får komme til uttrykk, og der forfatteren får mulighet til å forklare eller forsvare seg etter en anmeldelse.

Jeg er på langt nær enig i alt det Rohde skriver, men jeg mener hun har noen gode poeng, og jeg synes det er på høy tid at noen kikker oss litt i kortene. Er vi tøffe nok til å vurdere et annet menneske sitt kunstneriske arbeid, ja så bør vi strengt tatt være tøffe nok til å la kunstneren få komme til orde og gi sitt motsvar også. Hvem vet, kanskje de to innleggene gir oss et mer nyansert og bedre bilde av det litterære verket? Jeg har iallfall invitert Hanne Kristin Rohde til å svare på min anmeldelse av «Bare et barn» som jeg skal publisere torsdag kveld. Dersom hun svarer, vil hennes svar bli publisert på min blogg i løpet av fredag.

Dette er et stunt, og et forsøk på å skape noe nytt og kanskje spennende. Samtidig er det min hyllest av en forfatter som tør å snakke Roma (les anmelderkorpset) midt imot.

Noen lurer kanskje om jeg har lest boken på en dag. Det har jeg ikke. Jeg lånte den på eBokBib for tre uker siden, og har lest jevnt og trutt siden da. Jeg gleder meg til å se hennes reaksjon på min vurdering, og forhåpentligvis vil det være god underholdning for dere også.

20/4-2016 GEIR TANGEN

Er det vi som er i en boble?

BobleI går ble langlisten til Bokbloggerprisen 2013 offentliggjort. En ny pris, basert på innsendte nominasjoner fra over 50 norske bokbloggere. Vi har ventet. Vi har gledet oss. Vi har sett fram til dette øyeblikket når Norges litterære øyne skulle bli rettet mot våre norske favorittbøker. Så skjer det faktisk ingenting … 

Vi er en gjeng med meningers mot, så det er greit å avklare og presisere et par ting først som sist. Dette er IKKE ment som kritikk mot de som har stiftet og administrert arbeidet rundt prisen. De har gjort en kjempejobb, og har lagt ned utallige timer med gratis arbeid i dette. Det er også ALT FOR TIDLIG å sette en dom over Bokbloggerprisen. Det er ikke mer enn 24 timer siden de nominerte bøkene ble presentert, og mye kan og vil skje framover.

Likevel så sitter jeg igjen litt betuttet i dag og lurer på om jeg har befunnet meg i en boble. Når navnene ble presentert i går klokka 12, så ventet jeg meg en del oppstuss rundt nominasjonene. Det skjedde ikke. Som i perioden før nominasjonen så er det vi bokbloggere som skriver om dette til hverandre, og det virker som det leses stort sett av andre bloggere.

En rask gjennomgang i dag klokken 11 viser at ikke en eneste av våre største medier har skrevet et eneste ord om prisen. Ikke en gang litteratursider som bok365.no , digglitt.no ,Dagbladet litteratur, eller NRK Bok. Ikke et pip. Absolutt null oppmerksomhet. At vi bloggere blir ignorert av en del medier er for så vidt ikke noe nytt, men jeg hadde faktisk ventet meg at dette var en god nyhetssak for de fleste av dem.

Det som er enda verre er at de fem forlagene som har fått bøker nominert er like tause. Ikke ett eneste ord på deres hjemmesider eller på Facebook/Twitter så langt som jeg har observert. Ingen nyhetsbrev. Det er litt alarmerende. Å få bøker nominert til en pris er jo markedsfremmende for et forlag. Det er noe de kan bruke for å kaste glans over seg selv, bøkene sine, og de nominerte forfatterne. Men, så langt så har det vært bemerkelsesverdig stille. Det samme gjelder bokhandlerne. Helt helt stille…

Verst er det likevel at forfatterne selv ikke ser ut til å ha brydd seg nevneverdig. Et par smilefjes på facebook her og der når noen av oss skriver en melding til dem. Thats it! Er prisen så smal og liten at den er blitt fullstendig uinteressant for bokelskere, forlag, forfattere og media? Er det jeg som har for høye tanker om at noe slikt som dette er litt stas, og en nyhet verdt å spre til sine interessegrupper? Det kan jo være. Det er derfor jeg spør om vi kanskje har befunnet oss i en boble? Gjort oss viktigere enn det vi egentlig er. (Eller kanskje det bare er meg som har tenkt at dette var litt stort)

Før vi kan konkludere på noe av dette så må det gå litt tid. Kanskje kommer oppmerksomheten fra bok-Norge først rundt presentasjonen kortlisten, eller rundt selve utdelingen til høsten. Kanskje sitter journalister og forlagsfolk og skriver på saker akkurat her og nå mens jeg skriver dette. Et par spørsmål setter seg likevel fast i meg. Har det blitt sendt ut nyhetsbrev til forlagene og til landets aviser og media om nominasjonene? Om ikke, så bør jo selvsagt det gjøres. Vi bokbloggerne når bare ut til et svært begrenset publikum selv når vi skriver i flokk. Vi trenger at de prisen gjelder faktisk gir prisen oppmerksomhet og omtale.

Jeg har tenkt, og satt ut en del spørsmål her. Vil til slutt understreke enda en gang at dette overhodet ikke er ment som kritikk, men som et lite innlegg i evalueringen. Hvordan kan vi nå ut til flere og skape mer blest rundt prisen? Kjør debatt!

Krim er også litteratur!

Statssekretær i kulturdepartementet Knut Olav Åmås foreslår at krim kuttes ut fra bibliotekenes innkjøpsordning. (Foto: Universitas)
Statssekretær i kulturdepartementet Knut Olav Åmås foreslår at krim kuttes ut fra bibliotekenes innkjøpsordning.
(Foto: Universitas)

Dagens lille smakebit på en søndag dedikerer jeg til alle norske krimforfattere som denne uka har blitt gjenstand for en statssekretærs dårlig skjulte aversjon mot at krim er litteratur. Hans utspill om at det kan spares penger ved at krim ikke lenger kjøpes inn til bibliotekene gjennom kulturrådets innkjøpsordning er sjokkerende, og diskriminerende. Fordekt bak et latterlig argument om at disse titlene selger så godt. Da burde han tatt bestselgere generelt, ikke krimutgivelser spesielt. Jeg svarer ham med å vise Norge at krim ER litteratur, og jeg gjør det med Tom Egeland. Dette, kulturminister Thorild Widvey, er hva din statssekretær sier bibliotekene må finne sine egne penger for å kjøpe inn i framtida. Wassmo og Jacobsen derimot er visst høyverdig nok til å få støtte selv om de selger millioner. De skriver nemlig ikke krim.

Sirkelens endeDagens smakebit er hentet fra hans første bok i Beltø-serien som jeg leser på om dagen. Sirkelens ende.Smakebiten bør legge alle debatter om at krim er lettvint annenrangs litteratur død en gang for alle. Hadde jeg hatt lov til det skulle jeg hengt på hele første kapittel i Jo Nesbøs «Marekors» også bare for å understreke mitt poeng, men jeg tror det kommer godt nok fram gjennom Toms stemme også. Kos deg:

Det begynte å regne sent den ettermiddagen da Grethe døde. Gjennom trådene av vann skimter jeg fjorden, blank og kakld, som en flod bak det nakne kjerret. I time etter time sitter jeg og glor på dråpene som sildrer nedover ruten. Jeg tenker. Jeg skriver. I duggen på glasset former bygene et buktende gitter.

Jeg har skjøvet skrivebordet inntil vinduet. Da kan jeg skrive og skotte ut samtidig. I fjæra driver klaser med råtten tang. Sjøen skvulper dovent mot svabergene. En terne skriker halvhjertet og livstrett. Grenene på eika ute på tunet spriker, sorte og våte, ennå klamrer et og annet blad seg fast, som om de ikke riktig fatter at høsten snart vil hente dem til seg.

Det var sommer da pappa gikk bort. Han ble trettien år, fire måneder, to uker og tre dager gammel. Jeg hørte at han skrek. De fleste mener det var en ulykke. Den første tiden etter dødsfallet kapslet mamma seg inn i en kokong av stille sorg. Så, i en metamorfose som aldri har sluppet tak i meg, begynte hun å drikke og forsømme meg. Det ble en del prat. Sideveien vår hadde øyne og ører. I butikken fikk jeg medfølende blikk. Barna lagde stygge sanger om henne. Med kritt tegnet de henne naken på asfalten i skolegården. Enkelte minner er det lim på. (Sirkelens ende – 2001. s.7)

Vil du lese flere smakebiter på en søndag, så finner du dem hos Mari på Flukten fra virkeligheten.