dansk krim – GEIR TANGEN

Spennende dansk bekjentskap

Bøkene til den danske krimforfatterduoen Anders Rønnow Klarlund og Jakob Weinreich, bedre kjent under pseudonymet «AJ Kazinski», har stått på vent i bokhylla mi i årevis. De har gitt ut i alt seks bøker, der fire av dem er i en krimserie med gisselforhandler Niels Bentzon og astrofysikeren Hannah Lund i hovedrollene. Jeg har lest den første i serien «Den siste gode mann», og selv om den er litt ujevn, så er det noe storslagent hårete ved dette plottet som jeg elsker. Det spektakulære og overdimensjonerte i at det skulle finnes 36 gode mennesker på jorden, og at noen ha sett seg fore å ta livet av dem en etter en for å få jorden til å gå under.

Omtalen min merkes med produktplassering ettersom AJ Kazinski sine oversatte bøker kommer ut på Gyldendal, som altså er mitt eget forlag

Utgangspunktet er en jødisk myte om de 36 gode menn som skulle finnes på jorden i hver generasjon. De vet ikke selv at de er Guds utvalgte, og skulle det skje at alle dør før neste generasjon, ja så vil dommedag være en realitet. Så skjer det utenkelige. En etter en av dem bli drept, og i dødsøyeblikket oppstår det et hudutslett på ryggen deres som kan ligne på en abnorm tatovering. Det er et mysterium hvordan dette oppstår, og drapsmannen etterlater tilsynelatende ingen spor.

Bentzon får i oppdrag av sin politisjef å ta en runde rundt i Danmark for å oppsøke og advare gode mennesker som har gjort helt spesielle gjerninger. Det er et rutineoppdrag uten særlig prestisje. bare noe som må gjøres. Oppdraget kommer fra Interpol der en italiensk politimann har sendt ut et varsel om hva som er i ferd med å skje. Bentzon tar imidlertid oppdraget en smule mer alvorlig enn politisjefen hadde forestilt seg, og ganske snart har han viklet seg inn i alle gåtene rundt den gamle jødiske myten om de 36 gode menn. Han får uvurderlig hjelp av en enslig astrofysiker ved navn Hannah som han kommer over i jakten på de gode menneskene. Sammen løser de gåten som virker fullstendig uoverkommelig, og svaret de sitter igjen med er så skremmende at de må gjøre alt som står i sin makt for å hindre katastrofen i å inntreffe. Også det aller mest utenkelige …

Denne boken er en guidet reise i myter, gåter, filosofi og i de aller mest eksistensielle spørsmål. Hvem er Gud, hvorfor er vi her, hva er godt og hva er vondt, hva skjer med oss etter døden, finnes det en sjel og noe opphøyet som ser alt det vi ikke ser? Miksen av Niels sin jordnære litt trauste tilnærming til spørsmålene og Hannahs astrofysiske forklaringer, teorier og teser er svært vellykket. Det er spennende og tankevekkende å følge med på disse to sin reise gjennom dette landskapet der vi eksisterer i langt flere dimensjoner enn de vi som mennesker kan se, høre eller føle. Vi får en innføring i tallenes magi, proporsjonalitet, symmetri og systemer, samtidig som vi får alle thrillerens elementer i form av en halsbrekkende jakt på en usynlig drapsmann, og en flukt fra skjebnebestemte hendelser. Alt for å redde verden. Intet mindre faktisk.

Det er noe Dan Brownsk over det hele. Det historiske perspektivet, mystikken, gåtene, det religiøse aspektet, og tempoet som varierer fra ekstrem spenning til dvelende teoretiske utlegninger. Jeg elsker Dan Brown som dere vet, og jeg er en stor fan av vårt norske alibi innen samme sjanger, Tom Egeland. Jeg liker mystikken som ligger som et teppe over dramaet og gir det næring. Jeg elsker at jeg må sitte å gjette meg fram til egne løsninger. AJ Kazinski er ikke helt der oppe som de to andre forfatterne som jeg nevnte her. Til det er den første boka litt for ujevn, og opprullingen ikke utspekulert nok. Vi skjønner hva som kommer til å skje. Og det skjer. Punktum. Finito.

Ujevnhetene handler dels om at «forelesningene» i astrofysikk blir i overkant krevende og lange til tider, men også om karakterenes evne til å resonnere og til å hoppe bukk i stemning og handling fra side til side. Det er lagt opp til et tidsrace som ville gjort James Bond misunnelig, men samtidig så er det ikke måte på hvor god tid karakterene tilsynelatende har til tider. Løsningen er også av en art som nok vil irritere en del lesere, uten at jeg skal sette meg til doms om den var god eller dårlig. Jeg bare konstaterer at den var forventet.

Første bok i serien gav i hvert fall mersmak hos meg. Dette var galskap langt «over the top», og et hurlumhei av et plott som gjør deg svimmel. Med andre ord helt i min gate 🙂 Satser på å tråle meg gjennom de fem bøkene som er kommet ut på norsk i løpet av 2017. Enn så lenge så vil jeg anbefale «Den siste gode mann» til de av dere som ikke klarer å vente helt til høsten på at Tom Egeland skal komme med nye sprell for Bjørn Beltø.

Adler Olsens beste flaskepost (fra P)

Flaskepost fra P er den tredje boken fra dansken Jussi Adler Olsen om Avdeling Q. Jeg har strødd om meg med superlativer om de to foregående bøkene «Kvinnen i buret» og «Fasandreperne«, men også vært kritisk til en del, og da spesielt om Fasandreperne. Ta det med ro … Selv mestere trenger et hvileskjær i ny og ne. Flaskepost fra P er den beste boken i serien så langt.

Jeg var redd for at Avdeling Q-serien skulle gå i oppfølgerfella. Der første bok er genial, andre bok klart svakere, og derifra og ut latterlig uinteressant. Heldigvis tok jeg grundig feil. Det var med et stort smil om munnen (og en anelse blodskutte øyne) at jeg avsluttet boken natt til 1.januar. Måtte lese ferdig, og klokken ble fem på morgenen …

Plottet i Flaskepost fra P er adskillig mer intrikat og forseggjort enn de foregående to bøkene. Spenningen er fortettet, cliffhangerne er flere, antagonisten mer troverdig og drivet er bedre. Det virker som om Adler Olsen har brukt mer tid på planleggingsfasen i arbeidet med denne boken.

Vi møter igjen vår kjære venn politietterforsker Carl Mørch ,og hans finurlige og gåtefulle medhjelper Assad. Sammen utgjør de et umake par som på sett og vis utfyller hverandres svake sider. Den gamle saken som blir plukket fram denne gangen er en gammel flaskepost som er sendt til dem fra Skottland. Flaskeposten er omtrent uleselig, men det framgår at det er noen som trygler om hjelp. Første tredjedel av boka er fokusert rundt mysteriet med flaskeposten, og den gradvise oppklaringen av hva som står i brevet. Den neste tredjedelen følger vi antagonisten og hans ofre mye tettere, og denne delen er så nervepirrende at jeg tidvis skalv på hendene mens jeg trykket fram sidene på iphonen. Den siste tredjedelen handler naturlig nok om veien fram mot oppklaringen.

jussi-adler-olsen Mysteriet med flaskeposten var i seg selv såpass interessant å følge at de første hundre sidene gled lett. Jeg irriterte meg tidvis over at karakterene ikke utvikler seg i den retningen jeg skulle ønsket, og subplottene rundt Mørch og Assads privatliv går heller treigt, og er uinteressante. Litt blodfattig på privatfronten med andre ord. Når så historien etterhvert gled inn i fasen der vi følger morderen og de ofrene som krysser hans vei, ja så er boken så spennende at jeg vil fraråde personer med dårlig hjerte å lese. Det samme kan for så vidt sies om avslutningen. Tempoet øker og øker mot slutten, og man blir faktisk svett (hæ …? Er det bare jeg som har det slik med spennende bøker???)

I mine to tidligere omtaler har jeg påpekt at oversetteren har gjort en heller slett jobb. Svært ofte bærer både setningsstruktur, ordvalg, og dialoger preg av manglende eller mangelfull oversetting. Dette er det etter min mening svakt av forlaget å ikke klare å fange opp. Det er greit at vi nordmenn leser dansk uten særlige vansker, men når boken er oversatt, ja så regner vi jo med at det er lagt ned arbeid i dette.

Heldigvis er dette så spennende lesing at vi gir litt bæng i oversettelsesproblemene. Flaskepost fra P er en av de mest spennende bøkene jeg har lest på lang tid, kun overgått av Aslak Nores «En norsk spion» Gleder meg skikkelig til å ta fatt på «Journal 64«, men nå innvilger jeg meg selv en Jussi-fri måned for å få lest litt Harry Hole. Tenk dere Harry Hole og Carl Mørch i samme bok. DET hadde blitt show det 😉

Sadismens faenskap!

I Fasandreperne av Jussi Adler Olsen møter vi en gruppering av mennesker vi sjelden ser i det daglige. De som nyter å gjøre skade på andre. De som frydes av å påføre smerte hos sine offer, det være seg dyr eller mennesker. Noen kaller det ondskap. Andre en perversjon. De er der ute … Sadistene … og de gjør ubotelig skade på dem de møter på sin vei.

Som forfatter må en alltid passe på at karakterene ikke blir for karikerte. De onde skal ikke bare være onde, og de gode ikke alltid gode. Mangt et godt plott har gått i dass fordi antagonistens tanker og gjerninger ikke blir troverdige i all sin ondskap. Noen ganger blir dette et stort dilemma for forfatteren. En får på en måte ikke lov til å skrive om disse ondskapsfulle menneskene som faktisk eksisterer. En blir nødt til å gi dem menneskelige egenskaper de ikke innehar i all sin faenskap, og med den romantiseringen forsvinner egentlig troverdigheten.

De siste par årene derimot har vi sett en utvikling innen krimsjangeren der antagonisten i mye større grad får lov til å boltre seg i all sin utspekulerte jævelskap. De får lov til å være det de faktisk er. Ondskapens sanne ansikt.

I Fasandreperne er det en gjeng skolekamerater fra en kostskole som har fått antagonistrollen. De har etterhvert slått seg opp til rike og betydningsfulle mennesker med makt. Samtidig har de en felles plattform gjennom at de er fullverdige sadister med alt som det innebærer. Med unntak av Kimmie framstilles de tre gjenværende medlemmene av gruppen som fullstendig empatiløse beregnende psykopater. Når Carl Mørch og Avdeling Q etterhvert kommer på sporet av dem gjennom et gammelt dobbeltdrap så kommer flere saker til overflaten i kjølvannet av dette.

De som leser bloggen min vet at jeg tidligere har priset den første boken i Avdeling Q-serien til Adler Olsen, Kvinnen i buret. Også der var antagonistene tvers gjennom onde og nøt det å pine et menneske langt ut over det et menneske ville kunne tåle. Jeg aksepterte det i den første boka, men vet ikke om jeg fant det like troverdig denne gangen. Ikke fordi at jeg mener de blir for karikerte, men jeg tror ikke helt på at den begjærlige sadismen kan sitte så dypt hos fem kostskoleelever i samme klasse. Riktignok er det mye jævelskap på toppene i næringslivet, men at så mange av de aller verste finner hverandre og dyrker hverandres sadisme så til de grader blir kanskje litt urimelig? Den ene av dem har til alt overmål opprettet en egen zoologisk hage med sjeldne dyr i bur som han har der for å pine og for å jakte på sammen med vennene.

Et annet trekk som skuffet meg litt var mangelen på mysteriet. I motsetning til «Kvinnen i buret» der det gikk ganske lang tid før en fant ut hvem som sto bak ugjerningen, så får vi her vite alt fra første side av omtrent. Resten av boken er egentlig bare en lang jakt på Kimmie og banden hennes, der Carl Mørch og Assad hele tiden ligger ett skritt etter, før det hele kulminerer i et uunngåelig blodbad på slutten.

Likevel anbefaler jeg boken, og som dere ser til høyre på siden min så er jeg allerede godt i gang med tredje bok i serien «Flaskepost fra P«. Hvorfor? Jo, ganske enkelt fordi jeg elsker hovedpersonene. Carl Mørch, Assad og Rose er herlige figurer som det morer meg stort å lese om. Jeg irriterer meg grønn over Carls ubehøvlede holdning til sin sekretær Rose, jeg undrer meg over hva det er som er forhistorien til Assad, og jeg kjenner jeg engasjerer meg i privatlivet til Carl. Assad var kanskje hakket morsommere i første bok da han framsto som et latterlig naivt geni, med en egen måte å se positivt på alle hinder som måtte oppstå. I Fasandreperne er han mye mer bevisst sin egen rolle, og er langt mindre naiv og godtroende.

Vel … hva leser vi så ut av dette? Likte du første bok veldig godt, så kan du trygt sette i gang med denne også. Det er moro å følge Avdeling Q. De har alle odds imot seg, men finner fram til mål med sine egne litt utradisjonelle midler. Boken er litt heseblesende, og den pirrer så absolutt ikke detektiven i deg til å lete etter skjulte spor og overraskende mordere. Alt er akkurat slik du tror det er på side 59, og da handler de neste 300 sidene egentlig bare om jakten på fasandreperne. En gjeng så full av sadistisk faenskap at det overgår det meste av det du har lest om før.