Dan Brown – GEIR TANGEN

STOR internasjonal spionthriller

«Jeg er pilegrim» av Terry Hayes er utvilsomt en STOR internasjonal spionthriller. Det fikk jeg se med egne øyne på årets sommerferie. På Schipol i Amsterdam og i hver eneste franske bokhylle sto det paller med denne romanen utstilt i sjokkselgere. I bagasjen hadde jeg selv med meg en ARC-kopi på norsk. Det var med nød og neppe den gikk gjennom vektkontrollen. 779 sider hardkokt spenning ble nesten i meste laget …

Ingressen har dobbel bunn. Dette er en bok som i filmindustriens mekka, Hollywood, ville fått betegnelsen «Blockbuster». Den er omtalt som intet mindre enn den største spionthrilleren som er utgitt på flere år. Forleggere verden rundt har siklet etter å få de nasjonale rettighetene, og filmproduksjon i nevnte Hollywood er allerede kommet langt. I Norge er det Bazar som nok en gang har fått storfisk på kroken. De har fra før storselgere som Paulo Cohelo, Sarah Lark, Patrick Rothfuss og Dan Brown i sin stall. Det er ingenting som tyder på at Terry Hayes vil bli et mindre aktuelt navn denne bokhøsten.

«Jeg er pilegrim» er en herlig røverhistorie som river leseren med på en reise jorden rundt på jakt etter en mann med en grusom plan og med alle forutsetninger for å klare å gjennom føre den. Vi har å gjøre med en overhengende apokalyptisk fare av uante dimensjoner som truer Amerikas befolkning. En terrorhandling verden aldri har sett maken til. Slikt har en tendens til å bli ulidelig spennende. Det hele er så intelligent plottet, tenkt og skrevet, at det er en sann fryd å lese for oss thrillerentusiaster. Sidene vendes hyppigere enn Miley Cirus – skandaler når tabloidpressen.

Samtidig som jeg er oppegående nok til å se at denne boken oser av kvalitet og spenning gjennom samfulle 779 sider, så må jeg si jeg undres hvorfor Hayes forlegger ikke har brukt kjøttøksa for å kvitte seg med alt daukjøttet? Slik boka framstår nå så er det en tungvekter av en murstein. Fantastisk godt skrevet. Glitrende skildringer. Strøkent plott. Nervepirrende, interessant og gøyal. Men, hadde en kuttet 250 sider ville den vært genial. Noe av spenningen forsvinner i ørkesløse tanker, skildringer og vandringer rundt hovedpersonens tidligere liv. Hovedpersonens forhold til sine fosterforeldre, til kunst, hans oppvekst og hvordan han ble rekruttert inn i tjenestene er nok tenkt som viktig for karakterbyggingen, men det framstår mer som seigtflytende fyllmasse dessverre. Det samme gjelder også en god del av forhistorien til antagonisten. Det hjelper oss å forstå hvorfor han handler som han gjør, men det hadde vært nok med 5 sider, ikke 50.

Det er vanskelig å si så mye om handlingen i denne boka uten å røpe viktige detaljer. Jeg holder meg derfor til helt generelle vendinger. «Jeg er pilegrim» handler om USA`s kanskje aller dyktigste agent. Intuitiv, observant, snarrådig og rasjonell. Ingen actionhelt, men en genial og skruppelløs etterforsker og sporfinner. Han blir først dratt inn i et tilsynelatende uløselig kriminalmysterium der drapsmannen har brukt agentens egen bok for å gjennomføre det perfekte mord. Noe senere blir han viklet inn i jakten på en navnløs terrorist, som har en plan som vil få 9/11 til å ligne en kinaputt. Problemet er at ingen vet hvem han er, hva han har planlagt, hvor han befinner seg, og når han har tenkt å gjennomføre planen sin. Med andre ord en helt umulig oppgave i utgangspunktet.

I boka følger vi agenten og antagonisten svært tett. Noe som gjør at vi (faktisk) blir glad i dem begge. Vi ville kanskje mistet noe av dette aspektet ved å kutte de nevnte 250 sidene, men du verden så mye mer fortettet spenningen ville blitt da. Mot slutten merket jeg at det gikk litt på tålmodigheten løs. Det satt til side så er altså denne mursteinen noe av det bedre jeg har lest innen sjangeren på lenge. Dan Browns «Inferno» var vel den forrige virkelig store. Boken kan sammenlignes med denne storselgeren på flere nivåer. Mangler nok litt på driv og mystikk opp mot ringreven Brown, men er langt bedre på både troverdighet og plott. Det skisseres et ekstremt skremmende scenario for leseren som jeg har få problemer med å sluke med både hud og hår. Der Brown forteller strålende eventyr, så er Hayes faretruende nær virkelighetens største mareritt. Liker du spionthrillere i verdensformat så er denne boka en sikker vinner.

Uansett vektklasse, «Jeg er pilegrim» blir en hyllevelter i norske bokhandlere, kiosker og kolonialforretninger i høst. Det trenger en ikke være orakelet i Delfi for å kunne spå. Det er nok å svippe innom en hvilken som helst bokhandel i Europa. Du kan allerede høre golvbjelkene knake under sjokkselgerne…

Frekkhetens nådegave

Det er med et lite smil i munnviken jeg må innrømme at Tom Egeland er utstyrt med frekkhetens nådegave. Han lyver så det renner av ham, og snekrer sammen et blendverk – et fata morgana, som får leseren til å undres hva som er fakta og hva som er fiksjon. Hans andre bok i Bjørn Beltø-serien, Paktens Voktere, er for å si det på godt norsk – Godt jugi! Jeg bøyer meg i støvet, og ber vedkommende snarest legge seg inn på nærmeste nervesanatorium. Makan til livlig fantasi skal du lete lenge etter, og teoriene er så hinsides at enhver person med hvit frakk ville rynket bekymret på øyenbrynene og hentet fram både remmer og tøy.

Slik er det å være forfatter. Nei, beklager … Det ble feil. Slik er det å være en nådegavet forfatter. Å ha den egenskapen i seg at en klarer å fortelle en oppdiktet historie så godt at alle blir blendet. Jeg skal unngå å røpe for mye av handlingen i Paktens Voktere. Boken er alt for god til at jeg skal ødelegge lesegleden med å røpe hva som egentlig skjer mellom de stive permene. Men, jeg kan si såpass som at konspirasjonene, de teologiske teoriene og de historiske preferansene får Dan Brown til å ligne en liten spjæling som har fått buksevann. Det er pur galskap i fri dressur. Albinoarkeologen Bjørn Beltøs avsløringer i denne boken ville fått Robert Langdon til å framstå som en Trond Giske ved siden av Einar Gerhardsen.

Det er lett å la seg begeistre. Det er lett å la seg rive med. Det er lett å rope halleluja. Likevel, så merker jeg underveis at det finnes grenser (også for meg) for hvor mye en kan lesse på med av oppspinn og kvasivitenskaplige detaljer uten at det blir for dumt. Jeg merket mens jeg leste at jeg hadde lest boken før. Eller det vil si, jeg har prøvd å lese den før. Den gangen stoppet jeg ved åpningen av første gravkammer og tenkte: «Ikke faen – dette gidder jeg ikke». Nå syv år senere er jeg langt mer belest, og langt mer villig til å godta konseptet. Jeg ser at forfatteren ikke prøver å lure oss, men at han forteller eventyr. Troll, hekser og drager er erstattet med rike sjeiker, gale vitenskapsmenn og teologiske kodeknekkere. Soria Moria slott og halve kongeriker erstattet med skumle gravkammer og skjulte skatter. Prinsesser og prinser erstattet med arkeologer og historiske idealister. Hindringene på veien til slottet er skjulte koder og kryptiske manuskripter. En kamp mellom det gode og det onde. En kamp mellom løgn og sannhet. Som et speil i en gåte finner vi svarene underveis. Det er morsomt og spennende, men det er fiksjon. Det er løgn. Det er eventyr.

Dan Brown gjør nøyaktig det samme i sine bøker om Robert Langdon. Han spinner gåter og mysterier rundt oppdiktede frimurerbevegelser, religiøse ordener og historiske og religiøse artifakter. En tanke mer opphengt i kunst og kunsthistorie, men ellers veldig likt. Det er ikke Tom Egeland som har kopiert verdenssuksessen til Dan Brown. Egeland kom ut med Sirkelens Ende allerede i 2001. Flere år før Brown slo igjennom med Da Vinci koden. Men, jeg våger meg på påstanden at Tom Egeland så sitt snitt til å spinne videre på Bjørn Beltø da han så hvordan verden gikk fullstendig av hengslene etter Da Vinci koden. Paktens Voktere har også langt flere likheter til Brown-metoden enn det Sirkelens ende hadde. Tempoet er skrudd kraftig opp. De oppfinnsomme kodene og rebusene kommer stadig hyppigere. Teoriene og funnene er langt villere, og skurkene er skumlere. Partiene med endeløs vitenskaps-onani er lengre og mer dyptgående. Joda Tom, du har skjønt hva det var som fenget folk i Brown-universet. Hadde du ikke vært norsk ville du garantert blitt en internasjonal bestselger med denne boken.

Hva er det så som fascinerer oss slik med disse sprut gale forfatterne som lirer av seg med den ene eventyrhistorien etter den andre? Jeg vet ikke, men jeg husker veldig godt hvor nesegrus beundrer jeg var av Indiana Jones. Det er noe der. Jeg bare sier det. Vi liker eventyr. Vi er vokst opp med skjulte skatter, gjemte hemmeligheter og mystiske kart og koder. Det fenger barnet i oss, men på en voksen måte. Når røverfortellingen blir tilstrekkelig innpakket i kvasihistorikk og teologiske myter så blir det hele straks mye mer spennende. Ingenting er så kjedelig som at Bibelen er sann, at et kloster bare var et sted hvor munker bodde og gjorde nix – nada og nothing. Herregud så uinspirerende! At et kors eller et annet symbol risset inn i en kirkevegg bare et et resultat av en tiåring med tollekniv som kjedet seg. Sannheten kan jo ikke være SÅ kjedelig, kan den vel…?

En ting er iallfall sikkert og visst, og det er at Tom Egelands bøker om Bjørn Beltø ikke er kjedelige. Eller … Det vil si … TIL TIDER er de kjedelige også. Jeg nevnte ordet «vitenskaps-onani» litt lenger oppe, gjorde jeg ikke? Ja, altså … Når en bruker flere titalls sider etter hverandre bare for å lire av seg en uendelig rekke av vitenskaplige detaljer, manuskriptreferanser, historiske preferanser og teologiske teorier … Ja, da skal en være godt over gjennomsnittet interessert i fagfeltene for å ikke glippe med øynene. Jeg er en ærlig mann … Og jeg må altså innrømme at det var en tre-fire steder jeg ropte til boksidene foran meg i frustrasjon. – Kjære Tom, kan du vennligst slippe tak i pikken, og fortsette på fortellingen???

Har jeg lov å si slikt i en bokanmeldelse? Sist gang fikk jeg jo kritikk for at jeg ikke sa i anmeldelsen at jeg hadde delt et par pils med Tom Egeland i baren på Bokhotellet i Lyngør. Nå mer enn hentyder jeg at mannen blir ørlite fysen i stakken av å vise fram hvor mye han kan, og hvor mye han har gravd opp i researchen. Kanskje er det ikke slik … Kanskje er dette en helt nødvendig del av blendverket? Å få det hele til å framstå som så troverdig at vi lar oss lure? Heldigvis så avslutter Tom Egeland på ærlig vis. I etterordet forteller han nøyaktig hva det var han bløffet om i Paktens Voktere. Det var befriende, for jeg begynte virkelig å lure på en del detaljer. Det er godt det finnes eventyrfortellere der ute som fremdeles er i stand til å få oss til å tro på både tusser og troll. Dette var godt jugi Tom. Du har frekkhetens nådegave, og takk for det!

(Lesingen av Paktens Voktere er et ledd i et mål jeg satte meg i Desember om å lese en Beltø-bok i måneden fram til «Den 13. disippel» slippes i mai. I januar leste jeg Sirkelens Ende, nå i februar Paktens Voktere, i mars blir det Lucifers Evangelium, mens April blir brukt til Nostradamus Testamente.)

Sirkelens ende – en konspirasjon forut sin tid

– Sirkelens ende er en kriminalroman uten en forbrytelse, sier forfatteren selv om sin første Bjørn Beltø-bok utgitt i 2001. – I beste fall er handlingene et brudd på kulturminneloven, legger han til. Tom Egeland skrev i sin tid «Sirkelens ende» uten at det ble så mye oppstuss rundt konspirasjonsteoriene som boken omhandler. Boken solgte litt, men ikke mye. Det var helt til bokmarkedet i verden gikk koko-bananas med lanseringen av Dan Browns «Da Vinci koden». Plutselig ble Tom Egeland en het potet to år etter han utgav det som har fått tilnavnet «Den norske Da Vinci-koden»

Det ble mye oppstuss. Noen som ikke hadde fått med seg utgivelsesdatoen på «Sirkelens ende» beskyldte sågar Egeland for bevisst å skumme fløten av Browns suksess. Slik var det altså ikke. To år før Brown lanserte sine teosofiske teorier rundt Jesu korsfestelse, død og oppstandelse hadde altså Tom Egeland tråkket stien før ham. Likevel … Så urettferdig det enn måtte være … Sirkelens ende vil for all ettertid bli sammenlignet med, og sett på i lyset av «Da Vinci koden». La oss derfor gjøre oss ferdig med den sammenligningen først som sist.

«Sirkelens ende» tar for seg mange av de samme konspirasjonene som Brown gjør i sin kjente roman. Begge bøkene bruker i stor grad samme kildemateriale, og begge bøkene konkluderer med løsninger som viser at Jesus levde videre i Sør-Frankrike etter sin såkalte «død» på korset. Der giftet han seg med Maria Magdalena, fikk barn med henne, og førte på den måte slekten videre gjennom fransk kongsblod helt fram til vår tid. I begge bøkene følger vi en vitenskapsmann på jakt etter løsning på ulike gåter som igjen vil gi ham svaret på verdenshistoriens største luftspeiling. De blir jaktet på av andre som enten vil tilrøve seg disse bevisene, eller hemmeligholde dem for all ettertid. Sentralt står hemmelige sekter, munker, klostre, korsfarere, frimurere og skrifter utelatt fra Bibelen. Dette er med andre ord to ganske sammenfallende romaner, men Egeland var altså først ute…

Når alt dette er sagt så er det likevel blodig urettferdig å sammenligne disse to bøkene. De har nemlig hatt to forskjellige intensjoner. Brown ønsket å skrive en heseblesende thriller. En pageturner. Egeland hadde en mer filosofisk inngang til det hele. Skape et mysterium. Få folk til å reflektere og underholdes gjennom selve gåten. Slik er det også blitt. Sirkelens ende er ingen uptempo-thriller der alt står på spill på hver eneste bokside, og helten befinner seg i en konstant livsfare som krever handling og snarrådig reaksjon hele veien. Leseren får knapt puste mellom actionscenene. Sirkelens ende er nedpå, rolig og reflekterende. Her blir ingen drept, og leseren forstår også at herr Beltø ikke befinner seg i like stor livsfare som det han selv tenker i sitt evige forfølgesesvanvidd. Det er egentlig en krevende bok som forutsetter at leseren fatter en viss interesse for teologi, arkeologi og gamle myter. Der «Da Vinci koden» utmerket godt kunne leses av alle, så anbefaler jeg «Sirkelens ende» i første rekke til de som fatter interesse for selve tematikken i boka. Når det er sagt så er jo albinoarkeologen Bjørn Beltø verdt lesingen alene. En fantastisk fin karakter. et nevrotisk vrak full av skepsis til alt og alle, men som samtidig har en ærlighet og en lojalitet som vi alle kan misunne ham.

Tom Egeland har skrevet fire bøker i serien om Bjørn Beltø. I mai kommer nummer fem.

«Sirkelens ende» er en spennende bok. Selve mysteriet er interessant og det skaper undring og fasinasjon hos leseren. Selv om driv, tempo og motor er mindre enn i sammenlignbare bøker, så synes jeg boken kompenserer dette med et vakkert litterært språk, interessante historiske detaljer, gode subplott og sterke karakterer. Vi lever oss inn i Beltøs fantastiske verden, og selv om vi hele veien vet at det meste her bare er oppsinn, tull og tøys, så tar vi oss selv i å undres på hva som er fantasi og hva som er fakta i denne romanen. Dette skaper den mystikken som Egeland ønsket å skape, og som altså Dan Brown klarte å gjenskape med glans to år senere.

Historien kretser rundt arkeologen Bjørn Beltø. Under en utgraving på et kloster på østlandet finner de et gullskrin som er nedgravet. Skrinet blir fjernet av arkeologenes utgravingsleder, men Beltø «stjeler» den tilbake. Gjennom en hel rekke utfordringer og reiser prøver verdens ledende arkeologer å overbevise ham om å levere skrinet tilbake, mens han selv nekter å gi det fra seg før han har fått vite sannheten om hva skrinet inneholder. Skrinets hemmelighet er så stor at den vil rokke ved hele maktbalansen i verden, hevder de som ønsker å få skrinet av Beltø. Han derimot, er en hard negl som ikke godtar deres stadig mer fantasirike konspirasjoner. Samtidig utspilles det et privat drama rundt Beltø som vil rokke ved alt det han har trodd på og klamret seg fast til gjennom livet.

Som sagt så er språket litterært og vakkert. Jeg har selv brukt starten av romanen som et eksempel på at krimforfattere også skriver god litteratur. Tom Egeland skaper uvanlig fine bilder og metaforer på sin vei gjennom denne boken. I de rolige partiene av teksten arresterte jeg meg selv i å stanse opp gang på gang, bare for å nyte en setning eller et avsnitt. Studere det. Se på hva forfatteren har gjort. Det er ikke så ofte jeg kommer over dette i spenningsromaner. Ikke fordi spenningsforfattere ikke kan kunsten, men fordi selve spenningen blir viktigere, og derfor litt for ofte fortrenger det litterære. I denne boken er det gjort plass og rom til refleksjon, funderinger og altså gode skildringer. Det var et stort pluss ved «Sirkelens ende»

Et minus er jo det som ligger ganske oppe i dagen nå 13 år etter den ble utgitt. Opplysningene som Beltø kommer over på sin vei er ikke lenger sensasjonelle. De får ikke leseren til å måpe og klype seg i armen lengre. Vi har hørt alt før (Gjerne gjennom akkurat Da Vinci koden). Det føles som å lese en litt klisjètung historisk klappjakt på skjulte teologiske hemmeligheter. Når Egeland bruker side opp og side ned for å pusle Beltø inn på sporet, så tenker vi i 2014 : Herregud er han litt dum eller? En smule tungnem kanskje? Leseren har skjønt hele plottet hundre sider før Bjørn Beltø sier «Aha!». Så kan en jo spørre seg … Er ikke det ganske urettferdig å kritisere en roman for å ha blitt skrevet i sin tid? Jo det er det. Da Egeland skrev «Sirkelens Ende» var det omtrent ingen som visste om teoriene rundt den hellige gral, Jesus sitt påståtte videre liv i Frankrike, Korsfarerordener, tempelriddere med skjulte oppgaver om å beskytte hellige skatter, dødehavsruller, skrifter som ble utelatt fra Bibelen osv.osv. En måtte være godt over middels interessert i, og oppdatert på, teologi dersom en skulle ha fått dette med seg. I dag er det motsatt. Du har ikke lest mye dersom du ikke har fått med deg disse teoriene og konspirasjonene for lengst. Slik sett så slår ikke boka bena under deg i dag.

"Den 13.disippel" er ventet å utkomme i mai. — «Den 13.disippel» er ventet å utkomme i mai.

Det som vi imidlertid kan glede oss stort over er at Tom Egeland har tenkt å gi oss en Beltø-oppfølger i mai som langt på vei er skrevet i samme stil og gate som Sirkelens ende. Den er tenkt inn i de samme baner. Hvem var Jesus egentlig? Romanen har fått tittelen «Den 13. disippel», og Egeland har vært helt bevisst i å prøve å gjenskape mystikken og stemningen vi kunne finne i «Sirkelens Ende». For min egen del, så har jeg planer om å fullføre mitt hårete Egeland-prosjekt. Lese alle Beltø-bøkene ferdig før lanseringen av «Den 13.disippel» i mai. Januarboka er herved unnagjort. «Paktens voktere» venter på meg i Februar. Ferdig signert med personlig hilsen etter vår fantastiske weekend sammen på Hans Olav Lahlums krimfestival denne helga. «Lucifers Evangelium» og «Nostradamus Testamente» står på vent til mars og april.