Damen i proseccotåken

Den åttende romanen i rekken av bøker med privatdetektiv Olivia Henriksen på idylliske Ankerholmen skiller seg ikke ut på noen måte, men er så absolutt en bok for blodfansen. Det er en ny småvittig og artig hyggekrim skrevet for menigheten. Vi kjenner karakterene, vi kjenner miljøet, og vi kjenner den slentrende skrivestilen til Lene. Alt er akkurat slik du forventer og håper at det skal være, og har du likt de syv første bøkene i denne særegne krimserien, ja da vil du elske denne også. «Damen i proseccotåken» manifesterer Kjølners posisjon som Norges ubestridte feelgoodkrimdronning.

I «Damen i proseccotåken» slentrer Olivia inn i en nabohekk med mystiske nedgravde bein, og ender så opp i et bibliotek noen hus lenger borte der Norges fremste kiosklitteratur- forfatter har endt sine dager under vekta av en ærverdig Remington skrivemaskin og et lass med bøker. Derfra går det slag i slag med hyggelige og langt mindre hyggelige nye bekjentskaper på Havnehotellets skrivekurs. Lett gjenkjennelige karaktertyper fra forfatter og forleggermiljøet. Personlig fikk jeg meg en god latter da forfatterekteparet som hadde slik oppmerksomhetsbehov at de anmeldte hverandres bøker med seksere på terningen, plutselig dukket opp midtveis inn i romanen.

Ja, det er enkelt plottet, overdrevent hyggelig, litt for pratsomt, og kanskje ikke den skarpeste romanen i serien. Mangler litt av fandenivoldskheten, røffheten og snerten som vi finner i for eksempel fjorårets «Sort gryte», i debuten «Høyt henger de» eller i den klart beste boka i serien; «Ingen til bords». Men det er fremdeles kult, morsomt og befriende deilig å befinne seg i Kjølners univers av sprudlende karakterer.