Commentum Forlag – GEIR TANGEN

En ny barrière er brutt

Stryk meg over håret er en vakker historie om spiseforstyrrelser, barn i sorg og om det å prøve å rømme fra fortiden.

Før helgen kom nyheten vi har ventet på her i Haugesund. Etter åtte måneder med oppsiktsvekkende godt salg av «Stryk meg over håret«, og to utsolgte opplag, blir boken nå gitt ut i pocketformat. Dette er en milepæl både for Agnes og for Commentum forlag. Det er nemlig første gang de satser på en pocketutgivelse av en tittel.

En kan si mye og mangt om alle problemene som møter ferske forfattere når de velger å gi ut på et lite forlag i Norge. Faren for å bli overkjørt av de store titlene og hyllevelterne er så absolutt til stede. Et lite forlag har verken rygg eller økonomi til å kunne bære store markedsføringskampanjer eller til å følge opp et stort distribusjonsnett på samme måte som de store.

Likevel finnes det håp for alle dere som av ulike årsaker velger å satse med mindre forlag i ryggen. «Stryk meg over håret» er et godt bevis på dette. Min kones mål med boken var at den skulle berøre og hjelpe noen der ute som sliter med spiseforstyrrelser, ubearbeidet sorg, og vanskeligheter med å se og bli forstått. Målet er forlengst nådd, og hun har mye å takke Commentum Forlag for. De turte å satse på en fersk debutant med et emne som ikke var mainstream. Det lukter ikke storsalg av en roman om barn i sorg og voksne kvinner med bulimi. En ser ikke seddelpressa gå for full maskin på bakrommet for å si det sånn.

Det viste seg å ikke stemme. Det var et marked der ute for denne romanen, og skal en tro tilbakemeldingene så var det kombinasjonen av det vakre, hjertevarme, og solbrune Provence opp mot en var, nær og øm historie om et barns opplevelse av å miste en forelder på 70-tallet, som gjorde utslaget. Det at Agnes turte å være 100% ærlig på hvordan sykdommen og den ubearbeidede sorgen kan slite et menneske i stykker 30 år senere har gitt boken en ekstra dimensjon.

FLINK NOK! I KK i vinter fortalte Agnes om sin historie med bulimi, og det som til slutt ble en romanidè.

Flere tusen mennesker har kjøpt og lest boken siden November, og daglig tikker det inn meldinger fra nord til sør i landet fra folk som har latt seg berøre. Derfor var det et mål for oss at boken skulle komme ut i pocket. Ikke for å tjene mer penger på utgivelsen, for det er latterlig lite kroner som havner i forfatterens lomme ved en pocketutgivelse, men for å nå ut med Guros historie til enda flere mennesker der ute. I kiosker, på bensinstasjoner, på flyplasser, i dagligvareforretninger … Møte folk der de er og der de ferdes. Gi en mulighet til alle dem som synes 349 kroner er i meste laget å gi for litt lesestoff på solsenga. (Vi bokbloggere har jo en tendens til å glemme at disse menneskene faktisk er i flertall)

I tillegg til pocketutgivelse så melder forlaget også om at boken blir å finne i hardcover ved neste års Mammututsalg. Nok en fjær i hatten til forlaget. De har et uttalt ønske om å bygge et forfatterskap, og de har vist en enorm imøtekommenhet i prosessen rundt boka. Det er ingen tvil om at «Stryk meg over håret» ville solgt dobbelt så mye med Gyldendal eller Cappelens distribusjonsnett, men den servicen og behjelpeligheten som Agnes har fått hos lille Commentum er verdt mye den også.

Nå reiser min kone på Litteraturfestivalen i Lillehammer. Jeg blir gressenkemann for noen dager. Er det lov å være så stolt av sin bedre halvdel som det jeg er, eller blir det litt for kleint? Uansett så syntes jeg det var på tide å gi litt skryt til et lite forlag som tør å satse og som står på pinne for en fersk forfatterspire. Bravo!

Litterær Bergen-weekend

I helga skal jeg få lov til å dyrke favoritthobbyen min igjen. Å vise fram min kjære fru til bokelskere. Denne gangen står Bergen for tur. Jeg digger bergensere … Jeg digger bøker … Og jeg digger min bedre halvdel. Tre ting på en gang, altså. Rene kinderegget! Gu kor kjekt det ska bli …

Noen av dere tror kanskje jeg er ironisk, og bare tuller og fjaser når jeg skriver slike ting. Dere tar feil. Jeg mener det faktisk. Jeg elsker å være med Agnes land og strand rundt for å promotere boken hennes. Jeg er oppriktig stolt av henne, og jeg mener både hun og boken hennes fortjener det store publikumet hun har fått og fremdeles får. Jeg nyter det å sole meg litt i glansen av henne. Virrer rundt standen hennes som en klønete og litt nyforelsket fjortis. Jeg forstår faktisk alle Belieberne, jeg har det jo litt slik selv … (OK, nå dro jeg den kanskje litt langt …:)

Det er stas å få møte leserne hennes. Det rører meg når de forteller sine historier om hvordan «Stryk meg over håret» har gjort inntrykk på dem og satt spor. Det er godt å få høre og se at Agnes sine tøffe timer over tastaturet faktisk har betydd noe for andre mennesker. Har gjort en forskjell i livene deres. Jeg vet hvor vanskelig det var for henne å skrive noen av kapitlene i boka, og da er det så deilig å høre at disse sidene ved boken har fått fram følelser hos leserne også.

I helgen skal hun signere bøker en times tid fra klokken 14.00 på Norli på Bergen Storsenter på lørdag, men det er ikke derfor vi er der. Hun er nemlig invitert som hovedforeleser på ROS (Rådgiving For Spiseforstyrrelser) sitt likemannseminar på søndag klokken 10.00. Det er i seg selv en enorm anerkjennelse å bli invitert av dem til deres landsmøte. Det viser at det ikke bare er tusenvis av «vanlige» lesere som har trykket boken til sitt bryst, men at også de hun skriver om og for har gjort det samme.

Agnes sa (jeg husker det enda) den dagen boken gikk i trykken i høst:

«Om jeg klarer å hjelpe bare ETT menneske med å skrive denne boken så er det verdt hver eneste time og tåre jeg har brukt på veien«.

Hennes fokus har aldri vært å tjene penger eller å bli en berømt forfatter. Hun hadde en historie hun ønsket å dele. Hun ville skrive boken hun selv aldri fant da hun var syk. Kanskje er det akkurat derfor jeg er så stolt av henne? Kanskje er det akkurat derfor hjertet mitt hopper når noen kommer bort og får boken sin signert? Kanskje er det akkurat derfor jeg aldri slutter å jobbe med å dele, promotere og reklamere for «Stryk meg over håret«? Jeg ønsker at flere skal få se det jeg ser, og kjenne det jeg kjenner, når de leser den såre, nære, men også varme historien om Guro.

Mange har sagt til meg at jeg burde vært markedskonsulent i et forlag slik jeg har jobbet med å gjøre denne boka kjent. Men, jeg tror ikke jeg ville klart å gjøre den jobben for andre. Å legge ned så mye arbeid i noe er umulig uten at en har et helt spesielt forhold til produktet. Det har jeg til «Stryk meg over håret«. Jeg vet jo hvorfor Guro sier akkurat den setningen der, og hvorfor synsvinkelen skifter der, og hvorfor Guro gjør det og det valget. Jeg kjenner hver krinkel og krok av boka. Akkurat derfor jubler jeg hver gang et eksemplar forsvinner ut av bokhandelen. Hver gang en ny følger kommer opp på facebooksiden. Hver gang et nytt bibliotek har tatt inn boken. Hver gang noen sier noe fint om den på nettet eller i personlige meldinger. Det er pur glede. Ikke på grunn av de stakkarslige små kronene som triller inn på kontoen hennes (De får jeg forøvrig ikke røre…:) Det er rett og slett fordi hver eneste leser er en seier.

Så nå, etter å ha lest dette, skjønner du kanskje at det å få lov til å reise rundt som et vedheng til min populære kone faktisk er en glede og en sann fornøyelse. Når vi i tillegg skal til Bergen, ja så kan det ikke bli bedre. Jeg gleder meg stort, og er du i Bergen en av dagene så stikk gjerne innom og slå av en prat med oss på ett av arrangementene. Vi gleder oss!

Ny viktig bok fra Commentum

Commentum Forlag i Sandnes er definitivt ikke blant de største i Norge, men titlene det siste året tyder på at de ønsker å gi ut bøker som har underliggende viktige temaer. Nå i disse dager kommer «Vektløs» av slovensk-norske Magni Iren Moan Grlj. En selvbiografi om hennes år som anorektiker, og om veien ut av uføret.

I fjor kom «Tåreflasken«. En bok om det å være jøde på leting etter sin egen identitet. Senere samme år kom den historiske dokumentaren «Triumf og Tragedie«. En kontroversiell og sterk bok om Vidkun Quislings nestkommanderende Gulbrand Lunde. I fjor høst kom min kones skjønnlitterære roman «Stryk meg over håret» som beskriver en voksen kvinnes kamp mot bulimi og traumer fra fortiden. En sterk og ærlig skildring om både sykdom og tilfriskning. Nå i vår kom «Smertens Aveny» av Roar Sørensen. Også den kritikerrost i flere aviser og omtaler. En kriminalroman som tør å utfordre våre holdninger til trafficking, barneprostitusjon og sexhandel i ett av verdens fattigste strøk, Angeles City på Filipinene. Boken var så sterk at Piratforlaget ikke turte å gi den ut til tross for forskudd på royalty. De var redd den ville skape furore med sine ærlige skildringer. Det viste seg å bli en unison hyllest til en modig forfatter og et modig forlag når Commentum tok over manuset og gav det ut i vår.

Nå kommer altså «Vektløs». En nådeløst ærlig selvbiografi om det å leve med anorexia. I dette intervjuet forteller forfatteren om prosessen bak det som altså skulle bli en bok. Et intervju dere bør lese dersom dere ikke har hørt om boka eller forfatteren før. Magni Iren er modig som tør å stå fram så naken som hun gjør, og nok en gang presenterer altså forlaget en bok som er der for å gi oss en sterk leseopplevelse.

Jeg har bestilt meg et eksemplar av boka, og jeg gleder meg til å lese Magnis historie. Det kommer til å gjøre vondt, men det er det verdt. Tusenvis av jenter og gutter, menn og damer der ute sliter med spiseforstyrrelser uten at vi som er rundt dem enser at det er noe galt. Ofte forstår vi det ikke før det er for sent.

Her er bokens vaskeseddel:

Det avmagrede speilbildet mitt hvisket meg i øret at rumpa var virkelig fleskete og lårene var kjempedigre. Faktisk tjukkere enn sist, selv om vekta hadde gått ned. Hvordan var det mulig at jeg bare så feitere ut for hver dag, når jeg visste at jeg veide omtrent det samme som en gjennomsnitts 11-åring? Jeg måtte bli tynnere! Jeg måtte ned ett kilo til, – MINST ett kilo til! Dagboka, kaloritabellen, turløypa og trimkassetten ble mine beste venner, jeg trengte ingen andre. Foreldre og venner skjønte jo uansett ingenting og ville bare gjøre meg tykk!

Magni Iren Moan Grlj (f. 1966) er oppvokst i Bjugn i Sør-Trøndelag. Etter fem års kamp mot spiseforstyrrelsen anoreksi, flyttet hun i 1988 til Slovenia, hvor hun etter planen skulle bo et år i Bjugns vennskapskommune, Piran. Etter en måned i det fremmede landet, fant hun imidlertid kjærligheten, og ble boende ved den slovenske kysten, med mann, tre barn, hund og katt.