Comino Forlag – GEIR TANGEN

Kunsten å bryte lydmuren

Det er ikke mye dere har hørt fra meg de siste ukene. Hvorfor? Vel, jeg har vært i kamp med alle G-kreftene for å forsøke å bryte den berømmelige lydmuren. Det har rett og slett ikke vært tid til lesing og blogging. Bli meg meg på en reise. En reise i kunsten å lansere en bok. En reise i kunsten å framsnakke en forfatter. En reise i kunsten å bryte lydmuren.

Det er kanskje ikke helt stuereint å selge sin egen kone på det åpne markedet, men jeg gjør det. Jeg setter pris på henne, men jeg deler henne gjerne. Iallfall dersom du er villig til å betale prisen. Tro meg, hun er vel verdt hver krone 😉 I dag er jeg i delemodus, og nederst i dette innlegget har jeg 13 punkter som kan føre deg hakket videre mot å bli sett, hørt og solgt som forfatter eller skribent.

: En bok må bli lest for å bli anbefalt. Her er resultatet av et anmeldereksemplar til bokinspirator Liv Gade

For de som ikke allerede vet dette, så er jeg altså gift med forfatteren Agnes Lovise Matre. Subjektivt sett Norges beste forfatterstemme. I disse dager er hun ute med sin andre bok «Kledd naken«, og min tid har for det aller meste blitt brukt på å kjøre henne fram i alle kanaler der bokkjøpere, lesere og bokhandlere finnes. Det handler om å ha tilstrekkelig med tunnel-syn til å klare fokusere all energi inn mot dette origopunktet som kalles boklansering.

Hvorfor? Vel, svaret er dessverre såre enkelt. I 2015 kan ikke en forfatter komme ut av sitt krypinn en gang annenhvert år med et manus som skal til trykking, for så å forsvinne inn igjen i ensomheten igjen for å skrive flere bøker. Forlagene vil ikke ha slike forfattere lenger. Ikke mediene heller. Eller bokhandlerne. Eller leserne … Det er slutt på den tiden der en forfatter var en myteomspunnet kunstner som helst holdt seg unna søkelyset. Var boken god nok så solgte den. Var den ikke det så solgte den ikke. Hadde det vært dagens mantra ville Hanne Kristin Rohde stått i NAV-kø, mens Se & Hør hadde hatt «hjemme hos»-reportasje hos milliardæren og forfatteren Gaute Sortland.

Nei, i dag selges bøker stort sett i paller, og har en ikke et navn som er synlig, ja så er det bare å brette opp ermene og gjøre det så synlig som mulig. En må bryte lydmuren, rett og slett. Produktet kan være aldri så bra. Dersom det ikke finnes i butikken, så blir det ikke solgt. Og, i butikken finnes det dersom en er svært anerkjent, kjendis, eller synlig. Min kone har skrevet en utrolig sterk og vond bok om voldtekt i sosiale relasjoner, men hun er ikke noen av de to første ennå (det tar tid å bli anerkjent), og derfor handler alt om det tredje. Å være synlig. Ubehagelig synlig faktisk.

Still opp. Hvor som helst - når som helst. Redaksjonell omtale teller mye mer enn anmeldelser. — *Still opp. Hvor som helst – når som helst. Redaksjonell omtale teller mye mer enn anmeldelser.*

Du kommer ingen vei uten å by på deg selv igjen og igjen og igjen. Være personlig, men ikke privat. Være raus, men ikke dumsnill. Være ydmyk, men ikke beskjeden. Være frampå, men ikke brautende. Være synlig, men ikke glorete. Balansegangen er forferdelig vanskelig, og jeg har ikke tall på hvor ofte vi tråkker feil. Likevel, så må vi ha gjort en del riktig, for allerede nå en knapp uke etter lansering har Agnes 11 medieopptredener, fem arrangementer og tre strålende bokanmeldelser bak seg. Over 1/3 av et svimlende opplag er allerede utsolgt, og lesertilbakemeldingene er helt surrealistisk gode. Det er ikke BARE det at Agnes skriver gnistrende godt som er oppskriften på suksessen. Det er mer. Mye mer. Jeg vil i dag dele disse tipsene med dere skrivere og forfatterspirer i 13 viktige punkter som du finner nederst i dette innlegget.

*Ikke vær redd for å bruke andres uttalelser i egen markedsføring.*

Til dere som skriver, og som har en drøm om å debutere en gang, vær klar over dette. Om du ikke har kommet med noe unikt, genialt og grensesprengende, så må du forberede deg på å selge selv, markedsføre selv, ta mediekontakten selv, og profilere deg selv på sosiale medier. Det lille forlaget Comino i Bergen har gjort en fantastisk jobb med «Kledd naken«. Forlegger, redaktør, språkvasker, korrekturleser, brekker og designer fortjener alle en stor klapp på skulderen. Resultatet tok pusten fra oss. Men, det alene selger ikke en eneste bok. Og, det er her jeg kommer inn i bildet. Som ved hennes debutroman i 2012 har jeg tatt på meg ansvaret med å gjøre tittelen og forfatteren kjent nok til at boken blir noe alle bokhandlere «må ha» i sitt sortiment. Nok en gang virker det som om vi har klart det, og her kommer den enkle oppskriften:

13 TIPS TIL DEG SOM VIL BRYTE LYDMUREN:

Skriv en god bok. (Så enkelt faktisk …)
Sørg for kvalitetssikring i alle ledd. Spesielt gjelder det dere som gir ut på eget forlag, på selvkostforlag (Som Kolofon og Publica) eller på veldig små forlag. Du må ha en god redaktør. Boken skal korrekturleses og språkvaskes. Brekkingen skal være proff. Omslaget må være salgbart, og ikke se ut som det er hjemmesnekret på WordPerfect 3.0.
Alltid vær positiv rundt egen utgivelse. Aldri snakk høyt om de som snakker boken din ned. Dra frem i lyset de som heier på deg. Ikke sutre. Aldri!
En bok som ikke blir lest blir heller ikke anbefalt. Sørg for at folk leser. Tilby lesereksemplarer og anmeldereksemplarer til bokhandlere, bloggere og journalister.
Bruk de anbefalingene du får inn aktivt når du markedsfører boken videre, selvsagt etter å ha spurt om det er greit.
Aldri oppgi eksakte salgstall. Et kjempesalg på 1500 bøker vil for de som ikke er inne i bokbobla, og har kunnskaper om norsk bokbransje, høres ut som en fiasko. Faktum er at tall fra 2011 viser at en gjennomsnittlig debutant i Norge selger 247 bøker. De fleste av oss har flere venner på facebook enn det.
Vær synlig som forfatter i alle kanaler. Facebook, forfatterblogg, Instagram, Twitter, Snapchat. Delta i diskusjoner og debatter på disse forumene. Ikke for å selge inn bøker til forhandlere og sluttbrukere, men for å være synlig. En man har hørt om og sett.
Framsnakk andre som driver i samme bransje. Et forfatterkollegium er også et kollegium. Det er viktig å heie fram hverandre, hjelpe hverandre, snakke fram hverandre der en kan. Vær et raust menneske og del av dine erfaringer.
Ikke la deg knekke av manglende anmeldelser, manglende pressedekning eller manglende salg. Bare fortsett arbeidet med å finne nye vinklinger og nye fokusområder som kan fenge interessen hos media, anmelder og lesere.
Forskjellen ligger i de små tingene. I detaljene. Aldri tenk at det ikke er så nøye. Det er nøye. Bokhandlere kjøper ikke inn bøker som ikke ser bra ut, eller som de hører har mange skrivefeil eller er svakt skrevet. Hastverksarbeid og billigløsninger er ikke bra. Alt fra font, skriftstørrelse og marger til fargekombinasjoner, papirtykkelse og baksidetekst er viktig.
Tenk hele veien på profesjonalitet. Gjør det enkelt for andre å selge din bok. Den må finnes hos en av de tre distributørene (FS, Fagbokforlaget eller SD). Den må være registrert i Bokbasen Mentor, og være mulig å bestille derfra. Spør forlaget ditt om disse små tingene er på plass. Uten det kan du glemme å få boken ut til mange lesere.
Vær et ja-menneske. møt alle med et smil, og forsøk å få til avtaler med de som ønsker. Ikke si nei til mediaoppslag eller boksigneringer, selv om du måtte synes det er ubehagelig.
Jobb med stadig nye nyhetsbrev og oppdateringer til forhandlerne. Er du på radio, send MP3-filen på mail. Er du slått opp i lokalavisa, ta bilde og del det på intagram og facebook. Skal du delta i en debatt, send en pressemelding om det som er ditt budskap. Ikke vær redd for å få scenelyset i ansiktet. Du skal bli blendet. Det er først da du har nådd gjennom lydmuren.

Et halvt år til med arbeid

Maestro er et halvt år unna bokhyllene. Flere og flere ønsker å tegne seg opp på listen over dem som vil ha den i posten fra meg på lanseringsdatoen. Det føles litt rart å forhåndsselge en bok som ikke er ferdig … Samtidig gjør akkurat det at både jeg og min redaktør Monika Nordland Yndestad legger oss ekstra hardt i selen for at folk ikke skal bli skuffet. «Men, hva er det du jobber med nå da, er ikke boken ferdig?» spør folk meg … Vel, her er en liten sniktitt inn i en forfatters hverdag ETTER en er antatt.

«Gratulerer med å bli antatt. Gled deg, det er NÅ arbeidet virkelig begynner» skrev forfatter Tom Egeland på veggen min i mars. Han utdypet det for en uke siden i en personlig melding. Han hevder at det er den jobben han gjør i akkurat denne fasen som er den jobben han elsker i prosessen. «Det er da en kan gjøre alle ordene om til litteratur» mener Egeland.

Ja, det er det … Han har helt rett, men du verden så mye jobb det er.

Etter en er antatt så blir en satt i kontakt med en redaktør. Redaktøren leser gjennom manuset ditt slik det framstår da du leverte det inn til vurdering. Selv er jeg så heldig at jeg har fått en svært dyktig og pirkete redaktør i den prisvinnende krimforfatteren Monika Yndestad. Alle forlag har stort sett gode redaktører som gjør en kjempejobb i samarbeid med forfatteren. Dette er en beinhard jobb som er krevende, og som en får lite eller ingen kreditt for når boken først er utgitt. Jeg fikk selv prøve ut denne jobben da jeg vikarierte i to måneder for Anne Kristin Strøm i juritzen forlag på Jørgen Jægers kommende krim «Monster».

*Å gå gjennom manuset for femte gang kan være litt av en prøvelse!*

Hva er det en redaktør gjør? Jo, som sagt, i starten så leser han eller hun manuskriptet, og gir framovermeldinger til forfatteren. Peker på gode eller svake deler av romanen. Kommer med tips til hva forfatteren bør gjøre for å få historien til å henge bedre sammen. Det kan være karakterer som bør gjøres tydeligere, fjernes eller gis andre egenskaper. Det kan være løse tråder i manuset. Det kan være partier der driv og spenning forsvinner, og en må legge inn nye scener som får opp igjen tempoet. Eller fjerne dem for samme formål. Som dere forstår … Det er gjerne de store linjene en tar først. Men, samtidig så jobber en kontinuerlig også med mindre avsnitt der ting ikke er bra. Det er like greit å påpeke ting en ser med en gang, ellers går det kanskje i glemmeboka til neste gang.

Så kommer første redigering på epost til forfatteren. Da begynner jobben for hans del. En skal skrive om romanen i takt med det redaktøren har påpekt. I denne delen av prosessen har ofte forfatter og redaktør tett kontakt. En ringes og mailes for å diskutere hvordan en skal løse store og små floker. Nye scener skrives, andre tas bort. Veldig mye må skrives om. For min del i Maestro har vi hatt hovedfokus på synsvinkel i første gjennomgang. Jeg har gjennomgående hatt opptil flere synsvinkler (Hvilke øyne vi ser historien gjennom) i samme kapittel. Et typisk eksempel er dialoger der to av hovedpersonene snakker sammen, og jeg som forfatter har latt leseren få vite hva begge tenker. Det funker dårlig. Leseren blir forvirret, og det blir ikke bra. Jeg har hatt scener der jeg har fulgt en person inn i scenen, og en annen person ut av den. Ikke bra. I tillegg har redaktøren min tatt tak i subplottet og sagt ganske rett ut at det fungerer ikke slik det står. Det bremser handlingen på steder der det er viktig at tempoet holdes oppe. Her må det gjøres så omfattende endringer at vi har valgt å la alle disse kapitlene ligge foreløpig, for så å ta dem for seg selv i neste gjennomgang.

Min fantastiske redaktør Monika Nordland Yndestad. Forfatteren av "Jentene fra baletten" og "Gapestokk". Foto: Bergen Bibliotek — Min fantastiske redaktør Monika Nordland Yndestad. Forfatteren av «Jentene fra baletten» og «Gapestokk». **Foto: Bergen Bibliotek**

I denne delen har jeg blant annet skrevet en helt ny start (som dere kan lese om dere vil nederst i blogginnlegget) ettersom den jeg hadde satte fokus på en person som ikke var hovedpersonen i historien. Det er jo strengt tatt en nybegynnerfeil, men slik er det … Samtidig, mens en leser og jobber gjennom for første gang ser en ting som ikke var så bra som en først trodde, og da går en gjerne inn og endrer disse. Men, det er viktig at en ikke gjør masse som redaktøren ikke har påpekt. Da får jo hun/han en helt ny roman å forholde seg til, og det er ikke meningen.

Når denne jobben er gjort går det omskrevne manuset tilbake til redaktøren. Første redigering er ferdig. Så leser redaktøren gjennom på nytt. I den delen setter en gjerne fokuset på noe nytt. Kanskje er det å kutte i tekst. For min kone sin del var det der fokuset lå i andre del. Hun måtte kutte hele kapitler og lange sekvenser for å øke tempoet og intensiteten i historien. (Hennes andre bok «Kledd naken» kommer 18.september) Jeg gruer meg litt til denne delen fordi jeg vet det er så mye. For eksempel så vet jeg at det fra side 80 til side 160 er nesten hundre sider med folk som går ut og inn av kontorer og babler sammen uten at det skjer en dritt. Slik kan vi ikke ha det. Den delen må komprimeres og/eller kuttes ellers tar leseren livet av seg i ren kjedsomhet. Kanskje må det legges inn nye spenningstopper her som ennå ikke er tenkt ut eller skrevet? Hvem vet? Lange meningsløse dialoger må bort. Er det ikke livsviktig for selve handlingen eller for karakterbyggingen, så skal det bort. Jeg vet for eksempel at jeg har en «skyggescene» der hovedpersonen min Viljar Ravn Gudmundsson skygger en mystisk person i gud vet hvor mange sider, og det er bare gjort for å forsterke mistanken mot denne personen. Har INGENTING med den egentlige handlingen å gjøre. Rimelig sikker på at den scenen er borte vekk når vi kommer til 1.februar. Men, det er ikke bare store kutt som gjøres. Også mindre. Jeg skrev for eksempel en halv side om hvordan politistasjonen i Haugesund så ut fra utsiden …. Helt unødvendig og ganske meningsløst. Det holder med en linje eller to.

I tredje, fjerde og kanskje femte runde mellom redaktør og forfatter begynner en å gå mer og mer ned i detaljer. Små setninger som må skrives om eller fjernes. Datoer som ikke stemmer. Tunge setninger som gjøres enklere. En finpusser og vrir på manuset helt til både redaktør og forfatter er fornøyd. Det som er litt viktig å tenke på i prosessen er at det likevel er DIN roman, ikke redaktørens. Det betyr at dersom dere er uenige om noe, så er det forfatteren som bestemmer. Jeg har allerede i første gjennomgang som jeg holder på med gitt beskjed til redaktøren om partier, setninger eller sekvenser jeg vil beholde slik de står. Kanskje forsvinner de senere, kanskje ikke. Det er jeg som avgjør det.

Det er dager en helst bare vil snu seg mot veggen, gråte en skvett, og glemme hele greia .... — *Det er dager en helst bare vil snu seg mot veggen, gråte en skvett, og glemme hele greia*

Når arbeidet med redaktør er ferdig sendes manuset til språkvasker. Han eller hun er et petimeter når det kommer til språk, og her rettes det i alle skrivefeil, tegnsettingsfeil, dårlige setninger osv.osv. Denne sendes tilbake til forfatteren, som da må gå gjennom romanen enda en gang. Nå med fokus på mikroplanet. Bittesmå detaljer som kan være forskjellen på om en utgivelse blir tatt seriøst eller ikke. Dette er pirkearbeid, og en tålmodighetsprøve. Her nytter det ikke å tenke pytt pytt … Her må du være våken når du jobber. Ved slutten av denne prosessen er arbeidet så godt som i boks for mange forfattere. Herfra tar forlaget seg av resten, men i noen forlag må forfatteren inn også etter brekking. (Å sette opp hver side som en bokside). Kikke på orddelinger, marger, luft mellom avsnitt og lignende. Skal en gjøre endringer nå, så må de være så små at brekkeren slipper å sette opp hele boken på nytt. Det betyr at en kan ikke plutselig komme på at en vil skrive inn et nytt avsnitt et sted eller stryke et annet.

Til slutt så tar de fleste gode forlag forfatteren med i arbeidet med omslag, design, baksidetekst, tekst på innbretter osv. Men, forfatteren kan ikke lenger KREVE så mye. En får være med, og en får komme med innspill, men det meste bestemmer forlaget. Vi har sett noen grusomme eksempler den siste tida på forlag som har latt forfatteren få bestemme design av omslag, der resultatet har vært så amatørmessig at en mister all lyst til å lese boka.

Så er det bare å vente på at suksessen eller fiaskoen skal slå inn. Uansett resultat. På lanseringsfesten er det forfatteren som er stjerna på scenen. I bakgrunnen står det kanskje en redaktørdame, en forlegger, en ombrekker, en designer og en salgskonsulent og smiler. De entrer ikke scenen. For dem er nesten all jobben gjort. Babyen er født, og må klare å stå på egne ben. Noen står fjellstøtt, mens andre går i rett i knestående eller sjangler seg videre med skadeskutte vinger.

Sånn … Ble du noe klokere? Iallfall et langt svar til alle dem som måtte tro at de får lov til å sniklese Maestro allerede nå. Jobben min er såvidt begynt. Vil du lese de ti første sidene av romanen min slik de fremstår i dag, så skal du få en sniktitt under her. Får du lyst til å lese resten av romanen når den kommer så sett deg opp på lista mi ved å trykke HER. Da får du den signert med personlig hilsen fra en dødssliten men lykkelig forfatter.

God JULi da folkens 🙂

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

Alt jeg ser er navlelo …

Dette er ikke meg ... Men, fokuset er det samme! — *Dette er ikke meg … Men, fokuset er det samme!*

Ikke så rart egentlig, ettersom jeg stort sett bedriver navlebeskuing om dagen. Det er ikke spesielt sunt for et allerede godt utviklet ego, men vanskelig å unngå. I dag har jeg forsøkt å ta livet mitt tilbake. Heve blikket, og plukke opp igjen gode gamle vaner. Lese en god krim i godstolen. Ta en joggetur. Snakke med folk rundt meg om andre ting enn min egen bokutgivelse. Det har vært deilig. Selv om det er gøy å bli forfatter, så er det en boble som har godt av å bli stukket hull på med jevne mellomrom.

Dere har kanskje sett det. At det har vært null fremdrift på lesingen. Ingen nye anmeldelser på aldri så lenge. At det eneste dere ser til meg på facebook, twitter og instagram er småpinlige forsøk på å selge inn et produkt som fremdeles er ni måneder unna. I natt ble det faktisk befruktet nye menneskeliv som kommer til å se dagens lys før Maestro gjør det. Jeg er med andre ord lovlig tidlig ute med å framsnakke meg selv, og studere ansamlingen av navlelo. Ikke bra;)

Men … så er det slik at når en har jobbet i fem år med et prosjekt, og endelig ser en målstrek i det fjerne, ja da er det lett å juble i tidligste laget. I dag tok jeg konsekvensen av dette, og fant fram igjen smilet og de sosiale antennene. Klarte faktisk å la være å springe som en türk for å finne mobilen hver gang den plinget for at det kom inn en ny bestilling. Lot det bero, og kjørte et par oppsamlingsheat i stedet. Klarte å la være å sjekke facebook hvert femte minutt for å se om det var flere likes, sjekke status, eller kikke etter om det var flere meldinger på gang. I stedet har jeg kost meg med kaffe, helligdagsro i stua, Frode Granhus sin «Djevelanger», og som sagt en lang joggetur i friluft. Det er befriende.

Ikke spesielt sunt når alt i livet handler om en eneste ting. På tide å stikke hull på bobla ...? — *Ikke spesielt sunt når alt i livet handler om en eneste ting. På tide å stikke hull på bobla …?*

Jeg vet ikke om det er slik alle forfattere har det? At de plutselig oppdager at de er blitt så høy på seg selv, at de har glemt at ikke alle synes det er rasende festlig å bli spammet med utallige meldinger som alle handler om deg og ditt bokprosjekt? Mulig at det er helt vanlig. Mulig at det er voksesmerter som en går av seg med litt rutine. Mulig det bare er meg det er noe fatalt galt med? Uansett … Jeg vil ikke ha det slik. Ønsker ikke at folk skal gå dritt lei mange måneder før jeg skal i ilden. Tenker med forferdelse på at jeg faktisk har sendt private meldinger til venner og kjente med opplysninger om hvor de kan bestille boka mi, men glemt helt å spørre hvordan DE har det. Om det går bra etter operasjonen? Om babyen har begynt å gå sine første skritt? Om vi skal møtes over en øl en dag? Om den nye jobben er interessant og utfordrende? Om en kom i mål på Bergen halvmaraton på ny pers slik en håpet? Jeg får en flau smak i munnen bare ved tanken. Kanskje ikke så rart mange av dem ikke har svart meg …

Forhåpentligvis bærer de fleste over med nykkene mine. For syv år siden ble de pepret med meldinger og invitasjoner til lokalrevy. For seks år siden dukket jeg opp alle steder hvor det var et kamera for å fortelle om mitt maratonprosjekt der jeg skulle springe inn penger til Unicef. For snart tre år siden dreide alle mine henvendelser til venner og kjente seg om Agnes sin debutroman «Stryk meg over håret«. Så var det denne bokbloggen som ble viet all oppmerksomhet, og nå altså min forfatterdrøm som endelig går i oppfyllelse … Jeg skjønner at folk kan bli litt lei av trynet mitt, for å si det slik. Men … Det er bare slik jeg er. Når noe engasjerer så får jeg totalt tunnelsyn. Ser ingenting annet enn det jeg holder på med, og forventer selvsagt at alle hyler begeistret som 14 årige jenter på vei mot scenen foran en Bieberkonsert. Jeg er et 100% menneske, og jeg er gift med ei dame som også er det. Da blir det MYE til tider.

Mine nærmeste venner flirer, rister litt oppgitt på hodet, men bærer over med at jeg er den jeg er. Verre er det nok med menigmannen i gata. De må jo tro at jeg ikke ser annet enn meg selv, og kanskje er det langt nærmere sannheten enn jeg liker å tro. Jeg befinner meg iallfall utvilsomt på toppen av Maslows behovspyramide. Det er selvrealisering for alle penga. Jaja … Litt selvransakelse er sikkert helt på sin plass. Jeg trenger en pause fra meg selv og mitt eget ego, og lover derfor at dette er det siste innlegget på en stund der jeg linker opp til at du kan bestille boken min. Jeg løfter i stedet blikket og ser fremover. Snart er det sommer, og deilige late dager i sola venter. Arbeidet med Maestro starter trolig ikke før ferien er på hell. Fram til da skal dere, og jeg, få et sårt tiltrengt friminutt. Jeg gleder meg til å finne tilbake til lesegleden og gleden av å være verdens heldigste mann i verdens rikeste land. Det er på tide å gi, og ikke bare ta. Fra nå av er det bokbloggeren dere vil møte her inne, ikke forfatteren.

Det er nok selvfokus nå. Løft blikket Tangen, og se verden.

(og i det sekundet jeg skal til å publisere dette innlegget oppdager jeg at jeg har skrevet et helt blogginnlegg om … MEG SELV!) Er det mulig …?