«Nå har natten alt» av Jørgen Brekke er markedsført som en psykologisk thriller av forlaget. Her må forlag og forfatter gå en runde med seg selv. En psykologisk thriller uten en overhengende trussel eller en vedvarende mindfuck der hovedpersonen manipuleres av omgivelsene, er i beste fall en blodfattig konstruksjon. At boka graver seg dypt ned i psyken til flere av karakterene, er ikke nok til å gi den merkelappen «thriller». Når det er sagt, så er «Nå har natten alt» en strålende cold-case krim. Godt fortalt, godt plottet og med en dybde i karakterene vi sjelden ser i slike romaner. Det skal Jørgen Brekke ha all kred for.
Jeg vet ikke hvem det er på forlaget vårt som har satt merkelappen «psykologisk thriller» på boka, men jeg undrer på hva de har tenkt …? En thriller skiller seg fra en krim på et vesentlig punkt ved at det gjerne er en hektisk og nervepirrende kamp for å unngå en katastrofe mer enn etterforskningen av en handling som står i sentrum. Den psykologiske thrilleren har gjerne dette creepy, underliggende aspektet med manipulerende mennesker som du aldri vet hvor du har, og der historien ofte har et sjokkerende vendepunkt eller en upålitelig forteller. «Nå har natten alt» har ikke noe av dette. Det er etterforskningen av en eldre sak, drapet på 15 år gamle Liv Hassel, som er navet i denne historien. Dessuten er fortellingen ganske stillferdig, rolig, behersket, og ikke i det hele tatt en bok du kommer til å bite neglene ned til neglebåndene av å lese. Det er ingen fare som lurer bak mørke vinduer her. Heller ingen indre demoner som truer med å spille seg ut på nytt. Da er det rart at den har fått en slik label fra forlaget. En annen ting som forlaget godt kan diskutere er omslaget som vel ikke akkurat skriker krim og spenning …
Jeg har derfor valgt å se helt bort fra merkelappen boka har fått i min vurdering av den. Jørgen Brekke har for det første et udiskutabelt fortellertalent. Han har et skarpt øye for gode karakterer, og han vet hvilke grep som skal til for å fange leseren. I denne romanen dykker han langt ned i menneskers irrganger og viser oss hvilke konsekvenser drapet på 15 år gamle Liv har hatt på pårørende og omgivelsene rundt dem. Det er pregede mennesker vi møter i alle fargespekter. Ugjerningen, sorgen og savnet meisler fremdeles løs på menneskene syv år etter det skjedde. Det er gnistrende godt skildret fra en forfatter som vet hva som kreves for å gjøre en slik type fortelling troverdig og dyptpløyende nok til at det engasjerer oss lesere.
Hans nye hovedperson er også en karakter som det er lett å sympatisere med. En kvinnelig True Crime-forfatter som har lagt tastaturet på hylla etter å ha mistet sin nyfødte datter i krybbedød. Hun identifiserer seg med ofrene i saken hun påtar seg, og skrivingen blir en slags terapi for henne for å komme seg ut av sin egen sorg og maktesløshet. Hennes traumer tvinnes nennsomt sammen med familien til jenta som er drept, og gir henne en grunnleggende forståelse i hvilke krefter som har vært løs innad i denne gruppen av dypt fortvilte mennesker. Selve saken har flere likhetstrekk med kjente norske saker fra de siste 30 årene. Måten Liv er drept på, og omstendighetene rundt selve ugjerningen og den påståtte falske tilståelsen til fetteren, ligner veldig på Birgitte Tengs-saken. Demoniseringen av gjerningsmannen, og sporene som aktoratet har bagatellisert eller bortforklart, har trekk ved seg som får en til å tenke på Baneheia og Viggo Kristiansens forsøk på å få gjenopptatt sin sak. Alt dette gjør Brekkes historie til noe gjenkjennbart og interessant. Det gir det også en ramme av troverdighet som kanskje ikke hadde vært like lett å få til uten at leserne hadde dette bakteppet fra norsk kriminalhistorie.
Alt i alt, så er denne romanen en svært godt skrevet krimbok. Et fint Cold case- mysterium med uvanlig gode karakterer og rikelig med krydder til deg som liker å pusle sammen svar på slike krimgåter. Jørgen Brekke har faktisk skrevet en av sine beste krimbøker, men en spennende psykologisk thriller er det ikke.
GEIR TANGEN 